Teateranmeldelse

«Nøkkens brud» av Turid Lisbeth Nygård. Fet lenseteater og Teateret Elvenøkk. Urpremiere fredag 2. september på Fetsund lenser. Spilles også påfølgende helg.

Terningkast 4

Nøkken er, som mange andre under- og overjordiske figurer, musikalsk. Så mystisk virkning har musikken at folk mente det måtte ligge skjulte krefter bak.

I sangspillet «Nøkkens brud», som hadde urpremiere på Fetsund lenser fredag kveld, trekker forfatter og komponist Turid Lisbeth Nygård historien om nøkken lenger enn til musikken. Her møter vi nøkken som kvinneforfører som fører til et sjebnesvangert resultat for dem som lar seg friste.

Med lyd og kostymer framstilles eventyrfiguren i sitt rette element i vannkanten av Øyeren.

Turid Lisbeth Nygård henter inn mye av Nøkkens sagnomsuste historier i dette stykket. Som er lagt til året 1964. Både kvinnebedåreren og musikeren spiller en viktig rolle i denne delen av stykket. Oscar spillemann har, som også Ole Bull påsto, lært å spille fele ved å selge sjela si til nøkken.

Med en rekke tidsinnslag og tidsbilder skaper stykket et for så vidt riktig bilde av de tidlige 60-åra. Her er både klesmoter og musikk i fine innslag. Ungdomsgjengene danser og synger og prater om ting man pratet om i 1964.

Også situasjonen på Fetsund lenser er godt beskrevet. Lensenes æra er på hell, og folket i lokalmiljøet må finne seg arbeid andre steder. Som i møbelindustrien eller i statsbanene.

denne delen av teaterstykket kunne nesten stått alene. Brytningstida på 60-tallet er vel verd en nærmere studie og en kunstnerisk framstilling. Det ville vært en interessant videreføring av tidligere teatertykker ved lensene.

Turid Lisbeth Nygård er tro mot sine idealer idet hun krydrer stykket med fine visemelodier som ligger godt for sangstemmen.

Sangene er akkompagnert av trioen med Palle Wagnberg og hans Hammond B3 i sentrum. Litt mer «jazzy» enn popmusikken på 60-tallet, men smakfullt.

Også ungene er sentrale i «Nøkkens brud». Det er de Nygård har tro på og det er også de som løser mysteriet. Unger forstår mer enn voksne ser og forstår. Og en dramatisk djevleutdrivelse, som er den historiske måten trolldommer ble brutt på, ville passet dårlig inn i familiestykket og i barneflokken på spillarenaen.

Med hjelp av den gode tante Louise, som innehar trolldomskrefter, blir den stakkars bruden reddet ut av nøkkens våte favn.

Både 60-tallet og forholdene rundt nøkken er godt beskrevet. Men jeg sliter litt med å finne koblingen mellom de to historiene. Det er greit at bruden, som blir lokket av nøkken, skal gifte seg med Jon. I 1964. Men jeg kan da ikke huske at nøkken var med i verken tanker eller gjerning på 1960 tallet? Troen på de underjordiske kreftene var noe middelaldermenneskene bedrev. Allment tilgjengelig ble alle disse historiene gjennom bøker med eventyr og sagn, tegninger og malerier, sang og dans under nasjonalromantikken på 1800-tallet.

Da virker det noe vel fantasifullt å koble nøkken inn i årstallet 1964. Så mye av dette teaterstykket skaper nærhet til virkeligheten at fantasi i fri flyt med middelalderske eventyrinnslag virker noe feilplassert i denne sammenhengen.

En ren dramatisk handling fra Fetsund lenser i 1964 eller et frådende eventyr fra middelalderen ville vært en bedre løsning.

Skuespillerne gjør en formidabel jobb. Hovedrollene, Marielle og Jon, spilles av Carina Furuseth og Anders Kristiansen med innlevelse og svært gode sangstemmer. Også tante Louse og Oscar spillemann, spilt av Hanne-Mary Stuwe og Henning Ringsby gjør rett og skjell for seg på scenen. Ungene og ungdommene lever seg inn i tidsbildet og det er masse liv og røre i fellesnumrene.

Mangeårig teatervirksomhet i lensemiljøet, på Gan og i flere grupper i Skedsmo har gitt resultater som Turid Lisbeth Nygård kan dra veksler på i dette stykket.

Uteteatrene på Romerike stiger i antall. Og flere skal komme. Men Thalias virken ved Fetsund lenser er enestående i det de kan spille teater uten andre kulisser enn det virkelige miljøet ved lensene.