Fremme På Kreta – solen flommet og varmen slo mot oss. Ja, så sto vi der da og ventet på passkontroll. Det var trangt om saligheten, men det gjorde ingen ting. Dagen var ung og vi skulle ut i solen snart. Da plutselig hørte jeg et gisp fra min venninne. Jeg så på henne, og ikke vet jeg hvor mange soler som måtte til for å få forandret ansiktsfargen hennes.

«Jeg har tatt med passet til sønnen min!”

Riktignok er sønnen hennes veldig lik henne. Min venninne hadde kortklippet, mørkt hår, men hun er 160 cm høy, var 46 år og så absolutt «female». Sønnen hennes er 180 cm høy og var 24 år. Hjelp, hva gjør vi?

Det var som sagt veldig trangt og kaotisk. Vi ble enige om at «går det, så går det». Jeg skulle gå bak henne i køen i tilfelle noe skulle skjære seg. Det ble min venninnes tur. Hun smilte pent og sto på tærne og pang! Der smalt stempelet inn, og det ble min tur.

Puh! Vi var ikke sene om å finne hver vår stol. Bena var som geleklumper. Resten av gjengen som hadde vært foran oss i løypa forsto ikke noe da de så våre bleke, forskremte fjes. Gjett – om det ble mye latter og tøys resten av turen!

Det hører med til historien at det ble oppdaget da hun skulle reise ut igjen, og hun ble slept ut av køen og inn på kontoret – rett foran våre forbausete fjes. Reiselederen hadde nemlig forsikret oss om at hun ikke behøvde å få ettersendt sitt eget pass, for på utreisen ble de norske passene aldri sjekket. Reiselederen ble med inn, og alt ordnet seg heldigvis. Ingen ekstra uker i solen for min venninne.