alver.jpg Alvetro har fått en renessanse de siste par tiårene. Fra å være et folketroselement folk forbandt med eldre tider, er det nå trygt plassert innenfor nypaganismen og nyreligiøsitetens felt. Både i den religiøse håndbokslitteraturen og i populærkulturen er alvene helst gode og fagre. Den gamle troen gjorde imidlertid, som dette utdraget fra Jeanette Skys bok Alver viser, alvene til ambivalente skikkelser, i en uklar posisjon mellom himmel, helvete og vill natur.

Av Jeanette Sky (publisert 21.04.2008)


Folketroens alver var bærere av både gode og onde krefter. Alvene var like uberegnelige som den naturen menneskene var avhengig av for å overleve. Verken det onde eller det gode var absolutte. De var omskiftelige. I kristendommens normative verdensbilde forholdt det seg annerledes. Det onde var ikke noen flytende størrelse, det var noe absolutt og nedbrytende som måtte bekjempes. Historien om alvene handler derfor også om forholdet mellom folketro og kristendom, og om forståelsen av menneskets plass i verden og naturen.

En verden preget av Bibelens myte

Alvene bor i en mystisk og skjult verden ved siden av menneskets egen. På denne måten er alvene et bilde på det fremmede andre, på noe vi ikke vet hva er, men som gjerne tegnes med motsatte karakteristikker av menneskenes kjente verden. Alvene er slik rikere, vakrere, kraftigere og sterkere enn menneskene. Men de kan også være uslere, styggere, demoniske og truende. Som mennesker erfarer vi for en stor del verden gjennom myter, ideer og forestillinger som er formet av sosiale forhold og videreført gjennom kulturen. Inntil romantikken var dette mytiske verdensbildet grovt sett formet og preget av Bibelen. Den formet Vestens kulturelle referanseramme, og dens betydning ble stadig bekreftet gjennom nye henvisninger til den i alt fra litteratur til vitenskapelige arbeider.

Bibelens grunnleggende myte delte verden i atskilte kategorier eller romlige nivåer. Guds himmel tronet over menneskenes og naturens verden, og aller nederst lå syndens bolig. Menneskets tilholdssted var imidlertid bevegelig, for egentlig hørte mennesket hjemme i paradiset, i Edens hage. Ved tidenes begynnelse ble de første menneskene kastet ut av hagen fordi de spiste av det treet Gud hadde forbudt dem. Målet for alle moralske, religiøse og sosiale bestrebelser var å løfte mennesket til en tilstand som lignet Edens hage. Mennesket var derfor fra fødselen av konfrontert med et moralsk dilemma: enten søke oppover mot det opprinnelige tilholdsstedet, paradiset, eller synke ned til det laveste nivået, til paradisets motsetning: synd, død og fordervelse.

Dette siste og laveste nivået var ikke en del av den naturens orden som Gud hadde skapt, men den virket stadig negativt inn på den. Folkereligiøse forestillinger om alver og andre underjordiske naturvesen havnet i en ubehagelig klemme i denne mytologiske inndelingen av verden. Hva slags vesen var de egentlig, og hvor hørte de hjemme? Hørte de til i det nederste nivået, var de del av naturens verden eller var de kanskje også del av Guds himmelske rike?

Flere folkereligiøse forestillinger beskrev alvene som en slags mellomvesen. De var ikke helt engler og ikke helt djevler. I møtet med kristendommen ble alvene i folketroen skrevet inn i mytene om de falne englene som ble med Lucifer i hans opprør mot Gud og dermed «falt ut av himmelen». I motsetning til djevelen og hans hær nådde de imidlertid aldri frem til helvete, og slik ble de værende i en mellomtilstand. De var verken dyr eller mennesker, verken engler eller djevler; de kunne arbeide i både det gode og det ondes tjeneste.

Denne mellomtilstanden ble imidlertid raskt omtolket som et uttrykk for demoni av kristne teologer. Alvene trakk mennesket nedover i det ondes tjeneste, lenger og lenger vekk fra himmelen og paradiset.

Kristendommen og de demoniske alvene

Både katolske og protestantiske teologer knyttet alvene til djevelen. Flere senmiddelalderske forfattere hevdet at alvene enten var djevler eller illusjoner skapt av djevelen. Med protestantismen på 1500-tallet ble denne oppfatningen ytterligere styrket. I motsetning til katolisismen opererte ikke protestantismen med noen formidlende åndelige vesen mellom Gud og mennesket. Mens alvene under katolisismen i hvert fall hadde en litenmulighet for å være åndene til avdøde mennesker, ble denne muligheten totalt avskåret med protestantismen. Dette henger blant annet sammen med protestantismens oppgjør med katolisismens skjærsild.

For å få et inntrykk av hvordan middelalderens katolske teologer forestilte seg livet etter døden, kan vi ta en kikk på Dantes Den guddommelige komedie (1320). Ifølge Dante og hans samtidige teologer krever skapelsens fullkomne orden en korrekt plassering av dyder og laster, salighet og ulykke, straff og belønning. Det hinsidige speiler det dennesidige. Gud har tenkt på alt, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Himmelen, skjærsilden og helvete er innredet og ordnet deretter.

Mens himmel og helvete er evige, er skjærsilden midlertidig. Synderne i helvete er fullt og helt fanget av sin synd, og avstraffelsene er voldsomme. Igjen og igjen skjer en evig gjentakelse av syndige handlinger og avstraffelse. I skjærsilden er avstraffelsene mindre bestialske og mer sjelelige. Straffene i skjærsilden skal ikke knuse og tilintetgjøre, men snarere oppdra og bevisstgjøre synderne, slik at de kan klatre oppover mot himmelen. Og det er først, i paradiset at menneskene er kroppsløse, og ansiktene stråler og smiler. Livet i himmelen er en evig fest og glede, mennesket har mistet sin individualitet. Her hersker bare Guds vilje helt uinnskrenket. De hellige i paradiset kan samle seg til et felles kor som taler med én stemme, fordi dirigentens vilje er alles vilje.

Basert på denne teologiske forståelsen av de tre dødsrikene, utviklet katolisismen en avlatshandel knyttet til skjærsilden. De arme sjelene i skjærsilden tagg sine levende slektninger om å bestille sjelemesser for dem, og de geistlige var flinke til å spille på slektningers engstelse for sine kjæres skjebne etter døden. En sjelemesse kunne forkorte det pinefulle oppholdet i skjærsilden med flere år. Hvis en helgen kunne overtales til å gå i forbønn for en sjel i skjærsilden, ville pinen straks være over. Slike transaksjoner med dødsriket måtte gå gjennom kirkelige kanaler, og det kunne bli en kostbar affære å få en synder ut av pinen.

Det var denne avlatshandelen Luther gikk til angrep på, og som markerte et av de sterkeste ankepunktene mellom katolisismen og det som ble til den nye protestantismen. Med dette oppgjøret med katolisismens avlatshandel forsvant også forestillingene om skjærsild, helgener, engler og de dødes talende ånder. I katolisismens univers var de åndelige kanalene mer åpne enn de ble med protestantismen. De rettferdige sjelene som havnet i paradiset, kunne åpenbare seg for de levende og fortelle om fremtiden enten i drømmer eller i våken tilstand. Sjelene i skjærsilden kunne også vise seg for de levende, men bare dersom englene eller skytshelgenene ville det. Englene ville vanligvis bare tillate slike henvendelser til det dennesidige om hensikten var å be de etterlevende sørge for sjelemesser slik at oppholdet i skjærsilden kunne forkortes.

Verre var det med de syndige sjelene som havnet i helvete, for disse hadde ikke lov til å vise seg for de levende. Dersom noen opplevde å se en slik sjel i drømme eller våken tilstand, var det i virkeligheten bare en djevel som hadde omskapt seg. Djevlene kunne til og med vise seg som engler for å lure folk i sin makt. Kun unntaksvis ville en helgen tillate en fortapt sjel å vise seg for en levende, og da til skrekk og advarsel for en som hadde havnet på ville veier.

Folketroens alver ble slått i hartkorn med disse djevelske lureriene. En vennlig innstilt teolog ville kanskje åpne opp for muligheten av at åpenbaringen kunne være sjelen til en i skjærsilden, til nød en rettferdig sjel. Stort sett ble de av kirken tolket som en av djevelens mange forkledninger. Med protestantismen ble det sentrale mellomleddet for katolisismens avlatshandel fjernet. Etter døden ville sjelen enten havne i himmel eller helvete, noen skjærsild med mulighet for angrende syndere fantes ikke. Sjelen som har havnet i helvete, er fortapt til evig tid; verken sjelemesser eller almisser er til noen nytte. Dermed er det heller ikke noe rom for at de dødes sjeler skal vise seg for de levende for å be om slike tjenester. Enhver slik sjel eller spøkelse er uomtvistelig djevelen i forkledning. Alvene mistet også muligheten for å være de avdødes sjeler. De kunne nå enten være gode eller onde ånder, og av de to alternativene var sistnevnte mest sannsynlig. For de fleste protestantiske teologer var det simpelthen umulig å skille gode alver fra onde – djevelen skjulte seg bak dem alle. Dette var den offisielle protestantiske læren. Som med de fleste offisielle teologiske læresetninger hadde den bare delvis innflytelse på befolkningen.

I kryssilden mellom katolisisme, protestantisme og folketro

Til tross for at katolisismen også hadde vært mistenksom overfor folketroens alver, skapte protestantismen inntrykk av noe annet. Kristendommens kamp mot folketroen var blitt splittet. Kristendommen var selv delt i to konkurrerende system som sloss om de samme menneskene. I kampens hete skapte protestantismen et bilde av katolisismen som hedenskap i forkledning. Protestantiske teologer hevdet at alvetroen var en katolsk oppfinnelse fra middelalderen. Alvene ble sagt å være illusjoner og forestillinger skapt av katolske prester for å skremme folket og dekke over egne kjeltringstreker.

Om ikke protestantiske prester maktet å få folket vekk fra alvetroen, skulle denne myten vise seg svært anvendelig i det første hundreåret etter reformasjonen. De fleste som fremdeles fastholdt en sympatisk holdning til alvene, hevdet også at deres rike hadde en katolsk karakter. Alvetroen ble dermed ofte fremstilt som dels hedensk og dels katolsk av flere forfattere på 1500- og 1600-tallet. Av og til ble katolisismen helt enkelt fremstilt som en religion i djevelens tjeneste. I enkelte skrifter ble det hevdet at katolikker hadde samme holdning til sine helgener som hedningene hadde til sine avguder. Ifølge skriftet Pandemonium or the Devil’s Cloister fra 1684, er tilbedelse av engler og helgener intet mindre enn en ny hedendom. Forfatteren av boken setter likhetstegn mellom helgener og hedenske demoner. De makter som hedendom og katolisisme under forskjellige navn tolket som formidlende ånder mellom Gud og menneske, var i virkeligheten djevelen i forkledning. Katolikkene hadde derfor ikke endret religionen, mente forfatteren, men bare skiftet navn på gudene.

Slike bøker og argumenter avslører konkurrerende religiøse systemer. Richard Bovet, som forfattet dette skriftet, var ikke i tvil om at åndene eksisterte og virket på jorden. Han tror på kommuniserende ånder; ja, han tror til og med på en snakkende natur! Saken er bare at i hans religiøse verdensforståelse er det ikke plass til mer enn én talende stemme i det godes tjeneste, og det er Guds egen. Alle andre kommuniserende ånder og krefter er per definisjon nødt til å være onde. I Bovets religiøse forståelse er også alle forsøk på å påkalle Gud gjennom helgener eller naturen av ond karakter, og følgelig er ethvert svar demonisk. Gud lar seg nemlig ikke be om slike henvendelser, han velger selv når han vil tale eller vise seg for mennesket. De som hevder å kunne kommunisere med ånder gjennom påkallelse av dem, er derfor hekser eller trollmenn; de er djevelens tjenere på jorden.

Troen på djevelens gjenstridige virksomhet blant menneskene var sterk langt inn på 1600-tallet, og i ulike former levde troen lenger enn dette. Både Gud og djevel var virksomme og kraftfulle makter i verden, og det eksisterte et absolutt skille mellom dem. En slik religiøs forestilling krevde også bestemte og klare grenser mellom rett og falsk tro. Katolisismens helgener og engler vakte stor bekymring hos protestantene og ble regnet som avguderi. Det var bare én Gud, og han trengte ingen mellomledd. Alle andre åndelige vesen som viste seg for mennesket, var derfor i djevelens tjeneste.

Også folketroens alver og underjordiske vesen var utrustet med onde krefter. Skillet mellom det gode og det onde var likevel mer flytende i folketroen enn i den offisielle kristendommen. Onde makter ble ikke feiret, men akseptert som en del av livet. Det gjaldt bare å lære hvordan man skulle omgås dem. Slik trodde man kanskje ikke bare på alvenes eksistens, men erkjente simpelthen at lykke og ulykke kunne ramme, og det gjaldt å forberede seg på eventualiteter.

Alver, hekser og demoner

Alvenes tilknytning til djevelen fester seg for alvor gjennom hekseprosessene. Vi ser dette i enkelte prosesser fra Italia mot slutten av 1400-tallet, men også i Storbritannia, spesielt i Skottland, på 1500- og 1600-tallet. En rekke kvinner som ble dømt for hekseri, fortalte at de hadde vært hos alvene – ofte omtalt som «det gode folket », «de gode naboene» – og hos deres dronning, som iblant var i følge med en konge.

En slik nedskrevet «tilståelse» stammer fra en kvinne ved navn Issobell Gowdie fra 1682. Hun beretter utførlig om sitt møte med alvenes dronning, om hennes praktfulle klær i hvitt og mørkt tøy, og ikke minst viktig er beskrivelsen av den overdådige maten som kom i slike mengder at hun ikke maktet å spise det hele. Alvenes konge beskrives som en vakker mann, kraftig bygd og med bredt ansikt. Gowdies tilståelse er imidlertid ikke sammenhengende nedskrevet og har ingen egentlig avslutning. Nedskriveren kutter stadig hennes blomstrende skildringer med «etc., etc.». Hennes utlegninger om djevelen er derimot nedtegnet til minste detalj. Dommerne ville øyensynlig høre mer om heksesabbater og kjødelig samkvem med djevelen enn om alver.

Beretningen fortsetter derfor ufortrødent i mer demonologisk retning. Av dommerens manglende interesse for kvinnens fortelling om alvene kan vi foreløpig slutte én ting: Det hun fortalte om alvene representerte hennes egne trosforestillinger; det var ikke noe hun ble presset til å tilstå. Det var ikke engang noe dommerne var interessert i å høre på.

Den tiltalte kvinnen vender imidlertid stadig tilbake til sine alver, og tilknytningen til djevelen blir stadig tydeligere. På et punkt beskrives alvene i djevelens tjeneste som hulryggede, slik tradisjonen i Norge forteller om huldrene. Alvene karakteriseres som ganske små, og pilene som folketroen forbinder med alvene, lages av djevelen. Med disse pilene skjøt alvene på dyr og mennesker og forårsaket sykdom eller død. I Issobell Gowdies skildringer males hekser, alver og djevel sammen i disse handlingene.

Rettsdokumentet er interessant fordi det viser i hvor stor grad ulike religiøse forestillinger kunne smelte sammen til et mangeartet og sammensatt hele. Påkallelsen av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd blandes sammen med fragmenter fra bønneboken, folkereligiøse forestillinger og populære vers og sanger. Djevelen omtales som «Lord of the Middle-Earth», og blir på denne måten tydelig knyttet til nettopp alvenes rike. Dokumentet gir et vitnesbyrd om kollisjonen mellom folketro og kristendom. I dette tilfellet blir kvinnens prat om alvene kjedsommelig for dommerne. Hver gang hun fortaper seg i ulike redegjørelser for alvenes rike, avspises leseren med et gjespende «etc.». Likevel tilhører kvinnens forestillinger om alver det samme folkereligiøse forestillingsuniverset som de kristne dommerne ellers gjerne forbandt med djevelen. Dommerne styrer derfor hennes prat om alver i en klart demonisk retning. Samtidig bærer nedtegnelsen preg av at folketroens alver kanskje ikke lenger ble tatt helt alvorlig i de offisielle kanaler som dommerne representerer. Mens hennes prat om djevelen og heksesabbater nedskrives med største alvor, virker det som om hennes prat om alver fremstår som den rene og skjære galskap.

For en moderne leser er det vanskelig å ikke lese heletilståelsen som et uttrykk for stor mental forvirring. Men det som i dag fortoner seg som et forvirret individs tale, fremsto i sin samtid som uttrykk for en universell ondskap. I andre og tidligere avhør av kvinner og menn som har vært anklaget for hekseri, har alvene mye tydeligere blitt forbundet med djevelen og hekseriet i seg selv.

I 1597 fortalte en mann ved navn Andrew Man til dommerne i Aberdeen at han hadde hyllet alvenes dronning og djevelen. Djevelen kalte seg Christsonday eller Kristisøndag. Andrew Man hadde «kysset den i rumpa», han trodde at den kanskje var en engel, en Guds sønn, og at den «hadde all makt under Gud». Alvenes dronning sto under djevelen, men «hun behersket alle håndverk». Alvene hadde dekket bordene, og de spilte musikk og danset. De var skygger, men de så ut som og var kledd som mennesker. Deres dronning var meget vakker, og Andrew Man hadde hatt kjødelig samkvem med henne.

Dommerne i Aberdeen betraktet disse beretningene som det «rene og skjære hekseri og djevelskap.» Forbindelsen mellom alvene og djevelen uttrykkes med andre ord tydeligere her enn hundre år senere. Mens alvene mot slutten av 1600-tallet ble oppfattet som den tiltaltes forvirrede tale, ble de hundre år tidligere tatt like alvorlig som djevelen. Mot slutten av 1600-tallet har det med andre ord inntrådt et skille mellom kristendommens djevel og folketroens overnaturlige vesen. Mens folketroen ikke lenger var annet enn det reneste vrøvl og overtro, var kristendommens egne demoniske motkrefter like virkelige som alltid. Tidene var i ferd med å endre seg, og snart skulle heller ikke djevelen bli tatt alvorlig.

Tilståelsen til Andrew Man rommer, på samme måte som Issobell Gowdies, en interessant og motsetningsfull sammenblanding av kristne elementer, demonologi og folketro. I hans beretning er djevelen Guds sønn og han har all makt under Gud. Alvedronningen på sin side står under djevelen igjen. Vi aner at djevelen i kristen forstand pådyttes fra dommernes side og legges over en beretning som muligens rommer beskrivelser av onde makter, men ikke i seg selv diabolske krefter. Vi er vitne til en todelt prosess: For det første legges et kristent slør over eldre folkereligiøse forestillinger om underjordiske vesen. For det andre utsettes disse forestillingene for et teologisk angrep som vrir dem i retning av djeveldyrkelse. I tilfellet Andrew Man dreide det seg om forestillinger om «de gode naboene » – alvene og feene. Over denne verden hvor det holdes gilde, spilles musikk og danses, hersker alvedronningen som altså degraderes til en posisjon hvor hun er underordnet djevelen.

Også i prosessen som ble ført mot Jeanne d’Arc på 1400-tallet, dukket alvene opp. Spørsmålene dreide rundt hvorvidt hun visste noe om «dem som fløy i luften med alvene og feene». Hun avviste insinuasjonene. Hun hadde aldri drevet med slikt, men hun hadde hørt snakk om det og visste at det foregikk på torsdager og at det kun var snakk om trolldom. Hun kunne likevel ikke motbevise, selv om hun benektet, et populært rykte som hevdet at hun fikk sin misjon og sitt oppdrag fra «alvekvinnenes tre». Videre ble hun til slutt presset til å vedgå at hun først hadde hørt «Stemmene» ved dette treet.

Det vi ser av disse vitnesbyrdene, er først en gradvis demonisering av folketroens overnaturlige vesen, og dernest at folketroen mister ethvert snev av troverdighet. Alvene har stadig en djevelsk tilknytning, men rettsapparatet synes etter hvert å miste troen på deres virkelige eksistens. Mens djevelen er like virkelig, fremstår folketroens alver som folkets tullete villfarelser.

Paradoksalt nok er det likevel ofte takket være nettopp hekseprosessene og rettsprotokollene at vi i det minste har et fragmentarisk bilde av disse forestillingene. De tilhører et lag av kultur og religion som ikke hadde noen offisielle kanaler for nedtegnelse. I rettsprotokollene får vi et direkte, friskt, men også forvirrende møte med folkets religiøse forestillinger, men her smurt sammen med kristendommen og kampen mot djevelen. Gradvis tenkes altså heksene og alvene å virke sammen, de ble to alen av samme stykke. I Irland forteller tradisjonen ennå at alver og hekser danser sammen på Halloween, men i en moderne sammenheng har både alver og hekser fått et ganske nytt skjær over seg. Heksene er én gang for alle blitt frigjort fra kristen demonisering og er blitt innhyllet i en ny form for naturreligion som gjerne omtales som nypaganisme. Alvene inntar ikke en like selvskreven plass i nypaganistiske kretser og forestillinger. Likevel er de prosessene som omskaper hekser og alver til å bli høyerestående naturvesen, de samme. Forbindelsen mellom hekser og alver ble ikke brutt selv om demonien forsvant. I pakt med kulturelle og religiøse forandringer ble de begge omdefinert; det som før var demonisk, ble nå høyverdig.

Alvene romantiseres

Det var flere ting som ledet frem til et brudd med det gamle bibelske verdensbildet som hadde plassert folketroens underjordiske vesen i nær forbindelse med djevelen, ikke minst den naturvitenskapelige utviklingen fra 1500- til 1700-tallet var viktig. Naturvitenskapen bidro til at himmelrommet mistet den religiøse mening kristendommen hadde tillagt det. Dantes visjoner av himmelen stemte dårlig overens med naturvitenskapens fysiske beregninger. Himmelen truet med å bli et sjelløst system av fysiske lover hvor Gud ikke lenger hørte hjemme. Dette forrykket balansen i kristendommens mytologiske inndeling av universet. Himmelen var ikke lenger guddommelig og herlig, men sjelløs og fremmedgjørende. Det nederste nivået var ikke lenger det ondes sted, men kilden til nødvendig opprør og ny livskraft.

Tradisjonelle myter om himmel og helvete, frelse og verdens undergang ble gradvis omformet i et nytt kulturelt språk i perioden mellom renessansen og romantikken. Den engelske romantikeren William Blake satte fokus på det matematiske system astronomien og spesielt Newton hadde skapt av himmelrommet. Newton mente riktignok selv at Gud fremdeles eksisterte der oppe i de himmelske sfærer. Men ifølge Blake var det ikke mye igjen «der oppe» når naturvitenskapen hadde regnet seg ferdig. Naturvitenskapens himmel var ikke annet enn et system av geometriske diagrammer, og for Blake kunne Gud umulig være et matematisk diagram. Med et slikt grunnsyn vender romantikken oppmerksomheten i økende grad nedover mot underverdenen og de opprørske krefter, og ikke oppover mot Gud og de himmelske sfærer. Den kaotiske naturen erstatter på mange måter det ordnede Edens plass som mål for menneskets streben etter religiøs erkjennelse.

Dette får naturlig nok konsekvenser for oppfattelsen av underjordiske vesen som alver. Tilknytningen til djevelen brytes gradvis opp. Tidligere monstre oppvurderes og fremstår i ny glans som noe nær martyrer. Bibelens skurker og helter revurderes og settes i fokus for nye kunstneriske uttrykk.

I Blakes Giftermålet mellom Himmel og Helvete er for eksempel djevelen en stemme fra det underbevisste i mennesket selv. Han er ingen anklager, men en visdomsmester. Han taler gjennom fantasien, men fantasien er Den Hellige Ånd i oss. Slik blir djevelen paradoksalt nok en måte Gud snakker til mennesket på.

Med omvurderingen av Bibelens monstre følger flere av folketroens demoniske skapninger med på lasset. Samtidig som den romantiske litteraturen vender seg nedover og ikke oppover, beveger den seg også innover og ikke utover. Den kreative verden finnes i menneskets eget indre, slik både himmelen, Gud og djevel også gjør det.

Henrik Ibsens litteratur rommer gode eksempler på dreiningen som har funnet sted. I diktet «I Billedgalleriet» har en svartalv tatt bolig i hans eget indre: «Der bor en heslig svartalv i mitt bryst, / som stundom gjester meg i onde timer.» Rett nok er alven demonisk og svart, men den er ikke lenger en selvstendig størrelse utenfor mennesket. Den har snarere funnet sitt hjem i menneskets indre som en mørk og tung stemme. Den er som Blakes djevel et uttrykk for en mørk stemme i menneskets egen underbevissthet.

Romantikkens lesning av John Miltons Paradise Lost (1667) gir også vitnesbyrd om denne omvurderingen av kristendommens demoniske figurer. Miltons Satan ble den typiske romantiske helt, han er opprøreren mot Guds tyranni. Han er den rettferdige opprører og representerer menneskets selvstendighet og kreativitet. Dette betyr ikke at romantikerne var satanister, men at den tradisjonelle Gud og djevel ikke lenger ble lest like entydig som tidligere. Den romantiske djevelen representerte ikke lenger ondskap, men opprørets krefter.

Romantikerne stiller i større grad spørsmål ved tradisjonens begreper om det gode og det onde. Flere av Bibelens tradisjonelle skurker som Kain, Esau og Ismael dukker nå opp som helter i litteraturen. I lord Byrons dikt «Cain» stiller slangen i paradiset spørsmål ved Guds godhet: «Var det jeg som plantet forbudte ting foran mennesket?»

Denne litterære og kulturelle vendingen er også uttrykk for at djevelen ikke lenger var en spesielt troverdig figur. Med tapet av troen på djevelen i visse deler av befolkningen forsvant også troen på en rekke figurer som var blitt satt i forbindelse med ham, som hekser og alver. På samme måte som djevelen blir heksa nå et bilde på opprøret mot det bestående, som i Percy Bysshe Shelleys dikt «Witch of Atlas» (1820). Romantikerne vurderte ikke bare troen på hekseri som absurd. De gikk et skritt videre og gjorde heksa til et positivt bilde på opprør mot en undertrykkende tradisjon og makt. Når ikke djevelens mørke krefter lenger forbindes med demoni, mister også de underjordiske skikkelsene som ble forbundet med ham, mange av sine demoniske karaktertrekk. Alvene løsrives fra det onde, og blir gradvis stående som representant for gode og positive krefter.

Urene religioner

Når romantikerne kunne snu om på Bibelens tradisjonelle verdensbilde, var det fordi sporene til denne omdreiningen allerede fantes i den større kulturen. Selv om kristendommen var dominerende religion, var ikke dens normative lære enerådende. Vår idé om «rene» religioner er en konstruksjon som ikke lar seg gjenfinne i virkeligheten. Religioner følger ikke etter hverandre og erstatter hverandre som i en stafett. Religion er del av folks praktiske liv og dermed også del av enkeltmenneskers forestillingsverden og forståelseshorisont. Religion setter sitt preg på individets forståelse av verden, men dets personlige erfaringer og forståelse av verden vil også farge dets religiøse overbevisninger. På denne måten kan ikke én religion fullt og helt erstatte en annen i det virkelige liv.

Snarere vil to eller flere religiøse systemer, verdier og verdensfortolkninger legge seg over hverandre og sammen danne en mosaikk av ulike – og ofte også motstridende – religiøse forestillinger. Folketradisjonens alver er interessante eksempler på hvordan dette arter seg i praksis. De samme menneskene som gikk i kirke hver søndag, kunne samtidig sette ut mat eller drikke til alvene for å være på den sikre siden.

For kirkens representanter fortonet dette seg som en rivaliserende religiøs praksis. Kirken hadde ikke rom for konkurrerende guddommer. Folkets forhold til alvene var som vi har sett høyst ambivalent. Alvene kunne bringe rikdom og velstand, men også sykdom og død. Overnaturlige eller uforklarlige sykdommer forårsaket av alvefolket trengte en like overnaturlig behandlingsform. Det florerte med folkereligiøse besvergelser som skulle verne mot alvene, og som regel var de iblandet kristne formularer.

Grensen mellom folketro og kristendom kunne være ytterst skjør. Enkelte hevdet at alvene bare hadde makt over dem som manglet religiøs tro. Noen anbefalte bruk av evangeliene eller vievann for å verge seg mot alvene. Alvene var ånder man måtte beskytte seg mot ved hjelp av en eller annen form for rituell forholdsregel eller besvergelse.

For andre igjen, og da spesielt i de øvre lag av befolkningen, var alvene noe som tilhørte fortiden. Engelskmannen Reginald Scot hevdet for eksempel i verket The Discoverie of Witchcrafti 1584 at alvene ikke lenger var så fryktet som for hundre år siden. På 1600-tallet skrev likevel sir William Temple at troen på alvene først hadde begynt å svinne hen i løpet av de siste tretti årene.

Om de øvre lag av befolkningen på denne måten skrev alvene inn i fortiden, var de del av den daglige, praktiske virkeligheten for mange mennesker på landsbygda. Det fantes like mange magiske formularer for å holde alvene på avstand, som for å mane dem frem. Alvenes dronning satt med nøkkelen til all verdens kunnskap, og personer som sto i ledtog med alvene, hadde helbredende og synske evner.

Om slike evner var tiltrekkende, var de også avskrekkende. Både alvene og de som sto i ledtog med dem kunne også stjele eller forgifte maten, stjele barn eller mennesker, bringe sykdom eller ulykke, eller formidle spådommer om fremtiden. Alvene var like uberegnelige som livet selv, og siden de kunne råde over skjebnen var deres krefter nødvendigvis voldsomme i både positiv og negativ forstand.

Som vi har sett medførte den kristne demoniseringen at disse forestillingene ble skrevet inn i en ny og mer absolutt todeling av verden. Hvis alvene var virksomme krefter i verden, var det ikke plass til dem på det godes side. På det ondes side var det derimot plass til flere, siden djevelens forkledninger var mange. Hvis man trodde på alvene, henga man seg derfor til krefter av verste slag, krefter som stred mot Gud og hindret det gode i å trenge gjennom i verden. I et slikt verdensbilde ble folketroens alver problematiske og kraftfulle skikkelser.

Den før nevnte Bovet var ikke i tvil om at alvene eksisterte og at de sto i djevelens tjeneste. Men ikke alle kirkens folk var like snare til å skrive alvenes rike inn under djevelens herredømme. Den skotske presten Robert Kirk forfattet i 1691 et bemerkelsesverdig verk om sin samtids alvetro i Skottland. Kirk skrev imidlertid ikke bare ned folketroen, han ville også forene den med kristendommen. På et tidspunkt hvor alvene generelt ble assosiert med djevelen, og hvor djevelen fremdeles tenktes å være virksom på jorden, var dette en noe uventet oppgave for en kirkens mann. Kirk gir ikke bare et interessant bilde av folkereligiøse forestillinger på det skotske høylandet; han forsvarer også slike religiøse overbevisninger.

Kirks manuskript er skrevet på et tidspunkt hvor flere menn i kirkelige kretser, som for eksempel Bovet, uttrykte engstelse over at troen på hekseri og annen overtro var begynt å svekkes. Dette virker paradoksalt. Man skulle tro at kirkens menn ville være takknemlige for en svekkelse av det de oppfattet som hedensk overtro. Problemet var at så mye var satt inn i kampen mellom Gud og djevel i form av hekser eller alver, at hvis troen på hekser og alver ble svekket, truet det samtidig Guds posisjon og rolle. Bovet insisterte derfor på en virkelig tilstedeværelse av onde ånder i stadig kamp mot Gud. Kirk gikk motsatt vei og skrev de samme åndene inn under Guds domene. I et forsøk på å forsvare Gud løfter Kirk alvene ut av helvete og inn i himmelen. Alvene flyttes fra djevelens til Guds rike.

Kirks verk illustrerer det dilemma kirken hadde skapt for seg selv i sin kamp mot djevelen. Ved å omgjøre alvene til djevelske ånder aksepterte ikke kirken bare at de virkelig fantes; de ble også et negativt bevis for Guds eksistens. Når troen på djevelen og hekseri ble svekket, fryktet man at troen på Gud ville lide samme skjebne. Gud og djevel forutsatte hverandre. I den dype konflikten som kirken hadde tegnet opp mellom dem, var Guds fremste oppgave å bekjempe det onde. Når folk flest mistet troen på det onde, mistet også Gud sin sentrale rolle i universet. Verken hekser eller djevelen kunne uten videre plasseres i Guds rike. Alvene ser derimot ut til å ha vært av et mer føyelig, tvetydig og foranderlig materiale. Og her finner vi også kimen til alveskikkelsens stadige «gjenoppstandelse».

Kirks manuskript ble ikke publisert før i 1815, men overlevde i ulike håndskrevne manuskripter. Hans innskriving av alvene i Guds rike lar seg da også lettere forene med religiøse forestillinger på 1800-tallet. Kirk argumenterer overraskende for at alvenes eksistens er et bevis på kristendommens lære. Han hevder at alvene simpelthen viser hvordan

våre medskapninger i den usynlige verden forsøker å overbevise oss om en Guddom, og om ånder; om en mulig og harmløs måte å kommunisere mellom menneskene og dem selv i dette livet, … og om englenes orden og grader.

Kirk ser med andre ord ikke noe misforhold mellom kristendom og folketro. Hos ham er alvetroen i samsvar med kristendommens lære om den åndelige verden slik den ble beskrevet av middelalderens teologer. Problemet er imidlertid at middelalderens religiøse lære ikke uten videre var forenlig med protestantismens. Engler eller andre formidlende vesen mellom Gud og menneske var forbundet med katolisisme. Likevel hevder altså Kirk som representant for den skotske kirke at alver er engleaktige vesen, og han gjør det, som han sier, for å «motvirke den voksende ateismen i vår tid».

Mytologiske sammenblandinger

Når religioner i denne forstand ikke er «rene» er det fordi ulike religiøse mytologier lar seg blande sammen. I de folkereligiøse forestillingene om alvene glir elementer fra kristendom og folketro over i hverandre. Dette gjelder spesielt i forhold til bestemmelsen av hva alvene er og ikke minst i forestillingene om hvor de egentlig kom fra.

Alvene ble ofte sagt å være dødes ånder. Noen mente at de var sjelene til mennesker som var gått bort før deres tilmålte tid var omme, andre at de var sjelene til dødfødte barn. En mer utbredt forestilling var at alvene var sjelene etter utdødde menneskeraser. Alvene kunne slik tilhøre forskjellige menneskeslag. Noen mente at de stammet fra jøder som var blitt deportert av romerne som straff for sin påståtte delaktighet i Jesu korsfestelse. Andre hevdet at de stammet fra druidene som døde før kristendommen kom til verden. Disse var altfor gode til å kastes i helvete, og fikk derfor vandre fritt på jorden som åndelige vesen.

Som døde ånder av forhistoriske folkeslag ble det sagt at alvene stadig krympet inntil de til slutt ville forsvinne for godt. Denne forestillingen ga også opphav til troen på at alvene på grunn av sin gradvise tap av makt var desperate etter å stjele menneskebarn for å styrke seg selv. Noen steder tenkte man seg også at alvene var sjelene til alle som hadde druknet i syndfloden. Sammen med disse forhistoriske døde menneskene fantes også døde mennesker fra egen samtid, som var blitt tatt i berg og ikke slapp ut igjen.

Forestillingene om at alvene var de dødes ånder, kunne også smelte sammen med en annen svært utbredt forestilling – nemlig at alvene var en del av de falne englene. Da Gud kommanderte de falne englene ut av himmelen, sa han at de skulle finne sine nye gjemmesteder i steiner og hauger, under jorden og i jordens sprekker. Der skal de falne englene, nå alvene, være dømt til å være inntil verdens ende.

En annen teori var at alvene som høyverdige vesen ikke selv deltok i det himmelske opprør, men snarere ventet
frelse ved verdens undergang. Andre mente imidlertid at alvene var mer delaktige i Lucifers opprør enn som så. Da Lucifer med stolt hovmod proklamerte at han ville stifte sitt eget kongedømme, var det så mange engler som fulgte ham at Sønnen ropte til Gud at himmelens rike ville tømmes. Dørene til himmel og helvete ble straks kommandert stengt, og de som ennå ikke hadde nådd frem til helvete, styrtet ned i jorden og utgjør nå alvefolket.

Oppfatningen av alvene som falne engler gjenfinnes med forskjellige variasjoner i ulike land og tradisjoner. Lady Wilde, mor til Oscar Wilde, gjengir en variant i sin bok om legender og folketro fra Irland. Her heter det at alvene en gang var engler i himmelen, men at de ble kastet ut på grunn av sin stolthet. Noen falt til jorden, andre i havet. Enkelte ble imidlertid grepet av demoner og brakt til helvete. Herfra kommer de som onde ånder i ulike forkledninger og frister mennesket til ødeleggelse. Den vanligste forkledningen er likevel i form av skjønne jomfruer med fortryllende sang og magiske evner. Under innflytelse av disse vakre «sirener» vil en mann kunne gjøre alle slags onde handlinger. Når hans sjel er fullstendig svart, bringer de ham til helvete hvor han for evig vil bli torturert av de demonene han en gang solgte seg til.

Et kristent forestillingsunivers blandes her sammen med lokale folkereligiøse forestillinger og ispes elementer fra klassisk mytologi, representert ved de kvinnelige alvedemonene som kalles sirener. Forestillingen om at alvene ramlet ned i ulike elementer – jord, vann, luft – i sitt fall fra himmelen, er en fast ingrediens. Slik ble alvenes forskjellige tilholdssteder i naturen forklart. Derfor finner man alver i vannet, under jorden og i luften, og der er de dømt til å være til dommedag.

Selv om de folkereligiøse forestillingene knytter alvene til det himmelske opprør da Lucifer ble styrtet ut av himmelen og dannet sitt eget rike, er ikke alvene helt på djevelens side. Som regel er de ikke å finne blant hans hær i helvete, snarere inntar de en posisjon midt imellom. De er ikke gode nok for himmelen, men heller ikke onde nok for helvete. I lady Wildes redegjørelse finner vi imidlertid en oppdeling av alvene i to grupper. Den ene inntar en mellomposisjon og befinner seg i naturen. Den andre gruppen tilhører helvete. Hvordan den ene gruppen skal skilles fra den andre, er en del av den ambivalens som generelt er knyttet til alvene. Enkelte mente at alvene hørte til i en lavere del av himmelen eller en høyere del av jorden. Alvene hørte dermed hjemme i en slags midtre verden. Ulike karakteristikker går igjen i slike beskrivelser, men stadig med samme innhold – alvene er en slags mellomvesen. De er mellom mennesker og engler; de er mellom himmel og helvete; de er de gamle hedninger som ikke kan vente frelse, men som likevel er for gode for helvetes fordømmelse.

At alvene kunne gjøre både gode og onde gjerninger, var en bekreftelse på slike forestillinger. Behandlet man dem pent, ville de gjøre det samme tilbake, og omvendt. Slik var ikke alvene bare onde, det fantes også gode krefter i blant dem. Elementer fra kristendommen dukker også opp i andre forestillinger om alvenes herkomst. Da dreier det seg mindre om djevelens himmelske opprør, og mer om det første menneskepar på jorden; Adam og Eva.

I Wales finner vi en forestilling som forteller at i de dager hvor Herren vandret på jorden gikk han en dag inn i en hytte hvor det bodde en kvinne med hele tjue barn. Skamfull på grunn av sin families størrelse gjemte hun halvparten av dem ut av syne for det guddommelige besøket. Da han skulle gå, lette hun fortvilet etter barna sine, men de var omgjort til alver og blitt usynlige.

I Norge finner vi liknende sagn og forestillinger. Enkelte steder heter det at kvinnen bare hadde vasket halvparten av barna, og skamfull over at de andre var så skitne, sendte hun dem av sted for å gjemme seg i fjellsider, i skogen og ved elvene. Til dette sa Gud: «Det du har gjemt for meg, skal være gjemt for menneskeheten.» De underjordiske, i norsk tradisjon ofte omtalt som huldrefolket, er dermed avkom etter disse barna og de gjemmer seg i skoger, fjellhuler og ved elveleier.

En annen forestilling knyttet til det samme motivet forteller at alvene eller huldrefolket stammer fra Adams første barn som han fikk med Lilith, som ikke var skapt av hans ribbein. Nøkkelformuleringen i denne fortellingen er fra en eldre oversettelse av skapelsesberetningen i Bibelen der det står:

«Da sagde Adam: Denne Gang er det Been af mine Been, og Kjød af mit Kjød; denne, hun skal kaldes Mandinde, thi denne er tagen af Manden.»

Formuleringen «denne gangen» danner bakgrunn for ideen om at Adam hadde en kone før Gud ga ham Eva. Da Adam kvittet seg med sin første kone, ble hun og barna dømt til å oppholde seg under jorda. Huldre- eller alvefolkets liv under jorda ble slik forklart med referanse til Bibelen og med Bibelens språk.

Forestillingen om at alvene eller huldrefolket var de falne englene finner vi faktisk igjen i prekensamlingen Sielebog av den danske presten Hans Lauridsen fra 1857. Slik kan slike folkereligiøse forestillinger paradoksalt nok ha fått legitimitet innenfor en luthersk-kristen forståelsesramme.

I folketroen er alvene en type mellomvesen. De er ubestemmelige i sitt vesen og sin væremåte, og de skjuler seg i naturen. Selv om folketroen skriver dem inn i kristendommen som en type falne engler, har de likevel en uavklart rolle i forhold til denne dominerende religionen. Kristne besvergelser kunne holde dem unna, og en alv ville sjelden våge seg på å stjele en prest selv om andre menn ikke skulle føle seg for trygge.

I ett tilfelle har imidlertid også en kirkens mann vært så uheldig å havne i alvenes rike. Den før nevnte presten Robert Kirk skal ha blitt fanget av alvene ved sin død som straff for at han avslørte hemmeligheter om alvenes rike. Ifølge tradisjonen befinner han seg under et tre i den lille landsbyen Aberfoyle i Skottland. Stedet er nå en turistattraksjon på grunn av sin «Fairy Knowe» hvor prestens urolige sjel sies å ligge, og treet prydes stadig med små lapper skrevet til alvene.

(Boken «Alver» kan du bestille her.)