3faceseve.jpgMultippel personlighetsforstyrrelse, MPD, var en populær diagnose i USA på 1980-tallet. Tanken om flere personligheter og utagering av multiple identiteter er imidlertid eldre. Den har røtter i kirkelig teori og praksis rundt besettelse, i spiritisme og noen av psykologiens mørkere kapitler. Selv om deler av atferden er tverrkulturell er både diagnosen og de vanligste terapeutiske inngrep meget omstridt.

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 26.03.2007)


Vi har sett det i Norge også. I bredere forstand har «dissosiasjons»-teorier fått et solid fotfeste i norske traumebehandlingsmiljøer utover 2000-tallet. Men vi har også sett offentlige utslag av mer «gammeldags» multippel-tenkning: I 1999 utgav pseudonymet Hanne Dahl Vannliljen, det første av tre planlagte bind om hennes angivelige livshistorie.

Hennes psykiater skrev et etterord hvor han fortalte om terapien. De hadde arbeidet hardt og lenge. Hele trettifem skjulte personligheter måtte oppdages, finne sin historiske bakgrunn og reintegreres til én. Bakgrunnen for lidelsen ble sagt å være forfatterinnens uhyre tragiske bakgrunn, en oppvekst fylt av ubeskrivelig (men allikevel utpenslet) mishandling og misbruk. I et rasende motinnlegg til en kritisk anmeldelse forsvarte forlagsredaktøren utgivelsen med at det er viktig å avsløre ondskapen iblant oss. Kritikerne tør ikke tro på lidelsen, antydet hun, fordi de ikke orker å se ondskapen i ansiktet. Det heroiske forlag, derimot, tok på seg ansvaret, som de i sin tid tok på seg ansvaret for å formidle sannheter om incest og voldtekt. Det ble implisert et: Bare vent – dere må nok komme etter!

Amerikansk forhistorie

Nå er det gått noen år, og de resterende volum har latt vente på seg. På samme måte har luften langt på vei gått ut av epidemien med multiple personligheter – for denne gang.

Allerede i 1999 var imidlertid utgangspunktet problematisk. Ett av flere problem med forlagsredaktørens impliserte argument var at multibiografier av denne typen allerede var et utbredt fenomen, at Norge hang noen tiår etter, og at fenomenet allerede var på retur internasjonalt. Vannliljen tilhørte nemlig en litterær tradisjon og en forståelse av «multiple personligheter» som ble vanlig i etterkant av boken Sybil.

Cornelia Wilburs pasient Sybil ble på mange måter prototypen for mennesker som oppfattet seg som multipler og for terapeuter som diagnostiserte dem. I motsetning til tidligere tiders episoder med flerpersonlighetsdiagnoser hadde ikke «Sybil» to eller tre personligheter – hun hadde seksten. Minst. Personlighetene var blitt skapt, hevdet man, som forsvarsreaksjon i forbindelse med grove overgrep i oppveksten.

Boken kom til i en periode der man nylig hadde (gjen)oppdaget – og var blitt forarget over – overgrep og mishandling av små barn som sosialt problem. Det var helt vesentlig for suksessen – og «Sybil» ble en umiddelbar suksess. Den ble omtalt i det vide og brede. Det ble skrevet om den i ukeblader og tidsskrifter, og naturligvis ble det film av det. Ennå i dag er filmen et rystende skue.

Etter Sybil kom interessen for alvor i terapimiljøer. Noen korte år etter fantes det et interessefellesskap blant terapeuter som arbeidet med multippel personlighetsspaltning. Diagnosen kom inn i en diagnostisk manual (DSM III), deretter fikk man en organisasjon og et tidsskrift – og enklere diagnostiske kriterier som kunne brukes på flere.

Man fikk også en egen organisasjon for dem som arbeidet med slike pasienter og forskning og teorier om multiple personligheter: International Society for the Study of Multiple Personality and Dissociation – ISSMP & D. (Senere forkortet til ISSD etter at multippel personlighet falt i «unåde», og diagnosen skiftet navn til dissosiativ identitetsforstyrrelse – DID.)

Med slike betingelser blomstret diagnosene, og antallet «multibiografier» skjøt i været. Den ene hadde flere personligheter og mer traumatisk fortid enn den neste. When Rabbit Howls fortalte om groteske overgrep, incest og 92 separate personligheter, Suffer the Child om eldgamle satanistiske sammensvergelser, kannibalistiske ritualer, incest og over 400 personligheter.

De ble (selvfølgelig) bestselgere. Stikkordene var grov mishandling og incest – en periode helst i forbindelse med satanistiske ritualer – multippel personlighetsspaltning var en diagnose som ble gitt til kvinner og sett som resultat av kvinners livssituasjon.

Vannliljen står således i en utpreget amerikansk tradisjon, slik det meste av moderne multippel-kultur gjør. Den er en følge av amerikansk kultur, amerikanske terapimyter, amerikanske terapimisjonærer og amerikansk litteratur.

Men selv de tidligste tilfellene av multippel-diagnoser i USA står i en litterær tradisjon: Såvel terapeuter som klienter ble kjent med muligheten for utagering av flere identiteter gjennom litteratur. Pasientene fant gode forbilder i skjønnlitteraturen, mens terapeutene ofte fant tidligere beskrivelser av lignende lidelser, godt begravet i gamle arkiver og tidsskrifter.

Hysteri, positivisme og spiritisme

Ideen om flere personligheter er nemlig ikke ny. Tvert imot – lignende tanker, diagnoser og symptomer har opptrådt ved flere tidligere anledninger, for så å forsvinne nesten helt i lengre tid. Filosofen (og psykologihistorikeren) Ian Hacking kaller multippel personlighetsspaltning for en «transient mental illness» – en symptomrekke og et sett tolkninger som dukker opp et sted, for så å svinne hen. En kort tid forstås og tenkes sykdom på en spesiell måte som gir opphav til nye, men kulturelt akseptert måter å gi uttrykk for lidelse.

Forrige gang dette skjedde var fra midten frem mot slutten av det 19. århundre. Den gangen fantes det knapt multiple personligheter. Den håndfull som fikk slik diagnose var aldri i nærheten av Sybils 16, enn mindre de hundrevis til de seneste avleggerne. Spørsmålet dreide seg i hovedsak om noe som ble kalt (bl.a.) «dobbelt bevissthet», og «personlighetene» var sjelden fler enn tre. Den gang festet interessen for dette marginale fenomen seg to steder, og til to forskjellige perspektiver på mennesket.

I Frankrike ble tanken om flere identiteter omfavnet av positivister i kamp mot tanken om én, uforanderlig sjel. Mot tanken om én ubevegelig, uforanderlig indre betrakter, et jeg uavhengig av minner, følelser, ideer og persepsjoner, fant republikkens positivister støtte i «dobbelt bevissthet»: Dersom det kunne være to forskjellige personligheter, to bevisstheter i én kropp, med forskjellige minner og idéer, da kunne den «dogmatiske spiritualismen» til cartesianske filosofer avvises. Sinnet, personligheten, bevisstheten kunne knyttes til kroppen, til materien.

Ironisk nok kom dobbelt bevissthet og multippel personlighet til å spille en nesten omvendt rolle hos etterfølgerne. Da ideen for alvor kom til USA, fant debatten sted i en atmosfære hvor spiritismen spilte en vesentlig rolle.

Strengt tatt er ikke dette spesielt underlig, og de motstridende synspunkt overlapper hverandre på mange områder. Viktige historiske momenter sørger for det. Begge steder spilte den religiøse bakgrunnen – og atferd som tidligere var blitt underkastet religiøse kategorier og forklaringsformer – en viktig rolle:

– I enkelte tilfeller fremførte pasienter blasfemiske utsagn med fordreid røst. Tidligere var tolkningen besettelse, og atferden forekom primært i sammenheng med demonutdrivelse.

-Ekstaser, forbigående lammelser, spasmer, «søvngjengeri», katalepsi, skjult kunnskap og midlertidig hukommelsestap ble rapportert i forbindelse med en serie mirakler i Paris i perioden 1728-32. Hundre og femti år etter var de samme atferdsformer symptomer på «hysteri» og «dobbelt bevissthet».

Magnetisme og eksorsisme

I mellomtiden var tolkningene blitt sekularisert og nye former for sykdomsatferd blitt til. I denne perioden spilte «magnetisører» og «magnetisme» en vesentlig rolle.

Magnetismens «doktrine» kan enkelt beskrives slik: Universet gjennomstrømmes av et subtilt fluidum. Sykdom forårsakes av en «blokkering» eller disharmoni av denne væsken i kroppen. Helbredelse effektueres ved å «fjerne blokkeringer» eller «harmonisere balansen» av animalsk magnetisme i kroppen ved overføring av slik vital kraft fra magnetisøren til hans pasient.

På noen områder var «magnetismen» en direkte videreføring av eksorsismen. Den forklarte mange av de samme fenomen, den stilte lignende krav til roller og rolleatferd, og aktivitetene kunne være relativt like.

Mest sentralt for vår sammenheng er fremkalling av en «annerledes bevissthetstilstand». Endret bevissthetstilstand, kalt «kunstig somnambulisme» (søvngjengeri), ble senere et av kjernepunktene i dobbelt bevissthet.

I den «somanambulistiske bevissthetstilstanden» utførte «søvngjengeren» komplekse aktiviteter som hun senere påsto å ikke kunne huske. I sin «andre tilstand» – skilt fra den første ved «søvn» eller rykninger – skiftet «søvngjengeren» atferd på viktige områder:

– I medisinsk retning kunne en tilstand fremvise spasmer, lammelser, forbigående funksjonsfrarøvelse fra øre, tunge eller øyne, eller endret personlighetskarakter.

– Andre endringer hadde karakter av forskjellsmarkører. Mat som var favoritt i den ene tilstand smakte ikke i den annen. Pianisten mistet evnen til å spille, lesehesten kunne ikke lese.

– I mer eksplisitt kulturell retning kunne for eksempel den forsakte bli utadvendt og fremvise skjulte evner. Disse var ofte begrenset til forskjellen mellom kulturelt sanksjonert passiv kvinnerolle og en overtredelse i retning avgrenset frihet.

Men ikke alltid.

Noen opplevde fryktelige endringer som mange nå vil forbinde med en manisk-depressiv («bipolær») eller schizofren lidelse. Det var også andre skifter. I enkelte tilfeller var skiftet av «tilstand» også en overgang til kontakt med fremtid, fortid og åndeverdenen. Grensen mellom spiritistisk medium og dobbelt bevissthet var alt annet enn klar.

Frankrike

Forbindelsen til mediumisme var klar også i Frankrike, men kom ikke til å spille noen sentral rolle der. Bakteppet for dobbelt bevissthet var de ovennevnte momenter i filosofi og magnetisme. Men det fantes også en klinisk bakgrunn. De viktigste to elementer her ble «hypnotisme» og «hysteri». «Hysteri» var den gang en akseptert diagnose som favnet enormt – multippel sklerose var f.eks. nylig oppdaget og skilt ut fra hysteri – og tok inn en mengde ulike, uforklarte problem som datidens medisin heller ikke kunne gjøre noe vesentlig med.

Prototypen som forbandt hysteri og dobbelt bevissthet var pasienten «Félida», en ung kvinne med fryktelige lidelser. Som i mange andre tilfeller er det et åpent spørsmål hvorvidt og hvor mange av hennes enorme antall av fysiske plager som hadde organisk årsak. Det viktige for resepsjonen av Félidas historie var diagnosene: Etter henne, sier Ian Hacking, var alle franske «doble» også blomstrende hysterikere, med et rikt register av symptomer.

Bakgrunnen for dette, sier hypnoseforskeren Nicholas Spanos, var at de samme medisinere og klinikker som tidligere hadde lært bort og oppmuntret (spesielt de mer outrerte) symptomene på hysteri nå lærte opp pasienter til å utagere andre personligheter. Symptomer og atferd fulgte et mønster fra terapeutens forventninger og ble av og til tvunget inn i et slikt løp. For å kunne være «dobbelt», måtte man også være hysteriker. Den som ikke viste de rette symptomene, kunne av og til bli tvunget til å lære. En sveitsisk pasient gikk gjennom en rekke hypnotiske sesjoner før hun oppnådde kroppslige symptomer som deretter prompte ble fjernet på samme vis.

De færreste var så trege. På Jean Martin Charcots (1825-1893) hysterikeravdeling på Salpetrière-hospitalet, befolket av de fattige og utslåtte, kunne hysterisk atferd læres ikke bare i behandlingssituasjonen og fra andre pasienter, men fra ukentlige fremvisninger av de mest spektakulære tilfellene, pasienter som uvegerlig bekreftet Charcots teorier. Fremvisningene fant sted på offentlige forelesninger, der journalister og andre nysgjerrige formidlet innholdet videre. Snart fantes «charcotiansk» hysteri og hypnose i både salonger og teatere.

Charcot så hysteri, sammen med en tilsvarende «hypnotisk tilstand», som resultat av «svake nerver». Han mente at fysiske sjokk såvel som hypnose kunne forårsake hysteriske symptomer ved at de ga opphav til ideer som i en adskilt bevissthetstilstand forårsaket fysiske symptomer.

Psykologen Pierre Janet (1859-1947) videreutviklet og endret tanken. De som var predisponerte for hysteri, mente han, var istand til å disassosiere ideer, persepsjoner, minner fra normal, dominerende bevissthet. Disse avsplittede, «disossierte», ideer og minner dannet så en separat bevissthet, en bevissthet som den «våkne», dominerende bevissthet opplevet som kroppslige symptomer. Den skjulte bevissthet kunne (selvfølgelig) kontaktes ved hjelp av hypnose.

Janet forkastet disse ideene få år senere og kom frem til at multippel personlighet var en «folie circulaire». I et ironisk tilbakeblikk for nitti år siden, da amerikanere kjempet en (foreløpig) siste kamp for diagnosen, bemerket han at disse ideene hørte hjemme i «det forrige århundre». Ikke desto mindre er det langt på vei hans versjon – med noen tillegg fra blant annet den moteriktige «traumatologien» – som har vunnet frem i vår tid.

Amerika og spiritismen

Den franske interessen for dobbelt bevissthet og multiple personligheter tok form av et materialistisk oppgjør med «spiritualistisk dogmatisme». Medisinske forklaringsformer dominerte, slik de jo måtte om dette skulle ha noe håp om å vinne gjennom i etablerte kretser. Imidlertid var, som vi kan ane fra det vi har sett, grensene for medisinsk undersøkelse og teoridannelse (spesielt innen «psykologi», som var helt i sin begynnelse) relativt åpne, og metodikken kunne være så som så.

Derfor var det ikke umiddelbart merkelig at den amerikanske interessen for dobbelt bevissthet og senere multiple identiteter kom til å utspinne seg i skjæringspunktet mellom spiritisme og psykologi. Fenomenet vakte interesse, ikke bare hos enkelte medisinere, men helt naturlig også i kretsen rundt den amerikanske avdelingen av «Society for Psychical Research» (SPR). Ikke at det er så lett å skille, annet enn i ettertid. De fremste blant granskerne av fenomenet, Morton Prince (1854-1929), William James (1842-1910) og Richard Hodgson (1855-1905), tilhørte alle samme krets, var alle oppriktig interessert i «psychic phenomena» og var fascinert av medier og spiritisme.

Interessene kunne uproblematisk eksistere side ved side. Den neoromantiske fascinasjon for dobbelt bevissthet – popularisert i en rekke romaner, noveller og føljetonger – hadde ofte et antimaterialistisk utgangspunkt. Fra et slikt ståsted var det ingen problemer med å se sammenhengene. Mesmerisme hadde lenge vært assosiert med mediumisme, telepati og clairvoyance. Hypnose overtok disse forbindelsene. Likhetene mellom medier og multiple personligheter var åpenbare, og i tillegg ble begge fenomen forbundet både med hypnose og hysteri.

For å forklare disse likhetene utviklet Frederick W.H. Myers (1843-1901) teorien om det «subliminale selv».

I nyere tid brukes «subliminal» enkelt om mental aktivitet som ligger under terskelen for bevissthet. Myers konsept om det subliminale selv var noe adskillig mer. Dette selvet fantes i en region under terskelen for bevisstheten, det var adskilt fra normal bevissthet, og det overlevde kroppens død.

Det subliminale selv hadde høyere og lavere funksjoner. De lavere inkluderte minneblokker og andre patologier, de høyere var menneskets beste og mest kreative side. Hypnose skulle kunne åpne veien til det subliminale selv, og gjennom denne evige del av mennesket var også kommunikasjon med åndeverdenen mulig.

Myers så multippel personlighet, åndebesettelse og mediumisme som kontinuerlige fenomen, som hver for seg reflekterte i hvilken grad det subliminale selv brøt gjennom til den våkne bevissthet.

Slike teorier ble positivt mottatt i et miljø som allerede i utgangspunktet opererte i grenselandet mellom spiritisme og vitenskap. Dette fellesskapet i tenkning og bakgrunn fikk konsekvenser for praksis, både fra terapeut og klientside. Ettersom en person med dobbelt bevissthet eller endad flere, multiple, personligheter – et fenomen som begynte å vise seg i noe større grad – kunne forventes å ha eller utvikle mediumistiske gaver, kunne slike kultiveres og rollen som medium utvikles.

På den annen side kunne ubehagelig atferd av og til forklares med inntrengende, ytre personligheter – besettelse – og behandlingen kunne bestå i en slags eksorsisme. Enkelte kristne unitarer omfavnet fenomen og budskap fra disse kretsene. Mer ortodokse kristne kretser var svært negative både til fenomenet og til de budskap som ble bragt fra (blant annet) ånden «Jesus Kristus», noe som fant uttrykk i knallharde oppgjør i pamfletter som A Satanic Delusion og Modern Diabolism. For dem var de andre personlighetstilstandene og åndekontaktene klare tilfeller av demonisk besettelse.

Nyere tid

Alle disse tendensene kan vi finne igjen i nyere tids litteratur og forskning. En av pionerene innen nyere multippel forskning, Ralph Allison, er inspirert av okkult litteratur om bevissthet. Han nevner selv teosofi, og særlig tanken om Akasha-krøniken som en vesentlig bakgrunn for hvordan han kom til fenomenet.

Allisons ideer, ja, selve navnet hans, ble ganske fort anatema for mange av ledestjernene innen MPD/DID-forskning. Selv den av hans idéer som fikk sterkest oppslutning har blitt transformert.

Allison lanserte nemlig en idé som i perioder var svært viktig for multippel-terapeuter: At hvert individ har en slags kjernepersonlighet som er god, nærmest allvitende, og som kan virke positivt i terapi: menneskets indre-selvhjelper. Det Allison antydet, og kunne si direkte, var at dette var en hjelper fra menneskets indre-selv, et konsept han tilla esoterisk betydning. I nyere litteratur er konseptet sekularisert, slik at menneskets «indre» har en selvhjelpende delpersonlighet.

Allison er imidlertid langt fra alene. I mylderet av mer eller mindre utdannede terapeuter som kastet seg på MPD-bølgen, fantes og finnes en rekke med mer religiøs enn vitenskapelig orientering. Selv om det også finnes terapeuter med nyåndelig orientering, later det til at ulike former for «kristne» terapier har dominert på dette markedet.

Det er ikke så underlig. For det første er kristendom den dominerende religionen der diagnosen er populær. For det andre ble multippel personlighetsspaltning også knyttet til manifestasjoner av ondskap. På 1970-tallet var beretningene dominert av den nyoppdagede barnemishandling, og etterhvert av incest. I løpet av 1980-tallet ble beretningene enda verre, og fortellinger om satanistisk rituelt misbruk kom til å dominere. En rekke terapeuter og klienter kom til å tro seg henholdsvis forfulgt og torturert av en internasjonal, satanistisk sammensvergelse med forbindelser høyt oppe i regjeringer, etterretning, politi og kirke.

Forestillingen om satanistisk rituelt misbruk og dets horrible konsekvenser passet som hånd i hanske til etablerte kristne terapier for «okkultismens» ofre. Demonologer som Kurt Koch og Merril Unger hadde lenge preket budskapet om at egen eller familiær involvering i «det okkulte» kunne føre til demonisk besettelse. Multiple identiteter kunne således enkelt ses som besettelse, og koblingen til satanisme og seksuelt misbruk gjorde interessen skyhøy i enkelte kretser.

Kritikken av MPD

Da koblingen mellom MPD-diagnosen og stadig mindre sannsynlige hendelser ble klar, skjøt også kritikken fart. Store deler av bevegelsen ble diskreditert sammen med beretningene om satanistiske sammensvergelser. Det ble klart at den terapi som ble benyttet ikke på noen måte sto tilbake for det forrige sekels suggestive teknikker og ledet både terapeuter og klienter til å tro på fortellinger som ikke var sanne. Kritikken gikk imidlertid langs flere linjer, hvorav vi kort skal nevne noen.

For det første var det en kritikk av konseptet om «personlighet» i multippel personlighet. Tanken om flere, integrerte personligheter i én kropp ledet enkelte terapeuter (og pasienter) til å påstå at pasientene endret fysiske trekk på en ellers uforklarlig måte. Undersøkelser, i den grad de ble gjort, diskrediterte dette. En rekke andre problemer med dette konseptet ledet til dagens «fragmenterte identitet» i disossiativ identitetsforstyrrelse.

For det andre forutsatte en rekke terapeuter at minner, spesielt minner om traumatiske hendelser, kunne lagres som på en harddisk eller video og vises frem for ens indre øye. Enkelte teoretikere ville ha det til at traumatiske minner var helt annerledes enn andre minner, bedre lagret, bedre bevart, mer ubesmittet. Slike minner kunne inkludere nær all informasjon om og rundt en traumatisk hendelse.

Disse forestillingene strider mot det meste som finnes av forskning på hukommelse.

I tillegg antok mange at hypnose var et nøytralt verktøy, et «tryllemiddel», for å komme i kontakt med skjulte personligheter. Eugene Bliss uttalte for eksempel at

«[…] å komme inn i disse personlighetenes domene er barnaktig enkelt, for hypnose er nøkkelen til døren, og disse pasientene er fremragende hypnotiske subjekter. Dette er hypnosens verden. Personligheter som har ligget gjemt i årtier kan kontaktes og intervjues, og glemte minner kan påtreffes og gjenoppleves av subjektet med en emosjonell intensitet som var det samtidige hendelser.»

Kritikerne uttaler at Bliss og andre terapeuter overså hvilken innflytelse terapeuten utøver på pasientene, spesielt i forbindelse med den hypnotiske situasjon. Dette er desto verre, sier de, siden «fremragende hypnotiske subjekter» – og de som fikk diagnosen MPD scoret i hovedsak svært høyt på skalaen for hypnotiserbarhet – nettopp kjennetegnes ved sin påvirkelighet.

For det tredje ble multippel personlighet i stadig større grad knyttet til psykologisk traumatiske opplevelser. Dette, sa kritikerne, stemmer dårlig med tidligere tiders pasienter med samme diagnose. Bare et fåtall av dem kunne sies å ha hatt spesielt traumatisk oppvekst.

Videre viste det seg jo at en del av disse traumatiske minnene var rene fantasier. Prototypen av mishandlet og traumatisk barndom som «fører til» MPD ble etablert gjennom Sybil. Måten man både behandlet pasientene på og måten man hjalp pasientene til å rekonstruere og omtolke sin livshistorie var tydelig påvirket av denne historien. Det var kulturelt skapte forventninger som tok overhånd hos både pasienter og behandlere, mener mange kritikere.

For det fjerde var det mistenkelig at man fikk en så plutselig og så kraftig oppblomstring av en diagnose som tidligere hadde vært nærmest ukjent. Det var også en liten krets av terapeuter som så et stort flertall av dem som fikk diagnosen. Andre så ingen slike pasienter.

Få pasienter viste seg i det hele tatt med hverken symptomene på MPD eller med mistanker om sykdommen – i utgangspunktet. Noen mente at lidelse og symptomer ble fremkalt i terapien og kan ha hatt rett for en del tilfeller. I noen rapporterte tilfeller kom pasienten til behandling for ekteskapelige problemer og ble ledet i retning incestminner, MPD og satanistiske overgrep. De ble stadig sykere, inntil behandlingen stoppet.

Grundigere undersøkelser viste imidlertid at de fleste MPD-pasienter hadde en lang karriere bak seg i psykiatrien og hadde hatt store problemer lang tid i forkant. Ikke desto mindre viser de kjente tilfellene av behandling en (tildels meget) sterk grad av forventningsstyrt opplæring av pasientene i hvordan man opptrer som multippel.

Rekken av kritiske punkter kunne bli meget lang, og debatten har vært svært hard. Et av de spørsmål som har bidratt til å gjøre diagnosen så omstridt er debatten om hvorvidt diagnose og påfølgende behandling for MPD hjelper pasientene. (For ikke å snakke om tilsvarende debatter om hvordan «hjelper» bør forstås.) Blir de for eksempel mer selvhjulpne, funksjonsfriske eller lykkelige?

Kritikere fokuserer naturlig nok på de, dessverre altfor alminnelige, ekstreme tilfeller, der pasienter som får diagnosen er blitt oppmuntret til å demonstrere stadig mer patologisk atferd. På enkelte avdelinger av sykehus som har diagnostisert MPD har selvmord og selvmordsforsøk skutt kraftig i været. Bitre eks-pasienter som har saksøkt sine tidligere terapeuter har forklart hvordan sterk medisinering, isolasjon og suggesjon ledet dem ned i et psykologisk (og økonomisk) gjørmehull det tok år å komme ut av.

På den andre siden har det vært en lignende tendens til å fokusere på solskinnshistorier og forbløffende helbredelsrater hos dem som selv er «MPD»-behandlere. Kritikerne svarer at de gjerne vil se bakgrunnen for disse tallene. Dessverre har de fått få svar på tiltale. Det å sette navn på tilstander, humørsvingninger og roller og behandle dem som om de var separate personligheter er omstridt, og vi vet lite om det hjelper pasienten. De få publiserte undersøkelsene ser ut til å antyde et negativt svar. Noen gjør også mer enn å antyde: I en undersøkelse utført av Janet Fetkewicz og hennes kolleger, viste det seg for eksempel at pasienter som som fikk MPD-diagnose ble klart mer suicidale og gjorde flere alvorlige selvmordsforsøk etter at de fikk diagnosen.

Å tvile på diagnosen og på forhistoriene som sies å ha skapt lidelsen blir ofte sagt å være en ny mishandling av de kvinner som har fått diagnosen. Man må tro, hevdes det.

Feministiske kritikere av MPD ser det annerledes, spesielt de som også er enige i den vitenskapelige kritikken. «Multippel personlighetsspaltning» er et kvinnefenomen, sies det fra slike kretser, fordi det rommer en måte moderne kvinner kan gi uttrykk for lidelser og problemer. Samtidig bidrar det til å mystifisere og skjule de samme kildene til slik lidelse, som når reell mishandling blir fornektet og skjøvet over på ondskapens mytiske apostler («satanistene»), eller når reelle problemer blir ignorert til fordel for terapeutens egne fantasier. Behandlingen har ofte oppmuntret til infantilisering, avhengighet og fornektelse av styrke og egen erfaring. Den gjør kvinner til «offer», gjør svakhet til karaktertrekk. I noen tilfeller har selve behandlingen utvilsomt vært overgrep av grov karakter, som når en tvangsmedisinert og bundet kvinne ble tvunget til å «huske» sadistiske seksuelle overgrep, mens den mannlige terapeuten fortalte at han ble kåt av å høre på.

En parasitt

Multippel personlighet, sier filosofen Ian Hacking, er en parasitt. Den lener seg til andre fenomen som låner den tyngde. I attenhundretallets Frankrike lånte den fra hypnotisme og positivisme, men først og fremst fra assosiasjonen med en medisinsk kategori, hysteri. Da «hysteri» forsvant, ble multippel personlighet hjemløs. I USA lånte den et hjem hos spiritismen, og den forsvant med spiritismens død i akademiske sirkler. Den levde, som den lenge har gjort, i litterære spekulasjoner, hvor den kunne gi gode, dramatiske grep. En viss interesse ble vekket med Evas tre ansikter, men det var først da man kunne knytte diagnosen til et sosialt problem at den igjen vant allmenn interesse. Den kunne etterhvert knytte seg til flere interessefelt innen psykiatrien, nemlig disossiasjon og traumer. Som tema fikk diagnosen og pasienter stor interesse i en amerikansk allmennhet gjennomsyret av pop-psykologi og talkshows.

Emnet og lidelsen ga rom for frigjøring fra en fastlåst identitet, men kunne også frigjøre fra ansvar for eget liv. I den sammenheng var realiteter og fantasier om barnemishandling en passende syndebukk. En forferdelig lidelse kunne knyttes til forferdelig hendelser og totalt uskyldige ofre til fullstendig ondskapsfulle overgripere. Multippel personlighetsspaltning passet inn i retorikken til en rekke sosiale bevegelser og ble, for en kort tid, del av mange repertoarer. Som strategi har den vært tildels uheldig, idet dens forkjempere lånte seg bort til mange av de mindre troverdige teorier og til de mest ubehagelige behandlingsformer. De sosiale konsekvensene har vært ødeleggende og negative, og de som lånte multippel-teoretikernes teorier øre, mistet troverdighet i etterkant. Ikke bare har en rekke mennesker fått sine liv ødelagt i behandling og av falske anklager med opphav i behandling. Resultatene for seksuelt misbrukte barn ser heller ikke ut til å ha vært heldige, med pendelsvingninger fra ren fornektelse til overdreven tro og tvang til (også falske) anklager, til en iblant ubegrunnet og overdreven skepsis.

Dette er kanskje bakgrunnen for at Hacking, som så mange andre, ønsker at diagnosen igjen skal skal bli hjemløs og forsvinne. Den har gjort lite godt og har enda mindre som taler for seg. Om forskningen videre skulle underminere grunnlaget for diagnosen ytterligere, er det få grunner til å gråte.

Om debatten rundt MPD har gjort noe godt, har det primært vært som avsløring. I kjølvannet av debattene rundt MPD og dens nære nabo «recovered memory therapy» – minneterapi til hjelp for å gjenfinne «fortrengte» minner om tidlige traumer – er det kommet frem en rekke negative forhold vedrørende klinisk praksis innen psykologi. Forholdene mellom vitenskapelig belagte teorier, dokumentert virksomme terapier, og tenkning og praksis i klinisk sammenheng, har vist seg alt annet enn harmoniske. Standardene for diagnose og behandling er blitt underkastet en sårt tiltrengt kritikk.

Av og til har avsløringer fått kraftig effekt. Flere avdelinger for MPD er blitt stengt, etter å ha måttet betale enorme erstatningsbeløp til tidligere pasienter. En del behandlere har mistet sin rett til å praktisere. Flere har vært gjennom rettssaker, med blandet utfall. Diagnosen har skiftet navn, og ser ut til å ha tapt seg (midlertidig?) i popularitet med antall spesialiserte behandlere som likte diagnosen.

Men mange av idéene og praksisene som hang sammen med MPD-diagnoser er fortsatt høyst levende, i dissosiasjons- og traumeteoretiske miljøer. Og enda lenge vil modellene for lidelsesuttrykk finnes i alle de populære multibiografier som har flommet over markedet.

Litteratur

Acocella, Joan. 1999. Creating Hysteria. Women and MultiplePersonality Disorder. New York: Jossey-Bass.

Bottoms, Bette L. & Suzanne L. Davis. 1997. «The Creation of Satanic Ritual Abuse.» Journal of Social and Clinical Psychology 16, no. 2.

Fetkewicz, Janet, Verinder Sharma & Harold Merskey. 2000. A Note on Suicidal Deterioration with Recovered Memory Treatment. Journal of Affective Disorders 58, ss.155-159.

Haaken, Janice. 1998. «Women’s Stories of Hidden Selves and Secret Knowledge: A Psychoanalytic Feminist Analysis.» i Joseph de Rivera & Theodore R. Sarbin (red.) Believed-In Imaginings. The Narrative Construction of Reality. Washington D.C.: American Psychological Association.

Hacking, Ian. 1995. Rewriting the Soul. Multiple Personality and the Sciences of Memory. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Hacking, Ian. 1998. Mad Travellers. Reflections on the Reality of Transient Mental Illnesses. London: University of Virginia Press.

Hammond, D. Corydon. 1992. Hypnosis in MPD: Ritual Abuse. (The «Greenbaum Speech.») Audio transcript. Alexandria, Virginia.

Kenny, Michael G. 1986. The Passion of Ansel Bourne. Multiple Personality in American Culture. Washington D.C.: Smithsonian Institution Press.

Kenny, Michael G. 1998. «The Proof Is in the Passion: Emotion as an Index of Veridical Memory.» i Joseph de Rivera & Theodore R. Sarbin (red.) Believed-In Imaginings. The Narrative Construction of Reality. Washington D.C.: American Psychological Association.

Mulhern, Sherril. 1991. «Satanism and Psychotherapy: A Rumor in Search of an Inquisition.» i James T. Richardson, Joel Best, & David G. Bromley (red.) The Satanism Scare. New York: Aldine de Gruyter

Mulhern, Sherril. 1994. «Satanism, Ritual Abuse, and Multiple Personality-Disorder – A Sociohistorical Perspective.» International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 42, no. 4.

Ofshe, Richard & Ethan Watters. 1994. Making Monsters. False Memories, Psychotherapy, and Sexual Hysteria. Berkeley, Ca: University of California Press.

Robbins, Susan P. 1999. «The Social and Cultural Context of Satanic Ritual Abuse Allegations.» Issues in Child Abuse Accusations 11, no. 1-2.

Shorter, Edward. 1992. From Paralysis to Fatigue. A History of Psychosomatic Illness in the Modern Era. New York: Free Press.

Showalter, Elaine. 1997. Hystories. Hysterical Epidemics and Modern Media. 2 ed. New York: Columbia University Press.

Spanos, Nicholas P. 1996. Multiple Identities & False Memories. A Sociocognitive Perspective. Washington D.C.: American Psychological Association.

Wakefield, Hollida; & Ralph Underwager. 1994. Return of the Furies. An Investigation into Recovered Memory Therapy. Chicago,Ill: Open Court.

(Asbjørn Dyrendal er redaktør for Skepsis.no og 1.amanuensis i religionsvitenskap ved NTNU. Dette er en lett oppdatert og omarbeidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Skepsis nr.1 2000.)