Hun forteller om en vanskelig samlivssituasjon med faren som hadde vart i flere år og som fortsatte å eskalere. Hun fryktet at barna ville ta skade av situasjonen, og etter en alvorlig hendelse valgte hun å ta med seg sine tre barn hjem til Sunnmøre på ferie.

– Da jeg kom hjem og etter at jeg begynte å åpne meg for familie og venner, gikk det fort opp for meg at situasjonen var langt mer alvorlig enn tidligere antatt. Etter et par dager reiste vi til legevakta fordi barna var småsjuk. Der knakk jeg sammen foran en lege, brast i gråt og fortalte han om situasjonen. Han ga meg konkrete råd om å kontakte blant annet politi, fastlege og krisesenter. Både legen, familie og venner rådet meg ikke å dra tilbake til Spania under forholdene vi levde under, forteller hun.

På krisesenteret fikk hun hjelp. Derfra ringte hun faren til barna.

– Jeg informerte om at forholdet var slutt, og forklarte han hvorfor og ba om tid til at vi kunne etablere oss her. Deretter ga jeg han tilbud om å komme etter og bosette seg her på et seinere tidspunkt, da arbeidet hans ikke er stedsbetinget. Dager etter bruddet anmeldte far meg for barnebortføring, ønsket rettslig arrestasjonsordre mot meg og stevnet meg for barnefordelingssak i Spania. Denne stevninga ble overlevert meg personlig noen uker etter av sivilt politi på døra i mitt eget hjem, forteller mora.

Tapte rettssak i Spania

Siden da har hun kjempet en desperat kamp dag og natt for det hun mener er barna sitt beste. Hun søkte hjelp der hun kunne finne det; helsevesen, krisesenter og barnevern. Hun fikk seg advokat for å få hjelp med det juridiske.

En lang rettsprosess starta. Den skulle avgjøre om barna skulle tilbakeleveres landet hvor de bodde før samlivsbruddet skjedde, og at domstolen der skulle finne en avgjørelse i barnefordelingssaken om hvem av foreldrene som skulle få omsorgsrett.

Kjennelsen om at barna skulle tilbakeleveres ble gjort rettskraftig i januar i år. Samme måned deltok mor i en rettssak i Spania hvor far ble tildelt midlertidig omsorgsrett. Hun stiller seg kritisk til rettssikkerheten i Spania der blant annet vitnene ikke fikk forklart seg. Barna var da fortsatt i Norge. Helt til en dag i februar.

Far kom og hentet guttene

– Den dagen gikk jeg og hentet dattera mi på skolen, da hun den dagen som normalt var ferdig på skolen en time før guttene, sier mora mens tårene presser på. Stemmen hennes kveles når hun forsøker å fortelle, men hun klarer likevel å fortsette:

– Vi leikte litt i skolegården før vi gikk hjem for å lage lunsj. Da ble jeg informert om at far og barnevernet har vært på skolen og hentet guttene. Jeg sa til dattera mi at hun måtte ta på seg støvlene og jakka og at vi skulle gå en tur. Jeg forholdt meg rolig, gikk ut og ringte advokaten min, som på det tidspunktet var utilgjengelig. Vi gikk til ei venninne av meg i nærområdet som viste seg ikke å være hjemme. Jeg turte ikke å vente der for jeg visste ikke om jeg på det tidspunktet var ettersøkt. Samtidig ringte barnevernet og sa at jeg måtte komme til et kontorlokale i byen for et møte der de var sammen med guttene og far. Jeg sa at det ville jeg ikke uten å ha snakket med advokaten min først og stilte samtidig spørsmål ved at barnevernstjenesten kunne gjøre dette i samarbeid med far uten politiets medvirkning. Etter hvert dro dattera mi og jeg til et hjem hvor hun er trygg og elsker å være. Der var vi i flere dager, men følte at situasjonen var presset og jeg ville ikke sette familien vi var hos og deres barn i en mulig uheldig situasjon.

Mora følte at hun og dattera ikke hadde noen steder å dra hvor dattera kunne være trygg. Etter å ha tenkt seg om tok hun en avgjørelse.

– Det var mitt eget forslag å gå i kirkeasyl, for jeg følte meg virkelig som en flyktning, en rettsløs person. Jeg prøvde kun å beskytte barnet mitt. Jeg hadde gjort det samme igjen. Jeg prøver bare å beskytte barna og gjøre det som er riktig for våre barns framtid, sier hun bestemt mens hun hamrer inn hvert ord med fingeren mot bordet foran henne.

– Jeg kunne ikke ta med det gjenværende barnet mitt og «rømme». Jeg ville forsøke å løse dette i trygge og riktige rammer. Min opplevelse er at verken barna eller jeg har blitt rettferdig behandlet, hørt eller ivaretatt med riktig fagkompetanse i denne saka. Jeg frykter for mine barns ve og vel. Ingen normale og oppgående mennesker i min situasjon hadde frivillig overlevert barna med den informasjonen jeg har tilgjengelig, sier mora.

I Spjelkavik kirke ble de tatt godt imot. Samme kvelden som de oppsøkte kirka ble det innkalt til møte i sognerådet, og etter å ha hørt historien hennes ble det besluttet at kirka ville gi mora og dattera beskyttelse. Mora forteller med glede om tida i kirkeasyl.

– Vi hadde det etter forholdene veldig fint, vi fikk være sammen og dattera mi var trygg, selv om vi begge kjente på savnet etter guttene, og henne overfor far, som vi fikk kun tre samtaler med på hele seks måneder. Vi gikk turer på kirka sitt område flere ganger daglig, vi hadde piknik i skogen, vi spilte volleyball og leikte mye både inne og ute. Vi fikk det etter hvert veldig koselig inne på rommet vårt. Dattera mi fikk oppfølging av helsesøster, hadde hjemmeskole hver dag i regi av nylig pensjonerte lærere fra menigheten, og vi hadde et godt samarbeid med rektor og lærere fra skolen. Hun fikk pianotimer og hadde både venner og familie på besøk daglig. Dessuten var det alltid noe som skjedde i kirka da det var en aktiv menighet, alt fra klatring i kirketårnet, konserter til babysang. Vi ble tatt godt vare på. Hun har tidligere klaget over magesmerter, som har blitt utredet både i Spania og her i Norge uten at det har blitt funnet en fysisk årsak. Etter en måned i kirka var de borte, sier mora og mener at dattera viste flott utvikling.

Hentet ut med tvang

– Jeg opplevde det absolutt som tvang, det kom som et sjokk, men jeg hadde ikke noe valg og forsto hva konsekvensene innebar hvis jeg ikke samarbeidet. Jeg prøvde da å gjøre det beste for dattera vår, og der og da var det å samarbeide med namsmannen. Jeg måtte vise overfor henne at jeg var rolig og avbalansert for å avskrekke situasjonen selv om det kom sju personer for å hente henne. Jeg ba dem vennligst om å trekke seg litt tilbake for å ikke skremme henne og ytret sterkt ønske til namsmannen om å la meg forberede henne på min måte, gi oss rom til å følge våre faste rutiner på morgenen, og at dette ville være i hennes beste interesser. Slik skulle jeg gjøre det beste jeg kunne for at overleveringen skulle bli så god som den kunne for henne under disse forutsetningene. Mora fikk lov til å være med dattera si til en time før overleveringen til far skulle skje. Det var foreløpig siste gang hun så eller snakket med henne. Siden har hun vært isolert fra barna.

Hun har store vansker med å sette ord på hvordan hun har hatt det siden.

– Jeg har fått en skikkelig knekk, for det har vært ei farse uten like. Det har vært helt forferdelig. Det siste året har jeg bare hatt én drøm om nettene, at jeg skriker uten at det kommer lyd. Jeg har ikke blitt hørt av de instansene rundt som skal ta vare på barna. Saka er så stygg og alvorlig. Hadde jeg ikke levd i dette marerittet, så hadde jeg hatt vanskeligheter for å forstå det selv. Så omfattende er den.

Komplisert rettskamp

Namsmannen sin avgjørelse ble brakt inn for tingretten, og så anket til lagmannsretten, som begge var enige i namsmannens beslutning om å gjennomføre tvangsfullbyrdelsen, men ingen av dem behandlet spørsmålet om utsatt iverksettelse. Deretter ble det ikke anket videre til Høyesterett av hennes forrige advokat innen fristen. Mor forsøkte selv å gjøre det etter fristen, men den ble ikke tatt til følge. Da byttet mor advokat. Hun fikk ny frist til 7. juli, og det ble av hennes nye advokat sendt en ny anke.

Før den ble behandlet, ble dattera hentet ut av kirka med tvang 14. juli. I juni hadde namsmannen bestemt seg for å ikke gjennomføre tvangsutlevering før en rettskraftig avgjørelse forelå i tvangsfullbyrdingssaken og ga utsatt iverksettelse. Den ble opphevet av tingretten 13. juli, dagen før uthentingen, og en hastebegjæring ble ikke tatt til følge.

Frykter arrestasjon

– Jeg har ingen tiltro til domstolen i Spania etter barnefordelingssaken i januar, og jeg frykter å bli arrestert om jeg reiser dit. På det nåværende tidspunkt vet jeg ikke når jeg får se barna igjen. Jeg ønsker naturligvis ikke at rettssaken skal gjennomføres i Spania der vi kun bodde i noen få år. Et alternativ for meg hadde vært å få flytta rettssaken om barnefordeling til England eller Norge da det er i disse landene barna har statsborgerskap. Nå setter jeg min lit til spansk barnevern, og håper de vil ta våre bekymringer til etterretning og endelig få barna utredet, noe som ikke ble gjort i Norge. Hadde barna blitt utredet mens de enda var i Norge, mener jeg at det er stor sannsynlighet at utleveringssaken hadde fått et annet utfall. Som en direkte konsekvens er jeg som mor nå ute av stand til å beskytte barna i deres daglige liv. Frykten for barnas ve og vel er like reell og verre nå enn dagene i februar da guttene dro og jeg søkte kirkeasyl på vegne av dattera mi.

– Barna er glade for å være hjemme

Sol Elden er advokat for faren til barna. Hun sier at det ikke var nødvendig for mor å overlevere ungene til far.

– Dommen fra Oslo tingrett i oktober i fjor sier kun at barna skal tilbakeføres til Spania. Ikke at hun måtte overlevere de til faren, bare at hun skulle ta med barna hjem, sier Elden.

Hun kunne altså ha returnert med barna til Spania selv, ifølge advokaten.

Hun kan fortelle at barna nå har det bra i Spania.

– Guttene er veldig glade for å ha fått søsteren hjem, og hun er veldig glad for å være sammen med brødrene sine igjen – og alle er veldig glade for å være hjemme igjen, sier Elden.

Hun sier magesmerter hos dattera har vært en gjennomgående tema i rettssakene, men at dette hvert fall ikke har vært et problem siden hun kom tilbake til Spania.

I fem måneder hadde mora og dattera beskyttelse i Spjelkavik kirke. 14. juli ble dattera hentet ut med tvang og overlevert faren. Foto: Jørn Helge Egset