For Liv-Christine Hoem var skrivingen et fristed gjennom vanskelige år på barne- og ungdomsskolen. Men med tiden er det å skrive også blitt til noe mer. «Det har blitt noe jeg ikke kan leve uten,» sier hun. «Det har blitt en livsstil, noe jeg gjør hver dag, på samme måte som man pusser tenner og skifter sokker.»

Og nå begynner hun endelig å få oppmerksomhet for arbeidet sitt. Hele syv ganger er hun blitt kåret til månedens poet i Dagbladet, hun har bidratt i tre forskjellige bøker og snart skal hun gi ut sin første egne bok.

Trafo benyttet sjansen til å slå av en prat med Liv-Christine mens hun ennå har tid til oss.

– Jeg er 19 år gammel og kommer fra Drammen, forteller hun når vi ber henne fortelle om seg selv. – Allerede som liten var jeg veldig kreativ, og fikk tidlig en lidenskap for språk, skriving, litteratur og musikk. Det kreative har alltid vært en del av meg, og har også blitt med inn i voksenlivet. I VG1 startet jeg på Inspiro ved Drammen VGS, som er en linje med fokus på drama og entreprenørskap. Jeg fant imidlertid ut at dette ikke var noe for meg, og prøvde derfor å se meg om etter andre alternativer.

Det var da jeg fant International Baccaleureate på Kongsberg VGS. Der fikk jeg endelig dyrket lidenskapen min for litteratur og språk – og jeg fikk de utfordringene jeg hadde lengtet etter i veldig mange år. På denne linjen gikk jeg helt til høsten 2013, men jeg klarte dessverre ikke å fullføre det siste halve året, og dermed måtte jeg ta to år på nytt. Det førte til at jeg tok meg et friår, og søkte etter praksisplass i aviser i Drammen.

I februar 2014 begynte jeg på praksisplass i Dagsavisen Fremtiden. Der jobbet jeg i syv måneder som journalist og fotograf, noe som var perfekt for meg med tanke på de interessene og drømmene jeg har. Det er jo journalist jeg vil bli.

Når begynte du å skrive? Hva var det som fikk deg i gang?

Jeg begynte å skrive da jeg var sju år gammel, men jeg husker faktisk ikke hva som fikk meg i gang. Jeg hadde en lærer på barneskolen som «oppdaget» hvor flink jeg var til å skrive, og oppmuntret meg til å fortsette med det. Jeg tror også at jeg har lidenskap for ord i blodet fordi begge foreldrene mine skriver, og vi alltid har hatt mye bøker hjemme. Det at jeg gjennom hele oppveksten hadde litteratur rundt meg, gjorde nok at jeg fikk en tidlig interesse for lesing og skriving. Jeg elsket bøker allerede da jeg var fem, og ville bare lese selv. Det var noe jeg var fast bestemt på, og det var nok også derfor jeg kunne lese og skrive før jeg begynte på skolen.

Det umulige
Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummende mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.

Fra 2009 til 2013 var jeg medlem på Skrivebua.no, som var et skrivenettsted for ungdom mellom 10 og 25 år, men som dessverre ble nedlagt i januar 2013 da Nordland fylkeskommune ikke hadde penger til å finansiere det lenger. I 2012 fant jeg Skolekammeret i Dagbladet, der man kan sende inn dikt. Det var i denne perioden jeg for alvor begynte å skrive dikt, selv om jeg hadde gjort det i mange år allerede. Første gang jeg ble kåret til månedens poet var i april 2012. Siden det har jeg kommet til finalen 16 ganger, og blitt kåret til månedens poet syv av gangene.

Det var også i 2012 jeg debuterte som forfatter på papir. Lise, et medlem i Barneombudets ungdomspanel, og jeg fikk forespørsel om å skrive et innledningskapittel i boken «Voksne skaper vennskap» på Kommuneforlaget, som skulle handle om forebygging av mobbing. I 2013 fikk jeg nok en gang forespørsel om å bidra til en bok. Denne gangen bidro jeg med dikt til boken «Barn, kunst og kultur» hos Universitetsforlaget. Og denne høsten har jeg bidratt til min tredje bok, «Fantasi og blekk», som er en antologi med unge skribenter fra Skrivebua.

Hva er det skrivingen gir deg som du ikke finner andre steder?

Skrivingen har alltid vært et univers for meg, der jeg kunne uttrykke meg og få ut følelsene jeg har båret på. Det har på mange måter vært en terapi for meg, noe å kunne glede seg til og glede seg over. Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og skrivingen ble derfor et fristed for meg, der jeg kunne komme meg litt bort fra det vanskelige.

Men de siste årene har det blitt mer enn bare et fristed. Det har blitt det jeg elsker aller mest, det har blitt noe jeg ikke kan leve uten. Det har blitt en livsstil, noe jeg gjør hver dag, på samme måte som man pusser tenner og skifter sokker. Et sitat av Forugh Farrokhsad beskriver det jeg virkelig tror på:

«Jeg tror på å være poet i alle øyeblikk av livet. Å være poet innebærer å være menneske. Jeg vet om noen poeters daglige oppførsel som ikke har noe med deres poesi å gjøre. Med andre ord, de er bare poeter når de skriver poesi. Så er de ferdige med å skrive og blir grådige, overbærende, undertrykkende, kortsynte, elendige og misunnelige folk. Vel, jeg klarer ikke å tro på det de skriver.»

I bloggen din forteller du om perioder med psykiske problemer. Påvirker disse periodene skrivingen din på noen måte? Opplever du for eksempel at den kan hjelpe deg når ting er vanskelige?

De siste årene har jeg klart å åpne meg mer om det som er vanskelig, fordi jeg har stått frem med historien min i media og snakket veldig mye om det jeg sliter med til mange forskjellige mennesker. Skrivingen min blir nok påvirket av hva slags periode jeg er i, men jeg skriver ikke nødvendigvis så personlig at jeg utleverer meg.

Mye av kunsten med skriving er jo å skrive personlig, men samtidig kunne pakke det inn ved å legge sine egne følelser inn i en karakter. For det er jo ikke slik at man alltid skriver om seg selv. Jeg har opplevd mange ganger at skrivingen har hjulpet meg når jeg har hatt det vanskelig. Det er kun et mindretall av tekster jeg skriver i slike perioder som faktisk blir lagt ut noe sted, men jeg har også opplevd at det er i nettopp disse periodene jeg virkelig har skrevet på mitt beste.

Nattmenneske
Dei er vakne om natta
og eg kikkar opp på
vindauga i undring
over kva som
finnest der inne
bak glas og gardiner
sit eit barn åleine
på golvet medan
ein gammal mann
tek sitt siste
andedrag

Du er politisk engasjert på flere fronter. Har poesien din også en politisk side?

Jeg har vært engasjert i Drammen Unge Høyre i snart fem og et halvt år, og satt i Barneombudets ungdomspanel fra 2011 til mai 2013, til jeg ble 18 år i fjor. Selv om jeg alltid har vært interessert i politikk og eksistensielle temaer, er det overraskende lite av dette som er en del av poesien min. Jeg tror faktisk ikke at diktene jeg skriver har en politisk side i det hele tatt, fordi jeg alltid har skilt poesi og politikk fra hverandre.

Skal jeg skrive politiske tekster, så blir det gjerne blogginnlegg, kronikker eller kåserier, fordi jeg føler det er her jeg uttrykker meg best politisk.

På Trafo har du publisert noen utdrag fra to lengre prosastykker som heter «Blomster for fred» og «Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt». Hva kan du fortelle om disse prosjektene?

«Blomster for fred» var et prosjekt jeg begynte på, fordi jeg i flere år har lest hyllemeter med bøker fra 2. verdenskrig, og det jeg leste inspirerte meg til å skrive om det. Det var faktisk et bilde som satte i gang hele skriveprosessen. Et bilde der tre kvinner sto på kne med blå blomster i hendene, akkurat i det de skulle legge blomstene over de russiske soldatene pakket inn i grønn presenning, som for å hedre dem en siste gang. Først skrev jeg et dikt basert på bildet, men så utviklet det hele seg til de prosastykkene jeg har lagt ut her.

Når det gjelder «Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt», så er det dette prosjektet jeg har jobbet med desidert lengst. Dette prosjektet var noe jeg begynte med høsten 2010, og siden den gang har det skjedd veldig store endringer, gjennom åtte ulike versjoner. Først var det kun én tekst, fordi jeg på den tiden ikke visste om jeg skulle fortsette å utvikle dette universet, men så fant jeg ut at det gikk an å utvikle det hele ved å skrive fra ulike perspektiver.

I høst gir du ut din første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia! Poetry. Hvordan kom du i kontakt med dem?

Det var faktisk helt tilfeldig. Jeg kom over forlaget på Facebook, gikk inn på nettsiden deres og bestemte meg for å sende inn. Det kunne jo ikke skade, tenkte jeg. Der og da visste jeg ikke engang om jeg kom til å få svar, og hadde nesten glemt det bort da jeg fikk en mail om at de ønsket å anta det. Nå angrer jeg selvfølgelig ikke på at jeg sendte inn diktene.

Du fotograferer og lager bilder også. Hvordan er det å jobbe med foto og bilder sammenlignet med det å skrive?

Det å fotografere og lage bilder er et helt annet kunstuttrykk, og har derfor også en annen måte å jobbe på. Jeg føler at fotografering og redigering er mye mer teknisk, fordi man tenker på lys, fargesammensetninger, motiv, ISO og slike ting.

Når man skriver er det jo også mange ulike teknikker, men det er nok ikke noe man tenker på like mye, sånn helt konkret. For min del er det hvert fall slik at jeg ikke tenker på hvordan en novelle eller et dikt skal bygges opp, fordi jeg bare gjør det. Årsaken til det er nok at skriveteknikkene er noe jeg har veldig godt innarbeidet, fordi jeg har jobbet med det i mange år, mens fotograferingen og det å lage bilder er noe jeg har holdt på med mer på si.

Hva er ambisjonene dine på lengre sikt?

På lang sikt drømmer jeg om å leve av skrivingen – som journalist og som forfatter. Jeg håper å bygge opp et forfatterskap, ta en utdannelse innenfor journalistikk og jobbe med dette for resten av mitt liv.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker i all hovedsak Trafo til å få tilbakemeldinger på arbeidene mine, men jeg bruker også Trafo til å få inspirasjon fra alle de talentfulle menneskene som er her inne.

Trafo har betydd veldig mye for meg, fordi jeg har fått så utrolig mange verdifulle tilbakemeldinger fra mennesker med forskjellige perspektiver. Og ikke minst at jeg har fått tilbakemeldinger fra de ulike mentorene. Det har vært lærerikt og hjelpsomt for meg.

Du kan se flere av Liv-Christines arbeider på profilsiden hennes og i hennes egen blogg. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.