Hvordan står det til med tragedien?

Avhandlingen omhandler tragediesjangerens status i moderne tid, og undersøker emnet med utgangspunkt i to angivelig tragiske romaner: Thomas Hardys Tess of the D’Urbervilles (1891) og William Faulkners Absalom, Absalom! (1936).

Tragediens sterkeste sjangertrekk er knyttet til dramaet som litterær form, og har blitt beskrevet og evaluert i Aristoteles’ innflytelsesrike bok Om diktekunsten (ca. 330 f.Kr). Men i moderne tid blir tragediebegrepet like selvsagt brukt i omtale av romaner. Hvilke kjennetegn fra de klassiske tragediene er det i så fall en roman kan videreføre og utvikle, som gjør det rimelig å betegne for eksempel Hardys og Faulkners ovennevnte romaner som tragedier?

Heller enn ensidig å studere om de aktuelle tekstene oppfyller tradisjonelle formkriterier, fokuserer avhandlingen like mye på tragediens totalvirkning. Aristoteles betegnet leserens rystende estetiske innsiktserfaring i møte med en tragedie som katarsis, og tragediens form var et middel for å skape en slik virkning. Getz’ studie viser hvordan Tess og Absalom, ut i fra måten de er skrevet på og historiene de omhandler, kan gi leseren en opplevelse som er kvalitativt beslektet med den Aristoteles beskrev for omlag 2350 år siden.

Foruten Aristoteles, er tragedieteoretikere som Hegel, Northrop Frye, George Steiner og Raymond Williams sentrale referanser i avhandlingen.

Personalia:

Johan Fredrik Getz (f. 1983) er master i allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen (2010). Fra tidligere er han utdannet journalist ved Høgskulen i Volda (2005).