– Usunt fokus på overganger

LESERBREV: Andreas mener vi må ble mer opptatt av å få det beste ut av det vi faktisk har.

Publisert Sist oppdatert

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Fokus på overganger

Av: Andreas Fjellvang

For meg har alltid storebroren min vært mitt forbilde, og det ble naturlig for meg å følge i hans fotspor som United-fan. Dette til tross for at faren min har vært ihuga Stoke-supporter i alle år. Da jeg begynte å følge United var Ruud Van Nistlerooy den store stjernen, og han ble naturligvis spilleren jeg så mest opp til. I løpet av årene har jeg riktignok vært svak for forsvarspillere, og jeg er en stolt eier av draktene med Vidic, O’Shea og Jones på ryggen. 

I dette leserinnlegget skriver jeg om hvor mye oppmerksomhet spilleroverganger får – et fokus jeg mener er usunt.

En ny sommer nærmer seg med stormskritt, og mange av oss er naturlig nok svært spent på hvilke spillere som er på vei inn portene på Old Trafford. Som vanlig er United linket til spillere i verdensklasse, og det er lett å få vann i munnen av navn som Griezmann og Neymar. En gjenganger de siste årene har vært at United trenger 3-4 kvalitetsspillere for å innhente konkurrentene i toppen. Mange synes nemlig å tenke at ligatroféet fortsatt ligger noen signeringer unna. Men er det i realiteten overgangsmarkedet som avgjør den sportslige suksessen?

Tiden med Sir Alex ga meg en viktig lærdom. Det er ikke først og fremst spillerne i seg selv som gir et vinnerlag, men hva som skjer imellom dem.

SIR ALEX: Ga Andreas en viktig lærdom.

Min teori er at det ikke nytter å plukke ut et såkalt stjernelag, hvis ikke spillerne vet hvilken rolle de har i elleveren. Senest mot Chelsea fikk vi se et lag som mange i utgangspunktet var svært skeptiske til. Etter kampen var det vanskelig å finne en spiller man ville ha byttet ut med noen andre. Gary Neville gikk til og med så langt at han hevdet at samtlige spillere fortjente 9’ere og 10’ere på børsen. Spillerne visste nøyaktig hva de skulle gjøre ut på banen, og slo med det et lag som på papiret er mye sterkere. Mourinho snakker mye om mentalitet, og kanskje er dette en enda viktigere faktor enn enkeltferdighetene ute på banen.

Vi skrur tilbake tiden til glansdagene under Sir Alex Fergusons regjeringstid.

Selv da var det til tider misnøye med spillermaterialet i klubben. Supportere og eksperter hadde skreket etter en ny midtbanesjef i flere år. Paul Scholes sang på siste verset, og mange mente at United i realiteten fortsatt ikke hadde klart å fylt tomrommet etter Roy Keanes avgang. I 2010 gikk det til og med så langt at datidens største stjerne, Wayne Rooney, ønsket å forlate klubben.

Begrunnelsen? Sir Alex Fergusons mangel på ambisjoner.

Dette i en tid hvor vi fortsatt var det ledende laget i England. Bare to år tidligere stod vi på toppen av fotballverden som vinnere av VM for klubblag. I realiteten var kun stormakten Barcelona sterkere enn oss. Faktisk skulle vi i mai, samme sesong som Rooney uttrykte sin misnøye, stå som tapende finalister mot nettopp Barcelona i Champions League. Er det bare meg som ser ironien her?

Tar du en titt på lagoppstillingen i den kampen, vil du riktignok forstå noe av Rooneys frustrasjon. Med Barcelonas stjernegalleri på motsatt banehalvdel, stilte vi nemlig opp med spillere som Antonio Valencia, Ji-sung Park, Fabio da Silva og Javier Hernández. Spillere som på den tiden ikke akkurat hadde merkelapp som stjernespillere. Sannheten er likevel at vi siden den gang ikke har vært i nærheten av å spille på samme nivå – og det med spillerkjøp til flere milliarder i bagasjen.

FABIO: Startet i Champions League-finalen på Wembley i 2011.

Hvordan har vi, som kanskje verdens største fotballklubb, likevel klart å mislykkes?

Jeg tror at supportere, eksperter, og faktisk også managere veldig ofte har helt feil fokus. Mitt inntrykk er at mange har en tendens til å se på hva en klubb mangler av spillermateriale, fremfor å faktisk se på hva som allerede er der. Det kan ligge masser av potensial i en stall, men mange ganger slår de dessverre aldri ut i full blomst. Jeg tror dette skyldes en mangelvare i dagens fotball – trygge rammer.

Som unggutt i hvilken som helst Premier League klubb har man et enormt press på å prestere – og det umiddelbart!

Hyppige managerbytter, kritisk presse og en nærmest bunnløs pengesekk gir managere mange gode grunner til å ty til spillerkjøp.

Det er så lettvint.

Også trigger overganger oss. Det er så gøy med ryktene, det å kunne drømme seg bort i et hav av stjernespillere. Jeg har spilt nok Football Manager til å forstå hvor spennende det er å handle spillere – uten å trekke for store paralleller til den virkelige verden.

Det er mulig jeg er i overkant romantisk i min tilnærming til fotball, men jeg lever fortsatt i håpet om at en klubb som Manchester United fortsatt kan produsere store deler av spillermaterialet selv. Siden 1946 har faktisk rundt halvparten av alle United-spillere kommet fra ungdomsakademiet.

Det er tall å være stolt av.

En av mange fordeler med å produsere egne spillere er nettopp dette med mentalitet. Vi snakker ofte om å lære seg «the United way». For meg understreker dette en avgjørende suksessfaktor, nemlig kultur. Vi bruker gjerne begrepene vinnermentalitet og vinnerkultur, og det snakkes ofte om managere som kommer inn med en såkalt vinnermentalitet. Men hvis en klubb skal oppleve suksess over tid, som med Ferguson, må kulturen bygges fra bunnen av. Klubben må gjennomsyres av en vinnerkultur.

De siste årene har vi fått erfare at denne kulturen ikke kan kjøpes.

Van Gaal kom inn med en imponerende CV. Med på laget hadde vi spillere som Van Persie, Di Maria og Falcao. Alle disse var jo vinnere. Det siste året har vi hentet Mourinho, og med han kom Zlatan og Pogba. Det oser jo vinnermentalitet av alle tre! Jeg har stor tro på at stjernesigneringer har en effekt. De inspirerer og presterer – ja selv når ting ikke fungerer! Men de gir deg ikke troféer alene.

I alle fall ikke over tid.

Et eksempel er under nevnte Van Gaal. Ironisk nok var det i angrep at det sviktet. Ingen av stjernespillerne klarte å løse floken, og flere forsvant etter den første sesongen. Tross skadeplagene var det faktisk i forsvar at ting fungerte. I fjor var Blind og Smalling en bunnsolid stopperduo, og vi ble sammen med Tottenham det laget som slapp inn færrest mål. I år har begge blitt avkledd, noe som igjen forsterker poenget mitt. I fjor var de trygge på instruksene sine, og de var trygge på hverandre. Det kan holde ganske lenge det.

For Leicester holdt det så godt at de endte opp med ligagullet.

Så før du skriver ønskelisten til sommeren, håper jeg at du tenker gjennom viktigheten av å ha spillere som først og fremst gir alt for klubben. Det er ikke nødvendigvis spillerne med den beste CV-en som gjør at vi trekker det lengste strået. Jeg har selvfølgelig tro for at riktige spillerkjøp er veldig viktig. Likevel har de siste årene gitt meg en leksjon i hva som er viktigst. Jeg synes faktisk det er latterlig å se hvor mange eksperter som kommer med løse uttalelser om hvilke spillere de mener klubben trenger for å igjen trone på toppen.

Jeg prøver ikke å si at jeg sitter på fasiten, men snarere rette fokuset vekk fra noe jeg selv mener vi bruker altfor mye energi på. Ofte ligger svaret nærmere enn vi tror. Nettopp derfor blir jeg glad når spillere som Lingard signerer ny kontrakt.

Og det håper jeg du også blir.

Powered by Labrador CMS