Den utskjelte allmennlæreren – en kommentar

Innføringen av 9-årig obligatorisk grunnskole krevde en oppfølging av lærerutdanningen til denne nye skolen. Spesielt måtte man vurdere hvordan utdanningen til ungdomstrinnet skulle være. Sentralt her var hvilke kvalifikasjonskrav ungdomsskolelæreren skulle oppfylle i sine undervisningsfag. Samtidig stod man overfor en stor mangel på velkvalifiserte lærere for ungdomsskolen.

Så tidlig som i 1961 hadde Stortinget stilt krav om at stilling i ungdomsskolen krevde adjunktutdanning eller en likeverdig utdanning som Lærerutdanningsrådet den gang kunne anbefale for tjeneste i ungdomsskolen. Og for det enkelte fag som inngikk i adjunktutdanningen, krevde man årsutdanning.

Forsøkene med 3-årig lærerutdanning på 60-tallet viste at denne utdanningen var et blindspor for de lærere som ville utdanne seg til adjunkt. Og mot slutten av 60-tallet var derfor både departementet og kirke- og undervisningskomiteen enige i at det var nødvendig med større fleksibilitet i kompetansereglene, og man sluttet seg til at halvårsenheter skulle kunne inngå i adjunktkompetansen. Alle så fordelen som forslaget om å godkjenne halvårsenheter i adjunktkompetansen ville ha for barnetrinnet i grunnskolen! Men ville dette føre til at halvårsenheter også ville bli betraktet som tilstrekkelig grunnlag for undervisning i ungdomsskolen?

Overfor kirke- og undervisningskomiteen hadde dog departementet presisert at man ville opprettholde kravet om ettårige videreutdanningsenheter som grunnlag for ansettelse på ungdomstrinnet. Likevel var det bekymringer i Odelstinget om disse forutsetningene ville stå fast, og statsråd Kjell Bondevik kom med følgende beroligelse i sitt innlegg: «Eg kan stadfeste det som m.a. hr. Langslet og hr. Kortner var inne på, at for det øvste steget i grunnskolen reknar departementet med ettårseiningar eller ei påplussing på halvårseiningane før ein lærar kan få den kompetansen som ein meinar læraren bør ha på dette steget.» (OT. forh. (1969-70): 548)

Men innføringen av 9-årig obligatorisk skole stilte ungdomsskolen overfor en alvorlig lærermangel. Dette ble framstilt slik i Ot.prp. nr. 51 (1971-72):

«Skal en holde fast ved målet om en størst mulig dekning av ungdomsskolens undervisning ved lærere med særlige kvalifikasjoner i faget, ligger den eneste realistiske mulighet i at en aksepterer halvårige utdanningsenheter som kvalifiserende. Likevel vil tilnærmet full dekning ligge et godt stykke inn i framtiden. Holder en fast ved kravet om ett års utdanningsenheter, må et slikt mål uten videre oppgis for de fleste fags vedkommende». (s. 212)

Dermed ville kompetansekravene for ungdomstrinnet bli en vanskelig nøtt å knekke da ny lov om lærerutdanning skulle diskuteres. Til grunn for lovbehandlingen lå da Ot.prp. nr. 51 (1971-72), men denne ble trukket tilbake og erstattet med Ot.prp. nr. 36 (1972-73). I den første framhevet man at det var ønskelig med årsutdanninger i norsk, matematikk og fremmedspråk (s. 64), mens man i den andre reduserte det til at departementet «meiner at det er ønskjeleg at lærarane på ungdomssteget har noko spesialisering i dei fag dei underviser i.» (s. 117) Departementet mente derfor at lærere med 3-årig allmennlærerutdanning måtte kunne tilsettes på ungdomstrinnet i fast eller oppsigelig post, men at det på sikt var ønskelig at utdanningsnivået ble adjunkt.

Denne forskjellen i syn mellom de to proposisjonene ble påpekt av kirke- og undervisningskomiteen. Etter komiteens mening ga Ot.prp. nr. 36 uttrykk for et mer positivt syn på halvårsenheter enn det Ot.prp. nr. 51 gjorde. Komiteen sa seg enig i det syn som kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 51, og minnet om at formålet med halvårsenheter primært var å styrke utdanningen for barnetrinnet. Den ville derfor advare mot en reservasjonsløs innføring av halvårsenheter. (Se Innst. O. nr. 66 (1972–73) 389-390)

Resultatet av lovbehandlingen ble likevel en lov som ga den 3-årige allmennlærerutdanningen en ramme som ikke avgrenset den til noe bestemt trinn i grunnskolen. Kravet om fordypning var også begrenset til ett fag- eller emneråde av minst ett halvt års varighet. Men de studenter som ønsket årsutdanning i et fag, kunne prøve å få en slik årsenhet inn i utdanningen sin. Og ved eventuelle videre studier fram til adjunktkompetanse kunne slike studenter få to fag som de hadde årsutdanninger i. Loven la derfor til rette for en allmennlærerutdanning som kanskje måtte fortone seg meget anvendelig for hele grunnskolen, så sant studentene var seg bevisst om de satset mot en kvalifisering for barnetrinnet eller ungdomstrinnet.

Frøysnes, Sunnanå og Østerud tilslører egentlig i deres innspill de reelle problemene grunnskolen med sitt ungdomstrinn stod overfor ved innføringen av 9-årig obligatorisk skole ved å unnlate å nevne dem, og dermed underslår de den utvikling som Stortinget på 60-tallet faktisk ønsket skulle bli resultatet for dem som skulle undervise i det framtidige ungdomstrinnet. Den store lærermangelen framtvang en 3-årig allmennlærerutdanning som overlot ansvaret til studentene selv å skaffe seg en solid utdanning for å undervise i ungdomsskolen. Og historien i ettertid med mange undersøkelser på forskjellige tidspunkter har vist at årsutdanninger i sine respektive undervisningsfag for dem som har undervist i ungdomsskolen, har vært et sørgelig kapittel. Barnetrinnet kan man si har blitt godt ivaretatt, mens ungdomstrinnet – som man hele tiden visste var problemet – har blitt sørgelig ivaretatt.

Nå 50 år etter de store prinsipielle diskusjonene om grunnskolens ungdomstrinn, begynner Stortinget endelig å sette ut i livet det som var intensjonene til Stortinget på 60-tallet. Det er i seg selv en pinlig sak og tjener Stortinget til liten ære! Samtidig har mange av de nåværende stortingspolitikerne ingen skamfølelse når de støtter opp om forslag som vil avskilte mange av de nåværende lærere i grunnskolen som i god tro har tatt sin utdanning. Det er en lettvint holdning til tilbakevirkende kraft! Enten så får man leve med disse lærerne til de pensjonerer seg, eller så får man gi dem etterutdanning fram til ønsket kompetansenivå med full lønnskompensasjon. Det har tatt Stortinget ca. 40–50 år å begynne på den jobben som egentlig skulle ha startet allerede på slutten av 60-tallet, og jeg er helt enig med Frøysnes, Sunnanå og Østerud i at i denne mellomperioden har de allmennlærerne som har vært eller fortsatt er tilsatt i grunnskolen, gjort og fortsatt gjør en stor innsats i norsk skole. De skal ikke møtes med en kald skulder!

• Magnus Skrunes er cand.real. og cand.polit.