Det er en stund siden jeg opplevde det. Det greske øyriket. Det er godt å se det er intakt. Uforanderlig, tilgjengelig, gjestfritt, vakkert og u-reis-fra-lig. Den greske natten i mai er varm, men ikke for varm, stjernehimmelen er skrudd på, likeså den greske sjarmen. Fetaen er feit og fin, retsinaen sur som fan. Enkelte ting forandrer seg heldigvis aldri. En gresk øy for eksempel.
Hydra er en snobbete liten øy. Med kun halvannen times båtreise er den et yndet utfluktsmål for pengesterke atenere. I slutten av mai er det som alltid; grekere i toppform etter vinterdvalen, blide og glade og forventningsfulle. Det er et godt tidspunkt å komme på besøk. Plass overalt, på fergene, på restaurantene, på strendene. Hydras egenart er fabelaktig intakt – den er lekker, sjarmerende med et anstrøk av bohemia, liten, overkommelig og selvfølgelig i besittelse av trumfkortet – den korte distansen til Aten. Man har en tendens til å mene at det greske øyriket begynner et sted nede i Kykladene og at man må reise med stinkende bilferge i et døgn eller så for å oppleve den greske ektheten – tull og tøys – du finner den også her – på Hydra, rett utenfor atenernes stuevindu.
Stairway to heaven. Kvinne og mann for sin trapp. De hydriske eldre kvinnene må ha leggmuskler som en middels atlet. Trapp på trapp, smug etter smug sliter de seg opp til og fra dagens gjøremål, blant hvite hus med blå karmer og blå dører, i et trappenes berg-og-dal-bane. Hydra er som så mange småbyer på greske øyer, lettere labyrintisk, og byen ligger som i et amfi ned mot havnen, med bebyggelse lavt og høyt. Byen ser så liten ut, men når du manøvrerer deg rundt og lurer på om det var her du gikk isted, blir det fort noen kilometer.
Og litt sånn blir det på fotturene også. Hvis du ikke har skaffet deg et kart, da. Stiene og veiene opp til de ulike klostrene og kirkene er ikke helt logisk, og litt klønete å finne frem på. Men opp til Prophetias Elias skal vi. En real tur, med skal vi si stigning som i unnarennet på Holmenkollen? To timers leggtrim i hvert fall. Klosteret ligger helt på toppen av øya og byr på utsikt samt stille kontemplerende svartkledde munker – de har en ring av utilgjengelighet rundt seg, noe ærverdig og prisverdig – et liv til ære for Gud. Men likevel, vi får et anerkjennende nikk. Pinjetrær, digre edderkopper med vev svære som myggnett gjør nedgangen ekstra spennende.
Men til tross for diskré merking, Hydra er en superfin øy for lettere fotturer. Rosinen i fotturpølsa er ruinene av middelalderbyen Episkopi, beliggende på et høydedrag sørøst på øya.
Om kvelden på restauranten Veranda, oppe til høyre for havnen. Her er det stille og med utsikt over det blå skumringslyset som ikler byen. Summing fra barene og restaurantene i smugene.
