LANZAROTE: Fra asken til flasken
Noen ideer er bedre på papiret. Å sykle langs Lanzarotes vinvei høres unektelig romantisk ut: en slak og deilig tråkketur fra gård til gård, så jeg for meg ‒ med solen i ryggen og et smil om munnen som blir akkurat passe skjevt innen dagen er omme. Eller det var i alle fall tanken …
‒ Er du sikker? spurte han meg, den overtatoverte briten som leide ut surfebrett og sykler nær Playa del Reducto. Jeg hadde akkurat forklart planen min: å følge La Geria-dalen fra Monumento al Campesino og videre vestover: en doven og behagelig tur fra bodega til bodega. Ifølge Google Maps var ruten helt overkommelig, bare tre kvarter fra Arrecife til startstreken, før vinveien buktet seg flatt og deilig mellom de sovende vulkanene.
‒ Men det er Google Maps, sa han. ‒ Hvis jeg var deg, ville jeg vurdert bil eller scooter. Eller bare hoppet på en guidet busstur.
Når fyren som leier ut sykler anbefaler deg å kjøre bil, skjønner jeg nå i etterkant, er det kanskje verdt å tenke seg om, men så var det noe med opplevelsen. Romantikken i det, innsatsen og belønningen. Dessuten er det litt stusslig å skulle oppleve Lanzarotes verdensberømte viner uten å kunne overstige halvannen enhet i løpet av turen. Det jeg derimot glemte ‒ i tillegg til setningen som nevnte en 500 meters stigning fra Arrecife til den første gården på ruta ‒ er at jeg ikke har syklet for annet enn nytelsens skyld siden barndommen. En langsom tur langs Maridalsvannet med piknik underveis er fint og greit, men turen fra Arrecife via LZ-20 til San Bartolomé går i 25 graders vinkel over en time. Minst. I tillegg er Lanzarote varmt, selv på en kald dag, og etter fem minutter er den «ekstra vanntette» solkremen blitt til dampende flekker på asfalten bak meg. Og spørsmålet går på rundgang i hodet mitt for hvert pesende tråkk.
‒ Er du sikker?
Nei, jeg er ikke sikker lenger. På ingen måte. Og du hadde rett. Med ett vurderer jeg å snu. Kaste inn håndkleet og heller nyte Lanzarotes viner via hotellbaren. Men når jeg endelig når San Bartolomé og får presset meg opp og over de siste høydemeterne, endrer både landskapet og motivasjonen seg fullstendig.
Drueranker så langt øyet kan se, plantet i hull og rader langs askehavet. I horisonten ligger vulkanene og starten på La Geria-dalen, med sine karakteristiske groper ‒ kalt zokos ‒ dyrket langt opp langs fjellsidene. Det er et merkelig surrealistisk landskap. Unikt i verden. Det hele kjennes langt fra Lanzarote, slik øya er kjent som.
Plutselig er Lanzarote grønt. Drueranker så langt øyet kan se, plantet i hull og rader langs askehavet. I horisonten ligger vulkanene og starten på La Geria-dalen, med sine karakteristiske groper ‒ kalt zokos ‒ dyrket langt opp langs fjellsidene. Det er et merkelig surrealistisk landskap. Unikt i verden. Det hele kjennes langt fra Lanzarote, slik øya er kjent som. Ingen hotellkomplekser eller horder med turister, ingen hoppeslott eller meksikanske temarestauranter. Bare landskapet slik det har vært siden vulkanutbruddene på 1700-tallet, vakkert og utenomjordisk, med vingårder og hus strødd rundt som sukkerbiter.
Første produsent jeg besøker er Bodega la Florida, en av de mindre på øya. Midt på dagen er det liten aktivitet her, bare en vennlig fyr som halvsover i skyggen utenfor lagerbygningen. Spansken holder så vidt til å forklare at jeg holder på å krepere av tørste, og i løpet av minuttet hviler jeg føttene med iskald hvitvin og lokalprodusert geitost ved siden av. Du trenger ikke være kjenner for å merke kvaliteten i glasset. Vinen på Lanzarote ‒ hovedsakelig hvit og basert på Malvasia-druen ‒ kjennes tørr og frisk på tungen, og passer perfekt til Lanzarotes tradisjonelle sjømat.
Det har blitt dyrket druer på Lanzarote i over 500 år, fra en tid da vinen var en favoritt blant Europas adelige. Neste stopp på veien, Bodega el Grifo, er ikke bare den eldste aktive vinprodusenten på Lanzarote, men blant de ti eldste i Spania, med røtter som strekker seg tilbake til 1775. Her finner man et eget vinmuseum ‒ som jeg først utforsker etter en lengre smaksrunde i baren ‒ som gir innsikt i øyas omfattende produksjon.
Dyrkemetoden på Lanzarote er nemlig unik i verden, forteller Sonja. Lokalt kalles det «enarenado»: en prosess der fin, vulkansk grus ‒ eller picon ‒ samler fukt fra luften og frigjør det i jorden. Uten dette, med minimalt regnfall og ingen naturlig ferskvannskilde, hadde det vært umulig å dyrke vindruer her i stor skala.
Videre er veien slak og deilig. På begge sider dekker gropene det månelignende landskapet. Mange bodegaer frister med utsalg og restauranter, noen har til og med overnattingsmuligheter, men for å kunne holde sykkelen på stø kurs bestemmer jeg meg for å spare smakingen til nærmere slutten av vinveien. Og etter en times tid, idet solen bikker fra det skåldende til det behagelige, ankommer jeg Bodega Rubicon. Her møter jeg Sonja Korntheuer, født og oppvokst i Tyskland, men nå fastboende på Lanzarote og vinprodusent på heltid. Det er med et sukk i stemmen at hun forteller om sesongen hittil.
‒ Det har vært et forferdelig år, forteller hun. ‒ Mye varmere enn før, mindre regn og mindre avling. Men vi stoler på at det tar seg opp etter hvert. Interessen for vinene er heldigvis større enn noensinne.
Hun forteller at vinturisme har tatt seg grundig opp på øya. Bodega Rubicon, for eksempel, går snart fra bare å selge vin til å gi mer omfattende opplevelser til reisende, med guidede omvisninger både på jorder og i produksjonslokaler. Dyrkemetoden på Lanzarote er nemlig unik i verden, forteller Sonja. Lokalt kalles det «enarenado»: en prosess der fin, vulkansk grus ‒ eller picon ‒ samler fukt fra luften og frigjør det i jorden. Uten dette, med minimalt regnfall og ingen naturlig ferskvannskilde, hadde det vært umulig å dyrke vindruer her i stor skala.
‒ Den er en svært arbeidskrevende prosess, forteller hun. ‒ Men du kjenner virkelig resultatet i flasken. Vinen vi produserer her, er unik.
Og jeg kjenner det selv for hvert glass, for hver bodega jeg besøker. Det er noe helt spesielt med denne vinen, noe som bare kan komme fra dette landskapet. Og idet jeg avslutter dagen med solnedgang, tapas og kjølig hvitvin sanket rett fra bakken under føttene mine, er det åpenbart at Lanzarote har langt mer å tilby enn ryktet tilsier.
Fem bodegaer verdt et besøk på Lanzarote
1: Bodegas Rubicón ‒ Imøtekommende og vakker vingård med tilhørende restaurant. Verdt en tur for utsikten over Timanfaya nasjonalpark alene. Den prisbelønte søte hvitvinen er et absolutt must. www.bodegasrubicon.com
2: Bodega Vulcano de Lanzarote ‒ En av øyas yngste produsenter, som på kort tid har bygd seg opp et sterkt rykte. Fokuserer mer på kvalitet enn kvantitet, med «kun» 50 000 flasker produsert hvert år. www.bodegavulcano.es
3: Bodega El Chupadero ‒ Skamrost bodega med egen utleieleilighet. Kjent for kombinasjonen av vin og tapas i vakre omgivelser, litt utenfor allfarvei. Et godt valg om man vil unngå turbussene. www.el-chupadero.com
4: Bodega El Grifo ‒ Lanzarotes, og en av Spanias, eldste vinprodusenter, med eget museum. En reise langs Lanzarotes vinvei er vanskelig å forestille seg uten et besøk hit. www.elgrifo.com
5: Bodegas La Florida ‒ En av øyas mindre produsenter, nær begynnelsen på vinveien. Nyt et kjølig glass under det eldste treet på øya og vandre gjennom en tunell av vindruer. Tilrettelegger også for brylluper og events. www.bodegaslaflorida.com
BLI ABONNENT PÅ VAGABOND I DAG!
Få 7 utgaver rett hjem i postkassa for kun kr 389,-
