Bangkok, Chinatown, et sted midt på dagen. Det finnes mange av dem verden over, men få som lever opp til mystikken og atmosfæren som navnet lover. Her er gater og nabolag med sine egne, unike språk. En kakofoni av smelling, tuting, krangling, plystring, hyling og bjeffing. Fotograf Tom Hoops og jeg har for lengst gått oss vill, akkurat som planlagt. «Bare sose rundt», som Tom foreslo, «til vi finner noe verdt å henge på veggen.» Og vi trenger ikke lete lenge. Langs smugene mellom Chao Phraya-elven og Yaowarat Road ligger rustne motorer, muttere, skruer og reservedeler som skitne snøfonner på fortauet. Hele nabolag viet til demontering og reparasjon. De har alt vi trenger: den forfalne, inngrodde estetikken oldtidens Bangkok er kjent for, en drøss med teksturer, naturlige rammer, værbitte hender dekket i motorolje og ikke minst: et salig og energisk folkeliv. Bare synd at lukten ikke kan fotograferes.
‒ Jo visst kan den det, sier Tom og smiler bak det massive skjegget. ‒ Et godt fotografi påvirker mer enn bare øyet. Et godt fotografi er noe du også kan lukte, smake, høre og nesten ta på!
I disse dager fotograferer Tom stort sett i studio, men det var på gater som disse at engelskmannen først spikket frem kunnskapen og instinktene som har etablert ham som en av Bangkoks ‒ og Sørøst-Asias ‒ fremste portrettfotografer. Alt som skulle til var et kamera, tålmodighet og godt med tid. Eller som Tom sier: «En gate, et menneske, ett ansikt av gangen.»
Og alt begynte her på gateplan. Mennesket i den store byen. Ensomheten, samholdet, sorgen, gleden og historien et ansikt kan fortelle, uten ord. Det var derfor jeg inviterte Tom med ut på gata for å snakke om fotografi: i håp om bli inspirert, lære, kanskje også rettferdiggjøre det mange anser som en slags pervers hobby.
Vi skulle begynt tidligere på dagen. Amatørfeil, egentlig. Jeg skjønner det nå. Det er en grunn til at Bangkoks turistsesong ender en gang i februar, før byen treffes av akutt og varig tropefeber til tidlig oktober. Alt råtner og forfaller i denne varmen, overskuddet inkludert.
‒ Du blir aldri vant til det, sukker Tom og dekker ansiktet med et gjennomfuktig lommetørkle. ‒ Livet og karrieren min er i Thailand, men det er på dager som dette at jeg ville gitt opp alt for en kjølig, engelsk bris mot ansiktet.
Det er nå ti år siden Tom forlot London og slo seg ned i Bangkok ‒ en «middelmådig» designer, i hans egne ord, på jakt etter mening og utløp for den kunstneriske eventyrlysten. Etter å ha lånt en venns kamera var det gjort på dagen. Den «middelmådige» designeren Tom Hoops var blitt fotograf.
‒ Det var et wow-øyeblikk, forteller han. ‒ Som om alt falt på plass.
Og alt begynte her på gateplan. Mennesket i den store byen. Ensomheten, samholdet, sorgen, gleden og historien et ansikt kan fortelle, uten ord. Det var derfor jeg inviterte Tom med ut på gata for å snakke om fotografi: i håp om bli inspirert, lære, kanskje også rettferdiggjøre det mange anser som en slags pervers hobby.
‒ Du jakter på følelser, sier han. ‒ Sinne, glede, arroganse, lidenskap: det spiller ingen rolle, så lenge bildet rører noe i deg. Den tekniske siden er den minst interessante. Som i all kunst er kjernen følelse. Du må ønske å formidle noe i bildene dine. Uten er de lite mer enn et smakløst måltid.
Dag etter dag, måned etter måned, fra morgen til kveld, vandret Tom retningsløst rundt i Bangkok med kameraet rundt halsen.
Dag etter dag, måned etter måned, fra morgen til kveld, vandret Tom retningsløst rundt i Bangkok med kameraet rundt halsen. Til forskjell fra maleriene 38-åringen hadde jobbet med siden barndommen, måtte plutselig ikke kunsten skapes fra grunnen av. Den var allerede der, overalt, på hvert hjørne, bortgjemt i byens labyrintlignende smug og bakgater. Den lå i ansiktene. Det eneste som sto i veien, var frykten for å ta kontakt.
‒ Du venner deg til det, sier han. ‒ Det kan være vanskelig i starten, men «fake it till you make it» ‒ så blir det lettere. Som med så mye annet er tanken langt skumlere enn å faktisk gjøre det.
Jeg nikker bekreftende, men kjenner ordene hans prelle av. For ubehaget sitter i meg. Har alltid vært der. Spørsmålet er: Er det Tom som er modig, eller jeg som er redd? Kanskje er det nordmenns iboende behov for privatliv og intimgrenser: blikket-i-bakken og innestemme-faktoren vi skandinaver er så berømte for? Eller kanskje er det bare min egen kamerablyghet som overføres på dem jeg fotograferer? Få av oss liker å bli avbildet, tross alt, men mange ‒ om ikke de fleste ‒ tar bilder på en daglig basis. Uansett er det noe med å spørre en fremmed på en fremmed gate i et fremmed land om å la seg forevige, som grenser mot det absurde.
‒ Nettopp derfor bør du prate med folk, sier Tom. ‒ Jeg hører den samme regla hele tiden, som om folk sitter klare til å angripe ved den minste provokasjon. Sannheten er at de fleste er mer enn glade for å la seg avbilde, så lenge du møter dem med ærlighet, nysgjerrighet og respekt.
‒ Og hva om de sier nei?
‒ Da sier de nei. Verre er det ikke.
Og etter hvert slår det meg hvordan den store gaven i fotografi ikke bare er bildene og minnene du sitter igjen med. Det handler også ‒ kanskje viktigere ‒ om hvordan man tilnærmer seg og opplever nye steder.
Vi vandrer og vandrer, mens solen synker, neonlysene tennes og byen sakte endrer seg. Flatpakkede nabolag blir til motorveier og skyskrapere, oljete arbeidsklær erstattes med dress og pensko. Lydene og luktene forsvinner og erstattes. Og etter hvert slår det meg hvordan den store gaven i fotografi ikke bare er bildene og minnene du sitter igjen med. Det handler også ‒ kanskje viktigere ‒ om hvordan man tilnærmer seg og opplever nye steder.
‒ Jeg leter alltid etter «flyten», forteller Tom. ‒ Den zen-lignende tilstanden når jeg og byen åpner oss for hverandre.
«Flyten» er ikke Toms eget uttrykk. Det brukes ofte av fotografer i felten, et universelt ord for når de gode bildene kommer på rekke og rad, når mønstre dannes, når situasjoner trer frem fra kaoset og menneskemøter blir lekne og lette. En slags autopilot. På samme måten en forfatter fortaper seg i teksten på, gjør «flyten» fotografi til noe nesten åndelig og intuitivt. Den kommer ifølge Tom på tre betingelser: tid, åpenhet for andre mennesker og ikke minst: øvelse.
‒ Ingen ville plukket opp en klarinett for første gang og regnet med å kunne spille, men alle anser seg som fotografer. Som med alle kunstformer trenger man tid for å utvikle fotofølelse. Alle bøker, manualer og instruksjonsvideoer på YouTube kan ikke erstatte faktisk tid tilbrakt på gateplan, med kameraet rundt halsen. Det er den eneste måten å bli god på!
LIKTE DU ARTIKKELEN?
Bli abonnent på Vagabond og få alle de gode reiseartiklene rett hjem i postkassa!
Et helt år med reiseglede - kun kr 389,- for 7 utgaver.
