Syv dager i Nord-Korea

En helt vanlig flytur er det ikke. Vi sitter med setebeltene på i Air Koryos flight mellom Beijing og Pyongyang. Tupolev-flyet er splitter nytt. Nå flyr det oss mot verdens mest lukkede land.

Det er en drøy halvtime siden vi tok av fra Kinas hovedstad. Under oss ser vi vinterbrunt fjellandskap. Fanfaren vekker alle som har duppet av den siste halvtimen: Vi flyr nå inn over Nord-Korea, de store ledernes land.

Den neste timen blir vi underholdt av militærkoret. Menn i brungule uniformer med store hatter synger oppbyggelige nasjonalsanger. Landet vi skal besøke er Isolert, sanksjonert og noe helt for seg selv. VGs team har har fått journalistvisum til Nord-Korea. Men kommer vi inn?

– Book, book, book. Book, book, book.

Tolleren roter hektisk rundt i kofferten. Han har sett noe. Nå skal han få kontroll på hva denne utlendingen har tenkt å ta med inn i landet.

Det er ikke bare å trille kofferten rett fra bagasjebåndet og inn i Nord-Korea. Foran oss står røntgenmaskinen. To eksemplar av Barbara Demicks bok «Mørkets Rike» ligger igjen i Beijing. Kritiske bøker skal vi i hvert fall ikke ha i kofferten.

Der ligger det nå bare én bok, en paperback av Lars Myttings «Svøm med dem som drukner». Den er ufarlig. Ingen grunn til bekymring. Men først må tolleren finne den.

– Ah, Norway-book. Ok, ok, ok, sier han når han omsider står med boken i hånden.

Heller ikke hun som ser gjennom bildene på mobiltelefonen finner noe. PC-en er satt opp som en skrivemaskin. Ikke noe spennende der heller. Alt for å unngå trøbbel. Vi tar ikke sjansen på noe annet. Nå er vi er godkjente for Nord-Korea!

Tatt med forbudte bøker

Det er ikke vår spanske journalistkollega. Røntgenmaskinen har avslørt bøker. De er ikke like uskyldige som vår. Tolleren står med dem i hendene. Forfatterne er amerikanske: Victor Chas «The impossible State» og en spansk utgave av Suki Kims «Without You, There is no Us», lest på veien fra Madrid til Pyongyang.

Nå føres han skremt ut av flyplassterminalen. «Sjefguiden» er med, sammen med en offiser. Han plasseres på et kontor. Koreanerne snakker sammen. Han forstår ikke. De oversetter ikke. Han er forvirret. Hva skjer nå? Hvor alvorlig er dette?

– Jeg er sint. Dette er ikke vanlig, sier offiseren.

Journalisten er redd. Hva blir straffen for dette? Hva er det Vesten har hørt om? Arbeidsleir, fengsel. Amerikaneren som fikk 15 år i straffeleir.

Er det slutt nå? Er livet mitt er over? tenker spanjolen.

Offiseren og guiden er enige. Nå må han gi en skriftlig forklaring på hvorfor han har med akkurat de bøkene i kofferten. Hva skulle han med dem?

Spanjolen reiser med en kollega. Fotografen fra Tele5 tråkker bekymret rundt i ankomsthallen der vi godkjente venter.

Hvor ille er det å bli tatt med en kritisk bok i kofferten på vei inn i Nord-Korea? Er det like ille som å ta med seg en propagandaplakat fra hotellet? Er det verre?

Vi bukker for Kim’ene

Puh. Heldigvis. Der kommer vår spanske kollega mot oss, svett og shaky, blank og rød i øynene, redd. Bøkene og gopro-kameraet er beslaglagt. Men han er godkjent for innreise.

Det nærmer seg kveld da vi er på vei mot hotellet. Men først må vi bøye oss for de store lederne, sier mrs. Kim, en av våre tre «guider».

Mansudae-høyden ligger midt i byen. I skumringen, mens fullmånen stiger på himmelen, går vi opp trappen til den store plassen foran de 22 meter høye bronsekledte statuene av landets grunnlegger Kim Il-sung og sønnen Kim Jong-il. Fremmedartet musikk strømmer ut av høyttalere i buskene. Et dypt alvor preger menneskene som allerede befinner seg på plassen.

Vi forstår at vi skal snakke lavt. Vi skal absolutt ikke gå bort til statuene én og én. I stedet stiller vi oss pent på rekke, som guidene. Så bøyer vi oss dypt.

Over byen henger fullmånen. Det er fullmånedag, den første etter nyttår. En dag der nordkoreanerne takker for fjorårets gode avlinger.

– Er dette et sted for kjærestepar? spør vi guiden lavt.

Hun forstår ikke spørsmålet. Selv var hun her den dagen hun giftet seg for fire år siden. Men det er ikke et romantisk sted. Det er mer hellig, nær de to avdøde, store lederne.

– Er det mulig å forklare hva lederne betyr for deg?

Hun tenker seg om:

– Våre to store ledere er våre hjerter og tanker. Vi er deres sønner og døtre.

Spanjolene er fortsatt spake etter ankomsten. Guidene følger dem, de er bare noen skritt unna når fotografen filmer.

– No, no, no. Full frame, full frame, sier sjefguiden. Han står rett bak spanjolen og ser inn i skjermen på kameraet. Her skal hele statuen med. Ingen skjeve bilder eller halve figurer. Det handler om respekt for de kjære lederne.

Det lysner i mørkets rike

Vi er midt i en millionby. Den er fortsatt en mørk by. Strømtilførselen til boligblokkene er ustabil.

NASAs bilde fra 2014 viser et nærmest mørklagt Nord-Korea, sammenliknet med nabolandene Sør-Korea og Kina.

Men også Pyongyang blir lysere. Ved årtusenskiftet var det bare eliten som hadde solcellepaneler. De ga stabil strøm, en ren luksus forunt noen få.

Nå har mer enn halve befolkningen skaffet seg solceller. De henger på vegger og verandarekkverk. Vi ser dem på tak og på gatelysene. De har sitt eget lille panel.

Ut av mange av vinduene strømmer det LED-lys. Kanskje er det nå noen av innbyggerne i hemmelighet lytter til kortbølgesendinger fra Sør-Korea på radioen, eller ser den forbudte filmen fra nabolandet på TV. Solcellene gir ikke bare lys. Stabil strøm gir også små impulser fra verden utenfor. Det er forbudt og skjer i all hemmelig, skriver avisen Daily NK. Avisen samarbeider med britiske the Guardian. Mange av journalistene er avhoppere.

Nå stanser bussen i en bakgate. Her er restauranten. Vi går gjennom trange ganger, forbi flere mindre rom og ender ved et rundt bord. Tallerkener bæres inn. Fullmånekake, en pannekake som spises på denne dagen, nasjonalretten kimchi – gjæret kinakål, dumpling og fisk. Rett etter rett settes på bordet. Vi er i et land der flertallet av befolkningen har usikker mattilgang. Vi spiser, av ren respekt.

Så går døren opp. Tre kvinner i nasjonaldrakter kommer inn. Spanjolene senker skuldrene. De bys opp til dans. Nå gjør de som pyongyangerne, akkurat som guiden minnet oss om på vei inn til byen:

– Vi var litt uheldige i tollen, sa han og hevet pekefingeren. Så fortsatte han:

– Husk én ting: When in Pyongyang, do as the pyongangians.

Det er sen kveld da vi sjekker inn på Sosan hotell, vest for sentrum.

En nordmann med lang erfaring fra jobb og reiser i Nord-Korea advarte oss før vi reiste:

– Vær forberedt på at de overvåker dere. På et hotell i Pyongyang så jeg tilfeldigvis inn rommet ved siden av mitt. Døra var åpen. Der inne satt det noen og jobbet med apparater. Jeg tror de lyttet på meg.

Hva er det mellom oss?

26. etasje, nyrenovert, balkong med utsikt mot byen. Helt OK standard. Rom 2610 og 2611, ved siden av hverandre i en lang gang. Mellom dørene er det en umerket dør. Det har også spanjolene mellom sine rom. Dette er en etasje for utlendinger.

Vi legger oss i hvert vårt rom i Nord-Korea og lurer på hvem som er vår nabo. Vi lar frisk luft strømme inn gjennom balkongdøren. Det er kaldt ute, en hund bjeffer. Det har den gjort lenge. Vi har lest rådene til turister i Nord-Korea. Alle advarslene. Dette er ikke et sted å teste grenser:

Hvert eneste år kommer de samme rapportene: Landet vi besøker hadde også i 2016 verdens mest undertrykkende og autoritære regime. Lederen skaper frykt med offentlige henrettelser, vilkårlig fengsling, tvangsarbeid og strenge reiserestriksjoner for å hindre nordkoreanere i å rømme fra landet. Man antar at 200 000 mennesker er plassert i fangeleire i øde fjellområder, skriver Human Rights Watch i sin World Report 2017.

Hvem er menneskene som lever i dette landet. Hvordan har de det?

Les mer i neste dag

Røyken fra kullkraftverket driver inn mot byen. Det er tidlig søndag morgen. Vi er på vei ut av hovedstaden. Fra bussvinduet ser vi over en lav mur. En mann varmer seg ved et bål. En hund vimser rundt. Kanskje det er den vi hørte i går kveld.

På den islagte elva strømmer fiskerne ut for å pilke i kulden. Det er åtte–ti minusgrader, pastellfargene glir over i hverandre.

Den nordkoreanske landsbygda ligger foran oss. For bare fem måneder siden måtte landets viseutenriksminister pakke sammen i Pyongyang og flytte med familien hit ut. Thae Yong Ho, Nord-Koreas profilerte viseambassadør til Storbritannia, hoppet av i august i fjor. Reaksjonen for den ansvarlige var tvangsflytting ut fra byen, skriver NK News.

Sletten rundt hovedstaden er Nord-Koreas beste jordbruksområde. Nå kommer de mot oss, de som lever her. De fleste går, alene eller i små grupper. Noen sykler, rette i ryggen, på sykler med høye styrer. Noen står i veikanten og venter.

– Det er arbeidere som er på vei for å utføre en jobb på kollektivbruket, forklarer den prisbelønte forfatteren Paul French.

– Gårdene er kjempestore, bussene er i elendig stand, og de har ikke drivstoff. Folk går langt og er slitne når de endelig kommer fram. Så skal de gjøre jobben de er satt til, før de skal gå tilbake samme vei. På vei hjem skal de kanskje delta på et politisk møte. Sløsingen av tid, energi og ressurser er utrolig, sier French.

På landet

De fleste nordkoreanere bor her ute mellom fjellene. De er ikke privilegerte byboere. De er arbeidere med solsvidde ansikter som skal skaffe folket mat. Ris, poteter, mais, frukttrær. Hver lille jordlapp er dyrket.

Avisen Daily NK har anonyme kilder i Ryanggang-provinsen, på grensen til Kina. De beskriver sult og feilernæring. Det er ikke nok poteter til å stille sulten på slutten av vinteren.

– Folk har ikke mat. Mer enn 60 prosent av innbyggerne sulter, sier en kilde i et telefonintervju med avisen 31. mars.

Her vi rister over betongdekket på vei mot øst, ser vi stier føre opp til bebyggelsen i dalsidene. De ender oppe ved grupper av små hvite, lave murhus som ligger rundt større bygg på kollektivbruket. Røyken stiger fra noen av husene. Ingen kraftlinjer krysser landskapet. Husene ser kalde ut.

Meldingene fra fjellområdene i vest er illevarslende. Det var hungersnød i Nord-Korea på nittitallet. Bildene av radmagre barn sjokkerte verden.

Professor Andrej Lankov ved Kookmin-universitetet er en anerkjent ekspert på Nord-Korea. Han mener at sult er en av de mange mytene om Nord-Korea som nå bør avlives.

– Matvaresituasjonen er fortsatt vanskelig. Noen er alvorlig feilernærte. Men de sulter ikke lenger, sier Lankov i en spørsmål/svar-runde med leserne av North Korea News.

Vi har nettopp kjørt forbi en oksekjerre og en mager arbeider. Fotografene hever kameraene.

– No. no, no, sier guiden.

– Hvorfor kan vi ikke ta det bildet?

– Folk kan misforstå, svarer han.

– Vi ser mennesker langs veien her som ser fattige ut. Hva slags hjelp får de?

– Hva mener du med fattige? svarer guiden.

Han liker ikke spørsmålet. Det lattermilde guiden er skarp i stemmen.

– De som strever med å skaffe seg mat og å dekke basisbehovene, svarer vi.

Vi skynder oss å legge til at både rike Norge, USA og landene i Europa har fattige innbyggere, mennesker som trenger hjelp for å klare seg.

– Jeg er enig i at det er forskjell på levekårene. Men jeg er ikke enige i at de er fattige. De får det de trenger, sier guiden.

– De får de matkupongene de trenger?

– Ja, ja, ja, sier guiden.

Nede på et jorde er fire mennesker samlet rundt et tre. En av dem har klatret opp i treet og strekker seg etter noe. Hva holder de på med?

I alle andre land ville vi bedt sjåføren stanse. Tolken ville ha gått sammen med oss bort til menneskene rundt treet. Vi ville spurt hvordan hverdagen deres er og fått svar, i hvertfall på noe av det vi lurer på. Det er utenkelig i Nord-Korea. Her er det straffbart å ha “uautoristert” kontakt med innbyggerne.

Rundt en sving kommer fire små mennesker mot oss. To voksne foran. To barn noen meter bak. De bærer store bunter med stokker på ryggen. Det ser blytungt ut. Er livet her så hardt som avhopperne beskriver det?

Forfatter Paul French mener at situasjonen for befolkningen har bedret seg de siste årene.

– Mange nordkoreanere har fått høyere levestandard. Den endringen stopper når du kjører ut av Pyongyang. På landsbygda er matrasjonene knappere, helsestellet dårligere og strømtilførselen enda mer ustabil, sier French til VG.

– Jeg husker nittitallet. Det var vanskelige år. Jeg husker at jeg var sulten, det var lite mat. Sånn er det heldigvis ikke lenger, sier sjefguiden.

Han bodde med foreldrene i Pyongyang. Nå har han og kona en kjøkkenhage på 12 kvadratmeter og dyrker tomater og agurker midt i byen.

– Hun er en bedre gartner enn jeg, sier han og ler.

Vi følger intenst med gjennom bussvinduet. Nordkoreanerne klarer seg ikke uten FN-hjelp. Flere steder møter vi de hvite Landcruiserne. Folket trenger ekstra mat. Det trenger hjelp til å modernisere jordbruket. FN prioriterer gravide og barn. I 2015 var det tørke. Matproduksjonen falt med 11 prosent. Fjorårets avlinger var gode. Likevel mener FN at 70 prosent av innbyggerne har en sårbar mattilgang.

Soldater ser oss. Vi ser dem følge oss med blikket når sjåføren senker farten og passerer kontrollpostene. Det er ikke langt mellom de solide betongsperrene som kan blokkere veien hvis fienden ruller inn. Vi vinkes videre. Vi er gjester i landet på reise med regimets guider. Vi får passere. For Nord-Koreas egne innbyggere er det strenge regler for reising i landet. De må ha tillatelse før de forflytter seg mellom provinsene.

Inne i en mørk tunnel skvetter vi til: En kvinne sitter på huk og hakker is av veibanen. De hakker i islagte svinger også, grupper av mennesker sitter på huk og går løs på isen med håndkraft for å gjøre veien tryggere.

Vi har sett hundrevis av arbeidere med uttrykksløse ansikter på vei for å utføre oppgaver noen har pålagt dem. Fra bussvinduet har vi sett etter glimt av glede, latter og menneskelighet.

Da kommer de syklende, fire menn med brede smil. De ler, de snur seg mot hverandre og slenger kommentarer. Kanskje er arbeidsdagen slutt. Kanskje har den vært OK. Kanskje skal de hjem til noen de er glade i. Kanskje venter noen med en klem og et varmt måltid. Kanskje kjenner også de at vårsola varmer, denne fine ettermiddagen i Utenforlandet.

Kastesystem

Storbyen Pyongyang har høyhus, arbeidsplasser, monumenter, brede veier, metro, svømmehall og tivoli. Vi sitter langt bak i bussen og snakker lavt om hvordan det kan være så store forskjeller på levekårene i sosialiststaten.

Forklaringen er kastesystemet Songbun. Det er de født inn i.

På 1960-tallet bakgrunnsjekket Kim Il-sung alle innbyggerne. De ble delt i hovedgruppene lojale, vaklende og fiendtlige. I tillegg er det et femtitall undergrupper.

25 prosent ble funnet lojale. Det ga muligheter til å få en god jobb og et liv blant de privilegerte.

55 prosent kunne ikke myndighetene stole helt på.

20 prosent hadde hatt bestefedre i jobb for den japanske okkupasjonsmakten. For dem ventet et hardt arbeidsliv på landsbygda.

Det er disse vi nå farer forbi. Finnes det sosial mobilitet i dette landet. Kan man jobbe seg ut av det fysiske slitet?

– Det er fortsatt veldig vanskelig for ungdom fra bondefamilier å få en mulighet i byen. Livet er i høy grad politisk styrt, sier forfatter Paul French til VG.

– Familiebakgrunnen er fortsatt viktig. Men det skjer endringer. Penger er i ferd med å bli viktigere enn sosial bakgrunn, skriver professor Lankov i sin spalte i NK News.

Kims paradis for barn

– Hvordan skal jeg kunne beskrive hva jeg følte? Jeg bare gråt, sier den unge kvinnelige guiden.

Vi har bedt henne fortelle hvordan det var å ha landets store leder på besøk på Wonsans internasjonale sommerskole for barn.

Vi har kommet til Wonsan, Nord-Koreas sommerby, landets femte største med 330 000 innbyggere. Sosialiststatens Ibiza der de rike og vakre samles på strendene om sommeren.

Her har Kim-familien en av sine ferieresidenser. Stranda er lang og hvit – en av Nord-Koreas vakreste.

I havnen i denne byen skal den avdankede basketstjernen Dennis Rodman ha tilbrakt timer i baren under sitt besøk hos vennen, den nordkoreanske lederen Kim Jong-un. Her ligger Kims spesialbestilte 95 fot store Princess-yacht og en enda større båt utstyrt med et overdekket svømmebasseng.

Feriekolonien i utkanten av byen er nordkoreanske elitebarns Lykkeland, med alt som tenkes kan av sport, lek og lære-fasiliteter.

Den unge guidens store dag var 5.juli 2014. Da besøkte den store leder Kim Jong-un de priviligerte barnas boltreplass. Hun var der. Ingen nordkoreaner glemmer noensinne møtet med nasjonens kjære kamerat.

Da VG endelig ankommer feriekolonien, har alle barna nettopp reist fra stedet.

Sønner og døtre av de privilegerte i Pyongyang premieres med opphold i en uke eller to, ofte sammen med barn fra Nord-Koreas venneland. Her har det vært barn fra blant annet Russland, Somalia, Bulgaria, Benin og Burkina Faso.

Vi vises rundt etter et obligatorisk bukk foran maleriet av Kim Il-sung. I dagene som kommer skal vi møte mange guider. Alle forteller med innlevelse om engasjementet lederne viser for stedet.

– Han sjekket skliene og gikk personlig gjennom stedet for å forsikre seg at alt var i orden til barna skulle komme, sier kvinnen.

– Så stor er lederens omsorg for sitt folk, forteller guidene – igjen og igjen.

Mikrofon i blomserpotta?

Vi skal videre mot skisenteret Masikryong. Først er det lunsj og nå splittes gruppen. Restauranten har blondegardiner og plastduk på bordene. Guidene setter seg ned. Et hyggelig sted, tenker vi og henger fra oss jakkene.

Men nei, vi blir vinket videre til et rom lenger inn. Hvorforskal vi spise alene? Her inne, uten vinduer. Skal de lytte på oss? Tror de at vi sier mer når vi er alene? Vi demper stemmen automatisk. Har de plassert en mikrofon i plastblomsten. Er det kanskje festet en under bordet?

Veien til skisenteret går gjennom det karrige fjellandskapet der vi så arbeiderne kjemper for føden. Vi skal opp til 800 mete

r over havet, til femstjernershotellet som ble åpnet for to år siden.

Det ligger der som et bygg fra en annen verden. Parkeringsplassen blir håndkostet av arbeidere. Brøytekantene er knivskarpe.

Amerikanske CIA mener Nord-Koreas økonomi er på nivå med Sierra Leone, et av Afrikas fattigste land. Sørkoreanske forskere mener naboen i nord er enda fattigere. Hvem har råd til å sjekke inn her?

Elitens tumleplass

Et øyeblikk tror vi knapt det vi ser: Ut av hotelldøra kommer han. Jakken er kort og svart. Håret er det karakteristiske: Kort på sidene og i nakken, lengre på toppen. Han har tre damer på slep og et bredt glis. Vi stirrer vantro på vei inn mot resepsjonen. Mannen som kommer imot oss er dønn lik den store leder.

Det er ikke Kim Jong-un. Men det er definitivt en som gjerne vil ligne på ham.

– Hvem er gjestene her? spør vi.

– De er vanlige folk.

– Hvor mye betaler de for rommet?

Vi får aldri svar.

Stedets kvinnelige guide forteller oss at resorten ble bygget for at alle nordkoreanere skulle kunne enjoy the highest level of civilization. Folket skulle få nyte det beste sivilisasjonen kan by på.

Masikryong har fem stjerner. Det kunne vært Hemsedal eller St. Anton. Balkongen på rommet vender mot slalåmbakken. De ivrigste slalåmkjørerne tar en siste tur opp. Nord-Koreas populære kvinneband Morangbo synger på storskjermen, og snart er det bare den ene flomlyste bakken som er åpen.

I naborommet bor russiske journalister. De forteller storøyd om turen til Wonsan.

– Der så vi en Bentley! En Bentley her, i Nord-Korea. Den var parkert utenfor der vi spiste. Det er nesten utenkelig med en sånn bil i dette landet. Hvem eier den? Det skjer ting her også, sier de oppspilt.

– Hva har vi opplevd i dag? sier vi når vi lukker døra til rommet. Skravla går, litt for fritt. Vi stopper opp, trekker ut kontakten til telefonen på rommet. Så tar vi grepet vi bare har sett på spionfilmer: Vi går inn på badet, åpner kranene i vasken og diskuterer lavt:

Hva er det egentlig vi har sett i dag? Tror du de vi så langs veien har sovet ute? Er de så fattige at de må gå til Pyongyang? Tror du de avlyttet oss under lunsjen?

Les mer i neste dag

– Beklager. Men vi har ikke tid til å ta bilder i bakken.

– Sorry. Hva er det du sier? Vil du droppe skituren?

– Vi har ikke tid til å ta bilder i skibakken, insisterer hun.

– Beklager. Nå er vi her, i Nord-Korea, i et skisenter. Vi kan ikke dra herfra uten å prøve bakken!

Guidene har et dilemma. De står ikke på ski. Det gjør vi. Vi er tross alt født med ski på beina. De må slippe oss ut i bakken på egen hånd, hvis vi skal få prøvd nordkoreansk snø og bakker. Skummelt. Da mister de kontrollen over fire journalister.

– Ok. Vi venter her på dere. Maks to timer. Klokken 11 venter sjefen for anlegget på dere. Kom ikke for sent, sier guiden.

Vi leier utstyr. De største støvlene de har på hylla. Ski fra Nordica, de er nok bruktimportert. Nordkoreanerne har ikke stått opp ennå, vi har bakken for oss selv.

Heisene til dette anlegget er brukte; de fraktet turister i østerrikske Ischgl på 90-tallet før de via en forhandler av brukt heisutstyr havnet i Nord-Korea, trolig via Kina.

– Det er latterlig. Åpningen av anlegget ble forsinket. De mente skiheisene var luksusvarer og ulovlige å selge til Nord-Korea, sier sjefguiden.

Vi snakker om sanksjonene mot landet. Sveitsiske myndigheter stanset en avtale som ble inngått med en leverandør av utstyr til alpinanlegg. Nordkoreanerne måtte ut på markedet igjen.

Ifølge Avisen NK News hadde lederne i landet friske ambisjoner for anlegget. 250 dager i året skulle 5000 skiløpere betale 50 dollar for å kjøre på ski i Nord-Korea. De overvurderte markedet fullstendig. Dagskortet ble raskt satt ned til 25 euro, rundt 230 kroner dagen. Og de 5000 skiløperne er blitt til 250 om dagen, de fleste fra Wonsan-området.

Masikryong ble svindyrt for lutfattige Nord-Korea der folk strever for å unngå sulten. NK News mener å kunne dokumentere at myndighetene svidde av 1,1 milliarder kroner på anlegget.

Vi setter stavene i bakken og glir vekk fra guidene, som liker dette dårlig.

Fjellene øst i Nord-Korea er ikke høye. Toppen av heisen ligger 1300 meter over havet. Sola skinner, himmelen er blå og det er fjell så langt vi kan se.

På toppen i Masikryong lurer vi mest på den blå fuglekassa. Er det fugler som skal bo der? Eller holder de øye med oss her også? Det er litt rart med et så stort hull i en fuglekasse.

Vi er øst i landet, rundt 100 kilometer nord for grensen til Sør-Korea og fjellområdet Kumgang. Dit strømmet sørkoreanske turister over grensen på arrangerte turer i det vakre fjellandskapet. Til og med amerikanske turister slapp inn der. I 2005 hadde en million sørkoranere besøkt stedet, stemningen var god. I 2010 var det brått slutt. En kvinnelig turist ble skutt og drept av nordkoreanske vakter. Sør-Korea stanset reisene. Forholdet mellom de to koranske «søstrene» kjølnet igjen.

De fleste turistene i Masikryong er unge par og barnefamilier med Disney-sekker. De leier fullt utstyr i knallfarger.

Instruktørene som kanskje har lært å stå på ski i forsvaret, er tålmodige. De skrenser nedover slake nybegynnerbakker. Det er masse latter, knall og fall. Vi skulle gjerne visst hvem de ferske skikjørerne er og hvordan de har tjent penger nok til å kose seg her i skibakken.

Når klokka nærmer seg elleve, er vi ikke lenger alene på toppen av anlegget. Nå er de nordkoreanske familiene også kommet seg opp hit. Vi er på det eneste stedet i verden der klokka er akkurat 10.44 nå. Utenforlandet er noe for seg selv også når det gjelder tidssoner: 15. august 2015 tok lederne grep og bestemte at nasjonen skulle skru klokka en halv time tilbake. Det ligger gammelt fiendskap bak: Japan var en hatet okkupasjonsmakt fra 1910. Klokka skrus tilbake for å markere avstand til naboen de endelig ble kvitt da andre verdenskrig var over.

En amerikansk skiguide har mer enn nok å gjøre nede i bunnen av bakken, omgitt av ferske skiløpere i neonfarger. Dette er nytt for alle.

– Hvordan lærer du nordkoreanere å stå på ski?

– Vi starter med å lære dem å stoppe. I dag har jeg brukt dagen på å holde dem i live. De stopper ikke. De kjører bare rett på, sier instruktøren, som har tatt turen fra Florida.

Amerikanske Gabriel Segoine leder gruppen med amerikanske instruktører. Han tror møter mellom mennesker fører utvikling med seg. De ti siste årene har han vært 17 ganger i Nord-Korea. Han ser en utvikling mot mer åpenhet og bedre levekår.

Segoine tror på å ta med en gruppe entusiaster og lære bort snowboard og slalåm. Sommerturene har hatt strendene som mål. Landet har en vakker kyst. Segoines grupper kommer med brettet under armen, slår seg ned på stranda og venter på lokale surfeelever.

– De forholder seg til utlendinger på en helt annen måte nå enn for ti år siden. Kanskje er de på sitt vis på vei ut av isolasjonen, sier amerikaneren.

Vi leverer skiutstyret. Guidene puster ut. Så mye galt har vi ikke gjort på de to timene i frihet. Vi får gå alene opp til rommet. Fristelsen er stor. Vi bruker litt ekstra tid. Tar sjansen på å ta heisen ned i underetasjen. Vi må se det tomme bassengområdet og titte inn i spaavdelingen.

På en trappeavsats står en skiskytter med fingeren på avtrekkeren.

Vi går raskt gjennom gangene, titter inn og skynder oss videre. Vi tar ikke sjansen på mange minutters frigang ...

Tilbake i virkeligheten

Den kinesiske bussen the Golden Dragon rister nedover fjellveien fra alpinanlegget. Vi har forlatt den håndbørstede parkeringsplassen og er brått tilbake i det virkelige Nord-Korea:

Her kommer en kvinne med et lass stokker på ryggen. Hun går omtrent i vinkel.

Det er en fin ettermiddag. Vi kjører gjennom landsbygda, den samme veien som vi kom. Folk avslutter dagens harde arbeidsøkt ute på jordene. Vi ser dem på vei opp fra ekspressveien, de går i retning de små klyngene med lave hus.

Nå kjenner vi varmen i lufta, våren er på vei til Nord-Korea. Du ser det på syklistene. Turen hjem går lett. De smiler, skravler med sidemannen, stanser og slår av en prat. Det går mot den lyse og varme tiden her også.

Raketten

Vi er fire journalister rundt et restaurantbord i Pyongyang. Det tar litt tid før vi forstår hva som går i loop på storskjermen. Har de skutt opp en rakett? Hvorfor vet ikke vi det?

Nå er det fullt fokus på nyhetssendingen: Vi har sett henne før. Den myndige kvinnen i rosa og svart nasjonaldrakt som hentes fram når det skal formidles viktige nyheter. Vi ser den store leder Kim Jong-un glise bredt med jublende soldater rundt seg.

VG Pluss: Jubelen når rakettene fyres av

Han har ikke sendt opp en rakett siden august i fjor. Han hevdet at den kunne nå USAs kyst. Nå har det skjedd igjen. Grytidlig søndag morgen, et halvt døgn etter at vi landet i Pyongyang, mens vi satt i bussen på vei mot øst, ble den mobile rampen satt i posisjon i fjellene sørvest i Nord-Korea.

Den store leder satte seg godt til rette i stolen i utsiktstårnet. Med en hale av ild og røyk tok raketten av fra rampen og satte kursen østover, mot Japanhavet.

Lederne hadde igjen svart på truslene fra de amerikanske imperialistene. En ny vellykket prøveoppskyting var gjennomført.

Nyheten når ikke oss før mandag kveld, halvannet døgn etter oppskytingen.

Nå står vi storøyde og følger sendingen når den yngste guiden kommer ut fra rommet der guidene har spist.

– Hva tenker du, spør han.

– Vi blir redde, svarer vi.

Han som vi har lært å kjenne som en flirende, tilbakelent ung mann, er skjerpet. Blikket er mørkere. Han lener seg mot oss og spør:

– Hvorfor er dere ikke redde når USA prøver sine raketter? Det er ikke bare vi som tester raketter! Forstår dere ikke at vi må forsvare oss? Vi blir truet hele tiden, sier han.

Nå er alle guidene rundt oss. De følger intenst med på hva vi naive pasifistene mener. Dette er utvilsomt blodig alvor.

Breaking News

Tilbake i 26.etasje på hotellet i Pyongyang ser vi på den nasjonale TV-kanalen. Den samme kvinnen forteller entusiastisk om oppskytingen. Det har vært våpenhvile i Koreakrigen siden sommeren 1953. Landet er teknisk sett i krig.

Så blar vi oss fram til de to engelskspråklige kanalene. Her er missilen gammelt nytt. Men det har skjedd mer. Både France24 og NewsAsia har «Breaking News» fra Kuala Lumpur. Det er bekreftet at en mann som ble drept på flyplassen samme morgen, trolig er halvbroren til Nord-Koreas leder.

VG Pluss: Les mer om Kim-dynastiet tradisjon for å rydde mulige utfordrere av veien.

På Trump-resorten Mar-a-Lago i Florida poster klubbmedlem Richard deAgazio bilder på Facebook: «Holy Moly! Det var fascinerende å se den hektiske aktiviteten under middagen da det ble kjent at Nord-Korea hadde skutt opp et missil i retning Japan.»

Kim Jong-un har tatt sine to erkefiender USA og Japan på senga samtidig. Donald Trump har hatt besøk av Japans statsminister Shinzo Abe. De to får missilnyheten i fanget rett før de skal spise middag på resorten.

Les mer i neste dag

– God morgen, sier vi til guidene.

– Har dere hørt om broren til den store leder? Han som ble drept i Malaysia i går?

– Drept? Broren til vår store leder?

Etter noen sekunders betenkningstid fortsetter guiden:

– Har han en bror? En som er drept? Er du sikker på at dette er sant? Tror du på det?

Vi blir målløse av spørsmålene. Nå møter vi informasjonsvakuumet vi har hørt om. Dette vet de ikke. Det er nyheter lederen ikke vil ha ut.

VG Pluss: Les mer om drapet på halvbroren

Denne fjerde dagen i Utenforland skjønner vi litt mer av hvorfor Nord-Korea er noe helt for seg selv.

Vi er alle blitt «forhørt» av «guidene». De sirkulerer i bussen og snakker lett med oss. Nå vet de nok hvor de har oss. Vi har tenkt at det er lurt å la dem bli kjent med oss. Vi forteller om mann og barn, hunder og katter, demokrati, skolesystem og religionsfrihet.

Kanskje er de fortsatt mer usikre på spanjolene. Bøkene i kofferten henger i.

Vi passer på å si at vi ikke er i landet for å dømme noen. Vi lever ikke i Nord-Korea, men vi er nysgjerrige hvordan de har det.

– Husk det når vi stiller dere spørsmål. Vi kjenner dere bare fra TV-bildene etter rakettoppskytinger. Bildene av soldatene som danser og jubler av glede. Vi vet ikke mye om dere. Vis oss hvem dere er, sier vi.

Så forklarer vi at i vårt system velger vi våre ledere hvert fjerde år.

– Har dere valg? Hvordan fungerer det? Spør en av guidene.

– Liker vi ikke dem som styrer oss, sparker vi dem ut av kontorene og velger noen nye, sier vi.

Spanjolene hopper i stolen. De har ikke landet helt etter møtet med tollen.

Der hatet kommer fra

I går la vi oss med bilder av missiler og jublende mennesker i hodet. Nå skal vi på kræsjkurs i nordkoreansk krigshistorie. Guiden på krigsmuseet i Pyongyang ligner på en James Bond-dame. Vi gjør som hun sier.

Hun forteller: Nord-Korea ante fred og ingen fare da amerikanske imperialister angrep 25. juni 1950. Livredde mennesker rømte fra bomberegnet ingen var forberedt på. I løpet av krigen slapp de amerikanske imperialistene mer enn 425 000 bomber over Pyongyang. På den tiden var det 400 000 innbyggere i byen. De slapp mer enn én bombe per person. De sparte ingen. De bombet skoler, barnehager og sykehus.

Dette er det de lærer. Nord-Korea har nettopp innført et 12. skoleår. I løpet av disse årene vil de ha pugget historien fra Korea-krigen så mange ganger at de er helt sikre på hvordan det var.

At verden utenfor har en helt annen versjon, får de ikke vite. Den forteller at Kim Il-sung tok Sør-Korea fullstendig på sengen da han grytidlig 25. juni 1950 angrep med 75 000 soldater. 28. juni var USA involvert på Sør-Koreas side. Krigen varte i tre år. To millioner mennesker døde. Sårene er langt fra grodd.

Her har de har sin egen versjon av historien. De føler seg uten tvil truet som nasjon.

James Bond-damen leder oss inn i «Pueblo», det amerikanske forsknings-/spionskipet som i slutten av januar 1968 flere ganger krysset inn og ut av nordkoreansk territorium i havet utenfor Wonsan. Nord-Korea angrep. 7 koreanere tok mannskapet på 83 amerikanere til fange. Nå er båten et museumsskip som de viser frem med stolthet.

– Det skjedde på den måten at kapteinen tegnet en amerikaner med stor nese. Så fikk han kapteinen til å skrive hvor mange de var.

– Du må forklare meg hvordan 7 mann kunne pågripe 83 amerikanere, sier vi.

– Hvorfor?

– Fordi de var så få og amerikanerne så mange.

– Vi er alltid forberedt på å bekjempe minst 100 personer. Det er mitt svar, sier James Bond-damen.

Det er ikke mer å gå på.

Fire metrostasjoner

Tror de at vi skal stikke av her nede i t-bane-dypet? De er fire guider, vi er fire journalister. Vi filmer og fotograferer inne i vogna. Guidene er stresset: De har delt seg. To av dem vokter hver sin utgang. De to andre beveger seg mellom oss. Vi har blikk på oss hele tiden.

Pyongyangerne har ikke private biler. De tar seg fram med en trikk, elektriske busser og metroen som opptil 700 000 mennesker bruker daglig. De ruller ned i dypet på endeløse rulletrapper. Den dypeste stasjonen ligger 100 meter under jordoverflaten, det skal være den dypest liggende tbane-stasjonen i verden. Den er lys og vakkert utsmykket. Grafitti, reklame, herping av benker? Glem det. Sånt prøver man seg ikke på her i byen.

I stedet kaster de reisende et takknemlig blikk bort på endeveggen før de skritter ombord i en rød og grønn vogn. Kim Il-sung smiler til folket sitt fra veggmaleriet. Vi ser hvor dagens leder har smilet sitt fra. Likheten med bestefaren er slående.

På alle attraksjoner vi besøker, kommer historien om det manuelle arbeidet som ligger bak det fantastiske byggverket. T-banen ble åpnet i 1973. Fanger og soldater skal ha gjort jobben. Det må ha vært et blodslit å få massen opp fra tunnelene.

En utlending kan ikke dra på en ubegrenset metrotur i denne byen. Vi kjører mellom fire stasjoner. Da er det ut. Vi filmer barna som kommer skravlende inn i vognen med skolesekker på ryggen. Vognene er østtyske, på benkene langs veggene sitter folk og halvsover. Noen leser, andre stirrer bare tomt ut i lufta og har en stille stund i egne tanker. Det ligner ganske mye på en transportetappe under jorda i hvilken som helst storby.

Kim Il-sungs ideologi

Pyongyang har boligblokker fra 1960-tallet i lysende fersken, grønt og gult. Noen steder ser vi kvartaler med lave, hvite hus. De som ikke ble utslettet av bombene under krigen. Vi står på utsiktsverandaen 150 meter over bakken i Juche-tårnet ved elvebredden.

Hit har Nord-Koreas venner strømmet til. De har etterlatt seg steinplater med dato for besøket: «Gruppen for studiet av kamerat Kim Il-sungs juche-tanke i Oslo, Norge. 11. mai 1979», står det under steinplater fra India og USA.

Juche er Kim Il-sungs ideologi. Sjefguiden får en egen klang i stemmen når han snakker om den.

– Jeg liker juche-ideen. Jeg bestemmer over mitt liv. Det er grunntanken. Du kan få til det du vil, bare du jobber du hardt, sier sjefguiden.

– Betyr det at sønner og døtre av arbeidere på landsbygda kan få andre jobber?

– Ja, ja, ja. Utdanning er gratis. Hvis du jobber hardt, kan du få til det du vil. Du kan klatre i systemet, men det krever innsats, sier han.

Spansk frustrasjon

Vi har sett det siden vi kom. Guidene er ikke like tett på VGs team som de er på spanjolene. Kameramannen har hele tiden en guide bak seg. Han og kollegaen gjør «standups» på spansk. Vinklingene er kritiske. Nå er det hentet inn en ekstra, spansktalende guide. Han har jobbet på Cuba i mange år. Det er åpenbart at de ønsker bedre kontroll med de spanske journalistene.

Journalisten fikk en røff start i tollen på flyplassen. Bøkene som aldri skulle ha vært med inn i landet, har forfulgt ham siden han ble ført vekk av tolleren. Nå er han bekymret. De har passet. De har billettene. Hvorfor får vi dem ikke tilbake?

Kims vidunderlige verden

Taedong-elven renner gjennom halve Nord-Korea. Når den kommer ned fra fjellene og på slettelandet rundt hovedstaden, glir elven så rolig mot Gulehavet at vannet fryser om vinteren. På isen foregår omfattende matauk.

Vi har passert byens splitter nye museum for forskning og teknologi mange ganger. Det er bygd ved elvebredden. Hver gang vi passerer, er isen full av pilkere.

Nå skal vi inn i praktbygget, et av de store, prangende prosjektetene til den unge, store leder. Han sparer ikke på kronene når han ønsker å imponere.

Bygget er formet som et atom, i glass og stål. I mange av etasjene står det rekker av arbeidsplasser med PC-er. Disse er mye brukt av skoler og barn, forklarer guiden.

Brukerne når ikke ut i det store internettet. Det tillater ikke lederne. Det får bare maktapparatet tilgang til og utlendinger som oss, hvis vi er heldige. Vi er for sent ute med bestillingen og får ikke nettilgang i løpet av uken i landet.

Nord-Korea har sitt eget lokale nett, Kwangmyong. I 2014 skal mellom 1000 og 5500 websider ha vært tilgjengelige. Guidene blar raskt på smarttelefonen når de står fast på engelsk eller må hente fram fakta.

Raketter kommer man ikke unna i dette landet. Vi har sett jubelen etter prøveoppskytingen og barna som klatrer i raketter på lekeplasser. Helt øverst i museet sitter guttungene og ser på film. Hever de blikket fra dataskjermene, ser de rett inn i kopien av raketten som førte Nord-Koreas eneste satellitt ut i verdensrommet.

Man kommer heller ikke utenom et bukk for den store lederen. På den fjerde dagen i landet er det litt mindre rart. Vi stiller oss pent opp og bøye oss mot et maleri av Kim Il-sung.

Guidene er kledd i vitenskapsmannens uniform og får oss til å tenke på atomlaboratoriene som verden vil de skal stenge ned.

Selve museet er formet som et atom. Logoen for museet, et mandelformet atom-øye med pupill, våker over oss fra overalt.

Les mer i neste dag

London-OL 2012: Nord-Korea tar fire gullmedaljer og to bronse. De blir 20. Beste nasjon, langt foran Norge som ender som nummer 35 av deltagernasjonene! Nord-Korea har ikke sanket så mange medaljer siden Barcelona 1992! Her skal det satset på sport, befaler Kim Jong-un. I 2012 har han nettopp overtatt makten etter at faren døde i desember året før.

Han er strålende fornøyd og voldsomt inspirert. Lederen lanserer Sports Powerful-Nation Construction Plan. Nå skal landet skal bli en mektig idrettsnasjon.

Kim Jong-uns regime kobler idrett både til landets forhold til omverdenen og til økonomi: Etter 2012 skjer det mirakler i gullrusen, melder regimets nyhetsbyrå. Det foregår en innovasjon og en produksjon man aldri har sett maken til. Arbeiderne får en arbeidslyst så voldsom at de ikke kjenner at de er slitne! Alt inspirert av idrettsutøverne som gjør landsmennene så stolte.

Sportssatsingen har gitt mer gull til landet: I Asia-lekene i 2010 ble Nord-Korea nummer 12 på nasjonslisten. I 2014 klatret landet på listene og endte som syvende beste nasjon. Fremgangen kom særlig i vektløfting og fotball.

Så kom Rio-OL med bare to gullmedaljer. Nord-Korea falt till 34.plass på nasjonslisten. Skuffelsen var stor. Omverdenen spekulerte i hvilken straff utøverne kunne regne med: Flere kilder mener å vite at da Nord-Korea røk rett ut av fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, ble treneren degradert til bygningsarbeider og laget offentlig hengt ut. Dette skriver både the Guardian, Radio Free Asia og Newsweek. Andre mener dette er en av de mange historiene som absolutt ikke stemmer. Det er noen av dem.

Ingen vil sponse utøverne

På et hotell i Pyongyang sitter den norske treneren for Nord-Koreas fotballandslag, Jørn Andersen. Han ønsker seg makrell i tomat fra Norge. Han ser spillerne utvikle seg, men han skulle også veldig gjerne hatt en sponsor til laget han skal trene gjennom VM-kvalifiseringen før VM i 2018. Selv landslagsspillere i fotball holder de internasjonale utstyrsgigantene seg unna.

Det mangler ikke treningsfasiliteter i Pyongyang. Det ligger haller på rekke og rad: Bordtennis, vektløfting, taekwondo, basketball. Kunstløp. Turn. Fotballskolen for landets talenter henter inn barn som kombinerer skolegang og trening. Alt er lagt til rette for en fotballkarriere. Elevene kan titte bort på verdens største fotballstadion. Tenk å spille hjemmekampene sine der!

Vi kommer sent på ettermiddagen til May Day Stadium, med plass til 150 000 tilskuere. Den unge, kvinnelige guiden retter på nasjonaldrakten og ønsker velkommen.

Vi har ikke det samme sterke forholdet til store fotballbaner som den spanske fotografen. Han har forberedt seg. Opp av sekken drar han en litt for liten Real Madrid-drakt. Nå sleper han med seg kollegaen ut på kunstgresset. Besøket dokumenteres. Dette er et sært sted i fotballverden.

Så skal vi ned i anlegget under gressmatten. De fleste idrettsanlegg får etterhvert merker etter bruk. Her er kunstgresset slitt. Landslaget trener heller på Kim Il-sung stadion sentralt i byen, som har nytt gress. Men i treningsrommene, garderobene, møterommene, gangene under tribuen og i pressekonferanserommet er det gullende rent. Noen går og pusser vekk hver minste flekk på dette anlegget fra 1989.

De passer på lederne sine her også: Fotografen med Real Madrid-trøyen jobber mot et portrett av Kim Il-sung som henger på veggen. Han har litt skrå vinkel. Plutselig er den der igjen, kontrollen. No,no, no, sier guiden. Det går ikke an. Hele bildet skal med.

Fikk leilighet

Hun er dobbelt gullvinner i OL. Vektøfter Rim Jong Sim (24) er en nasjonal stolthet. Hun vant OL-gull både i London i 2012 og Rio i 2016. OL-og VM-vinnere er alltid tapetserte med sponsorlogoer, men ikke de nordkoreanske. Det eneste merket på treningsjakken er flagget.

Rim klager ikke. Etter OL-gullet i London ga staten henne en stor leilighet i en boligblokk i et hyggelig område rett ved kanalen vest i byen. Her bor det idrettsutøvere i alle etasjene. Medium standard leilighet, forklarer guiden.

Miss Rims mor Ri Yong Hui er stolt.

– Mamma var ikke så glad da jeg skulle drive med vektløfting. Hun gråt. Jeg var så glad for å kunne gi henne gullmedaljen tilbake, sier Rim.

Så legger hun til at hun også var glad for å kunne gjøre den store leder stolt og gi noe tilbake for alt han har gitt henne.

Det henger bilder av dem på veggen hjemme i stua: Kim Jong-un og jenta som løfter så tungt.

“Vi har ingen å misunne”

Vi vagler oss opp på setene i kunstløphallen. Pyongyang tyvstarter feiringen av den avdøde leder Kim Jong-ils 75-årsdag. Internasjonale kunstløpere begeistrer gjester fra ambassadene, partitoppene sitter noen rader bak oss. På den andre siden av isen sitter kvinnene i nasjonaldrakter og skoleguttene med røde pins på venstre side av brystet.

Det går et sukk gjennom hallen når de kommer stabbende på skøytene. Så sklir de ut på isen med brede smil. De er fire–fem år og de søteste kunstløperne på isen. De danser til en nordkoreansk barnesang: «Vi har ingen å misunne. Hvem kan noen gang knuse vår styrke? Vi er ikke redde for noen storm eller stress. Vårt hjemland frykter ingen eller noe.»

Kraft i knyttet neve

Synkronsvømmerne i Nord-Korea erpopulære. Vi er i en stor svømmehall sammen med eliten i byen og inviterte utlendinger. Badedraktene er knallrøde. Bevegelsene fullstendig synkroniserte. Nord-Koreas synkronsvømmere tok bronsemedalje i det siste Asia-mesterskapet. Det er varmt og fuktig. Kvinnene i nasjonaldrakter har vært et eneste stort individ på tribunen. Nå ser vi at de hvisker til hverandre. En kvinne legger seg med hodet i fanget på den andre. To kvinner stikker hodene sammen og ler. Rundt dem sitter skolegutter med blinkende pins av de store lederne på venstre jakkeslag - nærmest hjertet.

I vannet er synkronsvømmerne i ferd med å avslutte. De forsvinner under vann i noen sekunder. Så bryter de overflaten med knyttet neve. Stolthet og kraft tenker vi. Her tåler de en støyt.

Les mer i neste dag

Det er fødselsdag i Nord-Korea. En avdød leder skal feires. Denne dagen opplever vi at det også finnes normalt familieliv i dette landet.

Hvor er de på vei? Det går flokker av mennesker i sammen retning. De går med lette, glade skritt. Dette er en fin dag i Pyongyang.

– De skal bøye seg for de store lederne. Det er statuer oppe ved Kim Il-sung-universitetet. Det er dit de skal, forklarer den yngste guiden.

De har øvd i flere dager. Vi har sett barn og voksne ved skoler og forsamlingshus de siste dagene. Byen er blitt pyntet.

Trær har fått hvitmaling nederst på stammen. Plakater med slagord er montert. Det er vimpler og flagg over hele byen.

I dag skjer det: Det er fødselsdagen til avdøde Kim Jong-il, faren til dagens leder. Han ville fylt 75 år. Nå blir det fest!

Dette er landets nest viktigste festdag. Bare 15. april er det mer fest. Da feires fødselsdagen til landets grunnlegger Kim Il-sung. Da er det Solens dag.

Professor Vladimir Thikonov ved Universitet i Oslo mener levestandarden for pyongyangere flest ligner på den de har i en kinesisk provinsby. Her bor byråkrater, ingeniører og de som trengs for å betjene dem. De er politisk skannet og funnet i orden, sier han.

Nordkoreanske kvinner får 1,9 barn, akkurat som i Norge. Barnedødeligheten er nesten 25 av 1000 nyfødte. Det tilsvarende tallet i Norge 3 av 1000. Kvinners forventede levealder er 72 år, for menn 66 år. I Norge er tallene 81 og 79 år.

Endelig en fridag

Munsu vannpark er den største vi har sett noe sted. Den åpnet for et par år siden som enda et prestisjeprosjekt, gitt til folket fra den unge, store leder.

Nasjonal festdag betyr fri fra jobben og tid til familieliv. Her hviner ungene av fryd, de sklir rett i armene på blide foreldre, bølgene tar dem, de klamrer seg leende til hverandre.

På galleriet er det kafé. Jammen lukter det ikke pommes frites i dette badelandet også.

Her er sklier og bassenger av mange slag. Klatrevegg, volleyballbaner og trampoliner har fått en egen hall.

Ved klatreveggen roper en pappa begeistret opp til 9-åringen sin:

– Litt lengre bort med høyre fot, litt til, litt til!

Ri Jae Yong når toppen til jubel fra pappa og storesøster, og klatrer raskt ned, rett i armene på den stolte pappaen.

– Klatring er fint. De blir modige, sier faren Ri Kwang Sik.

På rulleskøytebanen et par kilometer unna sitter en mamma og følger sønnene Kang Jong Min og Kang Jong Chi med blikket. De går runde på runde, er bare innom for litt trøst når de faller.

– Vi er her hver uke, forteller Pak Sum Un til VG før guiden sier stopp. Ikke-planlagt prat med lokalbefolkningen vil han fortsatt ikke ha noe av.

I ishallen like ved går venninnene i lang, lang rekke. De faller i en haug og drar hverandre leende på beina.

Foreldre går hånd i hånd med barna sine, en ung mann støtter nybegynner-kjæresten som klamrer seg til en sparkstøtting. Og midt i flokken kommer jenta som er mye flinkere enn alle de andre skøyteløperne. Hun kjører sikksakk mellom dem i høy fart.

Vi er en rask tur innom både zoologisk hage og tivoli. Det er tidlig på morgenen og kaldt. Guiden låner Ulvang-genseren, hun hakker tenner i syntetiske plagg. Oppe ved kamelen møter vi en jentegjeng fra Pyongyang. De fotograferer hverandre med rosa kamera, fniser og ler. Metrostasjonen er rett utenfor inngangen til zoologisk hage. De får lov til å være i parken til klokken 15.

På tivoli deler vi vogn i det lille toget med gutten som tenker så det knaker når vi spør på engelsk: Hva heter du? Han klarer å fortelle både sitt eget og brorens navn og hvor gamle de er. Like ved sitter moren på en benk og smiler stolt.

Så stanser toget og vi går av. Da er parkens guide der og tar med seg guttene. Vi forstår ikke hvorfor. Har vi hatt ulovlig, uautorisert omgang med lokalbefolkningen? Får guttene beskjed om at vi er noen fæle venner av imperialistene som de må passe seg for? Nå ble det plutselig ikke så normalt likevel.

Forventes å delta

Forfatteren Paul French beskriver i boken «State of Paranoia» et hverdagsliv i Pyongyang med minimal fritid. Etter jobb skal man delta i politiske møter. Kanskje er man hjemme ved 20-tiden. Klokken 22 er dagen over i de fleste familiene.

Noen timer denne fridagen kan brukes til akkurat det foreldre og barn har lyst til. Det ser veldig normalt ut. Men så er det ut i gatene. Velger du å bli hjemme, blir det lagt merke til. Det finnes en nabo som følger med på sånt og rapporterer oppover i systemet om du deltar som forvenet.

Den avdøde lederen feires med massedans over hele landet.

– De er studenter, forklarer guiden når vi står sammen og ser på flere tusen dansere. Det er kjølig, kvinnene har kåper utenpå nasjonaldraktene. I Pyongyang danses det foran det ruvende monumentet til ære for Arbeidernes parti.

Nede ved Taedongelven toger 90 000 mennesker inn i kjempehallen for å beundre blomsterutstillingen til ære for lederen. Blomstene det fokuseres på, heter selvsagt Kimjungilia og Kimilsungia. Kjempebegoniaen og orkideen er oppkalt etter de store, avdøde lederne.

Den unge, kvinnelige guiden som viser oss rundt, snakker perfekt engelsk med finslepen amerikansk aksent. Hun har aldri vært utenfor landets grenser.

Når det begynner å skumre, strømmer folk til parken ved elvebredden. Mens de venter på fyrverkeriet, tar de selfies foran parkens isskulpturer. De smiler foran raketten av is og foran løpet på automatvåpenet.

– Dette forventes de å delta i. Det er absolutt ikke frivillig. Ved slike arrangementer skal de å gråte passe mye, juble passe mye, de skal gjøre som forventet. Å ikke møte opp er ikke et alternativ, sier Paul French.

Likevel har dagen vært full av ganske normale relasjoner. Det er vi og spanjolene enige om.

Ikke helt som alle andre

Innimellom blir vi minnet på at vi er i et land som er noe helt for seg selv. Det kan dukke opp i samtaler med guidene, i kontrollerte intervjuer eller når vi får beskjeder om hva vi kan og ikke kan gjøre.

I Pyongyang er det ikke bare å kjøpe billett til badeland og gå i garderoben for å skifte. Vi stanser brått rett innenfor døra: Der står voksfiguren av dagens jubilant og gliser bredt. En naturtro figur av avdøde Kim Jong-il er plassert på en strand, vi er jo i et badeland.

– Legg fra dere veskene. Vi skal bøyes for lederen, sier guiden.

– Dette er spesielt. Hva tenker du? sier vi lavt til hverandre.

Vi stiller oss på rekke, drar opp glidelåsen på jakkene og gjør som forventet: Vi bøyer oss for Kim Jong-il.

Guiden er opprømt:

– Han står på stranden i Wonsan. Sanden og blomstene er hentet der, sier hun.

Vi synes vi har gjort noe veldig rart.

Så skal vi inn i blomsterutstillingen sammen med de 90 000 pyongyangerne. Det er et mareritt for guidene våre. Det er helt umulig å holde journalistene samlet i kaoset av oppspilte barn og voksne.

Vi har den spansktalende guiden i rygg hele tiden. Han følger nøye med på bildene vi tar. No, no, no, sier han så fort bildeutsnittet ikke får med hele figuren vi filmer. Vis respekt for de store lederne, sier vi til oss selv.

Stikke av i mørket?

Ved elvebredden nærmer det seg dagens høydepunkt. Fyrverkeriet skal fyres av fra den andre siden av elven. Vi står i bekmørket sammen med en guide og den spanske journalisten, han med bøkene i kofferten. Det smeller voldsomt, stjerneregnet på himmelen er uendelig.

Folket jubler. Selfienes tid er forlengst kommet til denne delen av befolkningen, Nord-Koreas lojale og priviligerte.

En mann kommer bort til oss. Han er ansvarlig for fyrverkeriet. Vil vi, de utenlandske gjestene, skrive en hilsen i gjesteboken?

Det vil vi. Vi skriver takk for et hyggelig opphold i landet og lykke til. Så skal guiden oversette. Han snur ryggen til og der står vi.

Fyrverkerimannen forstår plutselig hvilken mulighet vi har fått. Det er bekmørkt. Vi kan lett forsvinne i mengden. Og hva kan ikke vi finne på da?

Han kommer bort og spør engstelig: – Dere har vel ikke tenkt å gå noen steder?

– Det er det siste jeg kunne tenke meg. Jeg er redd for å miste guiden av syne, sier den spanske journalisten.

Les mer i neste dag

Det er 100 kilometer fra Pyongyang til grensen mot Sør-Korea. Den siste dagen i Nord-Korea starter grytidlig. Ikke aner vi at vi rett utenfor bygrensen trolig kjører rett forbi et av landets sentre for utvikling av atomvåpen. Det mener i hvert fall de som overvåker Nord-Korea. Dem er det mange av.

Følelsen krypende når du vet at du er på vei inn i et område der fæle ting har skjedd. Vi kjenner det i magen. Hjerte slår litt hardere.

Vi er på vei mot stedet der isolasjonen og utenforheten kommer fra. Grensen mellom Nord- og Sør-Korea er en av verdens mest spente. Siden våpenhvilen ble inngått sommeren 1953 har de skult på hverandre. Avstanden mellom søsterlandene blir større for hvert år som går.

– Her bor det mange splittede familier, forteller den kvinnelige guiden. Vi sitter foran i bussen. Hun forklarer om det koreanske dramaet. Delingen skjedde brått sommeren 1953. Mange fra sør var i nord på jobb. Mange fra nord var i sør. I løpet av kort tid var grensen stengt. Trolig er 7 millioner mennesker direkte rammet av splittelsen av familier.

– En gjenforening er et stort ønske i DPRK, sier guiden.

Hun er streng når vi nærmer oss vaktpostene på vei sørover. Det er fire av dem før vi er fremme ved den demilitariserte sonen.

– Ned med kameraene. Dette er militært område, sier hun når vi nærmer oss soldatene.

Samarbeidet om industriprosjekt

Byen Kaesong ligger helt nede ved grensen. I 14 år var dette en industriregion der regjeringene i nord og sør samarbeidet tett. Ideen var genial: Lønningene i nord er veldig lave. Industrien i det rike sør etablerte produksjon i nord, anlegget ligger bare en times kjøring fra Seoul. Prosjektet kunne ledes av dagpendlere fra sør. Mer enn 50 000 arbeidere skaffet kjærkommen utenlandsk valuta til fattige nord.

10. februar i fjor stengte anlegget brått. Da hadde forholdet mellom de to koreanske statene vært vanskelig i flere år. 6. januar testet Kim Jong-un en hydrogenbombe i en fjelltunnel i nord. Da var det slutt på samarbeidet, i hvert fall for en stund.

– Hva skjedde med de 50 000 arbeiderne som mistet jobben? Det må ha vært dramatisk? spør vi.

Vi ser for oss dramaet hvis det samme hadde skjedd i Norge.

– Nei, hva skjedde med dem? Vet ikke. De er kanskje flyttet til et annet sted, svarer guiden.

Det har åpenbart ikke noe stort tema. I dette landet gjør du den jobben du blir tildelt.

Kaesong har like ferskenfargede, blågrønne og gule boligblokker som de andre byene i landet. Dette var en gang Koreas hovestad, og lå i Sør-Korea helt til våpenhvilen ble inngått sommeren 1953. Byen var en av de første som Kim Il-sungs tropper okkuperte sommeren 1950. I noen måneder det første krigsåret ble byen gjenerobret. Men fra midt i desember 1950 og til krigens slutt i juli 1953 var den under nordkoreansk kontroll. Fortsatt er byen preget av litt mer velstand enn i nord. Vi ser potteplanter i vinduene og blondegardiner som pynter opp.

Soldatens smil

Inne i bussen the Golden Dragon er tonen streng når vi kjører mot den fjerde kontrollposten. Vi stanser ved et lavt murhus. Opp går dørene, og det vi minst forventer, ligger foran oss: En suvenirbutikk full av propagandaplakater, capser, t-skjorter og kort, kinesiske varer og insam, den lokale ginsengroten.

Så skyfles vi videre til naborommet. En streng, ung soldat står foran et kart og forklarer: Her er vi, der er grensen, dette er den demilitariserte sonen, der bor det folk, der ble forhandlingene ført i 1953.

Så faller en mobiltelefon i gulvet. Soldaten har hørt lyden før. Det strenge ansiktet smiler.

Vi får beskjed om å gå til fots inn i den demilitariserte sonen. Den spanske fotografen tar opp kameraet. Da reagerer guiden lynraskt. Han er forferdet:

– Legg ned kameraene, dette er et veldig spesielt sted, vil dere ha meg drept? sier han, og trekker pekefingeren megetsigende over strupen.

Bussene har kjørt over i forveien, og står 100 meter nede i veien i en slags betongsjakt. Vi går om bord igjen og ser piggtråd, dyrket jord og noen få hus på hver side av sjakten.

Nå er vi så nær grensen at vi ser flaggene på begge sider. De vaier i vinden. Flaggstangen i sør er 98,4 meter høy. Da den ble reist, kunne ikke Nord-Korea være dårligere. Flagget vaier nå fra en flaggstang som er 160 meter høy. Det skal være den tredje høyeste i verden etter Aserbajdsjans og Tadsjikistans flaggstenger på 162 og 165 meter. Sånt betyr noe på dette stedet.

Det er vaktskifte på nordkoreansk side når vi ankommer. Fra terrassen ser vi også to soldater fra FN-kommandoen på grensen.

Vi ser ingen sørkoreanske soldater.

– De viser seg ikke når det er turister på denne siden, sier guidene.

Grensen er strengt kontrollert og minelagt. Noen klarer likevel å komme seg over fra nord til sør. Den siste klarte det sommeren 2015. En ung soldat krysset den demilitariserte sonen og meldte seg hos en sørkoreansk grensepost sørøst i landet.

I Panmunjom ble det full stopp for grensepasseringen etter at to amerikanske soldater ble drept med øks i 1976. De skulle beskjære trær. Oppdraget endte med at det ble hakket i hjel av soldater fra nord.

Selve grensen er en ti centimeter høy betongstripe som løper mellom de blå husene.

Kommer dere tilbake?

Guidene senker skuldrene når grensebesøket er unnagjort. Nå skal vi til hyggelige Kaesong. På byens museum går vi rett inn i to brudefølger. Brudeparet er alvorlige når de gir hverandre løfter om et liv sammen. Vielsen skjer inne i det vakre museumsområdet. Brudefølget vinker og vi roper good luck. Det er en glad dag.

Under et vakkert gammelt tre organiseres en dans rundt et annet brudepar. Bruden er vakker i nasjonaldrakt. Resten av brudefølget er ikke stivpyntet. De danser og ler rundt de nygifte. Nå skal det feires.

Praten går løst. Guidene vil gjerne ha flere turister til landet. Hva skal til for å få nordmenn til Nord-Korea?

Vi forteller om aktive ferier, nordmenn som gjerne drar å sykkelturer i Frankrike og fotturer i fjellet. Landet er uten privatbiler, her må det være fint å sykle. Fra bussvinduet ser vi arbeidere tråkke inn mot Kaesong på den flate grusveien langs elva.

– Men nordmenn trenger frihet. Vi er vant til å gå dit vi selv vil. Og så liker vi uterestauranter og god mat, sier vi.

– Kommer dere tilbake noen gang? Hva synes dere om å være her, spør guiden. Han har jobbet med kulturutveksling utenlands i mange år. Han vet at vi kommer fra forskjellige regimer.

Guiden elsker landet sitt og ideologien det er tuftet på. Han bærer stolt Kim Jong-ils merke.

– Kanskje, svarer vi.

– Vi liker dere. Vi liker menneskene. Men vi skulle gjerne vært friere. Vi skulle gjerne ha snakket med folk og stoppet der vi selv ville.

– Hvem vet hva som skjer, sier han.

Full forbrødring

Vi er tilbake i Pyongyang. Restauranten er full av turister. Stolene er drapert med gullfargede volanger.

Et lysende, grønt tre er plassert på podiet. På skjermen bak vises vakre bilder fra fjellene i nord.

Når turistene er gått, går mrs. Kim opp og tar mikrofonen. Det er tid for karaokeavslutning.

Selvsagt synger de karaoke. Det gjør alle i dette landet.

Nå står alle de tre guidene på scenen. Her synger alle med den stemmen de har. Nå titter både kokken og servitørene ut av kjøkkendøren.

Sjefsguiden griper mikrofonen med den største selvfølge. Aller mest overrasket er vi over at det er mrs. Kim som går først opp på scenen.

Snart er det full forbrødring på scenen. Spanjolen med forbudte bøker i kofferten omfavnes av guiden. Vi har fått passene tilbake, skuldrene er senket. Nå er alt bare helt OK.

Alle guidene synger for oss, de danser med oss, alle klemmer hverandre og ler. Nå glemmer vi store ledere og missiler for en stund. Dette er som et stort gresk bryllup. For tredje gang stemmer de i «nasjonalsangen» Arirang. Vi har hørt den i så mange varianter at vi synger med.

Nå starter siste etappe: Vi skal ut av landet og vil ha bilder og film med oss hjem. Har vi noe som er problematisk? Vi har bilder fra landsbygda som tollerne kanskje ikke liker. Mac, minnepenner og PC fylles bilder. Vi tar backup av backupen. Filer krypteres, vi lagrer små minnebrikker der det er minst sannsynlig at tollerne leter.

Solen kommer opp bak fabrikkpipene, og i den urolige slumringen av hjemreisefeber surrer igjen sangen Arirang –

Som det er utallige stjerner på den klare himmelen,

finnes det også mange drømmer i våre hjerter.

Det går ett fly ut av Nord-Korea denne lørdagen. Air Koryo skal til Beijing. Ingen tollere bryr seg om å sjekke hva vi har i bagasjen. Vi reiser ut med de amerikanske skiinstruktørene som kom inn i landet sammen med oss. Mannskoret fra forsvaret underholder oss også når vi reiser ut av landet. Vi forlater nordkoreansk luftrom til lyden av en fanfare.

I Malaysia etterforskes fortsatt drapet på en halvbror med blodsbånd til landets grunnlegger. Etterforskningen preges av krangelen mellom to lands ledere. Nord-Korea gjør alt for å hindre obduksjon. Det bestemmer ikke dere, svarer malaysiske etterforskere.

Folket i Utenforlandet er fortsatt ikke informert om at det er lederens halvbror som er drept.

Vi reiser fra et rart land. Vi liker menneskene vi har møtt.