Pop-­profeten

Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 15. juli 2014

I, I will be king,

And you, you will be queen

Though nothing will drive them away

We can be Heroes, just for one day

We can be us, just for one day

David Bowie «Heroes»

Tolv variasjoner. En serie teatrale portretter i svart-hvitt av en nett, ung mann. Et av dem ble det ikoniske coveret til albumet «Heroes» (1977). Uttrykket er kontrollert, men emosjonelt. Det rommer scenekunst, science fiction, surrealisme, mote, androgynitet. Slik oppsummerer det på sett og vis artisten Bowie selv dette ti­året en kunstner og posør i stadig forandring.

Sommerens store utstillingsfenomen i Berlin omhandler pop-stjernen David Bowie. David Bowie er både en retrospektiv hyllest og et multimedialt show. Utstillingen ble en publikumsvinner på Victoria and Alberts Museum i London i fjor, og vises nå på Martin-Gropius-Bau i Berlin. Denne gangen med et skarpere blikk på Bowies kreative og søkende ­periode i den tyske storbyen, hvor han levde mellom 1976 og 1978.

[ LES ANMELDELSEN AV BOWIES SISTE ALBUM HER ]

En delt by

1976 ble et avgjørende år for Bowie. Etter, ifølge ham selv, å ha holdt det gående på en diett bestående av kokain, rød paprika og melk i Los Angeles, emigrerte «The thin white duke» og endte opp i Vest-Berlin. Han kom til en delt by. Tittel­låten «Heroes», som teksten i starten et hentet fra, rommer denne byen som en slags tilstand. Myten vil ha det til at han ble inspirert etter å ha vært vitne til et ungt, forelsket pars møte ved den forhatte muren.

Bowies Berlin har fått en egen seksjon på Martin-Gropius-Bau. Det ­innerste rommet er mørkt, ladet, fullpakket. Her er tegninger, skisser til platecover, håndskrevne sangtekster, teknisk utstyr fra Hansa Studios, hvor Bowie jobbet sammen med musiker Brian Eno, fotografier, filmopptak i svart-hvitt og selvsagt lyd. ­Bowies relasjon til de tyske ekspresjonistene i die Brücke-bevegelsen, etablert i 1905, er gjort vesentlig. ­Erich ­Heckels maleri Roquairol (1917) og Männerbildnis (1919) løftes frem som inspirasjon til hans coverportrett til «Heroes».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Selvgransking

Nettopp i linjene tilbake i tid ligger noe av utstillingens tiltrekningskraft. Både Bowie og die Brücke-kunstnerne utviser indre tilstander, overskridelser og former for selvgransking i verkene sine. ­Andre steder ser en tydelig Bowies spill rundt Weimar-tidens kabaretkultur i klær, mimikk og opptredener.

Rotingen i fortidens estetikk forenes med avantgardistisk eksperimentering. De tre Berlin-albumene Low, «Heroes» og Lodger er forstått som noe av det mest innovative i Bowies musikalske karriere. Ny lyd og nye komposisjons- og innspillingsteknikker prøves ut, inspirert av krautrock og minimalisme.

Midt oppi dette finner vi også den notoriske Iggy Pop, som Bowie delte rom med i bydelen Schöneberg, og som tilfører historien en ekstra dose rock and roll. Torgrim Eggens bok Berlin (2013) er en god kilde for den som vil ha mer om Bowie og Berlin.

Visuell slagkraft

Ordene «David Bowie is…» fungerer som knagg i utstillingen. De følges av slagordlignende­ utsagn på veggene som «David Bowie is moving from time to time» og «David Bowie is watching you». Grepet minner om postmodernismens avskriving av det autentiske det finnes ikke én original, men et uendelig antall variasjoner. Trådene kan også trekkes til popkunstens omfavnelse av reklame­, ­mote og masseproduksjon og til dens sammenblanding av liv og kunst.

Få artister har vært så bevisst på egen iscenesettelse, få andre så dyktig på visuell slagkraft som Bowie. Karrieren er pepret med spektakulære scene­show, TV-opptredener, foto­grafier, filmroller som i rollen som seg selv i den harde oppvekstskildringen­ fra Vest-Berlin, Christiane F, og musikk­videoer. I utstillingen speiles dette også gjennom bruk av fragmentariske videoklipp på ulike skjermer.

Å ta inn hele Bowie-sagaen i konsentrert form, krever noe av deg. Du må bruke tid, se en gang til lytte­. I starten fremstår bruken av musikk og intervjuopptak som forvirrende­. Det blir raskt bedre, og snart en ­nødvendighet.

Astronauten

Utstillingen gir en bred skildring av forholdet mellom­ Bowie og omgivelsene hans ­hvordan han inspirerte og ble inspirert. Kuratorene har hatt fri tilgang på arkivmateriale, og vi får blant annet innblikk i ungdomsårene og kildene som påvirket ham da. Tidlig i 1969 fikk artisten sin første store hit, «Space Oddity», et skråblikk på datidens store, teknologiske kappløp i verdensrommet.

Kostymer og sceneantrekk utgjør en viktig del av helheten på Martin-Gropius-Bau. Moteverdenen har omfavnet Bowie for hans fremtoning og evne til å sette nye trender i omløp. Etter «Space Oddity» utviklet han sitt androgyne alter ego, Ziggy Stardust, som fikk glamrocken til å ­eksplodere. I det glitter og platåsko virkelig bredte om seg i motebildet, hadde Ziggy beveget seg videre mot mer dystopiske uttrykk. På ­coveret til Diamond Dogs (1974) er han halvt hund, halvt menneske. En mager, gåte­full skikkelse, malt av kunstneren Guy Peellaret.

I bevegelse

«Du kan være den du vil» synes å ha vært et av Bowies budskap til verden, slik kurator Geoffrey Marsh er inne på i den rikholdige utstillingskatalogen. Samtidig finnes det en ambivalens i flere av uttrykkene, noe menneskelig, en følelse av å tape kontroll.

Ofte ser vi at artisten søker mot grensetilfellene, mot områder hvor noe brytes mot noe annet. Berlin blir et slikt grensetilfelle­, og utstillingen­ klarer i alt sitt lydlige og visuelle­ kaos å formidle noe av denne­ stemningen.