Kommentar

Barokk i alle hjørner

Oslo har fått en ny og frodig tidligmusikkfestival. Fredag åpnet Oslo Early med en glad hyllest til musikkens skytshelgen, martyren St. Cecilia.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Blant alle norske festivaler er Oslo Early den nyeste. Den ­åpner i kveld og varer helga igjennom: Fra Purcells glade Ode til St. Cecilia­ (åpningskonsert i Universitetets Aula) til avslutningskonserten med den engelske barokkfiolinisten Matthew Truscott. Han er en av Europas fine Bach-tolkere og leder Barokkanerne i, ja, nettopp, et rent Bach-program, inkludert basskantaten Ich habe genug med Halvor Melien som solist.

Søndagsgudstjenesten i Gamle Aker kirke farges av musikk fra 1600-tallet. Jostein Gundersen – sammen med sitt ensemble Currentes – sørger for det.

Skape virak

«Vi syntes det var på tide med en tidligbarokkfestival i Oslo,» sier daglig leder for ensemblet Barokkanerne, Johan Nicolai Mohn, i et intervju med Ballade. «Det er mange av oss som har leflet med ideen lenge. Hovedformålet er å skape litt mer virak på feltet,» sier Mohn.

Han understreker at Oslo har dobbelt så mange konserter som Stockholm og København til sammen, men ingen tidlig­musikkfestival: «Det vil vi forandre­ på, og nå samler vi musikere fra Norge og noen av de beste internasjonale utøverne innen tidligmusikk til festival.»

LES OGSÅ: Denne musikken, som kan kjennes fastfrosset i en tid som er forbi, fremstår her som frihet

Protest mot dårlig smak

Barokk er folkekjær musikk, så folke­kjær at det ligger snobber nær å si at barokkmusikk er pompøs musikk for umusikalske. De vet ikke hva de går glipp av.

Barokkens musikk var nettopp en slags musikalsk mot­reformasjon, en protest mot ­tidens overdådige bløtkake­arkitektur og svulmende kunst, rett og slett en motkultur til det som musikere på den tiden så på som «dårlig smak». Det er, tenker jeg, grunnen til at det for moderne mennesker gir bedre utfall å høre barokkmusikk enn å lese de overdådige «tegnene» i barokk kunst og arkitektur. ­Barokken i musikken er en slags objektiv måte å se tonene på, langt fra ­følelsesflytende trender som kom senere, og som også allerede var der.

Hvor er musikken

I en gallup (Gud forby, men likevel!) om hvem som var barokkens største, ville Johann Sebastian Bach komme godt ut, anslagsvis 80/90 prosent. Hardcore bachianere mener at Die Kunst der Fuge, hans siste arbeid, er hans mest sublime bidrag til musikkhistorien. Aldri før – og kanskje heller ikke siden – har en nærmest vitenskaplig tilnærming til det å komponere, slått ut i en så kompleks og intens uttrykksfullhet. En søyle som mye av den klassiske musikken lener seg til. Et uutgrunnelig verk. Det er noe bakenfor som ikke er toner, noe som er mer enn toner. For hvor er musikken egentlig? Er den i notene? Eller i instrumentene? I lydsvingningene? I ørene? ­Eller i hodet?

KOMMENTAR: Gunstein Drauge­dalen­ valgte forkynnerkallet fremfor Operaen

Slank og grublende

Dette er ikke musikk til oppvasken, den krever merkbar konsentrasjon. Selv da kan det være hardt å komme til kjernen. Da er det å lytte igjen og igjen og igjen. Og igjen. En dag åpner det seg.

Og det åpner seg lettere enn før i en ny innspilling av en av de mest interessante i manesjen for tiden, den engelske fiolinisten Rachel Podger – som gjestet Barokkanerne (som står bak Oslo Early) i sin tid.

Hennes og hennes eget ensemble Brecon Baroques varmt intelligente tolkning av Die Kunst der Fuge, er denne måneden ute på et nytt album. Tolkningene er et motsvar til det pompøse, den er slank, det går an å si grublende vakker. Skal det være Die Kunst der Fuge, er det nettopp nå, når vi har Die Kunst der Fuge med overblikk og tydelige konturer, likevel varm og menneskelig.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar