Bøker

Kunsten eller døden

Familiehistorien var full av selvmord, galskap og mørke hemmeligheter. Kan noen overleve slikt?

Hvis du for noen år siden forsøkte å google Charlotte Salomon, ville du knapt få vite annet om henne enn at hun døde i Auschwitz.

Når 100-årsdagen til denne tysk-jødiske kunstmalerinnen markeres 16. april i år, har 700.000 franskmenn lest boken om henne. Det er også satt opp minnesmerker ved hjemmet hennes i Sydfrankrike, og i Amsterdam er en utstilling av verkene hennes på trappene.

Hva skjedde?

En fransk affære.


– Du lever ikke på samme måte hvis du har kjent testen.

David Foenkinos, forfatter


###

Lys av mørke

– Føler du deg noen gang som en «stalker»?

– Det er første gang noen bruker det ordet. De sier bare «åh, du er helt forelsket i Charlotte». Men du har rett, jeg er en som forfølger henne. Dessverre er jeg nok litt for sent ute, sier David Foenkinos.

Franskmannen er på snarvisitt i Norge, i forbindelse med at romanen hans Charlotte gis ut på norsk. Den handler om livet til Charlotte Salomon (1917-1942). Hun var født og oppvokst i Berlin, og eneste jødiske student på det prestisjefylte Kunstakademiet i den tyske hovedstaden. Siden flyktet hun til Syd-Frankrike. I 1942, nygift og fem måneder på vei med et barn, døde hun i Auschwitz.

Et usedvanlig liv – og et særdeles tøft liv. Salomon kom fra en familie full av mørke hemmeligheter. Nesten alle morens slektninger begikk selvmord. Galskapen lå i familien.

Så hvordan kunne hun skape kunst som eksploderte av lys og farger? Spørsmålet ble en besettelse for Foenkinos. Han oppsøkte husene hun hadde bodd i, han gikk den gamle skoleveien hennes, han snakket med etterkommerne til de som hadde kjent henne.

– Hvorfor?

– Det er som når du forelsker deg, dypt og alvorlig, så er det fordi du gjenkjenner noe som finnes i deg allerede. Da jeg oppdaget Charlottes kunst, var det alt jeg hadde ventet på. Alt stemte. Musikken, litteraturen... alt hun elsket, elsket også jeg. Hun fanget hjertet mitt og hodet mitt, og jeg tenke at hun var en fantastisk kvinne og kunstner.

LES OGSÅ: Utforsker hvordan sorg kan gå i arv


– Hun sier det nok ikke helt slik det er. Så jeg måtte tenke meg til hva som skjedde.

David Foenkinos, forfatter


###

Male for å leve

Hovedkilden i Foenkinos bok er Salomons eget selvbiografiske verk Leben oder Theater?: Ein Singspiel. Det består av 791 malerier, akkompagnert av tekster og musikalske ledetråder. En tegneserie om hennes liv.

I boken beskriver Foenkinos verkets tilblivelse slik:

«For å overleve, må hun male sin egen historie.

Det er den eneste utveien.

Hun gjentar det om og om igjen.

Hun må gjenoppvekke de døde.

Ved denne setningen stanser hun opp. Gjenoppvekke de døde.

Jeg må trenge enda dypere inn i ensomheten

Den siste setningen er hentet ordrett fra et av maleriene hennes i Leben oder Theater?

– Folk tror jeg har diktet. Men jeg har ikke det. Selvsagt har jeg skrevet en roman, så jeg har forsøkt å forestille meg hva hun har tenkt. Men alle fakta i boken er sanne, bedyrer Foenkinos.

Skjønt, han medgir at historien om Alfred, sanglæreren som blir Charlottes elsker og tapte kjærlighet, har liten dekning i hennes egne tekster.

– Hun snakker mye om ham, men hun sier det nok ikke helt slik det er. Så jeg måtte tenke meg til hva som skjedde, hva de tenkte, og hva de sa til hverandre.

###

Etter døden

– Ville hun ikke skrevet mer om Alfred, hvis han var så viktig for henne?

– Familien hennes var tradisjonelle, borgerlige. Når hun traff Alfred, var det alltid i hemmelighet, og derfra vet vi ikke hva som skjedde.... Utover det du kan lese ut av maleriene.

– Men jeg elsket den delen av historien hennes. Jeg føler meg nær Alfred. Du vet....

– Da jeg var seksten år hadde jeg en hjerteoperasjon, og var nær ved å dø. Og da jeg kom tilbake til livet, var det fantastisk. Jeg begynte å skrive, å lese, å elske musikk. Det forandret livet mitt. Til viss grad var jeg en overlevende. Og hele historien om Charlotte, og ikke minst Alfred, som nesten falt under 1. verdenskrig, handler om dette: Hvordan du kommer tilbake fra døden. Du lever ikke på samme måte hvis du har kjent testen. Dette er det viktigste i denne fortellingen, og Charlotte sier det selv: du kan ikke virkelig elske før du har dødd en gang.

– Krigen er en viktig kulisse, men du har ikke skrevet en krigsroman?

– Det er riktig. Faktum er at det er det tok meg årevis å skrive, fordi jeg ikke ville skrive en bok om Holocaust og jødene. Men om henne. Derfor heter den også «Charlotte». Jeg synes det har vært forferdelig hvordan hun nærmest har vært redusert til Auschwitz. Det er så urettferdig. For hun var en utrolig kraftfull kunstner, del av denne utrolige kunstneriske epoken i mellomkrigstidens Berlin, en generasjon av genier, og hennes familie følte seg virkelig ikke som jøder, men som tyskere. Det gjør det så sprøtt å tenke på at livet hennes tok slutt på grunn av noe som hun ikke brydde seg om. Derfor er det også et problem at arbeidene hennes har vært oppbevart i det jødiske museet i Amsterdam. For vi snakker ikke om religion her, vi som snakker om en kvinne og en stor kunstner.

En sjelden form

Men hvordan skrive om Charlotte?

Foenkinos lyktes ikke før han fant en form som gjorde forleggeren skrekkslagen.

Boken er skrevet med punktum og linjeskift for hver setning. Et 240 sider langt dikt.

– Det er aldeles ikke poesi. Mer som en sang, sier han selv.

– Forleggeren min sa «du er gal, det blir umulig å lese boken på denne måten». Men jeg brydde meg ikke. Det ble som en fysisk beslutning. Det var den eneste mulighet for å klare å puste mens jeg skrev. Og jeg tror det var eneste mulighet for å fortelle Charlottes historie. Fordi vi må ha tid, stillhet, og være litt sarte for å kunne ta inn historien hennes.


– Det er historien om en jente som lider mye, men som begynner å finne skjønnheten helt i dypet av seg selv.

David Foenkinos, forfatter


Prisvinner

Forleggeren tok forresten feil.

Boken har vunnet flere høythengende litteraturpriser. Deriblant Prix Goncourt des lycéens, som deles ut av en jury bestående av franske skoleelever i slutten av tenårene.

– Det var rart, fordi jeg trodde det ville være komplisert å lese den når den var skrevet i den spesielle formen. Men for unge virket det enkelt.

– Hvorfor tror du historien treffer?

– Fordi det er historien om en ung jente som lider mye, og står alene, men som på et punkt begynner å finne skjønnheten helt i dypet av seg selv. Hun overlever bare ved hjelp av det hun legger til selv, og snur vanskelighetene til fantastisk kunst, full av lys, fantasi og farger.

– Hadde Charlotte overlevd seg selv og familieskjebnen hvis hun hadde overlevd krigen?

– Det er et godt spørsmål. Men jeg er sikker på at hun ville det. Gjennom to år hadde hun malt for å unnslippe grusomhetene, og da hun døde var hun gravid, hun hadde blitt i stand til å gi liv. Dessverre var skjebnen sterkere, men ikke på grunn av henne, men på grunn av historien.

LES OGSÅ: Gjør bekmørke til barnekunst

###
Kristallnacht fra Leben oder Theater? Ein Singspiel

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker