Naturen er den nye kulturen

Det siste tiåret har store kulturbygninger poppet opp både i og utenfor Norge. De har vært selve kjernen i en byutviklingspolitikk som mente kulturattraksjoner ville være bensin i økonomien og limet mellom mennesker.

I dag snur det. Husene forsvinner ut fra arealplanene.

– Kultur som premissleverandør for byutvikling har mistet kraften. I stedet ser vi at et grønt perspektiv fyller rollen, sier Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen (AHO) i Oslo.

Rolls-Royce

Nye konserthus, operahus og gallerier har vært en kjerne i byutviklingsprosjektene. Men de har ofte vært omstridte. Gjerne på grunn av utseende – de har sett ut som metallegg og hestesko, romskip og eksploderte discokuler – men ikke minst har det handlet om pengebruken. Dette gjaldt også den nye Elbphilarmonie i Hamburg som åpnet nå i januar.

LES OGSÅ: Hemmeligheten bak Tysklands nye musikk-katedral

«Elphi», som huset også kalles, kostet ti ganger mer enn først antatt, 866 millioner euro. Ferdigstillelsene var syv år forsinket, og i mellomtiden var prosjektet blitt gjenstand for både søksmål og parlamentutspørring. Faktisk hadde Elphi vært så omstridt at selve presseomtalen av det ble stilt ut på den internasjonale samtidskunstutstillingen Veneziabiennalen.

Men i det de første tonene klang i konserthusenes nye Rolls-Royce, var både Angela Merkel og verdenspressen til stede – og oppfylte byggherrenes og lokalmyndighetenes drøm – at Elphi skulle sette Hamburg på kartet.

Elbphilarmonie var nemlig tenkt som selve diamanten i Hamburgs nye havneutviklingsprosjekt, HafenCity. Dette ligger rett ved det UNESCO-listede Speicherstadt, med kontorbygg i glass, striglede leiligheter med sjøutsikt – og kulturattraksjoner i verdensklasse.

Som slagordet sa: – Elbphilharmonie er symbolet på byens fortid, nåtid og fremtid.

Politisk har man først og fremst vært opptatt av kultur som en attraksjon, og ikke som produksjon.

– Even Smith Wergeland

Bilbaoeffekten

Hamburg er ikke alene. Det bekrefter Jonny Aspen, førsteamanuensis ved institutt for urbanisme og landskap ved AHO. Han har studert slike havneutviklingsprosjekter, som både HafenCity og Fjordbyen i Oslo er eksempler på.

Hva prosjektene har til felles, er at de er gamle industriområder, som i dag er gjort om til boliger, kontorer og kulturarenaer. Men et annet viktig trekk, er at man har ønsket å skape slående arkitektur i disse nye bydelene. Dette omtales gjerne som Bilbao-effekten, etter at den slitte spanske industribyen Bilbao på 90-tallet ble til en moderne metropol. Byens nye Guggenheimmuseet ble selve symbolet på forvandlingen.

Men hvorfor var det akkurat kulturbygningene som skulle gjøres til ikoner? Hvorfor ikke vanlige kontorbygg?

– Det er et godt spørsmål. Dels reflekterer det at kultur har økt sin betydning i samfunnet, sier Aspen, og fortsetter:

– Vi har gått fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn, der kultur sees som viktig for utviklingen, og der man også fra politisk hold er opptatt av kultur som næring. Det er dessuten knyttet til vekst i turisme. Steder som blir destinasjon for storbyturistene forbindes gjerne med at de har et godt kulturtilbud, sier Aspen.

LES OGSÅ: Trampeklapp for Askepott

Morgendagen

– Er virkelig så mange byer blitt satt på kartet?

Det er Aspens kollega Even Smith Wergeland som spør. Han mener mange av byutviklingsprosjektene ikke har vært spesielt orginale.

– Det er noe underlig ved det å tro at man ved å bygge prosjekter som ligner på hva andre byer har gjort, skal skape en unik og derfor attraktiv by. Det er dessuten svært vanskelig å måle markedsføringseffektene, påpeker Wergeland, som mener at den kulturbaserte byutviklingstanken i dag er i ferd med å gi tapt for en annen trend:

– Når slike bygg som Elphilharmonie åpner, er det lett å tro at kulturbasert byutvikling holder seg. Men planene til det som oppføres i dag ble lagt for 15 år siden, og ser vi derimot på hvilke planer som legges i dag, ser vi en annen trend. Her nevnes knapt kultur. Man er i stedet opptatt av folkehelse og bærekraft. Dette betyr at man er opptatt av å anlegge parker og sykkelveier, og ikke kulturbygninger, sier Wergeland.

Sammen med Charlotte Blanche Myrvold har han publisert en artikkel i International Journal of Cultural Policy, der de to forskerne studerer fenomenet gjennom casestudier fra Oslo, deriblant Hovinbyen.

Et av hovedfunnene deres er at mens gårsdagens politikk fremmet «den passive kulturkonsumenten», handler byutvikling i dag om å fremme «den aktive innbyggeren»: Den som går turer, driver parsellhage og er opptatt av de jordnære ting.

LES OGSÅ: – Vi behøver bønder i byen

Dette vil vi se mer av i fremtiden, skal vi tro byutviklingsplanene. Prosjektet Loalmenningen drives av Bjørvika Utvikling, og er del av en grønn bølge i byutviklingen. FOTO: Bjørvika Utvikling.

Politisk enhet

Georg Arnestad, forsker ved Høgskolen på Vestlandet, har fulgt den norske kulturhusdebatten over flere år. Han sier til Vårt Land at politikken som har vært ført de siste par tiårene har vært slående lik – på tvers av partitilhørighet.

Arnestad har intervjuet kultursjefer og ordførere fra kommuner over hele landet, som har lagt vekt på at nye, oppsiktsvekkende kulturbygninger skulle «sette byen på kartet», være «et samlingspunkt», en arena som «skapte liv» i bykjernen og ga økonomiske ringvirkninger.

Om venstre- og høyresiden har vært enige om å bygge, har de likevel har hatt noe ulike utgangspunkt, sier Even Smith Wergeland og mener høyresiden først og fremst har vært opptatt av kultur som en faktor som kunne bidra til økonomisk vekst. Venstresiden har på sin side forsvart nye kulturbygninger fra et mangfoldsperspektiv: «Alle skulle med».

Ideologene

To amerikanere har vært sentrale ideologer bak denne politikken. Henholdsvis finansforskeren Michael Porter og urbanisten Richard Florida. Porter har tatt til orde for at byer må identifisere en sektor som kan gjøre dem konkurransedyktige i en globalisert økonomi. Her pekte han ut kultur som en slik sektor.

Florida, på sin side, presenterte i «The Rise of the Creative Class» kultur som en kilde til samarbeid, kreativitet og produktivitet.

– Florida har imidlertid selv senere innrømmet at han tok feil, fordi det har vist seg at bare bestemte segmenter i samfunnet har tjent på dette. Mangfoldsdrømmen er pulverisert av eiendomsprisene i de nye boområdene, forklarer Wergeland.

LES OGSÅ: «Fiendtlig arkitektur» driver hjemløse bort fra byene

Kanskje burde man tenke annerledes rundt hvem som får bruke de nye kulturbygningene, og slippe til flere?

– Even Smith Wergeland

Grønt skifte

Dagens trendskifte skyldes ikke bare en generell grønn bølge i politikk og samfunn. Det skyldes også at argumentene for den kulturbaserte byutviklingen falt i grus, mener Wergeland.

Han tar Valencias «Kunst og vitenskapsby», Ciutat de les Arts i les Ciènses som eksempel. Dette er et kompleks av museer og kulturinstitusjoner midt i Valencia, der man kan oppleve kultur, hygge seg med god mat, og beundre spektakulær arkitektur. Prosjektet ble oppført på 1990-tallet, og ga først en boost i turismen. Men siden har de nye husene vist seg å ha driftskostnader som ikke står i stil med inntjening.

LES DE SISTE KULTURANMELDELSENE HER

Splittet kulturliv

Samtidig har kulturmiljøet selv blitt skeptisk. De nye husene skulle ideelt sett fungere som en katalysator for hele kulturlivet. Men strategien skapte derimot splittelse mellom store og små aktører, etablert kultur og undergrunnskultur.

– Politisk har man først og fremst vært opptatt av kultur som en attraksjon, og ikke som produksjon. Og i Oslo har vi sett at mens store aktører som Operaen og Nasjonalgalleriet tilgodesees økonomisk, har undergrunnskulturen fått stadig mindre plass i indre by, sier Wergeland.

Han eksemplifiserer med at Bjørvika tidligere hadde flere kunstnerkollektiv. I dag er disse blitt borte på grunn av leieprisene.

– Det er med andre ord blitt vanskelig å finne egnede lokaler for å skape det nye som skal ta kulturen inn i fremtiden, mener han.

Nye tanker

I hovedstaden er imidlertid Norges eldste sparebankbygg skapt om til en scene og et verksted for både etablerte og ferske aktører. Stedet ligger midt i sentrum, heter Sentralen, eies av Sparebankstiftelsen DNB og skal være et hus «for kulturproduksjon og samfunnsinnovasjon».

– Vil ikke slike steder kunne spille en viktig rolle fremover?

– Sentralen har en sterk økonomisk aktør å lene seg på, og kan derfor vanskelig fungere som en modell. Men mange ser på dette som et utgangspunkt for å diskutere en ny type samdrift, der kulturaktørene samarbeider i nye konstellasjoner. Kanskje har behovet for autonomi vært litt for stort blant mange av aktørene? Men kanskje burde man også tenke annerledes rundt hvem som får bruke de nye kulturbygningene, og slippe til flere? sier Wergeland.

LES OGSÅ: Bibliotek blir viktig signalbygg

Det nye konserthuset i Hamburg har vakt oppsikt internasjonalt, og berømmes for gode lydforhold. FOTO: Michael Zapf

Edruelig

– Jeg opplever at man de siste årene er blitt mer edruelige. Milliardhusenes tid er forbi i Norge. Ja, bortsett fra i Oslo, da, sier Georg Arnestad og humrer.

Men forskeren ved Høgskolen på Vestlandet tror ikke de siste tiårenes strategi har vært helt verdiløs. De lokale og regionale kulturhusene har mange steder styrket flere enn de etablerte aktørene, tror han.

– De er særlig blitt en arena for profesjonalisering av det ungdommelige kulturlivet, sier Arnestad.

Kanskje er han også selv blitt mer edruelig. Arnestad var lenge en innbitt kritiker av kulturhussatsingen. Et av prosjektene han gikk hardt ut mot, ligger i Steinkjer, og skapte minst like mye spetakkel i Trøndelag som hva Elbphilharmonie har gjort i Tyskland. Men da det sto ferdig, måtte kritikeren spise hatten sin:

– De hadde til og med fått med Kronprinsen, og på plassen foran huset hadde det samlet seg flere tusen mennesker. Og det var en strålende åpning. Jeg spådde at ordføreren ikke kom til å bli gjenvalgt på grunn av prosjektet. Men det ble han, sier Arnestad.