Film

Revolusjonens bakrus

Revolusjonen i Tunisia var som en forelskelse: Intens lykke og stor framtidstro, ­etterfulgt av en lammende nummenhet. Akkurat som forholdet mellom Hedi og Rim.

– Når vi forelsker oss, føler vi oss uovervinnelige. Og vi tror at personen vi elsker, vil hjelpe med å løse alle problemene våre, sier Mohamed Ben Attia.

Filmregissøren snakker ikke bare om kjærlighetsforholdet som danner utgangspunktet for hans debutfilm, Min arabiske vår. Det handler like mye om situasjonen i hjemlandet Tunisia seks år etter revolusjonen.

LES MER: Anmeldelse av Min arabiske vår

Jasminrevolusjonen

– I et samfunnsperspektiv er seks år veldig kort tid. Men for oss mennesker er det altfor lenge, spesielt for de unge, sier Attia.

– Friheten vi har fått, er mer kompleks enn vi trodde.

17. desember 2010 tente en ­tunisisk grønnsakshandler på seg selv i protest mot at vogna hans ble konfiskert av myndighetene.

Tunisia sleit med høy arbeidsledighet, høy inflasjon, korrupsjon og manglende politisk frihet, og hendelsen utløste demonstrasjoner og opptøyer i landet. Det folkelige kravet mot at presidenten måtte gå, økte dag for dag.

14. januar 2011 tok det tunisiske folket til gatene i hovedstaden Tunis. Samme dag rømte president Zine El Abidine Ben Ali landet, etter 23 år ved makta. Det utløste ikke bare den såkalte jasminrevolusjonen i Tunisia, men var starten på hele den arabiske våren.

Mohamed Ben Attia husker ­følelsen av å se president Ben Ali gå på flyet den dagen.

– Det var et magisk øyeblikk. Da var alt mulig. Samtidig var det mange motstridende følelser: Glede, frykt, usikkerhet.

LES OGSÅ: Kampen om islamismens plass i Tunisia havnet i kulissene da kvartetten for nasjonal dialog takket for Nobels fredspris.

En forelskelse

I Min arabiske vår møter vi Hedi, som er 25 år og gifteklar. Han jobber som bilselger og bor hjemme hos mora si. Hun styrer livet hans, og har arrangert bryllupet med Khedija,­ en vakker kvinne fra en god ­familie.

Når jobben sender Hedi på reise en uke før bryllupet, møter han Rim. Hun er fri og helt annerledes enn forloveden, og de forelsker seg. Men kan han rømme­ fra bryllupet og følge Rim til Frankrike?

Fortellingen om Hedi er også fortellingen om Tunisia, forteller Mohamed Ben Attia. Det ­tunisiske folket trodde at alt kom til å bli veldig enkelt veldig raskt etter revolusjonen, akkurat som Hedi tror alt skal ordne seg når han treffer Rim.

– Men så viste det seg at vi må jobbe hardt for å finne ut hvem vi er. Alt er veldig komplisert, og det tar tid å endre samfunnet, sier regissøren.

LES OGSÅ: Tunisia er et foregangsland for kvinners rettigheter i regionen. Men den sosiale praksisen følger ikke alltid lovverket.

Vil rømme

Forholdet til Rim får Hedi til å revurdere hele sin tilværelse. Han spør sin kommende kone Khedija om hva hun drømmer om å gjøre med livet sitt. Hun vet ikke hva hun skal svare.

– Khedija og Hedi er lært opp på samme måte, men i motsetning til Hedi har ikke Khedija hatt mulighet til å oppleve noe som gir henne et annet syn på ting, sier Attia.

Heller ikke Rim er så fri som hun gir uttrykk for, påpeker han.

– Rim er også redd for hvordan folk skal se på henne. Hun er redd for å bli ensom og ikke sikker på om Hedi er den rette for henne.

Hedi vil rømme fra forpliktelsene og starte et nytt liv sammen med Rim. Attia mener at alle som ser filmen etter hvert vil skjønne at Hedi ikke kan dra fra Tunisia.

– Hvis han dro, ville det vært en ulykke for oss. Fordi da ville budskapet i filmen vært at alt ordner seg bare du reiser vekk herfra. Jeg har en naiv tro på at vi har mulighet til å ordne opp. Og derfor må vi bli i Tunisia.

– Er det mange unge som ­ønsker å dra?

– Absolutt. Og det er veldig trist. De tror at alle problemene de har, vil løse seg bare de forlater landet.

LES OGSÅ: Skildrer dommedag for spenningens skyld

Ytringsfrihet

Tunisia og ­Hedis historie møtes direkte i én scene i filmen. Hedi forteller Rim at han var til stede under revolusjonen, og han beskriver stemningen som fylt av glede og framtidstro. Samtidig er han motløs over at denne opplevelsen i ettertid oppleves som en parentes.

– Det er akkurat den samme parentesen han lever sammen med henne, men han har ikke avstand nok til å se det. Akkurat nå har han en romantisk og naiv måte å se på verden på, sier Mohamed Ben Attia.

Varsomt

Revolusjonen har gitt tunisierne større ytrings­frihet. Det har gitt filmbransjen et løft, forteller Attia.

Men landet har fortsatt problemer med inflasjon og ­arbeidsløshet. Noen mener jasminrevolusjonen ikke var revolusjonær nok.

– Men vi er diplomatiske, varsomme folk, og vi kan ikke sammenligne vår revolusjon med andres, sier Attia.

Det er mange lover Attia mener må endres i hjemlandet. Homofili er fortsatt forbudt, men forskjellen fra seks år tilbake er at folk nå tør å protestere.

– Jeg har en venn som ble arrestert fordi han ble funnet sammen med en annen mann. Hvis det hadde skjedd under Ben Alis regime, ville det vært helt stille. Denne gangen ble det protester. Det er veldig godt for oss, sier Attia.

Likevel – loven finnes fortsatt.

– Det er nødvendig å endre ting. Men det tar tid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film