Musikk

– Ryktet om at jeg er mørk og innadvendt, er litt overdrevet

For første gang på veldig lenge slipper Sivert Høyem inn en strime av lys i musikken sin.

Fredag gir mannen som lenge er blitt kalt norsk rocks ikke bare mørkeste stemme, men også mørkeste mann, ut sin sjette soloplate. Fremdeles i et skyggelandskap, fordi – som han synger i «Silences» på det nye albumet Lioness – «The night is my favorite time of day». Likevel koster han nå også på seg et aldri så lite smil, selv på høylys dag, midt i tjukkeste Oslo, hvor han bor, men likevel sier han aldri har funnet seg tilrette i.

– Ryktet om at jeg er så mørk og innadvendt har vært litt overdrevet. Samtidig trives jeg veldig godt om natten, og jobber absolutt best med å skrive nye låter i stillheten og freden som gjerne råder på den tiden av døgnet. Det har nok litt med lynnet mitt å gjøre, smiler mannen som fylte 40 forrige fredag.

LES OGSÅ: Sivert Høyem er Norges nye rockekonge, mens Ane Brun er vår nye popdronning

Mørket inspirerer

Norsk rocks nye nestor ser ikke bort fra at mørketiden han vokste opp med på tettstedet Kleiva i Sortland kommune, fremdeles kan sitte i kroppen. Han tror likevel først og fremst det er selve nattestemningen som er så viktig for ham, enten han bor her eller der.

– Jeg tenker og ser ting klarere om natten. Da Madrugada var i ferd med å slå igjennom, hadde vi øvingslokale i Gamlebyen i Oslo, med vindu mot togene som kom og gikk. I sene kveldstimer, da vi slo av lyset, og så lysene fra togene, ble gode låter skapt. Stemningen som var i det rommet, er noe jeg fremdeles etterstreber i musikken.

– Er det derfor du er blitt sammenlignet med Nick Cave, den mørke rockens kanskje fremste ridder?

– Sikkert. Selv har jeg opplevd at jeg har stått nærmere Leonard Cohen enn Cave. Det var Cohens sanger jeg vokste opp med, det var de foreldrene mine spilte. Han kunne være mørk og alvorstung, men likevel ha et glimt i øyet. Og med et solgløtt eller to inn i tilværelsen også. Slik også jeg nå ønsker å fremstå litt lysere, jeg vil si mer realistisk, enn det inntrykket en god del kanskje har.

– Hvorfor har folk fått et slikt inntrykk?

– Jeg har nok fremstått litt mørk, både med Madrugada og på egen hånd. Da er det lett å bli plassert i en slik bås. Folk har ofte behov for referanser, har jeg merket meg. Selv om inspirasjonen ofte kommer fra alternativ musikk, har jeg hele tiden også hatt lyst til å nå ut så langt som mulig. Der har har U2 og R.E.M. helt fra begynnelsen vært forbilder.

LES OGSÅ: – En tre minutters låttekst kan favne et helt liv

En del av noe større

Lyset han nå lar sive inn i musikken, har ikke endret det han tidligere har omtalt som et grunnfestet ateistisk syn på tilværelsen.

– Når jeg er ute i storslagen natur, og jeg opplever meg som en del av den, kan jeg fornemme at jeg er en del av noe større. Men jeg vil ikke kalle det religiøst. I yngre år hadde jeg en periode hvor jeg var positiv til kristendommen. Nå er bibelen bare et redskap jeg innimellom benytter meg av i tekstene, som i låten «Lioness».

Høyem røper at han er glad i gospelmusikk. Han stikker gjerne også innom en kirke i nærheten når han er på turné.

– Jeg er interessert i kunsten og arkitekturen, og kirkerommet som et sted for åndelighet. I kirken finner jeg dessuten en sårt tiltrengt ro, midt i et hektisk samfunn.

LES OGSÅ: Spiller av seg frustrasjonen på sin nye plate

Gode og dårlige tider

Den amerikanske artisten Luke Elliot, som har gjort det sterkt i Norge det siste året, har uttalt at Sivert Høyem sannsynligvis er den eneste norske artisten som har muligheter til å bli stor i USA.

– Hyggelig sagt. Med Madrugada var det den store drømmen. Nå har jeg innsett hvor utrolig mye som skal til. Dessuten er jeg fornøyd med mitt norske, ja europeiske, publikum. Da jeg for to år siden var oppvarmer for Jarle Bernhoft i USA, og kjørte rundt fra konsert til konsert, tenkte jeg at mer sus av livet som stjerne i USA, det har jeg ikke behov for.

Sivert Høyem tar en slurk av koppen med svart kaffe på Kulturhuset i Oslo. Innerst i lokalet, i ly for de øvrige gjestene, og småpraten rundt bordene, er det nærmeste vi kommer nattens ro og stillhet. Fra å være en ukjent gutt fra Sortland, som kom til hovedstaden på slutten av 1990-tallet for å slå igjennom som rockemusiker, men raskt fikk erfare medaljens bakside alene på et rom på Royal Christiania hotell, har lykken som artist og i livet utenfor, smilt stadig mer til ham.

– Det har vært gode og dårlige tider. Det er slik livet er. Tiden med overdreven festing er stort sett et tilbakelagt stadium for min del. Jeg er blitt familiemann, med kone og tre barn, og det minner meg hele tiden på at det er et flott liv utenfor musikken også. Jeg merker jeg har godt av det, familielivet, altså. Noen ganger må jeg likevel rives ut av min egen musikkverden når jeg kommer hjem.

LES OGSÅ: Norsk popmusikk drives for tiden fram av en jentebølge

Menneskelig kjemi

Da kameraten og bandkollegaen Robert Burås døde i 2007, tok Sivert Høyem det tungt. Det samme gjorde han da manageren, plateselskapsmannen og støttespilleren gjennom hele karrieren, Per Eirik Johansen døde i 2014.

– Gode venner har alltid betydd mye for meg. Også musikalsk, hvor jeg ikke kan tenke meg å jobbe med folk jeg ikke også har god menneskelig kjemi med. Bandkompanjongen og produsenten på den nye plata mi, Christer Knutsen, er en slik person. Det samme er kona mi. Vi har en god, og ikke særlig stressende hverdag sammen, selv med tre små barn.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk