Uskyld, 
grusomhet 
og håp

Filmen er regissert av franske Anne Fontaine og er en rystende­ fortelling om grusomhetene uskyldige nonner ble utsatt for av russiske soldater rett etter at andre verdenskrig var over.

Prisen ble delt ut denne uken på Den Norske Filmfestivalen i Haugesund. Filmen har norsk kinopremiere som en av årets julefilmer.

– Årets prisvinner, Agnus Dei (Guds lam), bygger på en sann historie, og er en opprivende fortelling om overgrep mot uskyldige. Filmen er tøff å fordøye, men lykkes i å formulere følgende respons på ondskapens problem: Tro er 24 timer med tvil, og ett minutt med håp, sier juryleder og kulturredaktør i Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo.

KOMMENTAR: Religiøs ekstremisme er no blant kunstens mest brennbare stoff

Mørke rom

Juryen begrunner sitt valg med at filmen når helt til bunnen av det mørke rommet­ den utforsker, samtidig som håpet­ lever.

«Kriger krever alltid sine ofre, og ondskapen rammer også de mest gudfryktige. Med stilsikker fotografering og overbevisende skuespill, uten å ty til sjablonger, tar filmen oss med på innsiden av et polsk kloster, der nonnene er blitt utsatt for grufulle ugjerninger. Alt nonnene har igjen, er omtanken og handlekraften til en ung, fransk kvinne i Røde Kors», skriver juryen.

LES OGSÅ: 170 møtte opp for å se «boikottet» Israel-film

Erfaren regissør

Juryleder Alf Kjetil Walgermo sier at Anne Fontaine i tidligere filmer har vist stor evne til å tolke kvinneroller.

– I Agnus Dei møter vi et stort karakterspenn i rollene. Utsatt for samme grusomme skjebne viser nonnene brytninger seg i mellom og takler ondskapen på ulikt vis. De blir tvunget til å foreta etiske valg i en ekstrem situasjon, og vi møter mennesker som må forholde seg til eksistensielle­ dilemmaer – og som selv ender opp som både offer og skyldige, forteller Walgermo.

LES OGSÅ: Dette er fjorårets beste filmer

Autentisk

Han fremholder karaktertegningen som en av filmens største kvaliteter.

– Skuespillerne overbeviser, og gir en følelse av en autentisk fremstilling. Og selv i de mørkeste rommene skinner det en lysstrime av håp. Filmen reiser også et aktuelt tankekors, med tanke på prestedrapet i Frankrike nylig retter den spørsmålet om mangel på trygghet – og viser at ondskapen kan ramme selv et nonnekloster, sier jurylederen.

Biskop Erling Pettersen har sittet i juryen og forteller om en rystende filmopplevelse.

– Den gjorde inntrykk på mange plan, kunstnerisk er den veldig sterk, og den behandler tematikken om moralske valg og ondskapens problem på en måte som engasjerer sterkt. Det som skjer bak klostermurene er grusomheter av verste slag. Seksuell vold har vært brukt til alle tider, og her tas vi med inn i det dypeste mørke. Gjennom to timer må vi se ondskapen i hvitøyet. Men vi opplever også at ondskap kan overvinnes av kjærlighet og et syn på mennesket som de onde gjerningene fra soldatene aldri klarer å kneble, sier 
Pettersen.

ANDREASPRISEN 2014: Ødeleggende kristen tro

ANDREASPRISEN 2015: – En kampfilm for humanitet

Styrket tro

Han mener filmen bærer i seg et håp om at humanitet kan overvinne det 
onde.

– Jeg gikk ut fra kinosalen med en styrket tro på at det nytter å ta opp kampen mot selv den mest grusomme form for menneskelig ondskap. Gjennom sin tro holder­ de ut, selv om troskrisene også melder seg. Kvinnene risikerer sine egne liv i kampen for de mest forsvarløse i historien: Barna som kommer til verden som følge av overgrepene, forteller Pettersen.

Han påpeker også de estetiske kvalitetene i filmen.

– Filmen inneholder utrolig vakker musikk. Vi møter kraften og skjønnheten i den liturgiske messesangen – som kirkens eget våpen mot de mørke krefter, sier Pettersen.

LES OGSÅ: 12 undervurderte kristne filmer