Velregisserte grøss, klisjéfylt overtro

Anmeldt av Kristin Aalen

Hollywood har omfavnet den norske regissøren André Øvredal etter at han gjorde suksess med sin mockumentar, Trolljegeren 2010. Da skrev Øvredal manuset selv. Nå regisserer han ideene til to amerikanske skribenter.

Flust med TV-krimserier har vist oss patologer som undersøker gamle lik. Obduksjonen av Jane Doe drar slike scener atskillig lenger. Så detaljerte er inngrepene i en tilsynelatende uskadet kropp at dette ikke er en film for pyser.

Det rørte seg i magen min. Jeg husker kvalmen da jeg for mange år siden ble vist rundt på en ­patologisk avdeling fordi jeg skulle lage en dokumentar om legers møte med døden.

ANMELDELSE: Tåkeprat om sorg og savn i filmen Collateral Beauty

Potensiell krimgåte

Øvredal synes først å ha laget en who’s done it-krim. Politiet i en småby i Virginia finner en rekke ille tilredte lik i et bolighus. Hvem myrdet dem? Og enda mer gåtefullt – hvem er den vakre kvinnen som ser så urørt ut, skjønt hun ligger halvveis nedgravd i husets jordkjeller?

Sheriffen kaller henne Jane Doe, men vil ha omgående svar på hvem hun er og hvordan hun døde.

Krimsjangerforventningen blekner raskt idet Øvredal fyller på med brå lyder, lar lamper knitre i mørke korridorer og serverer urovekkende frampek mot en ren grøsser. Regissørens håndverk er upåklagelig.

At kvinneliket attpåtil viser seg å ha gråblanke pupiller, er en velbrukt markør for demonisk besettelse.

The Autopsy 
of Jane Doe

Amerikansk skrekkfilm

Regi: André Øvredal

Med: Emile Hirsch, Brian Cox, Ophelia Lovibond, Michael McElhatton, Olwen Kelly, Jane Perry

Lengde: 1 t. 26 min.

Aldersgrense: 15 år

En smørje av utvendige skrekkeffekter og kvasi­religiøst tankegods.

Patologene

Sympatiske mennesker jobber med de døde. Den erfarne patologen Tommy Tilden (utmerket spilt av Brian Cox) ­lærer sønnen Austin opp i håp om at den unge en dag vil ta over den private bedriften.

Småbyens obduksjoner foregår altså i slitte kjelleretasjer i et eldgammelt hus (grøsserklisjé, det også). Under jorda arbeider Tilden senior og junior mens kose­katten Stanley løper rundt og fanger mus. Radioen på benken sender røff populærmusikk til atspredelse.

Austins kjæreste, Emma, vil ha ham ut av likhuset for å gå på kino. Nei, vent, først vil hun se et lik i kjølerommet, noe pappa Tommy går med på. Scenen er breddfull av ubehagelige detaljer som våkner til liv seinere, for å si det kryptisk.

Så trilles gåten Jane Doe inn dørene. Sheriffen forlanger haste­obduksjon på kveldstid, og Austin utsetter stevnemøtet med Emma for å hjelpe faren.

ANMELDELSE: Det blir ikke tristere enn i Manchester by the sea

Let the sun shine in

Etter hvert som obduksjonen av Jane Doe avdekker skrekkelige ting hun har blitt utsatt for, spraker det ubehagelig i radioen. En barnestemme synger «So let the sun shine in, face it with a grin.»

Sangen er mye mer moralistisk og dyster enn Sputniks norske versjon, «Lukk opp din hjertedør og la solens skinn lyse i ditt smil og varme i ditt sinn». I den amerikanske teksten formanes barn til å be og smile for å holde djevelen unna, som var han et troll som vil sprekke i smilets sollys: «Mommy told me some­thing a little kid should know. It's all about the devil and I've learned to hate him so.»

Men i Øvredals film skinner ­aldri solen inn. En voldsom storm blåser opp ute mens det paranormale tar over i kjelleren. Likhuset fylles av vandrende dødsånder, understøttet av et gammeltestamentlig bibelvers, samt en heks som vil hevne seg over menneskelig ondskap begått flere­ århundrer tilbake.

Slik ender filmen i en smørje av utvendige skrekkeffekter og kvasireligiøs overtro. Og hvorfor akkurat far og sønn Tilden, katten Stanley og kjæresten Emma utsettes for denne forferdelige kvelden, se det har regissørens manussnekkere ganske enkelt droppet å begrunne.

Skriv manusene dine selv, Øvredal!­