Det var for så vidt en seier for fornuften da Høyre innså at fedrekvoten ikke kan kuttes helt ut, og vedtok å beholde dagens ti uker. Men noen seier for likestillingen er Høyres snuoperasjon ikke, all den tid høyresiden med sitt kutt fra fjorten til ti ukers fedrekvote har satt oss mange år tilbake. Fedrenes uttak av permisjon har nemlig falt som en stein etter at Høyre og Frp tok fra fedrene fire uker: Fedre som tar mer enn ti uker permisjon, er blitt mer enn halvert. Fire prosent færre menn mottok foreldrepenger i 2016 enn året før. Andelen som tar ut nøyaktig ti uker, har økt kraftig. Fedre innretter seg nemlig etter kvotens størrelse, altså ti uker, slik den var i 2009.

Utviklingen er helt i tråd med de mange advarslene som kom før det skjedde. NHO, Virke og andre arbeidsgivere advarte, det samme gjorde LO, Sykepleierforbundet og andre arbeidstakerorganisasjoner. Forskere advarte. Opposisjonen i Stortinget advarte. Alle var samstemte om at et kutt ville gi fedrene mindre tid hjemme med sine egne barn.

Men advarslene prellet av. Statsministerens høyre hånd, Julie Brodtkorb, hørte hva forskerne sa, men mente de tok feil. «- Jeg tror flere fedre i fremtiden vil ta mer permisjon. Moderne fedre ønsker å være med sine barn. Å kutte ut mammaperm og pappakvote og erstatte begge med en felles foreldrepermisjon tror jeg vil bidra til det,» sa hun til Aftenposten i 2013. Linda Hofstad Helleland, nåværende kulturminister, mente fedrekvotens tid var forbi. «Jeg tror de færreste fedre ville valgt mindre permisjon i dag selv om det ikke var pålagt,» sa hun på partiets egne nettsider.

Når deler av Høyre nå har snudd i saken, er det interessant å se hvordan de begrunner snuoperasjonen. For de viser ikke først og fremst til at tallene på alle måter bekrefter at advarslene mot kuttet var på sin plass, men derimot til at de selv eller folk de kjenner, har blitt fedre.

«Vi er blitt voksne», sier Høyre-profil Henrik Asheim til Dagsavisen. Dessuten har broren hans fått barn. «Tina møtte virkeligheten», sier partikollega Tina Bru. I DN kunne vi lese at Nikolai Astrup snudde om pappapermen da han «ble far for tredje gang». Det er prisverdig at Høyre er villige til å rygge på feilslått politikk, men det er lite tillitvekkende at vektige innvendinger først får en verdi når høyrefolk ser konsekvensen av egen politikk utspille seg i deres eget hjem.Man kunne kanskje håpet at statsministeren hadde en mer tillitsvekkende tilnærming. Men til DN forklarer hun snuoperasjonen hos deler av partiet med at tilliten til menn var større før: «Så kan det være at man nå føler det annerledes.»

Føler?! Det er da ingen grunn til å føle rundt dette temaet. Det holder lenge å forholde seg til fakta.

Og fakta forteller oss at fedrekvoten har vært et av de mest treffsikre politiske virkemidlene vi har innført. Den har virket nøyaktig etter hensikten og ført til styrket relasjon mellom far og barn og økt likestilling mellom mor og far både i familien og i yrkeslivet. Svært få norske fedre tok ut permisjon med barna sine før 1993, men da fedrekvoten ble innført under Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet, endret dette seg. Og hver gang Stoltenberg-regjeringen økte fedrekvoten, fra fem til seks til ti til tolv og til slutt til fjorten uker, økte den reelle tiden fedrene var hjemme med barnet sitt, tilsvarende.

Men for høyresiden var det irrelevant at tiltaket var en suksess; det passet dårlig sammen med deres ideologi, der valgfrihet på papiret er viktigere enn valgfrihet i praksis. Eller «misforstått frihetsfundamentalisme», som NHO-leder Kristin Skogen Lund kalte det.

At Høyres landsmøte nå endte med å ville bevare de ti ukene som er igjen av fedrekvoten, skulle bare mangle. Det naturlige ville vært å gjeninnføre fjorten uker og dermed stoppe nedgangen i fedrenes tid hjemme med barna og den medfølgende reversen i likestillingen. Eller gi fedre flere uker, slik Arbeiderpartiet vurderer. Men når man med åpne øyne har tatt syvmilssteg tilbake i arbeidet for likestilling både i arbeidslivet og i hjemmet, slik Joacim Lund i Aftenposten formulerer det, er det vel ikke annet å forvente enn at Høyre sier seg fornøyd med å skru klokka tilbake til 2009.