Disse engasjerte damene tar opp en del av vår fiskeripolitikk som har vært og er kontroversiell, og de fordeler, med bind for øyne og plugger i ørene, skyld for hvorfor det er slik.

Selvsagt forsøker de seg på Svein Ludvigsens politikk, som de sier er roten til alt vondt.

Men, siden de tilhører Arbeiderpartiet, har de hørt på og trodd på den historien dette partiet har forsøkt å fortelle oss i mange år, og den historien er en total ansvarsfraskrivelse fra deres eget parti for den politikken de selv har ført i svært mange år.

Leveringsplikten var så uthulet da Ludvigsen tok over som fiskeriminister at det måtte gjøres noe. Svært mange trålere hadde leveringsplikt til bedrifter som ikke lengre eksisterte, og disse kunne stort sett gjøre hva de ville med fangsten. Det var, på den tiden stort sett bare Hammerfest industrifiske som leverte i hht. forpliktelsene.

Både Mehamn, Vardø og Kjøllefjord med flere, var preget av store økonomiske problemer med sin fiskeproduksjon, og kunne ikke ta imot leveranser, med mindre de ble levert til grov underpris.  Dette måtte det gjøres noe med, og vi fikk tilbudsplikten, som gjorde at trålerne fikk plikt til å tilby fisken i regionen, og ikke til spesifikke bedrifter som var gått konkurs, eller i ferd med å gå konkurs.

Så ble det regjeringskifte, og i valgkampen dukket det opp en rikmann som hadde tjent pengene sine i USA. Han stilte opp på et valgkampmøte som Arbeiderpartiet holdt i Molde, hvor han bedyret at han og hele hans familie hadde Arbeiderpartiet tett til sitt hjerte. Når krokodilletårene hadde lagt seg, og Helga Pedersen var blitt fiskeriminister, ble det fart på sakene.

Fiskeren fra Molde, som med tårer i øynene, hadde overbevist Stoltenberg om at han var redningsmannen til både Finnmark og hele Nord Norge, fikk det som han ville. Han kunne erverve 26 ferskfisk trålkonsesjoner med en dispensasjon fra deltakerloven som Helga og Jens sørget for, og fikk således kontroll med både bedrifter og trålrederier, slik at man kunne sette tilbudsplikten ut av spill. Da ble det først mulig å sitte på begge sider av bordet å kjøpslå om fisken, og den muligheten hadde faktisk Arbeiderpartiet skapt.

Ordføreren i Hasvik og Helga Pedersen, beredet bordet for frikjøp, med sin hastige avtale omkring Riston konsesjonen, som de satte i handel, fordi man hadde bygd en båt med for stort dypgående for havna i Sørvær. Handlingen førte derved til presedens for lignende saker, og pliktene var ytterligere uthulet.  For å få kontroll over alt i Finnmark, deltok både lederen i Finnmark Arbeiderparti, Ingalill Olsen, og Alf E. Jacobsen i spillet. Den eneste som i ettertid var voksen nok til å innrømme at han var blitt lurt til å bidra med noe som var helt galt, var fylkeslederen Roger Hansen. Det sier oss at Roger hadde en del kvaliteter som andre politikere fra samme parti synes å mangle, han kunne faktisk innrømme feil, og ta ansvar.

Når nå Helga Pedersen hadde ordnet saken slik at samme selskap, Aker ASA, faktisk kontrollerte nesten hele den nord Norske ferskfiskflåten og for de fleste bedrifter tilknyttet, opplevde vi at dørene omkring i bedriftene ble stengt en etter en.

Da skiftet Helga Pedersen beite, og Arbeiderpartiet rekrutterte sin neste Fiskeriminister rett fra Akers styrerom, og vi fikk Lisbeth Berg Hansen i den stolen. Hun sørget for at hennes tidligere arbeidsgiver ikke fikk for mange problemer med hva de ønsket å gjennomføre. Klager på brudd på tilbudsplikten ble lagt i en skuff, og aldri behandlet.

Da Elisabeth Aspaker tok over som minister, var skuffen ganske full. Da hadde man kunnet leke rundt bordet dansen i over 4 år, med tilbud og avslag fra samme munn, mens Fiskeridepartementet holdt seg for øynene og ørene, og gjorde ingenting med tilbudsplikten, og ministeren hold oss med godprat og løfter om at konsesjonene blir igjen på kaikanten. Dette var bare tåkeprat, og hennes etterfølger fikk store oppgaver å ta fatt på, hvor mange av klagene hun fant, var svært gamle, og svært godt glemt.

Så skylden for at man i dag ikke har et system som virker for disse trålerne, er Arbeiderpartiets alene. Det vet i alle fall Ingalill Olsen, men hun forsøker å skyve skylda på andre. Vil hun fortsette debatten om konsesjonplikter og leveringsplikter samt omsettelighet av kvoter, er jeg klar til å delta mine damer.  Så, Ingalill, At du tør!