Forskjellen på hva jeg og mange politikere mener er hva som skaper motivasjon. Mens mange politikere tydeligvis mener at frykt, urettferdig behandling, stress og tilfeldigheter skaper motivasjon er jeg uenig i dette. Det er kanskje ikke noen overraskelse at det er eksamen jeg snakker om.

Gjennom 13 år skal vi elever stå opp hver dag for å komme oss på skolen. Vi skal lese utallige bøker, følge med i skoletimer vi føler aldri tar slutt og gjøre uendelig mange innleveringer selv om vi mye heller ville gjort noe annet. Og alt dette gjør vi. Men la meg fortelle deg en hemmelighet. Vi gjør det ikke av frykt for å stryke på eksamen, vi gjør det fordi vi har visjoner og drømmer om hva vi vil få ut av vår egen framtid.

Vi ser stadig at alt for mange dropper ut av den videregående skolen og dette er et problem politikere stadig forsøker å finne løsningen på. Men hva tror dere motiverer mest? Å bli behandlet med så lite respekt for innsatsen du har lagt inn i din 13 år lange skolegang at du tross langvarig hardt arbeid kan stryke i faget på grunn av én dårlig dag, eller å få en vurderingssituasjon som gjør at du føler at du blir sett og rettferdig behandlet?

Kjære politikere, vi er ungdommer. Som media i det siste har satt mye fokus på er vi ”generasjon prestasjon” og mange av oss har turbulente liv med mye som skjer på kort tid. At én dag da skal oppsummere alle våre 13 år på skolen, at fem timer i en svett gymsal skal avgjøre framtiden vår er helt uforsvarlig. Vi som alle andre har dårlige dager. Det er så uendelig mye som kan gjøre det vanskelig å prestere optimalt akkurat denne dagen.

Kanskje slo kjæresten opp med deg dagen før, kanskje sliter du psykisk, kanskje har du vært syk den siste uken eller kanskje ble rett og slett bare prestasjonsangsten for stor. Selv om dette kanskje kan virke som små problemer vi bør klare å ignorere er vi ikke roboter programmerte til å når som helst prestere optimalt hele tiden, 24/7. Vi er ungdommer som har liv utenom skole, liv som noen ganger kan være kompliserte.

For å få flest mulig til å fullføre videregående opplæring trenger vi et skolesystem som ser alle elevene, gir alle rom for å vise hva de kan og gir alle respekt. Ingenting motiverer vel mer enn mestringsfølelse. Vi trenger et vurderingssystem som lar elevene vise hva de har lært gjennom hele undervisningen, ikke bare hva de kan om et helt tilfeldig valgt tema på et tilfeldig tidspunkt med masse stress. Men heldigvis finnes det et alternativ.

Dette alternativet er mappevurdering. Mappevurdering er et vurderingssystem som helhetlig viser hva elevene har lært gjennom året ved at ulike innleveringer, prøver og lignende fra de ulike kompetansemålene som elevene i løpet av året har gjort blir vurdert. Dette gjør at man får et mye større innblikk i hvor bred fagkunnskap eleven faktisk har, hva eleven kan om mer enn bare ett tema og hvordan elevens utvikling gjennom året har vært. Dette gir elever mye større motivasjon til å jobbe jevnt godt med fagene gjennom hele året ettersom man vet man hele tiden kan påvirke karakteren, det motiverer ikke til å ta unyttige skippertak rett før den ene dagen som kan ødelegge alt.

Tenk tilbake på alle prøvene du selv har hatt i løpet av din skolegang. Hvor mye av faktaen du satt å intensivpugget dagen før husker du fortsatt i dag? Jeg mener noe av det viktigste for god læring er dybdelæring. Skolen bør sette fokus på at elever skal lære seg å virkelig forstå viktige prinsipper i fagene godt, ikke at elevene skal kunne spytte ut mest mulig fakta de memorerte dagen før i løpet av noen timer. Mappevurdering støtter en helhetlig læring hvor man har tid til å se alle kompetansemålene i sammenheng, en læring hvor man virkelig kan lære seg å forstå fagene.

Verden er i stadig utvikling, men på skoleplan har utviklingen stoppet opp. Det er på tide at skolen kommer seg ut av 1800-tallet og gir elevene den respekten de fortjener.