Av de totalt 44 kommunene i Nordland fylke er Hadsel den kommunen med nest høyest prosentandel av befolkningen (7,4 prosent) på arbeidsavklaringspenger (AAP).

Landsgjennomsnittet for AAP er 4,3 prosent, skriver psykolog Rikke Marie Gjerde Kvaale og turnuslegevikar Richard Bjørnstjerne Wangsmo i spalten Folk.

---

Er virkelig så mange flere mennesker fysisk og psykisk syke i Hadsel? Har hele 3,1 prosentpoeng flere her i Hadsel en 50 prosent nedsatt arbeidsevne?

Vi tenker at dette er underlige tall som vi med dette innlegget ønsker å belyse ved å fremsnakke arbeid, ordinært eller tilrettelagt arbeid; som del av behandlingsforløp for psykiske plager og lidelser.

Vi tematiserer ikke de alvorligste psykiske lidelsene, men de affektive, som milde til moderate depresjoner, andre vanlige lidelser, som angstlidelsene og tilpasningsforstyrrelser.

Mildt til moderat

Ved å arbeide som henholdsvis legevikar og psykolog i spesialisthelsetjenesten, VDPS, møter vi daglig mange mennesker, herunder pasienter med både milde og moderate samt alvorlige psykiske symptomer og lidelser. Noen oppfyller kriteriene for psykiske lidelser.

Majoriteten av pasientgruppen har ressurser, evner og kompetanse og ville utvilsomt profittert på å ha et arbeidsforhold, men mottar i stedet AAP.

De beskriver hverdager uten mål og mening, få grunner til å stå opp om morgenen og starte dagen, dager uten utfordringer og mestring, uten tilhørighet og det som blir dager bestående av sosial isolasjon, svært lite meningsfullt innhold og uten muligheter for å utvikle seg som menneske.

Er man ikke ordentlig syk fra før, er det økt risiko for å utvikle flere psykiske symptomer i et slikt limbo som AAP tilværelsen kan være. Det er ikke bare trist å høre om, men også et betydelig samfunnsøkonomisk problem i Hadsel.

Vi ser pasienter med angstlidelser og milde til moderate depresjoner som forteller om NAV-saksbehandlere de ikke husker hva heter, for de har bare møtt dem én gang.

Ansvarsfraskrivelse

Hvor er moralen blitt av? Sank den med Blücher under 2. verdenskrig? Yte etter evne er ikke lenger like aktuelt i Velferds-Norge. Vi ser at moral eksisterer helt til det angår en selv, hvor den enkelte kaller en jobb som under deres verdighet.

Det paradoksale er: hvor ligger verdigheten i å ikke kunne gi noe tilbake? Vår påstand er at AAP er en for attraktiv og lite hensiktsmessig stønadsordning; det å skulle kunne være tilbøyelig til å ta en jobb, man ikke motivert for, er lite fristende når AAP utbetales i, ofte en årrekke, uten at jobben vil lønne seg i nåværende ordning.

11.500 kroner utbetalt netto, er hva en ung mellom 18 og 25 år uten tidligere arbeidserfaring mottar i AAP av NAV i måneden. Denne summen er til sammenligning 3.400 kroner mer enn hva vi fikk i stipend og lån som studerende.

Systemsvikt

Ved å motta AAP er det flere uheldige aspekter som er av betydning for den psykiske helsen. Vi ser at det sykeliggjør mange normale mennesker å motta AAP. Dette ansvaret må vi dele og gjør noe med; primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og NAV.

Behandlerstanden, herunder leger og psykologer som ikke gir klare tilbakemeldinger og beskjeder til NAV, forstår vi godt at kan være utfordrende for avklaring av diagnose, prognose og arbeidsevne. Vi har et forbedringspotensialet og ser vårt anliggende her.

Frykt for å være for hard og streng med pasient i kombinasjon med at vi ikke er utdannet til å vurdere hva en person kan jobbe med og/eller at vi er ukjente med de ulike arbeidsrettede tiltakene og tenker at NAV tar seg av denne delen.

Det er også en presset hverdag i spesialisthelsetjenesten med stor pasientflyt og krav til journalføring.

Det er dessverre mindre tid avsatt til å tenke system rundt mennesket og hva som vil bli gjort etter avslutning/utskrivning.

Behandler-pasient-relasjon som kan bli for tett, nær og langdryg er en annen utfordring som kan være lite hensiktsmessig; vi har sett eksempel på behandlingsforløp i psykiatrien som har strekt seg over 14 år uten en behandlingstrengende diagnoser.

Arbeid og helse

Siden antikken har arbeid spilt en sentral rolle i alle menneskers liv. Arbeid har sikret folk inntekt og er uadskillelig fra produktivitet som profitterer både individet og samfunnet.

Arbeidsledighet fører til at sosial omgang innskrenkes, funksjonsnivå senkes, likedan motivasjon og interesser som igjen leder til en tom hverdag preget av apati og resignasjon.

Ved psykiske plager og lidelser kan det fremdeles se ut som at det tradisjonelle synet på fravær og skjerming samt hvile står sterkt, til tross for økt kunnskap om hva som kjennetegner potensielt uheldig forverring av tilstand.

Mennesker med psykiske plager er spesielt sensitive overfor de negative effektene av arbeidsledighet. Dess mer tid man har til å kjenne etter, desto større vil symptomtrykket bli.

Forskning viser at arbeidsdeltakelse tilbyr sentrale aspekt i forhold til pilarene innen fremming av psykisk helse; sosial inkludering og bedring av psykisk velvære.

Råd til NAV Hadsel

- Involver behandlere fra primær- og spesialisthelsetjenesten til samarbeidsmøter

- Vi vil hjelpe brukere like mye som dere, bedre med samtaler enn epikriser

- Øke kontakten; ha hyppigere møter med brukeren hvor arbeidsmuligheter diskuteres

- Tenke muligheter i stedet for begrensninger

- Vit at de aller fleste med psykiske plager vil få et bedre liv med meningsfulle dager

- Avslutt i tide

En parallell til somatikken hvor pasienter er innlagt for dagkirurgi, her viser det seg at pasient får en raskere og bedre fungering, samtidig som man forhindrer komplikasjoner som infeksjoner med mer.

Dette senker den økonomiske belastningen av den økende etterspørselen i helsevesenet. Det vil dermed ikke si at pasienter skal bli kastet på dør innen psykiatrien, men å avslutte et behandlingsforløp vil ha positive konsekvenser for både helsevesenet, samfunnet og aller mest for pasienten.

Mot sin hensikt

Det er forsket mye på sammenhengen mellom psykisk helse og arbeid i forhold til meningsfulle og innholdsrike dager, med opplevelser og aspekter som alt fra stress og mestring, konflikt og samspill, fremgang og motgang.

Prinsippet bak AAP som velferdsgode er å tilrettelegge for å fremme helse og arbeid. Velferdsstaten vil ditt beste. Med mindre du er alvorlig syk, burde du ønske å være i arbeid.

Det er godt for helsen, det er terapeutisk, det minsker sykdomsperioden, øker fysisk velvære, reduserer langtidssykdom, fremmer deg som individ i samfunnet og reduserer fattigdom.

Hvorfor ønskes AAP?

Det viser seg altså at arbeid er godt for folk flest og mange av våre pasient med psykiske lidelser.

Vil AAP kunne være med i prosessen på å gjøre pasientene friske og få de inn i arbeid, eller vil AAP virke mot sin hensikt i visse tilfeller?