Jeg småløper fra bilen bort til døra i det teglsteinsdekkede bygget til Vesterålskraft på Sortland. Klokka er ti på morgenen og det er minus seks grader ute. Vinden står på fra nord og det er regelrett bikkjekaldt. Himmelen er imidlertid blå og sola i horisonten skaper et rosa skjær. En vakker dag i Vesterålen. Vel vitende om at Trond Løkke er turentusiast som undertegnede, påpeker jeg at dette er en dag for tur i fjellet istedenfor en dag på kontoret. Trond setter i et glis og påpeker at penger må en jo også ha.

Alltid beredt

Trond ikledd tjukkgenser, jeans og briller. Hårfestet er høyt og resten av håret kortklipt. Han er tydelig av typen som kler seg praktisk etter været uansett hvor han er. En kikk rundt på kontoret påpeker at det har andre funksjoner også. For på gulvet står en tursekk med turklær og ikke mindre enn tre par terrengløpesko.

– Jeg må være klar til enhver tid. Etter at jeg og samboeren kjøpte og flyttet inn i min pappa sitt hus på Kringelen, er det ikke like enkelt å trene lenger. Jeg må rett og slett dra rett på Steiroheia etter jobb. Det blir en times økt før jeg drar hjem.

Løkke hevder nemlig trimmen ikke er like lett tilgjengelig på andre siden av sundet som den var da han bodde i Vestmarka.

– Eiendommen på Kringelhøgda er en fantastisk og frittliggende plass, men ikke det aller beste stedet for å løpe eller gå på ski fra huset.

Turmennesket

Tur og trening har alltid vært en særdeles viktig del av Trond sitt liv.

– Jeg hadde gode karakterer på ungdomsskolen, men så ble det mer og mer friluftsliv og Røde Kors. Det ble turer hver eneste helg med fisketurer og turer på hytter rundt om i landsdelen. Til slutt ble det så mye at det gikk ut over karakterene, sier Trond.

På ungdomsskolen dro Trond og en kompis og bodde i snøhule i tre døgn.

– Jeg tror ikke jeg ville latt min datter gjøre det samme i dag, men det var ei anna tid.

Hver helg var det et nytt fiskevann eller en ny jaktperiode som måtte utnyttes. Folk ble det likevel av Trond, noe sivilingeniørutdannelsen vitner om.

Etter hvert var Trond ferdig med utdannelse ved Nordlysobservatoriet i Tromsø. Men turene med jakt på høsten, ski på vinteren og fiske på sommeren var ikke nok. Han ville noe mer.

Da han besøkte en kollega som bodde og levde på ei fangsthytte på Svalbard var han ikke i tvil om hvor neste kapittel i livet skulle tilbringes.

– Jeg bestemte meg for å dra til Svalbard å bo og leve på ei fangsthytte i ett år. Etter ei stund fikk jeg tak i ei hytte og våren 1995 pakket jeg sakene og dro.

Vel fremme skjønte Trond at han hadde truffet blink. Ett år var ikke nok.

– Jeg forsto at jeg måtte bli lenger enn ett år. Om jeg bare ble der den planlagte tida, ville jeg ikke bli «ferdig» med det rett og slett.

Halvt år alene

Det endte med at han ble der i 2,5 år. Det første halve året var han helt alene, med nærmeste nabo seks mil lenger nord.

Formålet var å leve av tradisjonell overvintringsfangst. Han hadde flere hunder og jaktet både med gevær og med feller. Rype var noe han jaktet mye på. Bestanden her var imidlertid flyktig.

– Det var veldig variert hva jeg fikk. Jeg kunne gå lange perioder uten å se ei eneste rype. Så kunne det bli nesten for mye igjen. Ene høsten skjøt jeg 500 ryper. De solgte jeg til hotellet i Longyearbyen, forteller han.

Det å selge det han ikke selv brukte til mat var en måte å livnære seg på. Samtidig var det å få solgt det han fanget ikke som å gå på butikken på hjørnet. Fangsthytta lå en breddegrad nord for Longyearbyen – 110 kilometer i luftlinje.

– Dermed var det ikke «bare, bare» å få ting levert. Jeg jaktet med risiko for å ikke få ting levert.

I tillegg til å selge mat, lagde han også suvenirer, deriblant klør fra seler. Totalt sett endte de 2,5 årene i null rent økonomisk. Han fikk jakta til å gå rundt, men opplevelsesmessig var det stor rikdom.

Selskap

Trond var alene det første halvåret på hytta. Det neste året hadde han først ei jente boende og jaktende sammen med seg, og vinter nummer to det samme.

– Det var bra. For det hadde blitt stusslig å være alene over lengre tid der oppe. Det å ha noen å dele hverdagen med. Det å se sola komme tilbake, se dyrelivet med, høre på radio sammen med. Noen å spille kort med ikke minst. Vi visste at vi skulle være i lag gjennom en lang periode i små forhold og at en måtte gjøre det beste ut av det. Begge jentene fungerte kjempebra.

Men noe kjæresteri ble det ikke.

– Jeg hadde i grunn sagt det at jeg ville at den som skulle bli min livsledsager skulle være en som hadde bodd på ei slik fangsthytte som meg. Jeg skjønte imidlertid tidlig at det kanskje ble en noe snever tankegang. Utvalget ville da ikke bli stort. Det ble ikke noe kjærester av de to jentene, sier han og ler.

Saktetid

Den kanskje største utfordringen i løpet av de 2,5 årene var saktetid. Ikke alle dager var egnet rent værmessig for jakt eller gå etter fellene i terrenget. Derfor var utfordringen mange dager å få tida til å gå med lite annet å gjøre enn å pusle på hytta.

– Det ene året skrev jeg over 70 julebrev – ingen var kortere enn to a-4 sider. Når i livet har man ellers noen gang tid til det, undrer han seg og ler.

Posten kom hver sjette uke. Det var et høydepunkt.

– Det er sikkert eneste gangen i livet jeg har lest hver eneste linje i Bladet Vesterålen. Første gangen skummet jeg meg gjennom overskriftene, så var det bare å begynne på bunken på nytt igjen og nilese. Jeg var veldig godt oppdatert på det som skjedde hjemme. Selv om man til dels var måneder på etterskudd.

Isbjørn i hytta

Men langt unna hjelp og andre mennesker var det også utfordringer.

– Jeg var vel aldri skremt da jeg var der, men det var utfordrende. Vi måtte hele tiden tenke sikkerhet. Det var mørketid og hvor enn vi bevegde oss måtte vi ta høyde for at et enkelt uhell kunne få skjebnesvangre konsekvenser. Vi hadde kontakt med Svalbard radio en gang i uka. Så det ville gå lang tid fra noe skjedde, til vi ble savnet, til hjelp ville bi sendt. Om hytta brant for eksempel, kunne vi være ille ute. Derfor lagret vi utstyr og mat i nabohytta for en sikkerhet om noe skulle skje.

En utfordring var også Isbjørnen.

– Da jeg kom til hytta overtok jeg den fra en som hadde bodd der i elleve år. Vi overlappet i tre uker og i denne perioden var det en bjørn som ble innpåsliten. Den ga seg ikke og endte med å bryte seg inn i hytta. Vi skjøt den der og da. Den hadde vi fått fellingstillatelse på, sier Trond og forteller videre om en annen bjørneepisode.

– Det var en såkalt sommerbjørn. De kan være lunefulle for det er ikke like mye mat da. Den drepte først en av hundene før den så gikk løs på noen av de andre. Den skjøt vi uten fellingstillatelse, men saken ble henlagt uten straffbart forhold når alt kom til alt.

Etter 2,5 år i ødemarka var det over.

– Da kjente jeg at det var ok. Jeg var ferdig. Jeg hadde fått tre vårer hvor lyset kom tilbake, at dyrelivet myldret og at jeg fikk oppleve de forskjellige jaktperiodene gjennom året med jakt på sel på våren, ærfugl på sommeren og rev på høsten. Jeg var klar for et nytt kapittel.

Så traff han jenta som senere ble kona hans og sammen fikk de to barn. Etter tre år i jobb i Longyearbyen ville de inn på fastlandet. Begge fikk jobb på Sortland og dermed bar det dit. Året var 2001 og Trond skulle hjem til Vesterålen.

Først ble det jobb i Telenor før han så hadde en periode i Vesterålskraft, så en periode i jordskifteretten og så en ny periode i Vesterålskraft hvor han fortsatt jobber. Her jobber han med ansvar for kart og dokumentasjon av det elektriske nettet til selskapet.

Turlaget

De som kjenner Trond Løkke og de som kun kjenner navnet, vet at hans navn som regel nevnes i tospann med Vesterålen Turlag. Det forholdet startet før han dro til Svalbard. Han ble bedt om å være med å merke løypa til Møysalen rundt 1990. Så begynte han å jobbe med å opprette flere turlagshytter.

I 1991 fikk han overtalt reineier Nils Andersen om at turlaget skulle få benytte seg av Ingemannshytta. Den hytta tok de senere over. I 1992 og 1993 sto Snytindhytta og Trollfjordhytta for tur.

– Det vanlige med turlag er at det er godt voksne folk som bygger og driver hytter. Ofte pensjonister som har tid. Vesterålen Turlag var imidlertid et ferskt turlag i 1991. Dermed var det fritt leide for oss yngre å ta styringa. Jeg fikk så ansvaret og hadde det fram til jeg dro til Svalbard, minnes Trond.

Men hvorfor denne interessen for hyttebygging?

– Jeg brukte mange av hyttene til Harstad Turlag og Troms Turlag som ungdom. Jeg mente at vi burde ha dette også i Vesterålen og derfor engasjerte jeg meg.

I dag er hyttene til Vesterålen Turlag godt brukt. Snytindhytta hadde i 2000 kun 300 overnattinger i året. I dag har den over 1000. Snytindhytta er også kåret til Norges beste toppturhytte av NRK og ut.no.

Siden 2001 har Trond også vært leder i Vesterålen Turlag. En rolle han trives med.

– Det er veldig givende. For meg er det å jobbe frivillig i turlaget noe trivelig. Det er i mine øyne langt triveligere enn frivillig arbeid slik som det å være politiker, for eksempel. I turlaget får vi positive tilbakemeldinger, folk er fornøyde nesten uansett. Som politiker får du mer kjeft enn ros. Derfor er det å sitte i styret i turlaget noe folk gjerne gjør lenge. De trives. Jeg trives også og så lenge det gir meg noe og andre mener jeg gjør en god jobb, så fortsetter jeg, sier han.

Rivende utvikling

I 2000 hadde Vesterålen Turlag rundt 700 medlemmer. I dag er de nær 2000 med en omsetning på 1,5 millioner kroner. Trond har merket seg en enorm dreining i interessen de senere år.

– Det å springe langs veien er ikke like interessant for folk lengre. Langt flere trimmer i fjellet både sommer som vinter. Du ser det bare på alle motbakkeløpene som dukker opp over alt. Vi har Hallartinden Max, Vetten opp og Nonstinden opp. Det viser at interessen for det å bruke fjellet har økt.

Interessen for turlagets hytter tror Trond har også med turisme å gjøre.

– Vi ser at folk fra hele Norge bruker dem. Mange bruker for eksempel Trollfjordhytta på vinterstid for å bruke fjellene rundt til toppturkjøring. Vi ser også mange kjører såkalte sail and ski også, hvor de seiler rundt i Lofoten og Vesterålen og bruker hyttene og står på ski. Så interessen er veldig stor. Vår utfordring går i å få alle til å registrere seg og betale for seg. Men det må vi bare oppdra folk til, sier han.

Dronningen og Trond

Hennes Majestet Dronning Sonja har flere ganger besøkt Vesterålen. Regionen vår er muligens hennes favoritturmål i Norge. På hennes turer i Vesterålen har Trond vært guide. Selv vil han ikke si mye om deres vennskap, men litt letter han på sløret.

– Jeg ser at det er spesielt at Vesterålen Turlag har fått en slik vertsrolle for dronningen. Vi legger til rette for besøkene og ordner med hvor hun skal bo og er med å planlegge turer, sier han.

Han er imponert over helsen hennes.

– Hun er snart 80 år gammel og er kjempesprek. Om jeg som 80-åring holder hennes tempo skal jeg være fornøyd, sier han.

Gjennom dronningens kjærlighetsforhold til Vesterålen, har Trond og Turlaget lenge forsøkt å finne en verdig markering for dronningen. Det fikk de til i sommer.

– Vi har ofte snakket om hvordan vi kunne få til å gjøre noe monumentalt for å markere at hun har vært her mye og besøkt området. Derfra kom ideen om dronningvarden på Stortinden i Årstein.

I sommer ble den innviet med dronningen til stede.

– Det var en helt fantastisk markering. Et lite eventyr. Det var 500 mennesker til stede og jeg syntes det var en verdig markering. Varden har også hatt sin betydning. Daglig har opp mot 60 mennesker vært der oppe i sommer.

Noen dager etter innvielsen var også dronningen og Trond tilbake ved varden. På turen møtte de 45 turgåere.

– Dronningen syntes det var flott å møte så mange folk. Jeg sa til henne at «dette er kun din egen skyld», sier Trond og ler.

Trond tror dronningens forhold til Vesterålen er uvurderlig reklame for Vesterålen og turlaget.

– Det viser oss fram på en god måte. Takket være iherdig innsats fra alle i turlaget har vi fått en viktig samfunnsrolle og det gleder meg, sier han.

Trening

Selv bruker Trond fjellet nesten daglig. Etter jobb tar han turer til Steiroheia og gjerne turer på ski og mark andre plasser. Aller helst liker han å ha fart og løpe i fjellet.

– Mange spør meg hvorfor jeg springer. Hvorfor jeg ikke bare går og nyter utsikten. Men friluftsliv er så mangt. For noen er det å sitte på trappa og skue utover naturen friluftsliv. Andre har ei filosofisk tilnærming til det. For meg personlig er det å slite litt. Det å ta seg ut er ei viktig gulrot for meg. Når folk spør meg hvorfor skjønner jeg ikke helt problemstillinga, sier han og fortsetter.

– For det å løpe i fjellet kan jo bli et problem når en skal i fjellet med andre. Der er jeg flink til å ha et bevisst forhold til det. Det er forskjellige turer, forskjellige settinger. Noen turer peiser du på, andre går du og nyter turen.

Gir seg ikke

Men nå er Trond 48. Han har vært leder i turlaget i 17 år. Hva bringer fremtida?

– Jeg er med ei stund til. Så må man sikkert slippe til yngre krefter med nye tanker på sikt.

I nærmeste fremtid drømmer Trond om å utvikle hytteanleggene til turlaget, flere besøkende og kanskje til og med et ekstremløp i Vesterålen.

– Jeg prøver å finne et eller annet løp eller utfordring hvert år for å holde motivasjonen for treningen oppe. To ganger har jeg deltatt på Skåla opp, som er et stort motbakkeløpet på Vestlandet. Og et par ganger har jeg deltatt på det 110 km lange fjellvandringsløpet Fjällräven classic i Nord-Sverige. Veldig god vil jeg aldri bli, for jeg mangler motivasjon for intervalltrening og annen intensiv trening som må til for å nå dit. Det blir mest bare gamping, og da blir man ikke noe annet en god til å gampe, men gjerne langt. Til sommeren har jeg ambisjoner om å delta på Lofoten High Five. Det ser jeg fram imot. Håpet er at vi kanskje kan få til noe lignende i Vesterålen på sikt. Kanskje fra Sigerfjord til Møysalen? Mulighetene er der. Det blir spennende å se hva vi kan få til, sier Trond.