Mye har forandret seg i ambulansetjenesten - og Stavanger kunne nylig juble for ny stasjon i Hillevåg. Her forteller Helse Stavanger deres historie.
Ambulansetjenesten strekker seg langt tilbake i tid. Vi snakker om en tid da pasienter ble fraktet i kasser som lå på en båre, hvor to menn måtte bruke muskelkraft for å få dem avgårde til behandling. Eller da klostrene ble brukt som sykestuer.
Fram til rundt 1965 ble ambulansetjenesten ansett som en ren transporttjeneste. For å forstå den historiske utviklingen til ambulansetjenesten, og hvorfor Stavangerstasjonen er så glad for den nye stasjonen sin, må vi se tilbake på opphavet til dagens sykehus i Rogaland.

Fra «gamle dager» til 1970

Det første sykehuset, Stavanger Hospital, ble bygget i 1272. Det var lenge det eneste sykehuset i byen, fram til 1773. På 1800-tallet kom både Amtsjukehuset, Den kombinerede Indretning og Stavanger Sykehus. 30 år senere, i 1927, åpnet Rogaland Sjukehus - som er dagens østbygg på Våland.
Det var portørene som betjente det vi i dag kaller ambulansetjenesten. Ved Rogaland Sjukehus hadde portørene arbeidssted i portnerhuset, og arbeidsoppgavene var mange. Blant annet fraktet de pasienter i den såkalte sjukevognen, de hjalp til i vaskeriet, de slipte kniver og nåler, og de badet de mannlige pasientene som kom inn på sykehuset.
På midten av 60-tallet ble det vedtatt at sykehusene skulle være fylkeskommunale, og Stavanger Sykehus og Rogaland Sjukehus skulle slås sammen.
Portørene ved de ulike lokasjonene måtte søke om jobb på den nye sentralen, som skulle etableres på Rogaland Sjukehus - senere kalt Sentralsjukehuset i Rogaland (SiR). De ansatte én formann og tolv sjåfører. Kort tid etter ansatte de ytterligere to medarbeidere.
Den nye kjøresentralen på 16 kvadratmeter stod klar 10. oktober 1970 - og hadde både vakt- oppholds- og øvingsrom, og lå fremdeles i portnerbygget.

Fra sjukevogn til ambulanse

Noen måneder før den nye kjøresentralen stod klar, kom det nye forskrifter som stilte krav til blant annet innhold og utstyr i bilene som ble brukt. Fargen på bilene ble blant annet endret fra lysegult til signalrødt og hvitt, og skulle fra denne dagen bli kalt ambulanse. Kjøresentralen endret navn til ambulansesentralen.
Etter hvert som årene gikk trengte ambulansen større plass, og utvidet inn i vaskeribygningen som lå ved siden av portnerhuset. Arealet ble nesten dobbelt så stort, og de fikk nytt kontor og toalett. Dette skulle bli brukt som en mellomløsning til de fikk bygget en helt ny sentral.
Ny sentral stod ferdig julen 1982, og rommet plass til flere ambulanser og en vaskehall.

Mer enn en transporttjeneste

Fram til 70-tallet var ambulansearbeiderens oppgave å transportere den syke. Livreddende behandling ble gjort på sykehuset. Det var mange krefter i sving for å endre denne praksisen. Opplæring i munn-til-munn-metoden ble en viktig overgang for å gjøre ambulanseyrket til en beskyttet tittel.
I 1975 kom den første innstillingen som sa at ambulansepersonellet skulle ha en bilteknisk-, redningsteknisk- og medisinsk utdanning. Og fire år senere kom det første lokale basiskurset i Stavanger. Etter en lang prosess ble omsider faget godkjent som et eget lærefag.

Eget helseforetak

Fra 1. januar 2002 overtok den norske staten de offentlige sykehusene som fylkeskommunene hadde ansvaret for - og sjukehuset ble Helse Stavanger HF, eid av helseregionen Helse Vest. Og Stavanger universitetssjukehus ble navnet da sykehuset fikk status som universitetssykehus.
I mellomtiden vokste ambulansetjenesten seg større enn noen gang. De siste 20 årene har sykehuset gradvis overtatt ansvaret for de fleste ambulansestasjonene i regionen. Før driftet både Røde Kors og brannvesenet sine egne stasjoner.
I dag har ambulansetjenesten ansvar for å levere bil- og båtambulansetjenester til befolkningen i Sør-Rogaland - og har totalt åtte ambulansestasjoner.
Ambulansetjenesten i Helse Stavanger har totalt 215 medarbeidere. I mange år var ambulansetjenesten et mannsdominert yrke. I dag er cirka 55 prosent kvinner.
Les hele historien og se bilder hos Helse Stavanger