Et fond nesten større enn sitt land

Oljefondets investeringskonferanse speiler et endret Norge. Og den politiske risikoen som ligger i gigantfondet.

Hvordan bli en bedre investor? Det er spørsmålet Oljefondet selv stiller, når de tirsdag avholder sin andre årlige investeringskonferanse. Flankert av en milliardærtung «drømmeliste» av foredragsholdere.

Fondet hadde neppe ventet at spørsmålet ble adressert alt før start. Men for demonstrantene som blokkerte inngangen, er første svar at Oljefondet trekker investeringer i Israel.

Demonstrantene ble båret vekk av et tungt politioppbud. Men aktivistene rakk å gi konferansen en påminnelse.

For Norge er et lite land. Men vi er en økende global kjempe som kapitalforvalter. Telleverket har bikket over 17.300 milliarder kroner. Vi eier litt i veldig mye. For stater og sivilsamfunn er det stadig viktigere hvor vi putter pengene.

Og for verdens selskaper. Mange vil gjerne at fondet ser deres vei. Også om det fordrer en podkast med oljefondsjef Nicolai Tangen. Eller deltagelse på en investeringskonferanse i Oslo. Enten digitalt eller fysisk.

Norges Bank Investment Management er samtidig ikke et utenrikspolitisk instrument. Men som Sverdrup-utvalget poengterte, har Oljefondet endret Norges forhold til omverdenen.

Våre fondsmilliarder spiller en stadig viktigere rolle i å forme Norges internasjonale posisjon og omdømme.

Om noe, er det bare å forvente at Bankplassen 2 i Oslo får mer oppmerksomhet i årene som kommer. Fra demonstranter med eller uten palestinaskjerf. Eller fra andre lands utenrikspolitikere.

Her hjemme høster vi samtidig stadig formidable ekstrainntekter fra petroleum. Over tid har likevel noe skjedd.

Før lå store deler av vår nasjonalformue under havbunnen. Nå er mye olje og gass alt pumpet opp. Nå er finansformuen i Oljefondet langt større enn oljeformuen.

Om fondet er viktig ute, er det desto viktigere hjemme. For å finansiere hvert eneste statsbudsjett – og som en implisitt garantist for vår fremtidige velstand.

Det ser vi også gjenklang av i kronekursen. Den er mindre prisgitt oljeprisen enn før. På dager der geopolitisk uro og oljeprisen stiger, kan investorstemningen og kronen likevel falle.

Å jage beste mulig investeringspraksis er i så måte utmerket. Det er alltid nytt å lære om forvaltning. Investeringsfokuset speiler også et endret Norge. Fondet er på sitt vis blitt vår viktigste næring.

Konferansen er likevel ikke fri for paradokser. For her er det tungt med aktive forvaltere. Finanstopper som tar aktive veddemål på hvilke investeringer som vil gjøre det bedre enn den gemene hop.

Og som gjerne varmt ivrer for unoterte investeringer.

I kontrast til hva Oljefondet er. Vår sparegris ligner i stort mer et gigantisk globalt indeksfond. Som mer slavisk, og innenfor gitte mandater, skal følge utviklingen i det brede verdensmarkedet.

Ikke alle er tilfreds med det. Også Nicolai Tangen og Norges Bank ønsker en generell adgang til å kjøpe aksjer utenfor børs. Til tider har kanskje iveren gått vel langt. Forrige uke sa likevel regjeringen nok en gang nei til rådet.

Slaget er ikke helt over. Snart utnevner regjeringen et ekspertråd. Så kommer et endelig politisk ja eller nei.

Hvem regjeringen plukker til rådet, kan bli avgjørende for utfallet. I finansbransjen selv er svært mange tilhengere av såkalt «private equity». Blant akademikerne er skepsisen langt større.

Tilhengerne av såkalte unoterte aksjer trekker gjerne frem at mer diversifiserte investeringer kan gi oss et større Oljefond. En høyere risikojusterte avkastning.

Mer av avkastningen i verdensøkonomien fremover kan også potensielt komme utenfor børs. I bedrifter som vokser seg verdifulle lenge før de noteres.

Motstanderne er mindre overbevist om Oljefondet faktisk vil tjene mer. Særlig etter at økte forvaltningskostnader er trukket fra.

I tillegg er ikke investeringer i såkalte PE-fond like løpende åpne som børsinvesteringene. Og hva om slike investeringer blir internasjonalt kontroversielle? Og politisk smått spedalske?

Litt som amerikanske Mitt Romney opplevde, for eksempel? Han var presidentkandidat. Men møtte mye motbør, blant annet for CV-en som tidligere PE-topp. Han ble ikke president.

Spørsmålet «hvordan bli en bedre investor» kan også gi et svar på om Oljefondet bør bli mer aktivt.

Avhengig av hva vi egentlig spør om.

Si at regjeringen og stortinget mest vektlegger de mest energiske og positive argumentene fra scenen på tirsdagens investeringskonferanse. Da blir nok svaret ja.

Eller si at politikerne lar demonstrantene på gaten være en påminnelse om hvor usikker geopolitikken er. Og hvilken iboende politisk risiko Oljefondet kan løpe. Da blir lettere svaret nei.

Satt på spissen, kan Oljefondets størrelse bli tungen på vektskålen. Jo mer det dominerer i et lite land, jo vanskeligere kan det bli å skille fra norsk politikk.

Særlig for alle de som står utenfor.

Flere kommentarer: