Plages og plages av at jeg ikke kan leve

Livet er rett og slett ikke bra nok før noe forandrer seg. Før jeg føler jeg har en ny rolle! Men det skal stort sett bare være kjedelig og det er frustrerende fordi jeg vet at det er aspergersen som gjør det. Har følt meg annereldes siden jeg var lite barn, og dessverre født med lav selvtillit. Dumt jeg ikke er narsissist og ikke tok innover meg kritikk. Lett å mobbe har jeg vært...jvæla irriterende at jeg ikke er mer slem fra naturens side.

Men hvorfor er jeg alltid den av de andre som må tilbake til det gamle kjedelige livet tror dere? De andre har ikke Asperger!! Jeg trivdes i livet en liten periode helt til aspergersen skinte gjennom !! Og så var det tilbake til det gamle kjedelige. Så må jeg ta til takke med et liv på samme nivå som tidligere mobbere.... kanskje vi rett og slett er mer evneveike da... 

Men hvorfor kan jeg ikke bare få trives i livet?? Er det slik at med Asperger må man bare ta til takke med det livet man har mulighet til ? Jeg kan liksom ikke flørte med de menn jeg vil... flytte dit jeg helst vil osv. Jeg kræsjer totalt med familien min!! De vil feriere i Norge , mamma helst være hjemme. De vil ikke sette føttene i muslimske land

Så har vi meg som bare vil ha spenning. Elsker å få frem reaksjoner også. Vil finne en muslim bare for å lage mammas liv mer stresset... 

Og vil ikke være så kjedelig at jeg bor sånn rett i nærheten av familien slik som alle andre av dem gjør  er deppa igjen i dag, for jeg vet ikke om jeg får oppleve kjærlighet. 

Anonymkode: 197f9...38b

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Livet er rett og slett ikke bra nok før noe forandrer seg. Før jeg føler jeg har en ny rolle! Men det skal stort sett bare være kjedelig og det er frustrerende fordi jeg vet at det er aspergersen som gjør det. Har følt meg annereldes siden jeg var lite barn, og dessverre født med lav selvtillit. Dumt jeg ikke er narsissist og ikke tok innover meg kritikk. Lett å mobbe har jeg vært...jvæla irriterende at jeg ikke er mer slem fra naturens side.

Men hvorfor er jeg alltid den av de andre som må tilbake til det gamle kjedelige livet tror dere? De andre har ikke Asperger!! Jeg trivdes i livet en liten periode helt til aspergersen skinte gjennom !! Og så var det tilbake til det gamle kjedelige. Så må jeg ta til takke med et liv på samme nivå som tidligere mobbere.... kanskje vi rett og slett er mer evneveike da... 

Men hvorfor kan jeg ikke bare få trives i livet?? Er det slik at med Asperger må man bare ta til takke med det livet man har mulighet til ? Jeg kan liksom ikke flørte med de menn jeg vil... flytte dit jeg helst vil osv. Jeg kræsjer totalt med familien min!! De vil feriere i Norge , mamma helst være hjemme. De vil ikke sette føttene i muslimske land

Så har vi meg som bare vil ha spenning. Elsker å få frem reaksjoner også. Vil finne en muslim bare for å lage mammas liv mer stresset... 

Og vil ikke være så kjedelig at jeg bor sånn rett i nærheten av familien slik som alle andre av dem gjør  er deppa igjen i dag, for jeg vet ikke om jeg får oppleve kjærlighet. 

Anonymkode: 197f9...38b

Vet åssen det er. Jeg går på aap og sliter med helsa, hater livet mitt. Har ikke penger til noen ting og mat er for dyrt! Har ikke venner eller kjæreste, da folk bare forsvinner eller behandler meg som dritt. Føler ikke jeg har en stødig familie å støtte meg til heller. Folk og livet bare sparker meg ned, der ser dere hvem dere har i livene deres når dere har nådd bunn! Eller hvor fæle folk er. Er skam å snakke om penger og folk har så store innlæringsvansker at de ikke skjønner hvor tøft det er å gå på nav og ha dårlig råd! De skal bare gni det inn. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, har ingenting å se fram til, det er en forbanna kamp å gå ut den døra, for det pleier å skje ting at folk titter stygt eller er ekle mot meg. Er helt alene, får ikke god hjelp i psykiatrien eller det offentlige heller. Søkte bostøtte for flere måneder siden og må vente helt til 20 august for svar!! Det offentlige og egne foreldre har bare skadet og sviktet en, hånet en og blitt grovt umenneskeliggjort. Og bsre mer dritt skal komme. Er på kanten til å skade noen eller noe. Er så forbanna og ødelagt. Og når jeg ser stygge kommentarer her inne om at man har ansvar for eget liv og bare må ta seg sammen så blir jeg forbanna

Anonymkode: 40975...b2a

Hvorfor skal diagnosen din definere deg og ditt liv? Hvorfor kan du ikke flørte med de du vil, eller flytte dit du vil? Hvem er det som har bestemt at du ikke kan gjøre ditt og datt? Du er voksen og må skape ditt eget liv.

Diagnosen begrenser deg ikke. Diagnosen din forteller deg ikke at du ikke kan flørte, finne kjærligheten eller gjøre spennende ting. Diagnosen er bare et sett av symptomer, men den definerer ikke deg. Du er ikke en diagnose. Du er ikke Asperger. Du er deg selv, og du er god nok.

Det er bare du som setter begrensningene i livet ditt, ingen andre. Ingen sier at du ikke kan oppnå det du vil, men om du sitter der passiv så vil ingenting ramle i fanget på deg. Du må finne ut hvor du vil og hva du kan gjøre for å komme dit. Hardt arbeid er det som lønner seg.
 

Tråden er ryddet for brukerdebatt, brukerangrep og svar til dette.

Kragebein, adm

Jeg tror det er lurt å redefinere hva et godt liv _for deg_ er. Og heller strekke seg mot det. 

Anonymkode: 8b758...bf4

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er lurt å redefinere hva et godt liv _for deg_ er. Og heller strekke seg mot det. 

Anonymkode: 8b758...bf4

At jeg for ørtende gang må se på hva jeg bør forandre meg til så jeg blir riktig vare? Og heller ta noe jeg stnes er mye mer kjedelig? Aldri!! 

Anonymkode: 197f9...38b

Alle har ikke de samme mulighetene og det er ikke bare å ta seg sammen. Men jeg tror du begrenser deg mye mer enn nødvendig. Og det du ser på som et kjedelig liv er for mange andre bra nok. "Samme liv som mobberne dine"? . Hvorfor har de så kjedelige liv da? 

Ta grep. Flytt. Gjør noe spennende. Det meste er faktisk mulig med mindre du er umyndiggjort. Men det tror jeg ikke du er. Alle er frie til å flytte og til å feriere uten familien. Og til å gjøre noe spennende. 

På 4.8.2020 den 1.44, Uatskillelig skrev:

Hvorfor skal diagnosen din definere deg og ditt liv? Hvorfor kan du ikke flørte med de du vil, eller flytte dit du vil? Hvem er det som har bestemt at du ikke kan gjøre ditt og datt? Du er voksen og må skape ditt eget liv.

Diagnosen begrenser deg ikke. Diagnosen din forteller deg ikke at du ikke kan flørte, finne kjærligheten eller gjøre spennende ting. Diagnosen er bare et sett av symptomer, men den definerer ikke deg. Du er ikke en diagnose. Du er ikke Asperger. Du er deg selv, og du er god nok.

Det er bare du som setter begrensningene i livet ditt, ingen andre. Ingen sier at du ikke kan oppnå det du vil, men om du sitter der passiv så vil ingenting ramle i fanget på deg. Du må finne ut hvor du vil og hva du kan gjøre for å komme dit. Hardt arbeid er det som lønner seg.
 

 

Du har ikke skjønt hvor begrensende Asperger er. I sosiale sammenhenger faller man fort utenfor med aspergerhjernen. Dessuten trenger man mye egentid for å dyrke sine repetitive interesser. Så da må man prøve å skape seg et bra liv med de begrensningene man har!

Anonymkode: 52cee...d8c

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke skjønt hvor begrensende Asperger er. I sosiale sammenhenger faller man fort utenfor med aspergerhjernen. Dessuten trenger man mye egentid for å dyrke sine repetitive interesser. Så da må man prøve å skape seg et bra liv med de begrensningene man har!

Anonymkode: 52cee...d8c

Men jeg skal kaste fra meg begrensningen min! Jeg gidder ikke ha Asperger. Jævla biologi, gener og alt slik! Jævla mislykkede skapned! Jævla kropp som ikke klarte å utvikle en normal hjerne. Bare dårlig kvalitets dritthjerne

Anonymkode: 197f9...38b

Drømmer du om ett  a4-liv med jobb  og mann og barn?

Anonymkode: 52cee...d8c

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg skal kaste fra meg begrensningen min! Jeg gidder ikke ha Asperger. Jævla biologi, gener og alt slik! Jævla mislykkede skapned! Jævla kropp som ikke klarte å utvikle en normal hjerne. Bare dårlig kvalitets dritthjerne

Anonymkode: 197f9...38b

Hvis det er slik du tenker om situasjonen din, kan ingen hjelpe deg. Vi kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Anonymkode: 6f766...010

På 6.8.2020 den 20.34, AnonymBruker skrev:

Hvis det er slik du tenker om situasjonen din, kan ingen hjelpe deg. Vi kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Anonymkode: 6f766...010

Så du mener jeg bare skal la være å ha mål og drømmer pga dette? Jeg klarer det virkelig ikke. Skal jeg bare snu helt om å være drit happy hver dag for den jeg er her og nå? 

Anonymkode: 197f9...38b

På 5.8.2020 den 9.35, theTitanic skrev:

Alle har ikke de samme mulighetene og det er ikke bare å ta seg sammen. Men jeg tror du begrenser deg mye mer enn nødvendig. Og det du ser på som et kjedelig liv er for mange andre bra nok. "Samme liv som mobberne dine"? . Hvorfor har de så kjedelige liv da? 

Ta grep. Flytt. Gjør noe spennende. Det meste er faktisk mulig med mindre du er umyndiggjort. Men det tror jeg ikke du er. Alle er frie til å flytte og til å feriere uten familien. Og til å gjøre noe spennende. 

Glemte å svare. De har kjedelige liv fordi de lever på hjemstedet sitt , noen med familie. Mener ikke at folk som har familie er kjedelig men de følger liksom sporene til sine foreldre. Bare blir og blir der de er og jeg synes det er helt greit.

Men jeg klarer ikke å bygge nettverk og så let finne trivselen hvor enn jeg flytter. Og det ene stedet jeg fant trivsel så passet jeg av en eller annen grunn ikke inn etter hvert. Følte meg først veldig velkommen men så ble jeg på en måte jaget vekk igjen. Ikke bokstavelig og ingen har vært stygge, men jeg føler feks at menn som ble interessert og som jeg ble interessert i tilbake trakk seg litt unna fordi de skjønte at jeg var lavstatus. Jeg har ikke noe karriere og har liksom aldri klart noe spesielt. Jeg er ingen rett og slet. Alle har liksom så sterke personligheter som har mange følgere på insta, de har en livshistorie og de har stort nettverk. Så har du slike tapere som meg. Som er fra et lite sted hvor jeg ikke passet inn, som «rømte» derfra og har flyttet flere gange fordi jeg aldri fant meg til rette noe sted. Uansett hvor jeg kom så så jeg alltid inn i fremtiden. Var ofte lei meg og hadde jobber jeg ikke likte bare for å ha råd til å bo. Men det var ikke dette jeg så for meg så flyttet igjen, og følte meg mer hjemme i Oslo (i Norge) enn noe annet sted her. Men så blir alt bare vanskelig og alt har liksom så store konsekvenser. På en side skjønner jeg at man må tenke fornuftig og ikke gjøre alt man har lyst til men på en annen side irriterer jeg vettet av meg for at vi vårt korte liv må ta ALT så alvorlig og tenke konsekvenser. Problemet har blitt at jeg vil alt mange andre ikke vil... og særlig ikke familien min. Jeg driver hele tiden og bryter alt jeg har lært i oppveksten for jeg føler jeg har vokst opp hos totalt feil foreldre. De ser ikke på livet slik det er naturlig for meg og nye av det jeg vil gjøre er slik som gjør dem redde. 

Anonymkode: 197f9...38b

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glemte å svare. De har kjedelige liv fordi de lever på hjemstedet sitt , noen med familie. Mener ikke at folk som har familie er kjedelig men de følger liksom sporene til sine foreldre. Bare blir og blir der de er og jeg synes det er helt greit.

Men jeg klarer ikke å bygge nettverk og så let finne trivselen hvor enn jeg flytter. Og det ene stedet jeg fant trivsel så passet jeg av en eller annen grunn ikke inn etter hvert. Følte meg først veldig velkommen men så ble jeg på en måte jaget vekk igjen. Ikke bokstavelig og ingen har vært stygge, men jeg føler feks at menn som ble interessert og som jeg ble interessert i tilbake trakk seg litt unna fordi de skjønte at jeg var lavstatus. Jeg har ikke noe karriere og har liksom aldri klart noe spesielt. Jeg er ingen rett og slet. Alle har liksom så sterke personligheter som har mange følgere på insta, de har en livshistorie og de har stort nettverk. Så har du slike tapere som meg. Som er fra et lite sted hvor jeg ikke passet inn, som «rømte» derfra og har flyttet flere gange fordi jeg aldri fant meg til rette noe sted. Uansett hvor jeg kom så så jeg alltid inn i fremtiden. Var ofte lei meg og hadde jobber jeg ikke likte bare for å ha råd til å bo. Men det var ikke dette jeg så for meg så flyttet igjen, og følte meg mer hjemme i Oslo (i Norge) enn noe annet sted her. Men så blir alt bare vanskelig og alt har liksom så store konsekvenser. På en side skjønner jeg at man må tenke fornuftig og ikke gjøre alt man har lyst til men på en annen side irriterer jeg vettet av meg for at vi vårt korte liv må ta ALT så alvorlig og tenke konsekvenser. Problemet har blitt at jeg vil alt mange andre ikke vil... og særlig ikke familien min. Jeg driver hele tiden og bryter alt jeg har lært i oppveksten for jeg føler jeg har vokst opp hos totalt feil foreldre. De ser ikke på livet slik det er naturlig for meg og nye av det jeg vil gjøre er slik som gjør dem redde. 

Anonymkode: 197f9...38b

Men... DE syntes nok ikke at de har kjedelige liv. Mange føler tedstilhørighet til hjemstedet og føler at det er meningsfullt å bo der og å følge i sine forfedres fotspor. Det er DU som syntes det er kjedelig. Dette med at du blir kjent med noen og at de trekker seg unna fordi du er lavstatus er nok ikke rett. Dere er forskjellige, har forskjellige interesser og du TROR at du er lite verd. Og "ALLE" har ikke sterke personligheter og masse følgere på insta. Jeg har ikke engang insta feks. Enda en ting som tar tid, og verdiløs er den sikkert også. Masse fasadebilder av hvordan folk skulle ønske de var og hvordan de skulle ønske at de hadde det. Hva gir det meg? Antar det er slik det er, jeg har aldri sett, bare hørt. Har fordømt uten å undersøke. 

Resten av innlegget ditt vet jeg for lite til å si noe om. Hva vil du som dine foreldre er redd for? Og hvorfor må du la deg begrense av andre mennesker? Hverdager og kjedelige pliktoppgaver vil aldri bli borte med mindre du arver noen milliarder, men deg er likevel igjen mange ting å velge som kan være spennende. Hva er spennende for deg? 

5 minutter siden, theTitanic skrev:

Men... DE syntes nok ikke at de har kjedelige liv. Mange føler tedstilhørighet til hjemstedet og føler at det er meningsfullt å bo der og å følge i sine forfedres fotspor. Det er DU som syntes det er kjedelig. Dette med at du blir kjent med noen og at de trekker seg unna fordi du er lavstatus er nok ikke rett. Dere er forskjellige, har forskjellige interesser og du TROR at du er lite verd. Og "ALLE" har ikke sterke personligheter og masse følgere på insta. Jeg har ikke engang insta feks. Enda en ting som tar tid, og verdiløs er den sikkert også. Masse fasadebilder av hvordan folk skulle ønske de var og hvordan de skulle ønske at de hadde det. Hva gir det meg? Antar det er slik det er, jeg har aldri sett, bare hørt. Har fordømt uten å undersøke. 

Resten av innlegget ditt vet jeg for lite til å si noe om. Hva vil du som dine foreldre er redd for? Og hvorfor må du la deg begrense av andre mennesker? Hverdager og kjedelige pliktoppgaver vil aldri bli borte med mindre du arver noen milliarder, men deg er likevel igjen mange ting å velge som kan være spennende. Hva er spennende for deg? 

Nei de synes sikkert ikke det og jeg bryr meg ikke. Men jeg har kanskje høyere krav til livet enn dem. Kanskje jeg sikter for høyt til p være ei som meg. Bare ei fra et lite sted. 
Var ikke det at jeg var så altfor forskjellig fra de andre heller, men det bare er noe.. 😕 insta er ikke bare fasade. Det er mye interessant å se. Men de lever åpenbart mye mer interessant enn meg. Ei fant seg kjæreste med en god del penger og halvt utlending slik at de ofte reiser dit og til mange forskjellige land. Jeg føler jeg må reise alene for det passer aldri likt. 

Anonymkode: 197f9...38b

Kan du ikke få deg venner med samme interesser som deg selv f.eks. reising ?

Anonymkode: 52cee...d8c

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener jeg bare skal la være å ha mål og drømmer pga dette? Jeg klarer det virkelig ikke. Skal jeg bare snu helt om å være drit happy hver dag for den jeg er her og nå? 

Anonymkode: 197f9...38b

Hvis ikke du vil gjøre noe for å nå disse, er det ikke så mye å gjøre. Ingen kan gjøre det for deg og mål er noe du må jobbe for å nå. Det kommer ikke til deg på en fjøl.

Anonymkode: 6f766...010

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis ikke du vil gjøre noe for å nå disse, er det ikke så mye å gjøre. Ingen kan gjøre det for deg og mål er noe du må jobbe for å nå. Det kommer ikke til deg på en fjøl.

Anonymkode: 6f766...010

Ja så det du skriver er at jeg skal glemme alt jeg har opplevd og innse at jeg ikke kan flytte til utlandet, ikke få noen utenlandsk kjæreste og ikke sikte så høyt i arbeidslivet. Men heller bli værende i hjembygda eller i Norge, gå for norsk kjæreste pga tryggheten og kanskje sikte mer på jobber jeg helst ikke vil ha. Håper hjertet mitt stopper, er så irrterebde at det nok banker til jeg er 80

Anonymkode: 197f9...38b

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja så det du skriver er at jeg skal glemme alt jeg har opplevd og innse at jeg ikke kan flytte til utlandet, ikke få noen utenlandsk kjæreste og ikke sikte så høyt i arbeidslivet. Men heller bli værende i hjembygda eller i Norge, gå for norsk kjæreste pga tryggheten og kanskje sikte mer på jobber jeg helst ikke vil ha. Håper hjertet mitt stopper, er så irrterebde at det nok banker til jeg er 80

Anonymkode: 197f9...38b

Nei, det personen sier er at hvis du vil flytte til utlandet og få utenlandsk kjæreste så må du gjøre noe med det. Hvis du vil nå høyt i arbeidslivet så må du jobbe for det. Hvis du VELGER å bli værende i Norge og gjøre alt det du ikke vil, så har du fremdeles VALGT det. Hver eneste dag du velger å tenke i sirkler og argumentere for hvorfor du ikke kan gjøre det, så er det du selv som velger det. Ingen andre. Ingen forum på denne jord kan hjelpe deg så lenge du fortsetter å gnu på de samme tingene igjen og igjen, uansett hvor mange innlegg du poster.

Anonymkode: 99f8e...14f

Det er din oppgave å utvikle deg og finne potensialet ditt:) Vær på spekteret, ei det og knus forventningene knyttet til hva du ikke kan!