"Monos" løfter fram spørsmål som ikke uttrykkes klart. Men den fascinerer.

Et betydelig colombiansk filmverk

Film. I nærheten av krigens hendelser, og delvis midt inne i dem, får vi her en fortelling som også snakker til oss om helt andre temaer enn krig.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I dette intense colombianske dramaet møter vi åtte ungdommer som utgjør en gruppe underlagt Organisasjonen. Navnet på gruppa er – som filmens tittel – Monos. De er bevæpnet med maskinpistoler og ledes militært av en soldat som driver trening og eksersis med dem, men ellers er fraværende i perioder.

Vi får aldri helt vite hva Organisasjonen er, eller hva målet med den er. Men i og med at vi befinner oss i Latin-Amerika og ungdommene befinner seg i øde trakter i et mektig og fuktig fjell-landskap, er det naturlig å gjette seg til at det dreier seg om en gerilja-organisasjon – og at Monos utgjør en fjern «annenlinje» som kan settes til ulike oppgaver når det er behov for det. Colombia er jo et land med en flere tiår lang borgerkrighistorie.

Fakta

Monos

Premiere: 21.02.2020

Skuespillere: Sofia Buenaventura, Julian Giraldo, Karen Quintero, Laura Castrillón

Sjanger: Drama

Regi: Alejandro Landes

Manus: Alejandro Landes, Alexis Dos Santos

Nasjonalitet: Colombia

Aldersgrense: 15 år

Språk: spansk

Gruppa får i oppgave å holde en fange, en amerikansk kvinne de kaller Doctora. Denne oppgaven og de vanskelighetene den medfører får stor plass i fortellingen.

Ungdommene i gruppa har fått navn som vitner om at de har oppgitt sine sivile liv og er dedikert til oppgaven på full tid. De heter Ulv, Rambo, Lady, Hund, Svenske, Smurf, Boom Boom – og Plattfot. Hvordan de er blitt opptatt i Monos, og hva deres begrunnelser har vært for å bli opptatt i gruppa, forblir uklart for oss.

I dette representerer «Monos» noe unikt. Som filmatisk verk er den svært gjennomført i alle ledd.

Jan Storø

Gruppa angripes militært tidlig i filmen, men klarer seg bra. Deretter flytter den til et hett jungellandskap med sin fange.

Regissør Alejandro Landes velger å være svært økonomisk med opplysninger om en del av hendelsene. Enkelte ganger må vi gjette på hva som skjer. Og et par av scenene i begynnelsen står tilsynelatende i motsetning til hverandre. Hans prosjekt er ikke å fortelle en i alle ledd realistisk fortelling der alle forhold er klarlagt. Det er heller å involvere oss i en dystopisk, nedadgående spiral av stadig nye hendelser som setter gruppas medlemmer på en rekke prøver – både som gruppe og som enkeltpersoner overfor hverandre. Her må man stole på, men man kan samtidig ikke stole på.

Vi legger merke til at Landes har valgt å sette sammen geriljagruppa av begge kjønn, og også en transperson. Nok en gang blir vi vitne til valg som ikke umiddelbart finner sin begrunnelse i selve historien. Landes introduserer slike elementer med en selvfølgelig mine, og krever av oss at vi forholder oss til dem. Det – som kan oppleves som frustrerende – viser seg å være en av filmens styrker. Det gjør noe med tilskuerposisjonen - den blir aktivisert, kan man kanskje si. Og nettopp dette er nødvendig for å tolke Landes. Han gjør ikke jobben enkel for oss. Men vi kan kanskje være enige om at han forteller en apokalyptisk historie, som setter søkelys på menneskets plass i det kaoset mennesket selv har skapt.

«Monos» er flott fotografert i en natur som hele tiden er så intenst tilstede at vi kan betrakte den som medspiller til ungdommenes handlinger og det livet de deler i disse omgivelsene. Nettopp dette estetiske elementet har en viktig rolle i å skape den stemningen og det universet Landes vil vise oss. I tillegg gir han oss hendelsene en etter en på en måte som gjør dette til en uforutsigbar fortelling. Hendelser inntreffer og dannet utgangspunkt for nye hendelser. Uforutsigbarheten skaper den spenningen som driver fortellingen framover. Vi kan i grunnen ikke vite hva som venter oss – eller ungdommene i Monos – rundt neste omdreining i historien. I dette bildet er naturen den bestandige og tilstedeværende kraften.

«Monos» er en film vi ikke har sett tidligere. Likevel er det klart at den bygger på kjente fortellinger, som «Fluenes herre» av William Golding og «Mørkets hjerte» av Joseph Conrad. Landes har ikke ønsket å feste sin filmfortelling til ett bestemt land, en bestemt konflikt eller i bestemte ideologier. I stedet viser han en kontekst som på sitt vis er overnasjonal og mer generell enn vi kanskje kunne vente.

I dette representerer «Monos» noe unikt. Som filmatisk verk er den svært gjennomført i alle ledd. Alejandro Landes har med ett erobret en plass blant de betydelige verdensfortellerne innen film.

Powered by Labrador CMS