Formidling i koronaens tid (dagbok fra min første digitale språkkafé)

Jeg var spent. Gjennom flere år har jeg besøkt mange språkkafeer med mange ulike bøker og møtt mange ulike mennesker. Jeg kan dette nå. Men å møtes digitalt? Snakke sammen digitalt – på norsk? Lese en bok sammen – gjennom nettet? Ingen av oss er vant til det digitale rommet, men vi ville prøve. Vi satte datoen for første språkkafeen: Onsdag 27.mai. Det hadde jeg aldri prøvd før!

Før Korona-tiden kom jeg alltid til språkkafeene med boka vi skulle lese i hånda. Jeg pleide å ha med kopier av sidene vi skulle lese. Ofte hadde jeg med noen ekstra bøker som vi kunne bla i og snakke med hverandre om. Jeg kunne servere kaffe, te og noe godt. Jeg har alltid pleid å være opptatt av å håndhilse, se alle deltagerne i øyene, si hei til hver og en. Jeg har vært opptatt av å ønske alle velkommen, prøve å være bevisst på å ha et kroppsspråk som strålte trygghet og glede. Jeg prøvde alltid å vise med ordene mine og kroppen min:

– Så godt å se dere! Så flott at dere kom!

Jeg kunne ikke ta med meg ark til å dele ut, slik jeg pleier. Som forberedelse lagde jeg i stedet en presentasjon på PDF med navnene til organisasjonene bak arrangementet, noen spørsmål til deltakerne og tekstene vi skulle lese. Jeg valgte seks dikt fra boka De nye reglene av Lars Saabye Christensen (Cappelen Damm, 2017). Fem veldig korte dikt med tre eller fire linjer og ett langt dikt med tyve linjer. Jeg øvde meg på å bruke Zoom. Jeg øvde meg på å dele et dokument på Zoom. Jeg lærte at hvis jeg ville vise et dokument som vi kunne se sammen samtidig, kunne jeg dele skjermen med deltakerne. Jeg øvde, men mens jeg øvde tenkte jeg på at nå kunne jeg ikke se meg eller deltakerne. Jeg forsto at jeg måtte åpne Zoom og ha på kameraet og lyd sånn at jeg kunne være på hele skjermen. Så måtte jeg trykke på «share» og velge det vinduet jeg ville dele. Da skulle jeg automatisk havne oppe i hjørnet på videoen. Jeg ville øve på alt dette slik alt det tekniske var på plass og jeg kunne konsentrere meg på selve høytlesingen og møtet med deltakerne.

Onsdag kl 11:40 åpner jeg datamaskinen og logger meg inn på Zoom-kontoen til Leser søker bok. Jeg sitter spent og venter, og spør meg selv: Hvordan skal jeg klare å få alle med? Jeg lager en liste med punkter jeg vil huske: Hver 10. minutt må jeg huske å spørre om de har det bra. Jeg må huske å spørre om det er ord i diktet de ikke forstår. Jeg stiller noen spørsmål til meg selv også: Hvordan er det å møtes gjennom litteraturen i den digitale verdenen? Hvordan skal jeg klare å skape et godt digitalt møte? Hva er et vellykket digitalt møte?

Da jeg studerte teater i Buenos Aires leste jeg mye om det «å møtes”. Vi som studerte for å bli skuespillere, måtte se nærmere på hva det betyr «å møtes». Vi snakket mye om samspillet mellom mennesker, og øvde oss på å få et større og bredere perspektiv på møtet mellom mennesker og møtet mellom mennesker og kunst. Etter dette har «å møtes» blitt en viktig motor i arbeidet mitt. Jeg tenker alltid på hva det vil si «å møtes», og ordene fylles med mer og mer og mer mening jo mer jeg erfarer. Nå straks skulle jeg prøve å skape et nytt møte: Et møte mellom mennesker og litteratur i et digitalt rom.

Et navn dukker opp i «venterommet» kl 11:45. Jeg ser at det er navnet til en mann. Jeg lar han komme inn. Han sier han liker å ha god tid. «Jeg vil sitte og vente,» sier han. Han sier at jeg ikke trenger å snakke med han. At jeg kan gjøre det jeg ønsker mens vi sitter og venter på de andre. Jeg sier at jeg prater gjerne med han mens vi venter. Han forteller han nettopp har snakket med faren sin. Faren spurte hvor mange språk som snakkes i Norge. Han sier han var usikker, men svarte: «Norsk: Bokmål og nynorsk. Kan man si det slik, Veronica?» «Jeg tror vi kan si at i Norge snakkes det norsk og samisk. Norsk (bokmål og nynorsk) og samisk (nordsamisk og sørsamisk),» sier jeg. «Mmmm,» sier han og jeg ser at han skriver. Vi blir stille. «Jeg føler jeg kan spørre deg om alt, Veronica,» ler han. «Du er som meg, forstår du var jeg mener? Og så snakker du sakte og smiler,» sier han. Jeg får beskjed om at det er andre som venter på å komme inn. Jeg slipper dem inn. Den ene etter den andre. Nå er vi ni stykker.

Jeg har ikke kaffe, ikke te, jeg kan ikke håndhilse. Jeg legger vekt på å smile. Jeg ønsker velkommen. Jeg sier jeg er ganske ny i denne digitale verden. Jeg sier at jeg gjerne vil at vi skal prøve å skape et godt møte. Og at de kan si ifra underveis om de har spørsmål eller om det er noe de vil kommentere. Jeg forteller at vi skal lese sammen og at vi skal bruke en time. Jeg forteller jeg at denne språkkafeen er en del av et forskningsprosjekt. Til sluttpresenterer jeg meg selv kort. Og så spør jeg dem om de kan si hva de heter, og hvor mange språk de snakker. Jeg velger å spørre hvilke språk de kan istedenfor å spørre hvilket land de kommer fra, fordi jeg ønsker legge vekt på kunnskapen de har. Alle som er nye i Norge kan mange språk. Jeg synes det en fin måte å trekke fram det ressurssterke mennesket. Til slutt spør jeg om de leser litteratur på norsk. Jeg gir dem tre alternativer: Aldri, noen ganger eller ofte.

I denne gruppen er det mange kvinner og en mann. De snakker mange språk. Noen av dem svarer at de ikke har lest en eneste bok på norsk. En forteller at hun leser barnebøker med barnet sitt hver dag. To leser vitenskapelige tekster og Facebook- og Instagram-tekster på norsk. Jeg viser fram forsiden av boka De andre reglene av Lars Saabye Christensen. Jeg sier at diktene hans berører hverdagen vår, livet i det daglige. Jeg leser det første diktet:

«Oppsummering om høsten: Før var jeg lykkelig, nå er jeg i bedre humør».

Jeg sier at jeg skal telle til tre og at alle skal lese på likt. Jeg har gjort akkurat dette mange ganger før, på vanlige språkkafeer. Det gir så flott klang når alle leser sammen. Jeg teller til tre. Og så hører jeg at alle sammen på en hakkete måte. Jeg har glemt at i Zoom kan ikke alle snakke sammen samtidig. Vi ler. «Jeg gjør dette live, og det funker veldig bra,» sier jeg. «Men nå er vi i et digitalt møte! Det går jo ikke å snakke alle sammen samtidig!» Vi ler enda mer. Så ber jeg en og en lese. De leser. Det er så vakkert å høre de forskjellige stemmene. Alle lytter konsentrert. Etterpå diskuterer vi diktet. Noen tolker diktet som et veldig positivt dikt, andre litt mørkere. En deltaker spør hva jeg tror om ordet «høsten». Om poeten ville si noe mer ved å bruke ordet «høsten». Noen sier at våren og sommeren forbindes med lykke. Men hva med «høsten»? Vi har mange tanker om høsten, og snakker om dem.

Vi leser flere dikt. Jeg ber dem vinke om de har det bra eller vise tommel ned om det er noe som ikke er så bra. Alle vinker. Jeg ser armene deres. Kroppene som beveger seg. Det er fint å spørre om å bruke kroppen, tenker jeg. Disse digitale møtene kan være så stive, så statiske. Jeg ser bare overkroppen til de fleste. På en deltaker ser jeg bare nesen, briller og hår. Det er veldig annerledes å sitte slik foran skjermen.

Vi fortsetter å lese:

«I morges så jeg en hare/ den sto helt stille/ Jeg også/ Så lenge det varte/ Så var haren borte/ Jeg også.»

En og en leser gjennom diktet. Jeg ber dem bytte ut ordet «hare» med en grønnsak. En av oss leser: «I morges så jeg en brokkoli». En annen: «I morges så jeg en potet.» Vi ler. Jeg har lyst til å prøve å skape et eierskap til disse diktene. Ved å bytte ut et ord, er det som om de får lov til å skrive om diktet. Plutselig er det ikke lenger bare Lars Saabye Christensen sitt dikt, men hver deltaker har sin egen versjon av diktet. Som ny i et nytt land, kan følelsen av å eie et nytt språk være preget av angst og alvor, i alle fall i begynnelsen, før det blir mer og mer ditt. Jeg ønsker at vi skal åpne de dørene til det nye språket med både latter og alvor. Jeg ønsker de skal få nye ord med skuldrene ned.

Vi leser et siste dikt. Diktet er langt. Diktet heter: De nye reglene I.

«Ikke forsov deg når du elsker/ Ikke spis fisk når du flyr/ Ikke lag barn når det tordner/ Ha mange guder, men bare en av gangen.»

Vi leser en linje hver. Når vi er ferdige, er de så konsentrerte og så stille. «Synes dere det er mange regler i Norge?» spør jeg. Alle ler. Vi deler med hverandre litt om disse reglene. Jeg sier: «Vi kunne lage nye regler. Det er godt å le av så mange nye regler.» Og: «Vi har vært sammen i en time og vi har lest litteratur på norsk!» sier jeg. «Har allerede gått en time?» spør en deltaker. Jeg spør om de har hatt det bra. Alle sier de har hatt det bra. Vi sier vi skal møtes i neste uke. Og at det har vært et veldig fint møte. To spør meg hvor de kan finne boka vi har lest. Vi vinker til hverandre. Latteren, refleksjoner og noen vakre dikt er det som fortsatt henger i lufta, her jeg sitter hjemme i stua, hos meg selv. Jeg tenker på det at deltakerne sa at de ville delta i neste uke. Det betyr de har hatt det bra. De likte dette. Jeg kjenner jeg har mer energi nå etter møtet, enn jeg hadde før møtet. At jeg har mer energi er en bra oppsummering for meg. Jeg tror det betyr at også jeg har hatt det bra. Jeg kjenner meg heldig: Tenk å få åpne dørene til bøker for andre. Jeg er alene igjen, med boka i hendene, men vi har delt det som sto der, jeg har hørt hva de andre sa. Korona-verdenen er ikke så verst akkurat nå!

Prolog:

Jeg får en mail seint på kvelden:

Hi Veronica! So lovely “Språkkafe-time”! It was so nice to speak Norwegian without talking about the same topics that are in every språkkafé! Looking forward to the next one! Tusen takk for i dag! =) XXX

Fakta:

Denne digitale språkkafeen inngår et forskningssamarbeid mellom organisasjonen Leser søker bok, Holmlia bibliotek (Deichman) og Institutt for arkiv- bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet – storbyuniversitetet. Målet for forskningen er å undersøke hvordan bibliotek kan legge til rette for interkulturell dialog, økt deltakelse og integrasjon gjennom bruk av litteratur i språkkafeer og andre samtalebaserte aktiviteter.

Arbeidsgruppen består av:
OsloMet: Jamie Johnston, Åse-Kristine Tveit, Jannica Heinström, Gerd Berget og Lisa Mahmic.
Deichman: Nisrin Maktabi Barkouki, Shelli Lake
Leser søker bok: Veronica Salinas, Hanna Bovim Bugge.