Trenger du brukerveiledning?
Få svar på ofte stilte spørsmål her (FAQ)
Lovdata kan dessverre ikke svare på spørsmål angående juridiske problemer. Lovdata kan heller ikke bidra med å tolke regelverket eller finne frem til rettsregler som passer i et bestemt tilfelle. Kontakt den offentlige etaten spørsmålet gjelder, eventuelt advokat eller rettshjelper hvis du har behov for slik bistand.
Fant du ikke det du lette etter?
Send en e-post til support@lovdata.no
LA-2016-121391
Henvisninger: Trygderettsloven (1966) | Folketrygdloven (1997) §22-15
Om rettskraft
Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Trygderettens kjennelse i sak om uførepensjon.
Sakens bakgrunn er i hovedtrekk slik:
Saksøkeren, A, er født 0.0.1965. Han arbeidet tidligere som gravemaskinfører og fra 1989 som brannmann i X kommune. I september 2007 ble han innvilget uførepensjon, hovedsakelig grunnet langvarige ryggproblemer.
Etter å ha gjennomført en operasjon i 1997 hvor det ble hentet ben fra hoften for avstivning av ryggen, fungerte A etter det opplyste bra i ca. ett år før han fikk tiltagende plager med korsryggsmerter samt «utstrålende smerter til høyre ben og operasjonsstedet Crista», jf. legeerklæring fra dr. B 25. oktober 2001. Han ble deretter operert med arrkorreksjon ca. juli 2002, men merket liten forskjell på plagene etter operasjonen, jf. dr. Bs legeerklæring 20. august 2002.
A ble sykmeldt for ryggplagene i 2001. Deretter mottok han sykepenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad med noe varierende uføregrader frem til han søkte varig uførepensjon i juni 2007.
I forbindelse med en oppfølgingssamtale ved X trygdekontor 14. november 2005 mens han mottok tidsbegrenset uførestønad, opplyste A at han var sykmeldt i sin 50% stilling ved X brannstasjon og at hans fastlege, dr. B, «sier at det går mot 100% uføre». Videre opplyste A:
I en senere oppfølgingssamtale med trygdekontoret 17. januar 2006 opplyste A bl.a. at i tillegg til 50% stilling som brannmann
Videre opplyste han:
I søknad om tidsbegrenset uføretrygd i mai 2006, anga A «X Brannvesen» som aktuell arbeidsgiver, og i tilhørende legeerklæring fra dr. B datert 1. juni 2006 ble det opplyst:
Det samme ble opplyst i dr. Bs legeerklæring datert 9. juli 2007 i forbindelse med As søknad om uførepensjon.
Uførepensjon etter en uføregrad på 100% fra 1. september 2007 ble innvilget ved NAV Aust-Agders vedtak 13. september 2007. I vedtaket ble det lagt til grunn at As arbeidsevne ble varig nedsatt 1. september 2001.
A var involvert i tre konkurser i 2009:
Advokat Ole Magnus Heimvik, som var bostyrer i alle de nevnte konkursboene, opplyste under hovedforhandlingen at det ble meldt fordringer på i underkant av kr 2.000.000 i boene til Z5 AS og Z3 AS, mens det i boet til «Z4 – A» ble meldt fordringer på rundt kr 53.000.000. Konkursen i Z4 var i følge bostyreren «en veldig stor, kanskje den største personlige konkurs som har vært i vårt distrikt».
NAV X mottok 16. juni 2010 vedtak fra Skatteklagenemnda i endringssak for A. I vedtaket ble As inntekter for skatteårene 2006 og 2007 økt og han ble ilagt tilleggsskatt. Bakgrunnen for endringssaken var et bokettersyn skattemyndighetene hadde foretatt i 2008 i As enkeltpersonforetak, Z4.
På bakgrunn av Skatteklagenemndas vedtak, foretok NAV Forvaltning Aust-Agder en vurdering av forholdet til As trygdeytelser i 2006 og 2007. I notat fra NAV 29. august 2011 ble det konkludert med «ingen endring i uføregraden», og i begrunnelsen het det bl.a.:
A ble i brev 2. september 2011 orientert om at NAV Forvaltning Aust-Agder etter en samlet vurdering ikke kom til å gjøre noen endringer i hans utbetalte trygdeytelser for perioden 2006–2007.
Bostyrerens sluttinnberetning i konkursboet Z4 ble avgitt 23. september 2011. I et bilag til innberetningen om redegjørelse for sitt salærforslag fremholdt bostyreren bl.a.:
Etter konkursene var A 13. februar 2013 i politiavhør siktet for bl.a. brudd på bokføringsloven. I avhøret erkjente A ikke straffeskyld for manglende regnskap eller manglende oppbevaring av regnskapene. For øvrig forklarte han at det han kunne om regnskap hadde han lært gjennom «etablererprøven» og flere års erfaring gjennom drift av flere selskaper. De to siste selskapene han hadde opprettet, var Å og Q, men disse var bare blitt drevet en kort periode fordi han ble utsatt for tyveri. Om Z4 forklarte han seg om oppkjøpet av området på Y og planene for dette, og at det var han alene som styrte med dette i en periode på ca. 2 til 3 år. På spørsmål om hvem som har administrert denne virksomheten svarte A at «alt av penger inn og penger ut og alt av administrasjon i forbindelse med utbyggingsprosjektet» var det han selv som hadde gjort, men at han hadde fått hjelp til regnskapene. A forklarte seg også om Z3 AS og Z5 AS, og opplyste at virksomheten i Z5 AS var det stort sett han som hadde styrt.
NAV Kontroll Sør mottok i februar/mars 2013 informasjon fra politiet om As virksomhet i perioden hvor han samtidig hadde mottatt trygdeytelser. NAV Kontroll opprettet på dette grunnlag en kontrollsak, og i den forbindelse ble det innhentet en uttalelse fra saksbehandleren ved NAV Forvaltning Aust-Agder som tidligere hadde hatt med As uførepensjonssak å gjøre. Fra notatet, som er datert 11. april 2013, hitsettes:
Rapporten fra NAV Kontroll Sør i saken ble avgitt 11. november 2013. Rapporten gir en oversikt over As involvering i diverse selskaper, med særlig utfyllende opplysninger om Z4, Z3 AS og Z5 AS. NAV Kontroll Sør vurderte det slik at vedtaket om uførepensjon av 13. september 2007 var truffet på bristende faktiske forutsetninger om As inntektsevne, og anbefalte at det skulle fattes nytt vedtak i saken, samt at det skulle vurderes tilbakekreving av eventuelt feilutbetalt beløp.
Den 10. januar 2014 traff NAV Kontroll Forvaltning vedtak om ugyldiggjøring av vedtaket om uførepensjon fra 13. september 2007, slik at uførepensjonen til A opphørte med virkning fra 1. september 2007.
A ved advokatfirmaet Sylte påklaget vedtaket 21. februar 2014. Det ble anført i klagen at NAV uriktig hadde lagt til grunn at A hadde arbeidet i Z3 AS og Z4, og at han heller ikke hadde misligholdt opplysningsplikten overfor NAV. Videre ble det vist til at As helse var like dårlig som da han ble innvilget uførepensjon i 2007. Vedlagt klagen fulgte en uttalelse fra dr. B datert 18. februar 2014 hvor det bl.a. fremgikk «pasienten bestrider at han har vært i jobb slik NAV hevder», og videre at A i hele perioden fra 2001 hadde hatt 537 kontakter med lege, vedvarende sterke korsryggsmerter og at legen vurderte «vilkår om arbeidsuførhet pga sykdom som oppfylt i 2007 og i perioden frem til i dag».
Den 2. juli 2014 traff NAV Kontroll Forvaltning også vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt uførepensjon, jf. folketrygdloven § 22-15. Hensett til den alminnelige foreldelsesfristen for pengekrav, ble beløpet begrenset til utbetalt uførepensjon i tiden 1. september 2011 til 31. desember 2013; kr 573.149. A ble også krevd renter av tilbakebetalingskravet, jf. folketrygdloven § 22-17a.
A ved Advokatfirmaet Sylte påklaget dette vedtaket 31. juli 2014. I klagen ble det gjort gjeldende at vilkårene for tilbakekreving ikke var til stede, og som begrunnelse for dette ble det i hovedsak anført det samme som i klagen over vedtaket om ugyldiggjøring. Det ble også fastholdt at As inntektsevne hele tiden hadde vært og fortsatt var betraktelig redusert, og at det i forhold til spørsmålet om A på et senere tidspunkt har oppfylt vilkårene for uførepensjon ikke kan oppstilles noe vilkår om at han må dokumentere at hans helse har forverret seg.
As klage over vedtaket om ugyldiggjøring førte ikke frem, og 18. november 2014 stadfestet NAV Klageinstans dette vedtaket. A brakte deretter vedtaket inn for Trygderetten.
På vegne av A, sendte advokat Svein Drangeid som ny prosessfullmektig inn ytterligere merknader til saken ved brev til Trygderetten 20. mars 2015.
Ved brev 11. mai 2015 oversendte NAV Klageinstans begge klagesakene til behandling i Trygderetten. Når det gjaldt klagen over vedtaket om tilbakekreving av feilutbetalt stønad, ble det vist til folketrygdloven § 21-12 andre ledd hvoretter visse vedtak kan bringes direkte inn for Trygderetten til behandling sammen med andre sider av samme sak.
Trygderettens kjennelse forelå 22. januar 2016. Trygderetten stadfestet NAV klageinstans sitt vedtak av 18. november 2014 hvor vedtaket om uførepensjon fra september 2007 ble funnet ugyldig. I Trygderettens begrunnelse på dette punkt heter det:
Trygderetten fant videre at vilkårene for å kreve tilbakebetalt feilutbetalt uførepensjon for perioden 1. september 2011 til 31. desember 2013 til stede etter folketrygdloven § 22-15, dog slik at Trygderetten ikke fant grunnlag for rentetillegg etter folketrygdloven § 22-17a.
Trygderettens kjennelse ble avsagt med slik slutning:
A ved prosessfullmektig, advokat Svein Drangeid, har brakt saken inn for Agder lagmannsrett ved stevning 22. juli 2016. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet ved prosessfullmektig, advokat Johan Henrik Frøstrup, har tatt til motmæle gjennom tilsvar. Hovedforhandling ble holdt i Skien 29. og 30. mars 2017. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig og Ellen Kjøll fra NAV Klageinstans som partsrepresentant. A avga partsforklaring og det ble avhørt 9 vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.
Saksøkeren, A, har nedlagt slik påstand:
Som grunnlag for denne påstanden er det i hovedsak gjort gjeldende:
Trygderettens kjennelse er ugyldig grunnet feil faktum, saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse.
Det sentrale spørsmålet er om A har utvist aktivitet i næringsvirksomhet som tilsier at han har hatt en inntektsevne på minst 50%, selv om han ikke har hatt pensjonsgivende inntekter, jf. folketrygdloven § 12-7.
Det anføres at A har gitt korrekte opplysninger til NAV både om inntektsevnen og om omfanget av hans aktivitet. Under enhver omstendighet er den aktiviteten han har utvist ikke av et slikt omfang at grunnvilkåret ikke var oppfylt i 2007 da han ble innvilget uførepensjon.
Trygderetten har lagt feil faktum til grunn når det er bygd på at A var daglig leder i Z3 AS. Det var C som ledet denne virksomheten, selv om A var styrets leder. A hadde 30% av aksjene i selskapet, men økte aksjeandelen til 80% mot slutten da C trakk seg ut. Senere var det D som var daglig leder av Z3 AS. Z3 AS var for øvrig et ordinært snekkerfirma som A verken drev eller hadde formell kompetanse til å lede.
Når det gjelder Z5 AS, var A ikke ansatt, og han mottok verken lønn eller styrehonorar. Alle vitnene bekrefter at A ikke hadde noen rolle i driften av denne virksomheten, kun noen få «vaktmester»-oppgaver. Politiavhøret er uklart, og heller ikke underskrevet av A. Det var ektefellen, E, som tok seg av den daglige ledelsen av dette selskapet, og også det meste administrative arbeidet både i Z5 AS hvor hun var ansatt i 40% stilling og i Z3 AS hvor hun var ansatt i 30% stilling.
Videre er det feil at A utviste betydelig aktivitet i Z4. Dette var og er et enkeltpersonforetak som A er innehaver av. Asplan Viak foresto reguleringsarbeidet i forbindelse med utviklingen av boligfeltet på Y. Det videre arbeid med dette ble overlatt til D som prosjektleder. Den andre hoveddelen av virksomheten med snøbrøyting for kommunen ble også overlatt til andre ansatte, jf. vitneforklaringene fra bl.a. F. Likevel erkjennes at A i denne virksomheten har utvist en viss, personlig aktivitet, men det er ikke tale om mer enn 5-7 timer i løpet av en uke. Heller ikke denne virksomheten ga A noen pensjonsgivende inntekt, og foretaket gikk konkurs i november 2009.
Etter konkursen i 2009 har A verken vært ansatt eller drevet noen form for virksomhet. Dette underbygger både at hans aktivitet forut for konkursene ikke var av et slikt omfang at han hadde en inntektsevne på mer enn 50%, og at han etter konkursen i alle fall ikke har hatt slik inntektsevne.
Trygderetten nevner ikke As sykdomstilstand ved vurderingen av nedsatt inntektsevne, og heller ikke betydningen av at han ikke har hatt noen pensjonsgivende inntekt. A har grunnet sitt kroniske smertesyndrom ikke hatt arbeidsevne som kan omsettes i det ordinære arbeidsmarked. Hans personlige innsats i næringsvirksomheten var av samme grunn beskjeden, og han måtte ansette andre for å ivareta driften i Z4. Trygderettens kjennelse er ikke begrunnet tilstrekkelig når det likevel er lagt til grunn at A hadde en inntektsevne på mer enn 50% ved innvilgelsen av uførepensjon i 2007 og i perioden frem til 2014, og det er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for vedtaket.
Det fremgår for øvrig ingen vurdering av hensynet til A ved den ugyldighetsvurderingen som er foretatt. A har innrettet seg etter vedtaket om uførepensjon i 2007 og kan ikke bebreides vesentlig dersom dette vedtaket var ulovlig sett i forhold til NAVs manglende utredning av saken. Dette er også en saksbehandlingsfeil som må medføre at Trygderettens kjennelse oppheves.
Vilkårene for å kreve tilbake utbetalt uføretrygd fra 2011 er heller ikke til stede idet A ikke har utvist uaktsomhet ved å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger til NAV. A har tvert i mot gitt alle de opplysninger som skulle til for at NAV kunne vurdere hans inntektsevne nærmere.
Under enhver omstendighet foreligger det «særlige grunner» til å se bort fra et slikt tilbakebetalingskrav etter folketrygdloven § 22-15 4. ledd. A ga opplysninger om at han utviklet et boligfelt ved siden av virksomheten som brannmann. Han fikk heller ikke inntekter fra dette prosjektet på noe tidspunkt. A hadde derfor ingen grunn til å tro at NAV trengte ytterligere opplysninger om dette. Og hvis NAV mente disse opplysningene var relevante, skulle de selv undersøkt saken nærmere. Det er dessuten ubestridt at A ikke har utført noen form for aktivitet av betydning for vurderingen av inntektsevnen etter konkursene, og at han heller ikke har hatt andre inntekter i den perioden det kreves tilbakeført trygdeytelser for.
Saksøkte, Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet, har nedlagt slik påstand:
Som grunnlag for denne påstanden er det i hovedsak gjort gjeldende:
Det hefter ikke feil ved Trygderettens bevisvurdering eller rettsanvendelse, og det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil av betydning for gyldigheten.
Den foreliggende dokumentasjonen viser at saksøkeren har hatt evne til å utføre inntektsgivende aktivitet i en slik grad at vilkåret om varig nedsatt inntektsevne med minst 50% i folketrygdloven § 12-7 ikke har vært oppfylt.
Det er ikke avgjørende at A ikke har hatt pensjonsgivende inntekter fra næringsvirksomheten han har vært involvert i. Inntektsevnen tilsvarer den mulighet han har for å skaffe seg pensjonsgivende inntekt, og det avgjørende i denne sammenheng blir da i hvilket omfang A faktisk har utført arbeid i næringsvirksomheten.
Staten anfører som utvilsomt at A har utført betydelig arbeid i Z4, Z5 AS og Z3 AS, og at det utførte arbeid har vært egnet til å skape inntekter. Det vises bl.a. til opplysninger A selv har gitt i politiavhør, rapport fra skattemyndighetenes kontroll av Z4 og opplysninger fra/dokumentasjon fra bobehandling i forbindelse med konkurs. Det vises også til vitneforklaring fra F.
Det er for øvrig lite sannsynlig at A som innehaver og styreleder i ulike virksomheter med flere ansatte og millionomsetning ikke nedla noen form for arbeidsinnsats slik han anfører. Det avgjørende er uansett As totale aktivitet knyttet til alle selskapene som drev økonomisk virksomhet.
At A gikk konkurs har ingen innvirkning på vurderingen av hans inntektsevne. Det var ikke hans manglende inntektsevne som førte til dette, men mangler ved hans forretningsdrift.
Det er i denne saken mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at saksøker har utvist en ervervsaktivitet som viser en inntektsevne på mer enn 50%. Inngangsvilkåret for uførepensjon var da ikke oppfylt i 2007 og vedtaket om uførepensjon var ugyldig, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.
Saksøker har videre anført at han uansett oppfylte vilkåret om 50% nedsatt inntektsevne senere i perioden. Til dette bemerkes at det ikke er fremsatt noen søknad om uførepensjon etter 2007, heller ikke på annet faktagrunnlag enn det som da forelå. Konkursen i 2009 og de formelle virkninger av denne for saksøkerens virksomhet, har ingen betydning i denne sammenheng. Innvilgelsen av uførepensjon i 2007 var etter statens syn ugyldig grunnet feil faktum om saksøkerens inntektsevne, og det er denne vurderingen som er til prøving i foreliggende sak.
Utbetalt uførepensjon til saksøker etter det ugyldige vedtaket 13. september 2007, er etter dette feil. Staten fastholder at det er grunnlag for tilbakekreving etter § 22-15 slik Trygderetten har lagt til grunn. Det er ikke tvilsomt at utbetalingen skyldes at A har gitt NAV ufullstendige eller manglende opplysninger om omfanget av virksomhetene han har vært involvert i og hans egen aktivitet i disse. Staten mener saksøkte i denne forbindelse handlet grovt uaktsomt, på grensen til det forsettlige, men har likevel valgt ikke å fastholde kravet om rentetillegg etter Trygderettens kjennelse. Det foreligger uansett ikke særlige grunner til å gjøre unntak fra plikten til tilbakekreving, jf. § 22-15 fjerde ledd.
Lagmannsretten bemerker:
Det følger av trygderettsloven § 26 første ledd at domstolene kan prøve «lovligheten» av Trygderettens kjennelser. Dette uttrykket dekker vanlig domstolskontroll av forvaltningsavgjørelser, og innebærer at domstolene kan prøve rettsanvendelsen inkludert rettsanvendelsesskjønn, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen, men ikke forvaltningens frie skjønn bortsett fra spørsmålet om myndighetsmisbruk, jf. Rt-2001-995. Det antas for øvrig at domstolene i alminnelighet bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve Trygderettens trygdefaglige vurderinger, jf. f.eks. Rt-2007-1815.
Søksmålet gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse av 22. januar 2016 hvor vedtak truffet av NAV Klageinstans 18. november 2014 om ugyldiggjøring av tidligere vedtak om innvilget uførepensjon 13. september 2007 ble stadfestet. Søksmålet omfatter videre punkt 2 i Trygderettens kjennelse hvor NAV Kontroll forvaltnings vedtak av 2. juli 2014 om tilbakekreving av feilutbetalt uførepensjon ble opprettholdt med den endring at renter ikke ble tillagt beløpet etter folketrygdloven § 22-17 a.
1. Spørsmålet om gyldigheten av vedtaket om uførepensjon 13. september 2007
Rett til uførepensjon er regulert i folketrygdloven kapittel 12. Et av hovedvilkårene er etter § 12-7 første ledd at «evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten». Ved bedømmelsen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, skal det etter andre ledd (nå tredje ledd) foretas en sammenligning av inntektsmulighetene «i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre» med tidligere inntektsmuligheter. Om bedømmelsen av inntektsevnen fremgår videre at det bl.a. skal legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.
Inntektsbegrepet i folketrygdloven § 12-7 omfatter som nevnt inntekter «fra ethvert arbeid». Dette innebærer at også helt andre yrker og arbeidsoppgaver enn personen hadde fra før, må trekkes inn i vurderingen. Det siktes med andre ord til enhver mulighet til å skaffe seg inntekt gjennom personlig arbeidsinnsats. Skadens art og omfang er ikke nevnt blant de momenter som er nevnt i loven, men vil nødvendigvis ha sentral betydning i vurderingen av inntektsevnen.
Derimot omfattes ikke kapitalinntekter av inntektsbegrepet, for eksempel renteinntekter og avkastning på aksjer og andre investeringer. Dette er ikke personinntekt etter skatteloven, jf. folketrygdloven § 3-15. Stor formue og høye inntekter fra passive investeringer er derfor ikke uforenelig med rett til uførepensjon. Dette stiller seg imidlertid annerledes hvis det ikke dreier seg om passive investeringer, men om aktiv kapitalforvaltning eller næringsvirksomhet som innebærer personlig arbeidsinnsats. Slik aktiv virksomhet vil kunne gi uttrykk for inntektsevne av betydning for retten til uførepensjon. Det fremgår av Trygderettens kjennelse, nederst side 19, at Trygderetten har tatt utgangspunkt i en tilsvarende lovforståelse i foreliggende sak.
Slik denne saken ligger an, finner lagmannsretten også grunn til å understreke innledningsvis at uførepensjon er en ytelse som skal erstatte det ervervsmessige tapet. Det er inntektsmulighetene nå sammenlignet med før som er avgjørende. Legeerklæringer med uttalelser om at en søker fyller kravene til uføretrygd eller at uførhet har inntruffet på det og det tidspunkt eller lignende, sier ikke mer enn at den medisinske tilstanden kan gi grunnlag for uførepensjon. Hvis søkerens inntekt eller inntektsevne faktisk er høyere enn det legens vurdering av funksjonsevnen skulle tilsi, er det likevel den faktiske inntekten eller inntektsevnen som er avgjørende. Dette følger av at uførepensjon ikke er basert på medisinsk, men på ervervsmessig uførhet – det er inntektstapet som skal erstattes.
Den som søker en ytelse etter folketrygdloven, plikter for øvrig i henhold til § 21-3 «å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige» for at trygdemyndighetene skal kunne vurdere vedkommendes rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse plikter også etter samme bestemmelse å underrette etaten om endringer i forhold som kan være avgjørende for vedkommendes fortsatte rett til ytelsen. Det følger videre av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt vedtak uten at dette er påklaget dersom vedtaket må anses ugyldig. Det er denne bestemmelsen som er brukt i foreliggende sak idet trygdemyndighetene har kommet til at vedtaket om uførepensjon ble truffet på uriktig faktum om As inntektsevne.
Trygdemyndighetene, med tilslutning av Trygderetten i kjennelsen 22. januar 2016, har således lagt til grunn at opplysninger som ikke forelå på tidspunktet for innvilgelse av uførepensjon om As totale aktivitet knyttet til selskaper som drev økonomisk virksomhet, viser at vilkåret om varig nedsatt inntektsevne med mer enn 50% likevel ikke var oppfylt. A bestrider dette, og anfører både at han har gitt de relevante opplysninger han skulle ha gitt, og videre at han rent faktisk heller ikke har utvist en slik aktivitet i næringsvirksomhet som trygdemyndighetene har lagt til grunn ved ugyldighetsvurderingen.
Spørsmålet blir etter dette om A har hatt en slik aktiv rolle i selskapene han var involvert i, samt i enkeltpersonforetaket Z4, at det gir uttrykk for en inntektsevne på over 50% slik at han ikke hadde rett til uførepensjonen som han ble innvilget med 100% fra 2007. Etter bevisførselen under hovedforhandlingen finner lagmannsretten at dette er på det rene, og lagmannsretten viser i hovedsak til Trygderettens merknader på dette punkt som er gjengitt ovenfor. I tillegg skal lagmannsretten bemerke:
Det legges til grunn som ubestridt at det var As ryggplager og kroniske smertesyndrom som var den medisinske årsaken til at han først ble sykmeldt fra arbeidet som brannmann i 2001, og senere mottok rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad samt uførepensjon fra september 2007. Av betydning for trygdemyndighetenes vurdering av hans inntektsevne i 2007 hadde A i oppfølgingssamtale med trygdekontoret 14. november 2005 opplyst at han hadde «en del ting han steller med» utenfor jobben i brannvesenet, deriblant «en del aksjer i Z5, samt et byggefelt han driver å utvikler», men som han ikke hadde noen inntekter fra foreløpig. I ny oppfølgingssamtale 17. januar 2006 hadde han videre opplyst at han ut over 50% stillingen som brannmann «driver en del næringsvirksomhet», men at han «ikke gjør noe der».
I søknaden om tidsbegrenset uførepensjon 16. mai 2006 redegjorde A for sine fysiske plager som årsak til søknaden, og disse ble utdypet av legeerklæring fra dr. B datert 1. juni samme år. I rubrikken «Gi en nærmere beskrivelse av hvilke typer oppgaver og gjøremål i arbeids- og dagliglivet som du fortsatt kan klare på tross av de helseplagene du har», svarte A: «Kan ikke klare noen arbeidsoppgave». I rubrikken «Gi en nærmere beskrivelse av hva som kan gjøres for at du skal kunne arbeide mer (for eksempel tilrettelegging i arbeidsforholdet, nye arbeidsoppgaver, hjelpemidler, omskolering, annet)», skrev A: «Kjenner ikke til noe som kan gjøres».
Deler av dr. Bs legeerklæring 1. juni 2006, hvor det ble vist til As stilling i brannvesenet og opplyst at han også var innehaver av et utested i X, er gjengitt ovenfor. For øvrig het det i denne legeerklæringen bl.a.:
Ut over det som her er referert fra søknaden om tidsbegrenset uførepensjon og legeerklæringen fra 2006, ble det ikke gitt ytterligere opplysninger av betydning for vurderingen av grunnvilkåret om inntektsevnen i forbindelse med søknaden om uførepensjon med tilhørende legeerklæring i 2007.
Det er imidlertid på det rene at A har vært involvert i selskaper og foretak i vesentlig større utstrekning enn det ovennevnte opplysninger som forelå hos trygdemyndighetene i 2007 skulle tilsi. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til oversikten som er gitt i NAV Kontroll Sør sin rapport 11. november 2013. Som nevnt, er det særlig As aktivitet ved driften av og virksomheten i Z4, Z3 AS og Z5 AS frem til konkursene mot slutten av 2009 som står sentralt. Selv om det avgjørende for vurderingen av As inntektsevne er hans totale aktivitet knyttet til disse virksomhetene, finner lagmannsretten grunn til å fremheve følgende:
A var og er innehaver av enkeltpersonforetaket Z4, som i 2007 var registrert med 8 ansatte og en omsetning på kr 1.319.885,-. I 2008 var det registrert 10 ansatte i foretaket og en omsetning på kr 2.146.630,-. Foretaket ble slått konkurs i november 2009 etter begjæring fra Skatt Sør, og det ble meldt krav i boet på omkring 53 millioner kroner. Hoveddelen av virksomheten frem til da knyttet seg etter det opplyste til utviklingen av et boligområde på Y hvor det var planlagt 72 boenheter, samt snøbrøyting for kommunen. Området med det planlagte boligfeltet, hadde A ervervet noen år tidligere, og knyttet til seg Asplan Viak i forbindelse med reguleringsarbeidet. Etter det opplyste, var området ferdig regulert i 2006. Etter dette påløp det imidlertid ytterligere, uforutsette kostnader knyttet til nye krav/vilkår satt av kommunen, og A har forklart at manglende finansiering av dette var hovedårsaken til at Z4 gikk konkurs.
I politiavhør 13. februar 2013 forklarte A at han alene hadde styrt med virksomheten i Z4 i 2-3 år. Videre forklarte han at «alt av penger inn og penger ut og alt av administrasjon i forbindelse med utbyggingsprosjektet» var det han selv som hadde stått for, men at han hadde fått hjelp med regnskapene. I forbindelse med den etterfølgende saken om forholdet til hans trygdeytelser, har imidlertid A anført at hans rolle i Z4 likevel ikke var så omfattende. Han opplyste da at han hadde ansatt D til å følge opp boligutviklingsprosjektet videre, og at andre ansatte i hovedsak tok seg av de øvrige deler av virksomheten.
D avga vitneforklaring i lagmannsretten. Han bekreftet at han etter å ha møtt A under et båtrace var blitt ansatt som prosjektleder i Z4 i perioden oktober 2006 til desember 2007, og fra mars 2008 til oktober 2008. Formelt var ansettelsen av D i form av arbeidspraksis via NAV. D forklarte at han da «stort sett styrte» boligutviklingsprosjektet på Y alene. A var likevel med på noen møter, og de hadde løpende kontakt på telefon i tillegg til at A «kom innom feltet» noen ganger. Var det tale om større kostnader/investeringer eller ansettelse av «nøkkelpersoner», så konfererte han med A som eier. D opplyste også at Z4 utførte brøyting for kommunen, og at A selv da kunne kjøre hvis det var nødvendig.
F avga også vitneforklaring i lagmannsretten. Han var ansatt som formann i Z4 i perioden oktober 2006 til mai 2008. Hans hovedoppgaver var knyttet til traktorkjøring – flytting av steinmasser på Y og snøbrøyting. Han forklarte at han «nesten daglig» hadde kontakt med A, «litt om morgenen og noe i løpet av dagen». Vider at A på grunn av ryggproblemene stort sett var «rundt og kikket og på telefonen», men det hendte at han var med på snøbrøytingen. Administrativt, bl.a. mht innlevering av arbeidslister o.l., forholdt F seg også mest til A eller hans ektefelle, E. På kontoret var det i følge F som oftest E som var til stede, men «A var der jo mye han også».
Z3 AS ble registrert i Brønnøysund i oktober 2005. A eide opprinnelig 30% av aksjene og var registrert som styrets leder. Z3 AS, som var et byggefirma/snekkerfirma, hadde i 2007 11 ansatte registrert i arbeidstakerregisteret og en omsetning på kr 5.405.672, og i 2008 14 ansatte samt en omsetning på kr 3.043.526. Selskapet gikk konkurs 28. august 2009, og bostyreren i konkursen opplyste at A da eide 80% av aksjene i selskapet.
Frem til D ble registrert som daglig leder i oktober 2008, var det ikke registrert noen daglig leder i Z3 AS, men A var «kontaktperson». A og andre har imidlertid opplyst at daglig leder i selskapet før D, var C som også var deleier i selskapet. A har for øvrig bestridt at han selv har utført arbeider for Z3 AS, eller at han har vært daglig leder eller fungert som leder i dette selskapet. Han har heller ikke mottatt lønn.
C er ikke ført som vitne under hovedforhandlingen. Derimot avga G, som var ansatt som tømrer i Z3 AS i perioden 2005 til 2008, vitneforklaring. Han forklarte at A var en av fire eiere i selskapet, men at han ikke hadde noe med snekkervirksomheten å gjøre. G hadde forholdt seg til C, og i forhold til «lønn o.l.» til E. A var imidlertid «inne i bildet mht lønnsforhandlinger», og G «traff ham mye i gangene på Z5» som G oppfattet som «basen» for virksomheten.
Etter at A gjennom advokat Drangeid hadde inngitt merknader til Trygderetten i ankesaken, gjennomgikk NAV Klageinstans saken på nytt og innhentet underliggende dokumentasjon fra NAV Kontroll om de involverte selskaper/virksomheter. I oversendelsen til Trygderetten 11. mai 2015 fremholdt NAV Klageinstans deretter følgende om As aktivitet i Z3 AS:
Denne vurderingen har Trygderetten sluttet seg til i kjennelsen 22. januar 2016 samtidig som Trygderetten har «nedtonet» As rolle i Z3 AS noe i forhold til det som tidligere var lagt til grunn om det samme.
Det er videre på det rene at A eide [adresse] i X. Dette bygget bestod av et barlokale hvor «Z5 AS» drev sin virksomhet, samt to leiligheter og kontorlokaler. Det er ubestridt at A selv hadde kontorplass i [adresse], sammen med bl.a. ektefellen E. Etter det som er kommet frem gjennom vitneforklaringene under hovedforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at de administrative delene av virksomheten i både Z4, Z3 AS og Z5 AS, i all hovedsak ble utført fra disse kontorlokalene.
Z5 AS var for øvrig eid av A og ektefellen, E. Selskapet ble opprettet i 1999, og virksomheten bestod av drift av en pub i [adresse] i X. Daglig leder var E, mens A var styreleder. Selskapet gikk konkurs 29. november 2009. Z5 hadde i 2007 registrert 38 ansatte og en omsetning på kr 3.322.962, og i 2008 42 ansatte og en omsetning på kr 3.117.830. Bostyreren i konkursen opplyste at A eide 91% av aksjene i selskapet da det ble slått konkurs.
I politiavhøret 13. februar 2013 forklarte A at han egentlig også var den som hadde styrt selskapet Z5 AS, men at ektefellen E hadde hjulpet til. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten forklarte A imidlertid at han ikke hadde hatt noe med virksomheten i Z5 AS ut over at han gjorde noen mindre «vaktmester-jobber» en gang i blant.
Lagmannsretten er enig med Trygderetten som konkluderte slik i forhold til spørsmålet om As aktivitet i ovennevnte virksomheter:
Lagmannsretten tilføyer at det sentrale vurderingstemaet i forhold til spørsmålet om As inntektsevne er hvilket faktum som må legges til grunn om hans totale aktiviteter i den nevnte næringsvirksomheten. Det bemerkes i tillegg at A ikke på noe tidspunkt forut for NAV Kontrolls undersøkelsessak kan sees å ha gitt noen opplysninger om sin involvering i selskapet Z3 AS overhodet – et byggfirma som han var med å etablere allerede i 2005 da reguleringsarbeidet i det planlagte boligområdet på Y nærmet seg en avslutning. Dette firmaet alene hadde som nevnt en omsetning i 2007 på 5,4 millioner kroner og i 2008 en omsetning på i overkant av 3 millioner kroner. Z4 hadde i samme år en omsetning på kr 1.319.885,- og kr 2.146.630,-. Forbindelsen mellom opprettelsen og driften av Z3 AS som A var deleier av og styreleder i, og den samtidige utviklingen av boligtomtområdet i regi av Z4 som A var innehaver av, er iøynefallende. Også Z5 AS som A eide sammen med sin ektefelle og som han var styreleder for, hadde betydelig omsetning i 2007 og 2008. Alle de tre virksomhetene hadde felles kontorer i [adresse] i X.
Det er dessuten flere holdepunkter for trygdemyndighetenes standpunkt om at A var vesentlig mer involvert i den daglige driften av virksomhetene enn det han senere har gitt uttrykk for. Det vises i den forbindelse særlig til vitneforklaringen fra F, As egen forklaring til politiet 13. februar 2013 og opplysningene som fremkom gjennom konkursbehandlingen i boet til Z4, Z3 AS og Z5 AS i 2009/2010, jf. vitneforklaringen til bostyreren. Det er for øvrig ingen tvil om at A i forbindelse med søknadene om uførepensjon i 2006 og 2007 overfor trygdemyndighetene klart må sies å ha «underrapportert» og holdt tilbake vesentlige opplysninger av sentral betydning for vurderingen av hans inntektsevne. Dette reduserer troverdigheten av hans senere forklaringer hvor han forsøker å gi inntrykk av langt mindre aktivitet i nevnte næringsvirksomhet enn det som ellers har fremkommet.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at As involvering i og interesse av ovennevnte virksomheter med bl.a. løpende finansiering, administrasjon, organisering og drift av et relativt omfattende tomteutviklingsprosjekt og annen virksomhet i Z4, samt byggevirksomheten i Z3 AS og barvirksomhet i Z5 AS, utvilsomt har krevd langt mer omfattende styring, kontroll og oppfølging fra A personlig enn det han senere har anført. Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med Trygderetten i at A på søknads- og vedtakstidspunktet i 2007 hadde en betydelig inntektsevne etter folketrygdloven § 12-7, og at han følgelig ikke var berettiget til uførepensjon.
Trygdekontorets vedtak 13. september 2007 ble således truffet på uriktig faktisk grunnlag. I en slik situasjon vil vedtaket være ugyldig dersom det er grunn til å regne med at feilen har virket inn på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at søknaden ville ha blitt avslått dersom trygdekontoret hadde hatt fullstendige opplysninger om As betydelige engasjement i næringsvirksomheten som nevnt.
A har også gjort gjeldende at konkursene i 2009 under enhver omstendighet medførte at han etter det tidspunktet hadde en «restinntektsevne» på mindre enn 50%, og at det er en mangel ved Trygderettens kjennelse når det ikke er vurdert om han oppfylte kravene til uførepensjon på et senere tidspunkt. Til dette bemerker lagmannsretten at når grunnlaget for den uførepensjonen A ble innvilget i 2007 er bortfalt grunnet ugyldighet på vedtaktstidspunktet, og det senere verken er fremsatt konkrete opplysninger om vesentlige endringer i hans helsesituasjon eller noen søknad om uførepensjon fra et senere tidspunkt, så er det heller ingen foranledning til å vurdere dette spørsmålet nærmere. Formelle hindringer for utøvelse av næringsvirksomhet etter 2009 grunnet konkurs og eventuelt konkurskarantene, endrer åpenbart ikke den vurderingen av hans inntektsevne i 2007 som ble lagt til grunn etter at alle relevante opplysninger har kommet frem.
Når det for øvrig gjelder tiden etter 2013 og om grunnlaget for uførepensjon kan være til stede grunnet opplysningene i saken om As forverrede helsetilstand etter en bilulykke i 2014, viser lagmannsretten til Trygderettens kjennelse hvor det bemerkes at A i tilfelle må sette frem nytt krav om uføretrygd.
Trygderetten har etter dette verken lagt feil faktum til grunn eller bygd på feil rettsanvendelse. Når det gjelder anførslene om at kjennelsen må oppheves grunnet saksbehandlingsfeil blant annet ved at det er gitt mangelfull begrunnelse, har lagmannsretten heller ikke funnet grunnlag for det. Det tilføyes i denne forbindelse at Trygderetten i sin begrunnelse også har vist til de vurderinger NAV Klageinstans har gitt for sitt syn i oversendelsesbrevet til Trygderetten, og som for øvrig er tatt inn i fulltekst i kjennelsen. For øvrig har lagmannsretten som nevnt full prøvingsrett, og saken har blitt tilstrekkelig opplyst gjennom hovedforhandlingen til at lagmannsretten har kunnet ta stilling til de materielle spørsmål saken reiser knyttet til gyldigheten av vedtaket om uførepensjon fra 2007.
Søksmålet rettet mot punkt 1 i Trygderettens kjennelse 22. januar 2016 har etter dette ikke ført frem, og Staten blir å frifinne.
2. Spørsmålet om tilbakekreving av utbetalt uførepensjon
Vilkåret for å kreve ytelsene betalt tilbake er at mottakeren «forsto eller burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil» eller at mottakeren «forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger», jf. folketrygdloven § 22-15 første ledd. Dersom mottakeren ikke bare har utvist alminnelig uaktsomhet, men har opptrådt grovt uaktsomt eller handlet med forsett, kan det i tillegg beregnes et rentetillegg på 10% av beløpet som kreves tilbake, jf. § 22-17a.
Som følge av foreldelsesreglene, har NAV Kontroll Forvaltning i vedtaket 2. juli 2014 krevd tilbakebetaling for perioden 1. september 2011 til 31. desember 2013 med til sammen kr 573.149,-. I vedtaket ble også vilkårene for å kreve renter i tillegg ansett oppfylt, slik at totalt tilbakekrevingsbeløp utgjorde kr 630.463,-. I oversendingsbrevet til Trygderetten, fastholdt NAV Klageinstans at det var grunnlag for å kreve tilbake kr 573.149,- fra A, uten at det ble tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om rentetillegg.
Lagmannsretten er enig med Trygderetten i at A klart må anses for å ha vært uaktsom ved å ha forårsaket utbetalingen gjennom å ha gitt manglende og ufullstendige opplysninger om sin faktiske inntektsevne ved fremsettelsen av søknaden om uførepensjon i 2007 og i årene frem til 2010 da aktiviteten hans i næringsvirksomhet opphørte. Det vises til vurderingene og redegjørelsen ovenfor under punkt 1. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid stilles spørsmål om graden av denne uaktsomheten var den samme i perioden 1. september 2011 til 31. desember 2013 som det er krevd tilbakebetaling for, selv om A heller ikke i denne perioden på eget initiativ ga ytterligere opplysninger. Dette gjelder spesielt når As forhold i denne perioden ses i lys av trygdemyndighetenes egen oppfølging av opplysninger som ellers var fremkommet.
Trygderetten har vurdert graden av As uaktsomhet i forhold til spørsmålet om å kreve renter, og konkludert med at vilkåret om «grov uaktsomhet» eller «forsett» i folketrygdloven § 22-17a ikke er oppfylt. Trygderetten uttalte om dette:
A har for lagmannsretten anført at det under enhver omstendighet foreligger «særlige grunner» til å se bort fra et eventuelt tilbakebetalingskrav i saken under henvisning til folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd. Denne bestemmelsen lyder:
I Gyldendals rettsdata med kommentarer til bestemmelsen heter det bl.a.:
Og videre op.cit:
...
I NAV Kontroll forvaltnings vedtak om tilbakekreving 2. juli 2014 ble forholdet til § 22-15 fjerde ledd vurdert slik:
I NAV Klageinstans sitt oversendingsbrev til Trygderetten 11. mai 2015 er det ved spørsmålet om tilbakekreving lagt til grunn at vilkårene var til stede etter § 22-15 første ledd andre punktum, idet Klageinstansen mente A hadde «forstått at utbetalingen var feil fordi han samtidig som han mottok 100 prosent uførepensjon, utviste betydelig aktivitet i flere firmaer som han var involvert i, enten som eier, styreleder, styremedlem eller på annen måte». Forholdet til § 22-15 fjerde ledd ble ikke omtalt eksplisitt, men klageinstansen uttalte bl.a.:
Til tross for at Trygderetten kom til at A kun hadde utvist simpel uaktsomhet samtidig som trygdemyndighetene etter Trygderettens syn burde ha fulgt opp saken bedre etter 2010/2011, ble ikke forholdet til bestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd vurdert særskilt i kjennelsen 22. januar 2016. Etter lagmannsrettens syn er dette etter omstendighetene en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av punkt 2 i Trygderettens kjennelse som ugyldig.
A har gjennom hele saken argumentert for at den aktiviteten han utviste i bl.a. Z4, Z3 AS og Z5 AS ikke var av en slik art og omfang at det kunne få betydning for hans rett til uførepensjon. Dette har ikke ført frem når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av vedtaket fra 2007, og det må dessuten legges til grunn at han har forårsaket det ugyldige vedtaket gjennom uaktsomt å ha gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger om de faktiske forhold.
Det er imidlertid ubestridt at A ikke har mottatt pensjonsgivende inntekter fra denne virksomheten, og det er dessuten ubestridt at han etter konkursene heller ikke har vært involvert i noen tilsvarende aktiviteter. Når trygdemyndighetene i samme periode (fra 2010 til 2013) åpenbart mottar opplysninger fra annet hold som burde gitt grunn til nærmere undersøkelser av grunnlaget for og eventuelt stans i utbetalingen av hans uføreytelser uten at dette gjøres, er det etter lagmannsrettens syn nærliggende å vurdere spørsmålet om det foreligger «særlige grunner» etter folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd til hel eller delvis nedsettelse av kravet om tilbakebetaling som refererer seg til samme periode.
Søksmålet har på dette punkt ført frem.
3. Sakskostnader
As påstander og hovedanførsler må forstås slik at han mener å ha hatt krav på uførepensjon i hele perioden fra september 2007 til 31. desember 2013 slik at vilkårene for tilbakekreving av den grunn heller ikke er til stede. Dette har han ikke fått medhold i, og staten blir frifunnet i søksmålet rettet mot ugyldiggjøringen av vedtaket om uførepensjon. Han har imidlertid fått medhold i at vedtaket om tilbakebetaling er ugyldig, i den forstand at lagmannsretten har kommet til at Trygdemyndighetene eventuelt må vurdere forholdet til folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd på nytt dersom kravet fastholdes.
På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at staten uansett har vunnet saken i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. A er da etter hovedregelen i bestemmelsen ansvarlig for motpartens sakskostnader.
Etter lagmannsrettens syn foreligger imidlertid tungtveiende grunner som tilsier at A likevel fritas fra ansvaret for statens omkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises til at spørsmålet om tilbakebetaling også var et viktig punkt for A. Det vises også til sakens velferdsmessige betydning for A og styrkeforholdet mellom partene, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd c).
Det tilføyes at utfallet av omkostningsavgjørelsen etter lagmannsrettens syn ville blitt den samme dersom dette vurderes etter tvisteloven § 20-3.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning: