Saken gjelder tvist om ansvaret etter en selvskyldnerkausjon og reiser i hovedsak spørsmål om omfanget av kausjonistens ansvar og lempning av eventuelt ansvar etter avtaleloven § 36 på det grunnlag at det er urimelig å gjøre ansvaret gjeldende.

Ved stevning til Nedre Telemark tingrett 27. august 2015 reiste Smart Fuel AS sak mot A med krav om betaling av 6 500 000 kroner. Grunnlaget for kravet var selvskyldnerkausjon stilt av A 23. januar 2013.

A nedla påstand om frifinnelse. Han gjorde prinsipalt gjeldende at kausjonsansvaret var bortfalt.

Før saksanlegget hadde saksøkeren fått medhold i et krav om arrest for kravet på 6 500 000 kroner ved Larvik tingretts kjennelse 7. mai 2015 og Agder lagmannsretts kjennelse 22. juni 2015 [LA-2015-91372]. I prosesskriv 16. august 2016 utvidet A saken i medhold av tvisteloven § 15-1 annet ledd ved å fremme krav om erstatning for kostnadene ved behandlingen av arrestsaken med 264 910 kroner, og han nedla også påstand om at arresten skulle oppheves.

Hovedspørsmålet i saken er hvordan kausjonserklæringen skal forstås. Det er hensiktsmessig å gjengi teksten allerede innledningsvis:

«A, fødselsdato 0.0.1954 stiller seg herved som selvskyldnerkausjonist for Y AS og Æ AS, organisasjonsnr. [nummer] og [nummer] sine forpliktelser ovenfor AS Norske Shell, organisasjonsnr. 914807077.

Fra den dag kausjonisten blir krevet under denne kausjon påløper forsinkelsesrente med den til enhver tid gjeldende rentesats etter forsinkelsesrenteloven og eventuelle omkostninger.

Ansvar etter denne kausjonen består fullt og helt inntil Y AS og Æ AS har innfridd sine forpliktelser ovenfor AS Norske Shell.

Denne kausjonen, som er en selvskyldnerkausjon, innebærer at ansvar kan gjøres gjeldende mot A som kausjonist så snart debitors forpliktelser er misligholdt.

Kravet, som forfaller til betaling i sin helhet dersom en enkelt termin ikke blir betalt til fastsatt tid, kan inndrives uten søksmål etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2.»

Nederst på kausjonserklæringen er det gjort en påtegning hvor det fremkommer følgende:

«Kausjonen opphører når bankgaranti på 6 500 000 er avgitt fra Y's bank.».

Smart Fuel AS ble utfisjonert fra Norske Shell AS (Shell) og overtok fordringen. Smart Fuel AS har senere endret navn til ST1 Norge AS (heretter ST1 Norge).

Lagmannsretten gjengir følgende redegjørelse for saksforholdet i tingrettens dom på side 2 og 3:

«AS Norske Shell har i flere år vært leverandør av drivstoff til transportselskapet Y AS. I september 2014 ble Smart Fuel AS utfisjonert fra AS Norske Shell. Smart Fuel AS var det overtakende foretaket. Det er ikke omtvistet at Smart Fuel AS er rett kreditor for kravet.

A (heretter A) var tidligere daglig leder og styreleder i Y AS. Y kjøpte bensin/diesel på kreditt av Norske Shell. Kreditten var rullerende. Y betalte fortløpende gammel gjeld til Norske Shell, samtidig som de på ny fylte drivstoff og dermed pådro seg ny gjeld. Y ble fakturert en gang per måned, med betalingsfrist på 30 dager.

Grunnet høy kredittramme og forsinkelser i innbetalingene, krevde Norske Shell sikkerhet for kreditten som ble gitt til Y. 1. mars 2011 kausjonerte Ys morselskap Z Eiendom AS (da A Eiendom AS) for Ys forpliktelser.

23. januar 2012 avga Z Eiendom AS og datterselskapene Z AS og Æ AS en utvidet selvskyldnerkausjon, hvor de kausjonerte solidarisk for enhver gjeldsforpliktelse ett eller flere av selskapene måtte ha eller pådra seg overfor Norske Shell.

Høsten 2012 ønsket Norske Shell ytterligere sikkerhet for sine fordringer mot Y. Partene er enige om at det skulle stilles sikkerhet i form av bankgaranti, men uenige om på hvilket tidspunkt garantiens omfang på kr 6,5 millioner ble avklart.

Spørsmålet om bankgaranti måtte styrebehandles i Bamble og Langesund Sparebank. Da dette trakk noe ut i tid, foreslo Norske Shell at A skrev under på en personlig selvskyldnergaranti. Dette ble gjort 23. januar 2013. I kausjonen garanterte A for Ys «forpliktelser» overfor Norske Shell.

Samme dag som A underskrev selvskyldnerkausjonen, ble det avholdt møte mellom A, Norske Shell og Bamble og Langesund Sparebank. Temaet for møtet var bankgarantien.

Etter styrebehandlingen i Bamble og Langesund Sparebank, ble det klart at banken stilte krav om depositum tilsvarende størrelsen på bankgarantien for å utstede denne. Norske Shell foreslo at depositumet ble innbetalt direkte til dem istedenfor til banken. 15. mai 2013 ble kr 2 millioner overført til Norske Shell. Ytterligere midler ble ikke overført.

Sommeren 2014 ble det holdt forhandlinger mellom A, A Eiendom AS og Y på debitorsiden og DnB Bank ASA, Bamble Sparebank og Norske Shell på kreditorsiden. Det ble inngått en finansieringsavtale med varighet ut året 2014. I avtalen ble As selskaper dels tilstått forlenget kreditt og dels avdragsutsettelse på lån. Under møtet forpliktet A seg som privatperson til å ta opp et lån på kr 3,4 millioner for å betale en privat forpliktelse til A eiendom AS.

Y misligholdt sine forpliktelser og det ble åpnet konkurs i selskapet 18. november 2014.»

Tingretten avsa 2. september 2016 dom med slik slutning:

Av dommens premisser fremgår det at A ikke fikk medhold i sine motkrav vedrørende arresten. Dette var avledede krav som var betinget av at han fikk medhold i hovedsaken, jf. dommen side 19. Tingretten skulle formelt frifunnet saksøkeren for disse kravene.

A anket dommen 28. september 2016. Anken gjaldt dommen i sin helhet, også avgjørelsen i motsøksmålet.

ST1 Norge tok til gjenmæle i anketilsvar 25. oktober 2016.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 15. og 16. mai 2017.

A nedla slik påstand:

Prinsipalt:

1.	A frifinnes for kausjonskravet fra ST1 Norge AS.

2.	Arresten gjennomført i sak nr. T-2015-122943 ved Namsmannen i Larvik og kjennelsen i sak nr. 15-091372ASK-ALAG oppheves.

3.	ST1 Norge AS dømmes til å innen 14 dager betale erstatning til A med kr 243.635.

Subsidiært:

4.	A dømmes til å betale et beløp til St1 Norge AS etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 4.500.000,00.

I begge tilfeller:

5.	A tilkjennes sakens kostnader for tingretten og for lagmannsretten.

Anken rettet seg mot tingrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisvurdering. Lagmannsretten fremmet saken til realitetsbehandling etter tvisteloven § 29-22 annet ledd uten å ta standpunkt til saksbehandlingsanken. Dette var i forståelse med den ankende part.

Tingretten har gjort grundig rede for den ankende parts påstandsgrunnlag i dommen på side 6 til 9. Lagmannsretten viser til redegjørelsen og finner det tilstrekkelig å gi følgende oppsummering:

Prinsipalt må kausjonserklæringen tolkes slik at kausjonen ble stilt til sikkerhet for den gjeld som var påløpt på tidspunktet da erklæringen ble avgitt 23. januar 2013. Kausjonen gjaldt ikke løpende forpliktelser. Betalingene fra Y AS (heretter Y) gikk til fradrag på de eldste gjeldspostene. Det innebar at kravet på cirka 9 millioner kroner var fullt nedbetalt 28. april 2013. Da opphørte kausjonsansvaret.

Ordlyden støtter dette tolkningsalternativet. Kausjonen er ikke stilt for løpende forpliktelser, slik som den solidariske kausjonen 21. februar 2012 av A Eiendom AS, Y AS og Æ AS.

Shell påberopte ikke kausjonen før etter at Y gikk konkurs. Da var kravet over 9,4 millioner kroner. Det er påfallende at kausjonen ikke ble nevnt under forhandlingene med kreditorene som munnet ut i avtalen 5. juni 2014.

ST1 Norge har bevisbyrden for at kausjonen omfattet løpende forpliktelser.

Subsidiært må kausjonsavtalen settes til side, helt eller delvis i medhold av avtaleloven § 36 fordi det er urimelig å gjøre den gjeldende. A var den svake part og ble satt under et betydelig press. Innholdet i kausjonserklæringen ble ikke diskutert. Shell burde klargjort at den gjaldt løpende forpliktelser. Shell opptrådte illojalt. Det vises til prinsippet i finansavtaleloven § 61. Det var også illojalt ikke å påberope kausjonen under forhandlingene i juni 2014. Shell fratok A en reell forhandlingsposisjon og overholdt ikke sin tapsbegrensningsplikt. A har helseproblemer og er uten midler etter konkursene i hans selskaper. Han er uten annen inntekt enn arbeidsavklaringspenger og har i en alder av 64 år svake utsikter på arbeidsmarkedet.

Subsidiært må kravet fra ST1 Norge reduseres med 2 000 000 kroner som ble innbetalt som depositum. Depositumet erstattet bankgarantien.

Hvis han blir frifunnet for kausjonskravet, har A i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 32-11 krav på erstatning for sakskostnadene han pådro seg i forbindelse med arresten med til sammen 243 635 kroner. Arresten må også oppheves.

ST1 Norge AS har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten viser til tingrettens grundige redegjørelse for ankemotpartens anførsler på side 4 og 5 og finner det tilstrekkelig å gi følgende oppsummering:

Tingrettens dom er riktig.

Kausjonen sikret, som bankgarantien, Ys løpende forpliktelser overfor Shell. Ordlyden og formålet med kausjonen tilsier dette. Dersom As tolkning var riktig, ville kausjonen bortfalt i slutten av april 2013. A må ha forstått at Shell ikke ville fortsette å levere drivstoff til Y uten at kausjonsansvaret bestod til det enten ble avløst av bankgarantien eller depositumet på 6,5 millioner kroner.

Shell opptrådte ikke illojalt. Det er ikke urimelig å gjøre ansvaret gjeldende. A var som næringsrivende vel kjent med risikoen forbundet med å stille kausjon. Shell har ikke opptrådt passivt eller krenket sin tapsbegrensningsplikt. Kravet mot A ble fremsatt rett etter at Y gikk konkurs. Det er ikke opplyst hvordan A eventuelt kunne redusert sitt tap. Gjelden var i hele perioden omkring kredittrammen på 9,3 millioner kroner.

De øvrige kreditorene ble gjort kjent med kausjonen på møtet i juni 2014. Dette har uansett ikke betydning.

Det kan ikke legges vekt på As nåværende svake økonomiske stilling eller helse. Det er grunn til å tro at han har overført verdier til ektefellen for å unngå at de skulle tjene til dekning for kreditorene. Av denne grunn fikk ST1 Norge arrest for kravet. Retten fant det sannsynliggjort at ektepakten ble inngått for at A skulle unndra seg kreditorforfølgning.

Innbetalingen av depositumet på 2 millioner kroner reduserte ikke kausjonsansvarets omfang. Kausjonen var ikke beløpsbegrenset og gjaldt inntil bankgarantien ble stilt. Det ble den aldri. Beløpet er trukket fra den samlede gjelden på 9,4 millioner kroner.

Kravet på erstatning for sakskostnadene i arrestsaken kan ikke føre frem. Kravet bestod da begjæringen om arrest ble fremsatt.

Lagmannsrettens vurdering:

Lagmannsretten er kommet til at anken delvis må tas til følge. A gis medhold i sin subsidiære påstand om at kausjonsansvaret er redusert med det deponerte beløpet på 2 millioner kroner. For øvrig fører anken ikke frem.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at kausjonen som ble stilt 23. januar 2013, omfattet Ys løpende forpliktelser overfor Shell for leveranser av drivstoff til Ys biler. Den konkrete tolkningen byr ikke på slik tvil at det er nødvendig å trekke inn bevisbyrdebetraktninger eller alminnelig retningslinjer for avtaletolkning av mer subsidiær karakter. Lagmannsretten kan på alle vesentlige punkter tiltre tingrettens utførlige begrunnelse i dommen på side 9 til 15 som dekkende også for lagmannsrettens standpunkt. Det er ikke kommet frem nye momenter i ankesaken. Lagmannsretten sammenfatter sitt syn slik:

Bakgrunnen for at Shell høsten 2012 stilte vilkår om bankgaranti for å fortsette leveransene til Y, var at Y hadde problemer med å betale fakturerte krav i tide, og at kredittrammen var høy. På tidspunktet for kausjonen var utestående beløp i overkant av 9 millioner kroner. Det ble avtalt mellom partene at bankgarantien skulle være på 6,5 millioner kroner, og at garantien skulle dekke den til enhver tid ubetalte gjeld til Shell for drivstoffleveranser. Dette er ikke omtvistet.

Det trakk noe ut med forhandlingene mellom A og Bamble og Langesund Sparebank om bankgarantien. Selvskyldnerkausjonen ble stilt med det formål å tjene som midlertidig sikkerhet inntil bankgarantien var på plass. Det bekreftes ved den håndskrevne påtegningen på kausjonserklæringen om at kausjonen opphørte når bankgarantien var avgitt fra Ys bank.

Formålet med kausjonen tilsier at den, som bankgarantien, skulle dekke Ys løpende forpliktelser overfor Shell. Det er etter lagmannsrettens oppfatning også den mest naturlige forståelse av ordlyden. A stilte seg som selvskyldnerkausjonist for Y og Æ AS «sine forpliktelser ovenfor A/S Norske Shell.» Lagmannsretten kan ikke se at noe forskjellig ordlyd i to tidligere kausjonserklæringer tilsier en annen forståelse.

Da det viste seg at banken ikke ville stille bankgaranti uten at det var innbetalt et depositum på 6,5 millioner til sikkerhet for regresskravet, ble partene enige om at Y heller skulle innbetale dette beløpet som depositum til Shell. Det er enighet om at depositumet på samme måte som bankgarantien skulle dekke Ys løpende forpliktelser overfor Shell for kjøp av drivstoff.

Dersom kausjonen, som anført av A, bare dekket kravet per 23. januar 2013, ville det medført at sikkerheten raskt ble redusert. Det er opplyst at Y i snitt fikk levert drivstoff for minst 170 000 kroner daglig. Løpende innbetalinger ble avskrevet mot de eldste forpliktelsene. De beregningene som er fremlagt, viser at kravet ville vært oppgjort i slutten av april 2013. A kan ikke ha unngått å forstå at Shell ikke ville fortsette å levere drivstoff på slike betingelser.

Lagmannsretten finner tolkningen av kausjonserklæringen så vidt klar at det ikke kan begrunne et annet resultat at kausjonen ikke ble spesielt omtalt i avtalen 5. juni 2014 mellom Y ved A og fordringshaverne DnB, Bamble og Langesund Sparebank og Shell. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til tingrettens behandling av dette spørsmålet i dommen på side 12 og 13.

Lagmannsretten er også enig med tingretten i at det ikke er grunnlag for lempning av As forpliktelser etter kausjonsavtalen i medhold av avtaleloven § 36, verken helt eller delvis. Det er etter en samlet vurdering ikke urimelig å gjøre avtalen gjeldende.

Det er heller ikke noe grunnlag for As anførsler om at Shell opptrådte illojalt eller unnlot å begrense sitt tap. Anførslene på disse punktene inngår som momenter ved rimelighetsvurderingen etter § 36.

Lagmannsretten tiltrer tingrettens grundige begrunnelse på side 15 til 17 i dommen som dekkende også for lagmannsrettens standpunkt. Heller ikke på dette punkt foreligger det nye momenter i ankesaken. Det fremstår som et mer relevant virkemiddel for å løse de gjeldsproblemer A er kommet i etter konkursen i hans selskaper, å søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, uten at lagmannsretten vil uttrykke noe syn på vilkårene for dette. Lagmannsretten legger vesentlig vekt på As posisjon både i selskapet som var hoveddebitor og i selskapene som tidligere hadde stilt solidarisk kausjon. Han hadde forutsetninger for å vurdere risikoen forbundet med å stille kausjonen, som han etter lagmannsrettens bevisvurdering forstod var et vilkår for å fortsette leveransene av drivstoff, og han kunne selv regulert gjeldens størrelse i form av å kontrollere de løpende drivstoffuttakene.

Lagmannsretten har merket seg at Larvik tingrett i kjennelsen 7. mai 2015 og Agder lagmannsrett i kjennelsen 22. juni 2015 [LA-2015-91372] i saken om arrest fant det sannsynliggjort at A ved opprettelsen av ektepakt 7. mai 2013 foretok en vesentlig formuesoverføring til ektefellen på et tidspunkt da han var klar over at han ikke ville få bankgarantien. Lagmannsretten fant det, som tingretten, sannsynliggjort at formålet med ektepakten var å unndra seg kreditorforfølgning. Dette spørsmålet har ikke vært gjenstand for bevisførsel i nærværende sak utover dokumentasjon av kjennelsene. Selv benekter A at ektepakten innebar noen gave. Lagmannsretten finner at opplysningene om ektepakten taler mot at kausjonsansvaret lempes, men det er ikke nødvendig å legge selvstendig vekt på dette momenter. Vilkårene for lempning er ikke oppfylt uansett.

A har subsidiært gjort gjeldende at kausjonsansvaret skal begrenses til maksimalt 4,5 millioner kroner, etter fradrag av 2 millioner kroner som ble innbetalt til Shell som depositum. På dette punktet er lagmannsretten kommet til at anken fører frem og skal bemerke:

Partene hadde avtalt at det skulle stilles bankgaranti for 6,5 millioner kroner. Dette beløpet ville bare dekke en del av kreditten på i overkant av 9 millioner kroner som Shell ydet Y.

Selvskyldnerkausjonens inneholdt ikke en uttrykkelig beløpsbegrensning. Likevel var det avtalt at kausjonen i sin helhet skulle bortfalle når bankgarantien ble stilt. I arrestsaken ble det ikke funnet sannsynlig at selvskyldnerkausjonen var ment å dekke noe mer enn beløpet på 6,5 millioner kroner det skulle stilles sikkerhet for. ST1 Norge begrenset seg i nærværende sak til å kreve dom for dette beløpet.

Avtalen om bankgaranti ble avløst av avtalen om at Y skulle stille et depositum på samme beløp. Hvilken virkning det eventuelt ville ha at bare deler av depositumet ble innbetalt, har partene etter lagmannsrettens oppfatning ikke tenkt på, og dette ligger utenfor rammen av avtalen. Man kan se det slik at kausjonsansvaret i sin helhet bestod inntil hele depositumet var innbetalt, slik tingretten kom til. Alternativet er å se overføringen av 2 millioner kroner som en delvis sikkerhetsstillelse, slik at det gjenstod 4,5 millioner kroner.

Lagmannsretten tar som tingretten i arrestsaken utgangspunkt i at sammenhengen mellom kausjonen og bankgarantien tilsa at kausjonen var begrenset til beløpet på 6,5 millioner som det skulle stilles garanti for. Det er da naturlig konsekvens at depositumet på 2 millioner kroner blir ansett som en delvis sikkerhetsstillelse som går til fradrag i det samlede beløpet på 6,5 millioner kroner.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ST1 Norge skal tilkjennes 4,5 millioner kroner.

Etter resultatet kan As påstand om at arresten skal oppheves, og kravet om erstatning for sakskostnader i arrestsaken ikke føre frem. A fremmet disse kravene for tingretten med krav om dom i medhold av tvisteloven § 15-1 annet ledd. Kravene førte ikke frem, og ST1 Norge skulle derfor vært frifunnet. Lagmannsretten avhjelper feilen ved å avsi frifinnelsesdom.

Etter resultatet av ankesaken har begge parter fått medhold av betydning, og krav på sakskostnader skal for begge instanser avgjøres etter tvisteloven § 20-3. Avgjørelsen treffes under ett for alle krav som er tvistegjenstand, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd annet punktum.

Hovedregelen i § 20-3 er at sakskostnader ikke tilkjennes. En part som har fått medhold av betydning uten å vinne saken, jf. § 20-2, kan likevel helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis tungtveiende grunner tilsier det. I tillegg til momentene i § 20-2 tredje ledd annet punktum skal det særlig legges vekt på hvor mye parten har fått medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken.

ST1 Norge har fått medhold i den største delen av kravet, og en vesentlig del av sakskostnadene knytter seg til behandlingen av hovedspørsmålet om tolkningen av kausjonsavtalen og spørsmålet om lempning. Avgjørelsen av disse spørsmålene var ikke spesielt tvilsom. A fikk heller ikke medhold i kravet om erstatning for arresten, men dette var et avledet krav som medførte ubetydelige merkostnader.

Saken gjelder et spørsmål av stor velferdsmessig betydning for A. Iallfall da saken ble reist etter konkursen i hans selskaper, var han ressursmessig i en svak stilling i forhold til motparten. I en sak som gjaldt kausjonsansvar for næringsdrivende bør dette momentet likevel etter lagmannsrettens oppfatning tillegges begrenset vekt etter prinsippet i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

A tilbød før saksanlegget å betale 680 000 kroner som endelig oppgjør. Etter utfallet av saken kan det ikke legges noen vekt på at ST1 Norge ikke aksepterte dette forlikstilbudet.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fravike hovedregelen i tvisteloven § 20-3. To millioner kroner er et svært betydelig beløp. Det er ikke opplyst at ankemotparten har fremsatt noe forlikstilbud.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning: