Lagmannsretten bemerker:

Basert på strafferettens krav mht bevis og bevisvurdering, herunder at påtalemyndigheten har bevisbyrden og at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legges ut i fra bevisførselen i lagmannsretten følgende saksforhold til grunn som bevist:

Ekteparet D og C ble i juli 2012 forledet av E og B til å låne i overkant av NOK 3 mill i Dnb. B ga C beskjed om å overføre NOK 2,5 mill til bankkonto tilhørende X AS, hvilket hun gjorde. Overføringen skjedde 8 august 2012.

E og B er i Borgarting lagmannsretts dom 23 mars 2015 (sak nr 14-111327AST-BORG) [LB-2014-111327] dømt for grovt bedrageri overfor ekteparet D. Dommen er rettskraftig og det foreligger ingen opplysninger som indikerer at denne dommen ikke er korrekt. Lagmannsretten legger således til grunn som bevist at transaksjonen skjedde som beskrevet på s 19 i Borgarting lagmannsretts dom, slik [anonymiseringen er ulik Agder lagmannsretts dom, Lovdatas anm.]:

«C forklarte at det kom nær 3,2 millioner kroner inn på ekteparets konto i begynnelsen av august 2012. B hadde gitt henne beskjed om at hun skulle beholde nær 750 000 kroner av disse, og at hun skulle overføre resten til et selskap ved navn X AS. Hun spurte B om hvorfor hun skulle gjøre det, og han svarte at også denne transaksjonen hadde med det endelige forsikringsoppgjøret å gjøre. B forsikret henne om at dette var en lovlig ordning, og hun stolte på ham. Hun ringte B da pengene kom, slik hun hadde fått beskjed om, og han kjørte henne deretter til banken for å overføre pengene til X AS. B instruerte henne om at betalingen skulle merkes med «lån til kjøp av vareparti». C bestrider at overføringen var ment som noen investering.»

X AS var på tidspunktet for overføringen av de NOK 2,5 mill eid av tiltalte A, som også disponerte selskapets konti.

I perioden 9-14 august 2012 ble i alt NOK 2,3 mill overført fra kontoen i X AS til konti A eide personlig. I tillegg tok han 9 august ut NOK 200 000 i kontanter.

Videre tok han frem til 10 september 2012 ut NOK 1 mill i kontanter fra egne konti fordelt på 10 ulike uttak.

I perioden 9 til 16 august 2012 overførte A fra personlige konti NOK 1 075 mill til konti tilhørende F, G og H. A forsøkte først å ta ut hele beløpet kontant, men banken nektet det. Han tok da kontakt med B og spurte om tilbakeføringen kunne ordnes på annen måte. B insisterte på å få hele beløpet kontant og at det hastet. F og G var ansatt i et firma A eide kalt Y AS. H er venn av A. A sa til sine medhjelpere at bankene kunne være skeptiske til at så store beløp ble tatt ut kontant. A rådet dem til å si i banken at beløpene skulle brukes til båt- eller bil kjøp, noe også en av dem gjorde.

F, G og H tok, med unntak for et beløp på NOK 1000 for Fs vedkommende, ut de overførte beløpene i kontanter kort tid etter at de var kommet på deres respektive konti.

A, F, G og H har forklart at kontantbeløpene de tok ut ble overlevert til A samme dag de ble tatt ut. Lagmannsretten legger det til grunn.

A har forklart at han overleverte beløpene han hadde fått fra F, G og H samt et beløp han hadde liggende i en safe, i alt NOK 2,5 mill til B, d v s tilsvarende det ekteparet D hadde betalt til X AS' konto. B har bekreftet at han mottok NOK 2,5 mill fra A. Utbetalingene til B skjedde suksessivt få dager etter at A hadde fått hånd om kontantene. Lagmannsretten legger disse forklaringene til grunn.

Straffeloven § 317 rammer bl a den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling. Andre straffalternativ rammer den som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Som å yte bistand regnes bl a det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet.

Lagmannsretten er, som tingretten, ikke i tvil om at A ved overleveringen av beløpet på NOK 2,5 mill til B har ydet bistand til å sikre B utbytte av straffbar handling og at As opptreden pga størrelsen på beløpet er grov. Han har da åpenbart objektivt sett forbrutt seg mot straffeloven § 317 fjerde ledd, slik også tingretten kom til.

Avgjørende for skyldspørsmålet etter straffeloven § 317 første jf fjerde ledd blir om påtalemyndigheten har ført bevis for subjektiv skyld, d v s at A handlet forsettlig.

Forsett foreligger i flere former, ref straffeloven (2005) § 22 pkt b, bl a når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen (her straffeloven § 317 fjerde ledd) «med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen», (sannsynlighetsforsett).

Lagmannsrettens flertall, alle med unntak av Hege Lund, er kommet til at påtalemyndigheten har ført bevis for at A da han disponerte over pengene innbetalt til X AS konto som beskrevet ovenfor og ga pengene videre til B i det minste holdt det som mest sannsynlig at pengene var utbytte av straffbar handling.

Flertallet har ved vurderingen lagt avgjørende vekt på måten A betalte pengene til B sammenholdt med det han da visste om Bs tidligere handlinger og forretningsførsel.

A har forklart at B kontaktet ham med forespørsel om investeringsmuligheter for midler han hadde fått i gave fra noen «reservebesteforeldre», og at pengene NOK 2,5 mill kom inn på X AS konto noen dager senere. Videre at B kontaktet ham, sannsynligvis dagen etter, og meddelte at han likevel ikke ønsket å investere pengene via A, men ha dem tilbake. I flg A sa B at han måtte ha pengene utbetalt kontant, og at det var årsaken til at tilbakebetalingen ikke skjedde på mer naturlig vis, eks ved tilbakeføring via bankkonto eller v/ bankremisse. Til tross for at han var sterkt opptatt med andre prosjekter, hevder A at han, vederlagsfritt, aksepterte en slik tungvint og tidkrevende måte å tilføre B midlene på.

A og B var bekjente fra flere år tilbake og hadde truffet hverandre jevnlig bl a i travspill og pokermiljøet i Sandefjord. A hadde også tidligere bistått B med pengetransaksjoner, ref nedenfor.

B, som i likhet med A er bosatt i Sandefjord, er straffet for bedrageri overfor eldre tidligere. Hans virksomhet som «[yrke]» har vært negativt belyst i fjernsynsprogrammet «TV-2 hjelper deg». A har også tidligere, i 2010, «hjulpet» B ved å stille en av sine konti til disposisjon for B slik at han har kunnet få ut midler, til sammen NOK 515 000 kontant, angivelig fordi Bs økonomiske situasjon gjorde at han ikke kunne få de ut selv. En av As medhjelpere ved transaksjonen, H, har forklart at han var godt kjent med Bs dårlige rykte.

Flertallet finner det ikke tvilsomt at A på det aktuelle tidspunkt var fullt på det rene med at B både hadde dårlig rykte og dårlig økonomi. Bs forklaring til A på hvordan han hadde fått hånd om midlene, gave fra «reservebesteforeldre», hadde A etter omstendighetene ingen grunn til å tro på. Uten at det tillegges avgjørende vekt er det i flg politirevisor Gina Katrine Kjendlie et beløp på rundt NOK 250 000 av de NOK 2,5 mill som kom inn på Xs konto som ikke er sporbare. Beløpet kan ha gått til A selv. A har forklart at han hadde svært god privatøkonomi på angjeldende tidspunkt, noe som imidlertid ikke gjenspeiles i fremlagte ligningsoppgjør, eller revisors redegjørelse for den økonomiske tilstanden i As selskaper.

Det er på det rene at C og D 28 august 2012 underskrev en erklæring der de bekreftet at «lån stort kr 2.500.000,- gitt til X AS den 8 august 2012 er tilbakebetalt i sin helhet».

I dommen 23 mars 2015 [LB-2014-111327] i straffesaken mot B gir Borgarting lagmannsrett følgende vurdering:

«I slutten av august kom B tilbake og opplyste at C måtte skrive en erklæring om at pengene hun hadde overført til X AS, var tilbakebetalt i sin helhet. C hadde ikke fått tilbake noen penger i det hele tatt, men hun stolte på B da han sa at det var nødvendig å skrive en slik erklæring. Hun skrev erklæringen på sin egen pc etter diktat fra B. Ifølge C har hun heller ikke senere fått tilbakebetalt noe av beløpet på 2,5 millioner kroner fra B. Av det beløpet hun hadde igjen etter overføringen til X AS, lånte hun 190 000 kroner til E i oktober 2012. I desember samme år lånte hun B 20 000 kroner til kjøp av julegaver.»

Borgarting lagmannsrett la Cs forklaring til grunn. Bevisførselen i nærværende sak gir ikke grunnlag for noe annet.

Avgjørende for forsettsvurderingen i nærværende sak er at erklæringen 28 august 2012 ble skrevet etter at A hadde betalt det alt vesentlige av beløpet på NOK 2,5 mill som kom inn på X AS konto 8 august til B.

A hevder at han aldri ville gjort transaksjonene over ordinære bankkonti, som enkelt kan etterspores, dersom han hadde visst at beløpet på NOK 2,5 mill stammet fra straffbare handlinger. Videre at han betalte kontantbeløpene til B i all åpenhet i lokaler tilhørende Y AS.

Til dette bemerker flertallet at utfallet av bevisvurderingen mht forsett beror på en totalvurdering av opplysninger fremkommet i ankeforhandlingene. Flertallet tillegger ikke måten transaksjonene skjedde på avgjørende betydning. I denne sammenheng bemerkes også at B, som er domfelt for svindel tidligere og visste han også svindlet ekteparet D, ikke vek tilbake for å benytte ordinære bankkonti til gjennomføringen av deler av svindelen overfor ekteparet D.

Mindretallet, Lund, er kommet til at det ikke er bevismessig grunnlag for å dømme A for forsettlig overtredelse, men er ikke i tvil om at han handlet uaktsomt og at forholdet rammes av straffeloven § 317 sjette ledd.

Overensstemmende med flertallets syn kjennes A skyldig i forbrytelse mot straffeloven § 317 fjerde ledd.