Trenger du brukerveiledning?
Få svar på ofte stilte spørsmål her (FAQ)
Lovdata kan dessverre ikke svare på spørsmål angående juridiske problemer. Lovdata kan heller ikke bidra med å tolke regelverket eller finne frem til rettsregler som passer i et bestemt tilfelle. Kontakt den offentlige etaten spørsmålet gjelder, eventuelt advokat eller rettshjelper hvis du har behov for slik bistand.
Fant du ikke det du lette etter?
Send en e-post til support@lovdata.no
LA-2016-161874
Henvisninger: Grunnlova (nynorsk) (1814) §95 | Straffeloven (1902) §28a, §61, §62, §63, §182, §257 | Bilansvarslova (1961) §20 | Vegtrafikkloven (1965) §17, §24, §31 | Menneskerettsloven (1999) EMKN A6
Om rettskraft
Sør-Øst politidistrikt har den 4. april 2016 satt A, født 0.0.1970, under tiltale ved Nordre Vestfold tingrett til fellelse etter:
Nordre Vestfold tingrett avsa dom den 13. september 2016 med slik domsslutning:
Under henvisning til straffeloven (1902) § 61, § 62 og § 63 settes straffen til fengsel 75 – syttifem – dager. Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager.
A har påanket dommen. Anken retter seg mot skyldspørsmålet for post I, straffutmålingen og inndragningsavgjørelsen.
Anken ble henvist til ankeforhandling ved beslutning 12. oktober 2016. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 2. februar 2017. A møtte og forklarte seg. Han erkjente seg ikke skyldig etter post I. Det ble avhørt to vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som er nedtegnet i rettsboken.
Aktor nedla påstand om at A må dømmes etter tiltalens post I, og at straffen for dette forhold og de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom settes til samfunnsstraff i 75 dager med gjennomføringstid på 120 dager og subsidiær fengselsstraff i 75 dager, og med et fradrag på 2 dager for varetekt. Aktor har lagt vesentlig vekt på tidsmomentet ved straffepåstanden. Hun opprettholdt påstanden om inndragning av bil, 100 liter diesel på 5 kanner, plastlanger og tappeutstyr, jf. straffeloven § 35.
Forsvareren påsto frifinnelse etter post I og at han ellers måtte bli å anse på mildeste måte.
[Lagmannsretten bemerker]
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall i avgjørelsen av skyldspørsmålet etter post I:
A ble stoppet av tollvesenet bak rattet i en Ford Transit varebil. Det var nærmere midnatt og han var alene i bilen. Denne manglet nummerskilt foran, men var utstyrt med et årsprøvekjennemerke bak. Det viste deg at prøvekjennemerket var meldt stjålet. I lasterommet fant tollerne fem Jerrykanner med til sammen 100 liter diesel, to tomme 200 liters plastfat samt en slange tilkoblet en 12 volts pumpe. A har forklart at utstyret ble brukt til å tømme/fylle drivstoff. Politiet ble tilkalt og han ble pågrepet.
Til politiet forklarte han at dieselen var kjøpt av en entreprenør i Drammen- distriktet som han kjente, men som han ikke ville oppgi navnet på. Forklaringen har han opprettholdt for tingretten og lagmannsretten. Han har videre forklart at han betalte kr 10 pr liter og han fremholdt at kjøpet var lovlig.
Flertallet – alle unntatt meddommer Randi Hagen Fjellberg – er kommet til at det er bevist utover utover rimelig tvil at A har forøvet tyveri av 100 liter diesel.
I likhet med tingretten finner flertallet det utvilsomt at A hadde stjålet dieselen på Jerrykannene. Det vises for det første til tidspunktet for når han ble stoppet. Det var nær midnatt og det har formodningen mot seg at man frakter lovlig ervervet diesel på dette tidspunkt av døgnet. Dette var i en periode der politiet stadig mottok meldinger om drivstofftyverier. Det var tilrettelagt for ulovlig tapping ved utstyret han hadde med seg. A har forklart at entreprenøren han kjøpte dieselen av, hadde egen pumpe. Det er derfor påfallende at dieselen var fylt på kanner og ikke direkte på bilen, om det var behov for drivstoff til bilen han kjørte. A måtte forstå at han umiddelbart ville pådra seg mistanke om drivstofftyveri ved å kjøre rundt med kanner fylt med diesel og tappeutstyr i bilen. Det har derfor formodningen mot seg at han ville ta sjansen på å kjøre rundt i en uregistrert bil over en lengre strekning, uten å ha forsikringen i orden og uten førerkort, om ikke det var et vesentlig fortjenestepotensial i dette. Ved å betale kr 10 pr. liter måtte mesteparten av en eventuell fortjeneste medgå til transportutgifter. Det skal tilføyes at det skal ha vært såkalt blank diesel på Jerrykannene, hvilket tyder på at dieselen stammer fra biler, og ikke anleggsmaskiner. Det hører med i flertallets vurdering at han tidligere er straffet en rekke ganger for bl.a. tyveri av drivstoff, jf. senere.
Mindretallet – meddommer Fjellberg – finner at det foreligger en viss tvil om dieselen er stjålet. Beslaget i bilen korresponderer ikke med noen konkret anmeldelse. Det er derfor uvisst hvor dieselen stammer fra. I denne situasjon finner mindretallet at forholdet bør vurderes i forhold til heleribestemmelsen.
Mindretallet legger As forklaring til grunn. Det vises for øvrig til at de forhold han tidligere er domfelt for i all hovedsak er erkjente forhold. Tilsvarende erkjennelse foreligger ikke nå.
Entreprenørens salg av diesel vurderer mindretallet å være en ulovlig handling – bl.a. fordi det er tale om drivstoff innkjøpt til gunstig pris til entreprenørens egen virksomhet med regnskapsmessige fradrag for innkjøpsprisen. Dette kan da ikke være drivstoff som lovlig kan omsettes til andre formål enn det den er kjøpt inn for. Mindretallet utelukker at entreprenøren har innberettet salget til A. Eventuell manglende kunnskap om lovligheten må vurderes som rettsvillfarelse, jf. straffeloven § 57, og As kunnskapsmangel kan ikke betraktes som unnskyldelig. Det er her tale om uautorisert omsetning av drivstoff, og situasjonen innbød til høy grad av forsiktighet, også med hensyn til lovligheten.
Lagmannsretten går så over til å vurdere tingrettens inndragningsavgjørelse.
Bilen var registrert med kjennemerke [reg.nr.] første gang i 1997. 16. januar 2012 ble bilen registrert overtatt av X, for så å bli avregistrert i 2014 på grunn av manglende forsikring. 19. januar 2015 ble bilen registrert med ny eier, foreningen Y. I følge enhetsregisteret og førerkortregisteret (Autosys) hadde begge foreninger As bostedsadresse som foretaksadresse, og A var oppgitt som talsperson og styreleder i foreningene. A har forklart at det aldri var noen virksomhet i noen av foreningene. Det er på et rene at bilen sto parkert utenfor hans boligadresse når den ikke var i bruk, det var han som betalte det som var av regninger på bilen, og det var han som hovedsakelig brukte den.
I likhet med tingretten legger lagmannsretten til grunn at A må vurderes som bilens reelle eier. Det var som nevnt ingen virksomhet i de to foreningene som sto oppført som formell eier av den. Bilen var registrert på Y da han ble stoppet med diesellasten. A beskrev foreningen som innholdsløs, uten oppdrag og med to medlemmer til i styret, som ikke tjente annen funksjon enn å oppfylle registreringskravene. A opplyste at det ikke ble betalt noe ved overføringen av eieforholdet mellom de to foreningene og at han så for seg at oppgjøret fra et eventuelt salg av bilen ville tilfalle ham. A skal ha vært eneste bruker av bilen og han hadde alene ansvaret for bilholdet. Under ankeforhandlingen ga A for øvrig uttrykk for at han vurderer at bilen i dag har liten verdi.
Bilen har vært gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling, jf. straffeloven § 35 første og andre ledd. Påtalemyndighetens påstand om inndragning må under disse omstendigheter føre frem, jf. straffeloven § 35. På samme måte må kravet om inndragning av de beslaglagte Jerrykanner med 100 liter diesel og tappeutstyret også tas til følge. Lagmannsretten vil peke på at inndragning alternativt må kunne skje i medhold av straffeloven § 36, alternativt § 37 b uansett det formelle eierforholdet til bilen.
Straffutmåling:
A er domfelt i alt atten ganger siden 1990. Siste dom før den påankede dom er Drammen tingretts dom den 19. august 2014, der han ble dømt til fengsel i 30 dager for kjøring uten førerkort.
Han er dømt eller har vedtatt forelegg femten ganger for kjøring uten førerkort. Seksten av dommene gjelder bl.a. vinningsforbrytelser. Siden 2008 omfatter dommene/foreleggene tjueseks enkelttilfelle av brudd på førerkortplikten. I samme tidsrom er han domfelt for syv tilfelle av forsøk på eller fullbyrdet tyveri/heleri av drivstoff. Han er siden 2010 domfelt for fire tilfelle av bruk av falske kjennetegn. Dommene gjelder for øvrig bilbrukstyveri, bedragerier og en rekke brudd på trafikklovgivningen.
Straffeloven § 61, § 62 og § 63 andre ledd gis anvendelse.
Det har gått i underkant av to år fra de straffbare handlinger til det er avsagt dom i lagmannsretten. Det gikk vel ett år fra saken var ferdig etterforsket til tiltale ble tatt ut. Hovedforhandling for tingretten ble avholdt vel seks måneder senere, og ankeforhandlingen ble deretter gjennomført i overkant av fem måneder senere. Tidsbruken fra saken var klar for påtalevedtak til ankeforhandlingen er således betydelig. Forsvareren har anført at tidsbruken representerer krenkelse av EMK artikkel 6 og brudd på Grunnloven § 95.
Det er noe uklart hvor lang den totale inaktive liggetiden har vært mellom de forskjellige instanser. Lagmannsretten er enig i at påtalemyndigheten må innrømmes en viss behandlingstid fra saken er ferdig fra politiets hånd til den avsluttende påtalebehandling finner sted. Ut fra opplysningene i saken legges det til grunn et tidsspenn på 10 til 12 måneder med det som kan beskrives som fullstendig inaktivitet fra avsluttet etterforskning til tiltalebeslutning ble tatt ut. Behandlingstiden ved tingretten og lagmannsretten har vært lang, men også her må det legges til grunn at å finne passende berammelsestidspunkt m.v. kan være krevende, og saken åpenbart ikke har ligget fullstendig «død» i henholdsvis fem og seks måneder ved de to instansene.
Lagmannsretten vurderer at tidsbruken ligger i grenseområdet for hva som fremstår som krenkelse av Grunnloven § 95 eller EMK artikkel 6 nr. 1, dog slik at tidsmomentet uansett må gi seg åpenbare utslag i straffen, jf. Rt-2005-1571, Rt-2015-788, Rt-2015-1165, og HR-2016-225-S.
Retten har delt seg i et flertall og et mindretall i den konkrete utmålingen av straff:
Flertallet – alle unntatt lagdommer Helliesen – er kommet til at straffen bør settes overensstemmende med aktors påstand til samfunnsstraff i 73 timer med gjennomføringstid på 120 dager og subsidiær fengselsstraff i 75 dager.
Slik flertallet ser det, er en straff på fengsel i 75 til 90 dager et riktig utgangspunkt. Flertallet har lagt avgjørende vekt på den lange inaktivitetstiden hos påtalemyndigheten når man har valgt en annen straffart enn ubetinget fengsel. I tillegg har flertallet vektlagt at A ikke har begått nye lovbrudd i løpet av de vel to årene som er gått siden de handlinger det nå fastsettes straff for ble forøvet. Han har gitt uttrykk for at han har brutt med tidligere livsførsel og bestreber seg nå på å komme tilbake til arbeidslivet. Det foreligger, om ikke en rehabilitering, så en positiv utvikling i livssituasjonen. Det er fare for at fengselsstraff vil forstyrre hans bestrebelser på en endret livsførsel. A er kjent med krav og begrensinger som følger en samfunnsstraff, og han samtykker i dette. Flertallet finner han egnet for denne straffart, og at hensyn til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet.
Mindretallet – lagdommer Helliesen – er kommet til at særlig de allmennpreventive hensyn her taler for ubetinget fengselsstraff. Det er tale om lovbrudd som er sterkt belastende for de som rammes. De lovbrudd A nå er domfelt for vurderes ikke å ligge i det som kan betegnes som kjerneområdet for samfunnsstraff, og han egnethet for denne straffart er ikke vurdert fra kriminalomsorgens side. Mindretallet er etter en samlet vurdering kommet til at hensynet til straffens formål taler mot samfunnsstraff, og slutter seg til tingrettens vurderinger hva angår straffens lengde.
Dom fastsettes i tråd med flertallet.
A har utholdt 2 dager varetekt som det er tatt hensyn til ved utmålingen av samfunnsstraffens lengde og som fragår i den subsidiære fengselsstraffen.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er avsagt med de dissenser det er redegjort for.
Domsslutning:
Straffen for dette forhold og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Nordre Vestfold tingretts dom den 13. september 2016, settes til samfunnsstraff i 73 -syttitre- timer med en gjennomføringstid på 120 -etthundreogtjue- dager jf. straffeloven 1902 § 28a. Den subsidiære fengselsstraff settes til 75 -syttifem- dager. Til fradrag i den subsidiære fengselsstraffen går 2 -to- dager for utholdt varetekt.
Straffeloven 1902 § 61, § 62 og § 63 andre ledd er gitt anvendelse.