Lagmannsretten bemerker:

Det skal utmåles straff for overtredelse av straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ.

Overtredelsen fant sted under en fotballkamp i 4. divisjon mellom tiltaltes klubb, X, og fornærmedes klubb, Y, den 18. august 2015. Y spilte på hjemmebane med 100-200 supportere. Dette er langt flere enn det som er vanlig på 4. divisjonskamper. Laget er stiftet av et albansk miljø, og lagets spillere og supportere er i hovedsak albanske.

Tiltalte har forklart at kampen var viktig for Y med tanke på opprykk, og at det var en opphisset stemning blant hjemmelagets spillere og supportere. Spillende trener på X har forklart at Y fremstår som et aggressivt lag, og at det var en aggressiv stemning på banen og blant lagets supportere, noe som kan ha sammenheng med en fotballkultur som er ulik den norske. Dommeren som dømte kampen har også forklart seg i samme retning, og lagmannsretten legger dette til grunn.

Hendelsen fant sted etter at fornærmede hadde vunnet ballen etter en klarering fra keeper. Mens han skjermet ballen, gikk tiltalte i kroppen på ham bakfra. Dommeren mente fornærmede holdt tiltalte unna med aktive armer, og blåste frispark mot fornærmede som også fikk gult kort for «hensynsløst spill». I samme situasjon snudde fornærmede seg mot tiltalte, og det er enighet om at tiltalte slo ham hardt i ansiktet med knyttet neve så han falt i bakken etter at spillet var avblåst.

Slaget ga fornærmede et kutt på ca. 1,5 centimeter over kinnbenet. Kuttet måtte sys med tre sting og har etterlatt et synlig arr. Fornærmede har forklart at han «var borte» i 5-6 sekunder, men det er ikke holdepunkter for at han skal ha mistet bevisstheten. Ut over kuttet har han heller ikke hatt smerter, plager eller arbeidsudyktighet i etterkant.

Tingretten har subsumert forholdet som legemsbeskadigelse etter straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, og har lagt til grunn at handlingen ikke er straffri etter § 235 første ledd. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til tingrettens rettsanvendelse.

Det heller ikke tvil om at tiltalte hadde fått et slag i ansiktet rett før han slo fornærmede. Bilder viser at tiltalte hadde tydelig merke og hevelse over neseryggen, og retten legger til grunn at det var et kraftig slag. Det er derimot uklart om dette skjedde mens fornærmede skjermet ballen, eller da han snudde seg mot tiltalte etter at dommeren hadde blåst.

Tiltalte har forklart at han opplevde at fornærmede slo ham over nesa med vilje, og at fornærmede deretter kom mot ham. Det er ikke nødvendig å ta stilling til om fornærmede slo med vilje. Tiltalte skal uansett dømmes ut fra hvordan han oppfattet situasjonen. Forklaringen kan ikke utelukkes, og den legges til grunn for straffutmålingen.

Tiltalte har videre forklart at han opplevde seg alvorlig truet av hjemmelagets spillere og supportere etter hendelsen. Han har også mottatt truende telefonoppringninger i etterkant og vært redd for seg selv og familien. Lagmannsretten legger dette til grunn, men kan ikke se at det har noen vekt av betydning for straffutmålingen.

Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ ble hevet fra tre til fire års fengsel ved lovendring 25. juni 2010. Ved lovendringen hadde det allerede funnet sted en gradvis skjerping av straffenivået for vold, og det går frem av forarbeidene at lovgiver ønsket en ytterligere skjerping av straffenivået for grove voldslovbrudd.

I Prop.97 L (2009–2010) på side 37 ga departementet uttrykk for at normalstraffenivået for legemsbeskadigelse i det nedre sjikt av § 229 første straffalternativ i utgangspunkt bør være fengsel i 60 dager, og at straffen for legemsbeskadigelse i grenseområdet mot annet straffalternativ i utgangspunktet bør være fengsel i seks måneder. Flertallet i Stortingets justiskomité sluttet seg til dette, jf. Innst.314 L (2009–2010) side 8. Disse utgangspunktene er også fulgt opp i rettspraksis, jf. blant annet Rt-2012-259 og Rt-2013-1702.

Ut fra skadenes art og omfang, er lagmannsretten enig med tingretten i at overtredelsen i ligger i nedre sjikt for hva som rammes av straffeloven § 229 første straffalternativ. Etter straffeskjerpelsen tilsier dette et utgangspunkt på ubetinget fengsel i 60 dager.

Voldsbruken ligger imidlertid utenfor kjerneområdet for den grove volden lovgiver anså som et «markant samfunnsproblem», og som man ønsket å skjerpe straffene for. Hva slags type vold straffeskjerpelsen særlig tok sikte på å ramme, er beskrevet slik i Prop.97 L (2009–2010) på side 29:

«Grov vold er et vidtfavnende begrep. Svært mange, og til dels ulike, forøvelsesmåter og skadefølger omfattes av det som i dagligtale omtales som grov vold. Spørsmålet om skjerpet straff for grov vold er særlig aktuelt for den uprovoserte volden som er utøvd i det offentlige rom. Den typiske gatevolden som utspilles i tilknytning til opphold på utesteder eller i taxikøer, og hvor det ikke eller i svært beskjeden grad foreligger et hendelsesforløp som forklarer råskapen, befinner seg i kjerneområdet for den voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for.»

Lagmannsretten er ikke kjent med rettspraksis som er retningsgivende for straffenivået ved voldsbruk som går ut over et straffriende samtykke som er gitt i idrettssammenheng.

Straffverdigheten må etter lagmannsrettens vurdering ses i lys av at handlingen begås i en konkurransesammenheng med høyt spenningsnivå og tempo, og hvor tøffe fysiske dueller og risiko for skade er en del av det aksepterte spillet. I dette ligger det også en viss akseptert risiko for regelbrudd, feilvurderinger, misforståelser og impulshandlinger.

Disse forholdene, og at overtredelsene ikke ligger i kjernen for den volden man ønsket å skjerpe straffene for, tilsier etter lagmannsrettens syn at det ved denne typen voldslovbrudd ikke ukritisk kan tas utgangspunkt i normalstraffnivåene som er angitt i forarbeidene.

Derimot må det foretas en konkret vurdering av straffverdigheten ut fra handlingens grovhet i det enkelte tilfellet. En helt sentral del av vurderingen må være hvor markert voldsbruken i art og omfang avviker fra den kroppskontakten og skaderisikoen som må anses som en akseptert del av spillet.

I dette tilfellet er tiltalte dømt for å ha slått fornærmede forsettlig i ansiktet med knyttet hånd og stor kraft. Selv om handlingen skjedde direkte i forlengelsen av en duell under spillets gang, kom slaget også etter at dommeren hadde avbrutt spillet. Voldsbruken innebærer derved – både i art og omfang – et markert avvik fra den type kroppskontakt og skaderisiko som må anses akseptert i fotball. Risikoen for alvorlig skade er høy. Når slaget også resulterer i skade, og tiltalte har utvist skadeforsett slik at straffeloven § 229 kommer til anvendelse, må det klare utgangspunktet for reaksjonen være ubetinget fengsel.

Sett i lys av at handlingen som nevnt ikke ligger i kjerneområdet for straffeskjerpelsen i 2010, at den skjedde mer eller mindre som en impulshandling i forlengelsen av et typisk duellspill med tøff kroppskontakt og høyt spenningsnivå, og at skaden ligger i det nedre sjikt for hva som rammes av § 229 første straffalternativ, legger lagmannsretten til grunn at en ubetinget fengselsstraff på 30 dager kan være et riktig utgangspunkt for straffen.

Sentralt for straffutmålingen i denne saken, er at tiltalte opplevde en forutgående, alvorlig provokasjonshandling fra fornærmede. Retten legger som nevnt til grunn at tiltalte trodde at fornærmede hadde slått ham hardt og forsettlig i ansiktet like forut, og at fornærmede deretter igjen var på vei mot ham. Tiltalte har forklart at han var sint og redd, og at slaget kom som en umiddelbar impulsreaksjon på det slaget han selv fikk.

Ut fra tiltaltes subjektive oppfatning, må det legges til grunn at han selv ble utsatt for et angrep som også innebar et markert avvik fra det som må anses akseptert i fotball. Angrepet må også ses i lys av det som beskrives som en aggressiv atmosfære og spillestil fra motstanderlaget. Lagmannsretten er enig med tingretten i at dette får betydning for straffutmålingen, og at handlingen må anses å være foretatt i berettiget harme slik at straffeloven § 56 bokstav b også får anvendelse.

Det er videre opplyst at tiltalte ble ilagt karantene fra Norges fotballforbund i 14 måneder etter hendelsen. Partene er enige om at dette ikke reiser noen problematikk knyttet til dobbelstraff, jf. Gjengedal, Idrett og Juss (1992) side 211. Ut i fra tyngden av den samlede reaksjonen har lagmannsretten funnet å tillegge dette en viss, men likevel begrenset, vekt, jf. Slettan, Idrett og Juss (1984) side 258.

I formildende retning legger lagmannsretten også vekt på at tiltalte har erkjent de faktiske forhold, og at han fra første stund sterkt har beklaget hendelsen overfor fornærmede. Selv om erkjennelsen neppe har bidratt til sakens opplysning i vesentlig grad, må det legges til grunn at den uansett har hatt en egenverdi, jf. Rt-2005-314 avsnitt 17.

I den samlede vurderingen legger lagmannsretten også sett hen til at saken er blitt gammel. Forholdet ble anmeldt 2. september 2015 og tiltale ble tatt ut 20. april 2016 selv om etterforskningen kun besto av to avhør og innhenting av journalutskrift fra legevakten. I nesten fem måneder etter at anmeldelsen ble inngitt, ble det ikke foretatt noe i saken. Det er også gått ni måneder siden tingrettens dom. Den samlede saksbehandlingstiden er imidlertid ikke unormalt lang, og forholdet er tillagt begrenset vekt.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at straffen bør settes til fengsel i 30 dager som gjøres fullt ut betinget med en prøvetid på to år.

I vurderingen av om det skal utmåles en kort ubetinget fengselsstraff, samfunnsstraff eller betinget fengselsstraff, har retten lagt særlig vekt på tiltaltes oppfatning om at det forelå en forutgående, alvorlig provokasjonshandling som ville være omfattet av straffeloven § 228 tredje ledd, og at handlingen fremstår som en impulspreget reaksjon på denne i direkte forlengelse av et duellspill med tøff fysisk kontakt og høyt spenningsnivå. Lagmannsretten finner det samtidig klart at handlingen er for alvorlig til at det kan reageres med bøtestraff alene, selv om straffeloven § 56 b får anvendelse.

Saken er anket av påtalemyndigheten, og det er ikke adgang til å idømme tiltalte saksomkostningsansvar for lagmannsretten. Dette er ikke til hinder for at han idømmes sakomkostningsansvar for tingretten, jf. straffeprosessloven § 442 og HR-2016-773-U, og det følger av § 436 første ledd at omkostningsansvar som hovedregel skal idømmes. Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostninger idømmes etter dette ikke verken for tingrett eller lagmannsrett.

Lagmannsretten har anvendt bestemmelsene i straffeloven av 1902, idet straffeloven av 2005 ikke vil lede til et gunstigere resultat for tiltalte, jf. straffeloven (2005) § 3.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning