Saken gjelder fastsettelse av tidsramme for forvaring.

Eiker, Modum og Sigdal tingrett avsa 22. februar 2016 dom med slik domsslutning:

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I og straffutmålingen. Ved lagmannsrettens dom av 5. september 2016 ble tingrettens reaksjonsfastsettelse fastholdt.
Domsslutningen lyder:

A, født 0.0.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 148 første straffalternativ og det forhold han er rettskraftig dømt for ved Eiker, Modum og Sigdal tingretts dom 22. februar 2016, det hele sammenholdt med straffeloven (1902) § 61 og § 62 første ledd, til en straff av forvaring i 5 – fem – år. Minstetiden settes til 2 – to – år. Til fradrag i tidsrammen og minstetiden kommer 501 – femhundreogen – dager for utholdt varetekt. Straffen er en fellesstraff med Eiker, Modum og Siogdal tingretts dom 25. februar 2015, jf. straffeloven (1902) § 28 b første ledd bokstav b.

A anket til Høyesterett over reaksjonsfastsettelsen. Under saksforberedelsen ble partene bedt om å uttale seg om at lagmannsretten hadde fastsatt lengstetiden for forvaringen til fem år, mens den hadde ment at en alternativ tidsbestemt straff ville vært fengsel i underkant av tre år. Høyesterett avsa dom 20. oktober 2016 med slik domsslutning:

Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt gjelder forvaringstidens lengde.

Ny ankeforhandling til behandling av spørsmålet om forvaringstidens lengde ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 24. mai 2017. Det ble ikke ført bevis ut over dokumenter inntatt i ankeutdraget.

Forsvareren nedla slik påstand:

I lagmannsrettens dom 5. september 2016 gjøres den endring at forvaringstidens lengde settes til 3 år med en minstetid på 2 år. Til fradrag kommer 762 dager for utholdt varetekt.

Aktor nedla slik påstand:

I lagmannsrettens dom 5/9 2016 gjøres den endring at tidsrammen settes til 3 – tre – år. Minstetid fastsettes ikke. Til fradrag i tidsrammen kommer 762 dager for utholdt varetekt.

Lagmannsretten bemerker at forsvareren og aktor nå er enige om at forvaringstidens lengde bør settes til tre år i samsvar med det som ville ha vært lengden på en alternativ tidsbestemt fengselsstraff. Lagmannsretten slutter seg til dette synspunktet. Det vises til at det foreligger innarbeidet praksis for at lengstetiden ved forvaring fastsettes med utgangspunkt i den alternative fengselsstraffen og at det kreves en særskilt begrunnelse dersom lengstetiden går vesentlig ut over alternativ tidsbestemt straff, jf. Matningsdal, Straffeloven, Alminnelige bestemmelser (2015) side 377 med videre henvisninger. Lagmannsretten mener som aktor og forvarer at det i saken her alt i alt ikke foreligger tilstrekkelig sterke grunner til å fravike dette klare utgangspunktet.

Lagmannsretten er videre enig med aktor i at det ikke er hensiktsmessig å fastsette noen minstetid i denne saken. Det framgår av lovens ordlyd at minstetid ikke er obligatorisk, jf. straffeloven (1902) § 39e andre ledd og straffeloven (2005) § 43 andre ledd. A har nå utholdt varetekt i mer enn to år, og det vil ta ytterligere tid å utforme et egnet forvaringsopplegg for ham. Det vil derfor etter rettens syn være uaktuelt med prøveløslatelse før tidsrammen for forvaringen utløper.

Fradraget for varetekt utgjør per domsavsigelsen 762 dager.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning