LB-2016-204932

InstansBorgarting lagmannsrett – Dom
Dato2017-05-22
PublisertLB-2016-204932
StikkordStrafferett. Grovt ran. Overføring til tvungent psykisk helsevern. Straffeloven (2005) § 328 første ledd jf § 327. Straffeloven (2005) § 62. Samfunnsvern. Gjentakelsesfare.
SammendragVed å true med en skarpladd revolver med spent hane fikk en 26 år gammel mann fire ansatte i en nettbutikk til å bære varer ut i bilen han hadde parkert rett utenfor. Han var psykotisk på handlingstiden. Tiltalte hadde diagnosene paranoid schizofreni, dyssosial personlighetforstyrrelse og personlighets- eller adferdsforstyrrelse som skyldes bruk av flere stoffer. Han hadde misbrukt rusmidler siden 13-årsalderen, og var domfelt seks ganger, herunder for lovbrudd for 8–9 år siden, omfattet av straffeloven § 62 første ledd. På domstidspunktet hadde han vært rusfri i ett år og fem måneder, og var ikke psykotisk. Et flertall på fem dommere fant det klart at det begåtte lovbruddet var omfattet av straffeloven § 62, at gjentakelsesfare var nærliggende og at tvungent psykisk helsevern var nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet.
Henvisninger: Straffeloven (2005) §62, §327, §328
SaksgangSarpsborg tingrett TSARP-2016-104705 – Borgarting lagmannsrett LB-2016-204932 (16-204932AST-BORG/02).
Om rettskraft
ParterA (advokat Erik Dammen Stoltz) mot Oslo statsadvokatembeter (statsadvokat Kirsti Elisabeth Guttormsen).
ForfatterLagdommer Anne-Mette Dyrnes, lagdommer Mats Stensrud og tilkalt dommer, tingrettsdommer Elisabeth Jordan Ramstad.
Meddommere: Arkitekt Åsne Fjellanger, rådgiver Wanja Nilsen, assisterende leder Imran Ahmad Khalid og senior IT-konsulent Shan Jafari.
Henvisninger i teksten Straffeloven (1902) §39, §39b, §229, §232 | Våpenloven (1961) §7, §33 | Vegtrafikkloven (1965) §17, §22, §24, §31 | Straffeprosessloven (1981) §40, §147, §188, §352 | Legemiddelloven (1992) §24, §31 | Psykisk helsevernloven (1999) kap 3, §3-3, §3-7, §4-10, kap5, §5-3, §5-4 | Straffeloven (2005) §20, §40, §79, §82, §189a

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 8. juni 2016 satt A, født 0.0.1989, under tiltale for overtredelse av:

I Straffeloven (2005) § 328 første ledd jf § 327
for å ha å skaffet seg en uberettiget vinning ved å øve vold mot en person eller ved trusler å ha fremkalt alvorlig frykt for vold mot noen, og derved bemektiget seg en gjenstand som tilhørte en annen og/eller tvunget noen til å handle slik at det medførte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for.

Ved avgjørelsen av om ranet er grovt er det særlig lagt vekt på at det er truet med skytevåpen.

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 ca. kl. 10.15 i Grålumveien 4 i Sarpsborg, pekte han mot ansatte i forretningen Z med en ladd 7,5 mm Nagant revolver og uttale blant annet 'dette er et ran', og at det ikke var noe problem for han å sette en kule i hodet på dem eller lignende. Han fikk ved dette de ansatte til å bære esker med klær og andre varer ut i en bil han hadde med seg, herunder dyttet han revolveren mot ryggen til B og uttalte 'fort deg nå, ellers får du en kule i hodet' eller liknende. Han avfyrte så ett skudd opp i luften utenfor forretningen før han dro fra stedet.

II Straffeloven (2005) § 189a
for ulovlig å ha bevæpnet seg med skytevåpen på offentlig sted og bevæpningen ansees grov idet det særlig legges vekt på at våpenet var ladd, og at bevæpning av andre grunner var særlig farlig

Grunnlag:
Mandag 21.12.2015 i tidsrommet fra ca. kl. 10.00 og fram til han ble pågrepet, i Sarpsborg og på E6 mellom Sarpsborg og Vestby, hadde han med seg en 7,5mm revolver av merket Nagant og en 6,35mm pistol av merket Guerre Herstal. Revolveren var ladd, og under det i post I beskrevne forhold bar han våpenet med spent hane og avfyrte ett skudd i luften. Pistolen ble oppbevart i en bag han hadde ved siden av seg i bilen sammen med ammunisjon som passet i våpnet.

III Vegtrafikkloven § 31 første ledd jf annet ledd jf tredje ledd jf fjerde ledd jf § 22 første ledd
for å ha ført en motorvogn når han var påvirket av alkohol (ikke edru) eller andre berusende eller bedøvende midler

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 fra ca. kl. 10.00 og frem til han ble pågrepet, i Sarpsborg og omegn samt på E6 mellom Sarpsbog og Vestby, førte han en uregistrert Toyota HiAce varebil, til tross for at han var påvirket av alkohol, diazepam, klonazepam og THC.

IV Vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 17 første ledd
for å ha brukt motorvogn uten at den var påsatt lovlige kjennemerker.

Grunnlag:
Til tid og på sted som beskrevet under post III brukte han en Toyota Hiace varebil uten at den var påsatt lovlige kjennemerker.

V Vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 24 første ledd første punktum
for å ha ført motorvogn uten å inneha gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner

Grunnlag:
Til tid og på steder som beskrevet under post III, førte han der nevnte motorvogn til tross for at han ikke hadde gyldig førerkort.

VI Legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd
for uten lovlig atkomst å ha brukt narkotika

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 forut for kl. 1030 i Sarpsborg, brukte han diazepam, klonazepam og THC.

VII Våpenloven § 33 jf § 7 første ledd
for å ha kjøpt eller på annen måte ervervet skytevåpen uten tillatelse fra politimesteren

Grunnlag:
Forut for 21.12.2015 på et for politiet ukjent sted, ervervet han en 7,5mm revolver av merket Nagant og en 6,35mm pistol av merket Guerre Herstal.

I tiltalebeslutningen er det for det tilfelle at en må legge til grunn at tiltalte var psykotisk på handlingstidspunktet, tatt forbehold om nedleggelse av påstand om overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 62.

Sarpsborg tingrett avsa 24. november 2016 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1989, dømmes for overtredelse av

-straffeloven 2005 § 328 første ledd jf § 327
-straffeloven 2005 § 189 a
-vegtrafikkloven § 31 første ledd jf annet ledd jf tredje ledd jf fjerde ledd jf § 22 første ledd
-vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 17 første ledd
-vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 24 første ledd første punktum
-legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd
-våpenloven § 33 jf § 7 første ledd

sammenholdt med straffeloven 2005 § 79 bokstav a og b til forvaring med en tidsramme på 2 – to – år. Straffen er en tilleggsdom til Oslo tingretts dom av 12. januar 2016, jf straffeloven 2005 § 82.

Varetekt kommer til fradrag med 340 – trehundreogførti – dager.

A har erklært anke over Sarpsborg tingretts dom av 24. november 2016. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle tiltaleposter.

Ankeforhandling ble holdt 8.-12. mai 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. A, tretten vitner og de to rettsoppnevnte, rettspsykiatrisk sakkyndige har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt 7 hovedspørsmål og 2 tilleggsspørsmål, subsidiært 7 nye hovedspørsmål og 2 tilleggsspørsmål. Spørsmålene lød:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha å skaffet seg en uberettiget vinning ved trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noen, og derved bemektiget seg en gjenstand som tilhørte en annen?

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 i Grålumveien i Sarpsborg, pekte han mot ansatte i forretningen Z med en ladd revolver og uttalte blant annet 'dette er et ran', og at det ikke var noe problem for han å sette en kule i hodet på dem eller lignende. Han fikk ved dette de ansatte til å bære esker med klær og andre varer ut i en bil han hadde med seg, herunder dyttet han revolveren mot ryggen til B og uttalte 'fort deg nå, ellers får du en kule i hodet' eller liknende. Han avfyrte så ett skudd opp i luften utenfor forretningen før han dro fra stedet.

Spørsmål 2 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares hvis spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves flere enn 6 stemmer.)

Er den i spørsmål 1 nevnte overtredelse å anse som grov?

Spørsmål 3 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i ulovlig å ha bevæpnet seg med skytevåpen på offentlig sted?

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 i tidsrommet fra ca. kl. 10.00 og fram til han ble pågrepet ca kl 10.50, i Sarpsborg og på E6 mellom Sarpsborg og Vestby, hadde han med seg en revolver og en pistol. Revolveren var ladd, og under det i spørsmål 1 beskrevne forhold bar han dette våpenet med spent hane og avfyrte ett skudd i luften. Pistolen ble oppbevart i en bag han hadde ved siden av seg i bilen sammen med ammunisjon som passet i våpnet.

Spørsmål 4 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares hvis spørsmål 3 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves flere enn 6 stemmer.)

Er den i spørsmål 3 nevnte overtredelse å anse som grov?

Spørsmål 5 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha ført motorvogn når han var påvirket av alkohol og/eller andre berusende eller bedøvende midler?

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 førte han en Toyota Hiace varebil til tross for at han var påvirket av alkohol og/eller diazepam, klonazepam og THC.

Spørsmål 6 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha brukt motorvogn uten at den var påsatt lovlige kjennemerker?

Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i spørsmål 5, førte han den der nevnte motorvogn uten at den var påsatt lovlige kjennemerker.

Spørsmål 7- hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha ført motorvogn uten å inneha gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner?

Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under spørsmål 5, førte han den der nevnte motorvogn til tross for at han ikke har gyldig førerkort.

Spørsmål 8 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i uten lovlig atkomst å ha brukt narkotika?

Grunnlag:
Mandag 21. desember 2015 forut for kl. 10.30 i Sarpsborg, brukte han diazepam, klonazepam og THC.

Spørsmål 9 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha kjøpt eller på annen måte ervervet skytevåpen uten tillatelse fra politimesteren?

Grunnlag:
Forut for 21. desember 2015, ervervet han en 7,5 mm revolver av merket Nagant og en 6,35 mm pistol av merket Guerre Herstal.

Spørsmål 10 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 1 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 1 beskrevne handlingen?

Spørsmål 11 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 10 er besvart bekreftende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Er den i spørsmål 10 nevnte overtredelse å anse som grov?

Spørsmål 12 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 3 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 3 beskrevne handlingen?

Spørsmål 13 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 12 er besvart bekreftende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Er den i spørsmål 12 beskrevne overtredelse å anse som grov?

Spørsmål 14 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 5 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 5 beskrevne handlingen?

Spørsmål 15 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 6 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 6 beskrevne handlingen?

Spørsmål 16 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 7 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 7 beskrevne handlingen?

Spørsmål 17 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 8 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har tiltalte A begått den i spørsmål 8 beskrevne handlingen?

Spørsmål 18 – hovedspørsmål
(Dette spørsmål skal bare besvares dersom spørsmål 9 er besvart benektende. For å svare ja på spørsmålet kreves flere enn 6 stemmer.)

Har A begått den i spørsmål 9 beskrevne handlingen?

Hovedspørsmålene 1, 3 og 5-9 ble besvart med nei. Spørsmål 10-18 ble besvart med ja.

Lagmannsrettens fagdommere legger til grunn at lagrettens kjennelse innebærer at tiltalte var psykotisk og dermed utilregnelig på handlingstiden, men at han har begått handlingene. Kjennelsen er i tråd med aktors anbefaling om å svare nei på de ni første spørsmålene fordi påtalemyndigheten ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde for at tiltalte var tilregnelig på handlingstiden.

Det bemerkes at de sakkyndige var i tvil. Ettersom de bare skal konkludere med at tiltalte var psykotisk når de er klinisk sikre, medfører tvilen at de konkluderte med at tiltalte ikke var psykotisk. For lagmannsretten ble C ført som nytt vitne. Som legevaktslege tok hun i mot tiltalte på Sarpsborg legevakt på ransdagen ca. kl. 1300, det vil si noen timer etter ranet. Tiltalte fortalte om psykotiske symptomer, og etter Cs vurdering støttet hans adferd at han var psykotisk. Hun anbefalte at han ble henvist til Sykehuset Østfold for utredning. Samme kveld fattet konstituert overlege D vedtak om overføring fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, jf. psykisk helsevernloven § 3-3. Både behandlings- og farekriteriet i loven ble ansett for å være til stede. Tidsnære bevis fra timene rett etter ranet sammenholdt med tiltaltes forklaring om sin tilstand forut for ranet, tilsier etter fagdommernes vurdering at det er rimelig tvil om tiltaltes tilregnelighet på handlingstidspunktet.

Lagrettens kjennelse legges til grunn, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.

Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 62.

Forsvareren nedla påstand om at tiltalte frifinnes.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern er til stede.

En samlet lagmannsrett skal bemerke:

Lovbruddene og situasjonen høsten 2015

På bakgrunn av lagrettens svar på spørsmål 10-18 og tiltaltes erkjennelse som er i samsvar med bevisene for øvrig, legges følgende faktum til grunn om lovbruddene som tiltalte har begått.

Fra slutten av 2014 bodde A (tiltalte) på [institusjon 1] – et heldøgns bo- og omsorgssenter på X i Østfold. Han ble utskrevet dit fra Akershus universitetssykehus (Ahus) til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, jf. psykisk helsevernloven kapittel 3. Han ble tvangsmedisinert hver fjerde uke, først med Cicordinol, senere med Xeplion (depotsprøyter). Han hadde kontakt med distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Sarpsborg, som også hadde ansvar for tvangsmedisineringen. Han var dessuten pålagt å avgi regelmessige urinprøver til fastlegen i Sarpsborg.

Tiltalte forklarte for lagmannsretten at han ruset seg på illegale rusmidler, så vel som alkohol, under oppholdet på [institusjon 1] uten at det fikk konsekvenser. Personalet og sykehuset var klar over rusingen på grunn av tilbakemeldinger om positive utslag på urinprøvene. I oktober 2015 kuttet han ut de illegale rusmidlene på egen hånd. Men fordi han fikk stemmer i hodet, aldri fikk fred for TV-skjermer og ikke fikk sove, bestemte han seg etter fem ukers rusfrihet for å ta rusmidler igjen, angivelig for å komme tilbake til et bedre nivå. Han fortalte ikke om problemene til personalet på [institusjon 1] eller DPS. Helgen før 21. desember inntok han Rivotril, «blåvalium» samt hasj, og dessuten alkohol. Han bestemte seg om kvelden den 20. desember 2015 for å begå ranet. Han forklarte at «stemmene» ga ham positiv feedback på planen og tenkte at det kunne føre til at noen tok hånd om ham, enten politiet eller sykehuset.

Om morgenen den 21. desember drakk tiltalte whisky. Han gikk innom kontoret på [institusjon 1] for å gi beskjed om at han hadde skaffet seg skyss til mormoren, som han skulle være hos i julen. Han disponerte en bil som sto parkert utenfor [institusjon 1]. Bilen var avskiltet og hadde et punktert bakdekk, noe det må legges til grunn at tiltalte var klar over.

Tiltalte kjørte bilen rundt kvartalet til lokalene til Z. Med seg i bilen hadde han en Nagant 7,5 mm revolver som var ladd med fem eller seks kuler i magasinet. Han var klar over dette, men husker ikke når han ladde den. Han hadde også med seg en veske med en Guerre Herstad 6,35 mm pistol og ammunisjon. Han ville ikke svare på spørsmål om hvordan han hadde skaffet seg våpnene, men erkjenner at han ikke hadde tillatelse til det. Tiltalte parkerte bilen utenfor Z, tok på seg en caps og en buff som han trakk over nesen, og gikk ut av bilen med spent hane på den skarpladde revolveren. Inngangsdøren til Z var åpen, men tiltalte banket på. Det var fire ansatte til stede i butikken. En av dem åpnet og fikk umiddelbart revolveren rettet mot ansiktet. Hun trodde først at det var tull, men innså at det var alvor da hun skjønte at revolveren var ladd. Tiltalte presset henne innover i lokalet. Hun skalv av redsel, men tiltalte tok henne på skulderen og sa at hun ikke trengte å være redd, samtidig som han fortsatte å peke på henne med våpenet.

Tiltalte sa «Slapp av, dere er forsikra», eller lignende og kommanderte de ansatte til å bære ut varer til bilen. Daglig leder sa de ansatte skulle gjøre som raneren sa, og de satte i gang med å bære ut klær. Tiltalte truet med å skyte hvis han ikke fikk dyre varer, men butikken selger billige klær og kostymer, ikke merkevarer. Tiltalte ba dem innledningsvis om å gi fra seg mobiltelefonene, men han han glemte både dette og kravet om dyre varer.

Han holdt revolveren med spent hane under hele ranet, også mens han tok ut bunker med jeans, som han leverte til de ansatte, med revolverløpet pekende mot dem under klesbunken. Tiltalte sa at alle måtte hjelpe til, ellers skulle han skyte dem en kule i hodet, eller lignende. Før han gikk, sa han at hvis de ansatte kontaktet politiet, skulle han finne ut hvor de bodde og komme og ta dem. Tiltalte skjøt et skudd opp i lufta, før han avsluttet med si «Takk for hjelpen, ha det bra», eller lignende.

De ansatte i butikken beskrev tiltalte som rolig under hele ranet, som varte ca. 30 minutter. Han virket beruset, men var klar på hva han ville ha. Ved en anledning holdt han revolveren mot ryggen eller nakken til den daglige lederen i butikken og truet med å skyte ham en kule i hodet, hvis han ikke skyndet seg, eller lignende. Han benyttet ikke fysisk vold.

Hva gjelder de ansattes reaksjoner på ranet, legger lagmannsretten til grunn at to av dem ble redde for å dø, særlig en av de kvinnelige ansatte. Det er ikke opplyst om at noen av de ansatte ble sykmeldt eller fikk behandling for psykiske skader etter ranet.

Daglig leder ringte politiet umiddelbart etter at tiltalte hadde forsvunnet ut av syne. Tiltalte kjørte ut på E6 hvor bilen ble stanset av politiet rett før avkjøringen til Vestby. Tiltalte gjorde ikke motstand mot pågripelsen. Han ble tatt med til Sarpsborg legevakt for undersøkelse av om han var påvirket av alkohol eller narkotika, samt en psykiatrisk vurdering. Analyseresultater viser at han under kjøringen var påvirket av alkohol med en promille på 0,63. Han var også påvirket av diazepam, klonazepam og THC.

Tiltalte ønsket ikke å forklare seg til politiet, men erkjente for både tingretten og lagmannsretten at han hadde foretatt handlingene i tiltalen. Selv om tiltalte var utilregnelig på handlingstiden, er det etter lagmannsrettens syn ikke tvilsomt at han handlet forsettlig.

Tiltaltes bakgrunn

Tiltalte er 27 år gammel og har vært uføretrygdet siden omkring 2013. I sammendraget i rettspsykiatrisk erklæring 12. april 2016 er hans bakgrunn beskrevet slik:

Han har vokst opp som enebarn under ustabile forhold med begge foreldrene i de tidligste barneårene. Begge foreldrene var rusmisbrukere og som lite barn var han mye overlatt til seg selv. Da han var fire år gammel døde hans far av overdose. Da han var syv år fikk mormoren foreldreansvaret og han bodde hos henne til han var 13 år gammel. Han mener at han hadde det bra hos henne. 13 år gammel ble han sendt til en barneverninstitusjon fordi han ruset seg mye og svært ofte skulket skolen. Igjennom oppveksten har han vært på hele ni institusjoner og skal ha hatt liten evne til å tilpasse seg. Observanden tviler på at han har fullført grunnskole, men tilegnet seg grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning i barneskolen. Han har utdannet seg til tømrer i perioder hvor han har vært fengslet. Han har ikke avtjent militærtjeneste og kun hatt noen strøjobber opp igjennom.

Tiltalte begynte å ruse seg på alkohol og hasj i 13-årsalderen. Siden har han inntil høsten 2015 ruset seg kontinuerlig på ulike narkotiske stoffer, bare avbrutt av korte opphold ved innleggelser og fengsling. Som nevnt holdt han seg på eget initiativ rusfri i omkring fem uker fra oktober 2015. Etter ranet har han ikke brukt rusmidler, unntatt en gang i august 2016. Sprekken ble avdekket ved urinprøve. Tiltalte har både til de sakkyndige og lagmannsretten forklart at han nå er motivert for å leve et rusfritt liv. Han opplever fortsatt russug, men i mindre grad enn før.

Siden 2008 har tiltalte hatt hyppig kontakt med det psykiske helsevernet. Han har vært innlagt ved Ahus, akuttpsykiatrisk eller spesialspsykiatrisk avdeling iallfall 15 ganger, de fleste ganger på tvang. Inntil 2014 ble psykosene ansett for å være rusutløste. I 2014 ble han utredet i prosjektet Tematisk organisert psykoseforskning (TOP-prosjektet) ved Oslo universitetssykehus, og han fikk diagnosen F20 Paranoid schizofreni. Det var da observert at han hadde psykotiske symptomer i lengre perioder med dokumentert rusfrihet. Denne diagnosen har vært benyttet ved senere innleggelser. I 2014 fikk han også diagnosen F19.71 Personlighets- eller atferdsforstyrrelse som skyldes bruk av flere stoffer. Tiltalte er dessuten fra mars 2013 diagnostisert med F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse.

De sakkyndige har lagt diagnosene til grunn for sin vurdering, dog under noe tvil når det gjelder psykosediagnosen, noe som kommer til uttrykk i deres første erklæring 12. april 2016.

Tiltalte har i flere år vært medisinert med det antipsykotiske medikamentet Cisordinol. I 2016 ble dette byttet ut med Xeplion. Han får nå Xeplion 75 mg/dose hver fjerde uke (depotsprøyter).

Rettspsykiatrisk vurdering av tiltalte

Tiltalte ble prejudisielt observert 12. februar 2016 av psykologspesialist Svein Alfarnes. Denne antok at tiltalte var i en tilstand tilsvarende psykose på handlingstiden og undersøkelsestiden, og anbefalte en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse.

Sarpsborg tingrett oppnevnte to rettspsykiatrisk sakkyndige – psykologspesialist Pål Grøndahl og psykiater Ove Westgård. De avga erklæring 12. april 2016 hvor de konkluderte med at tiltalte ikke var psykotisk på handlingstiden, men at han var det på undersøkelsestiden.

Den rettsmedisinske kommisjon uttalte 12. april 2016 at den hadde behandlet erklæringen uten å finne vesentlige mangler, jf. straffeprosessloven § 147 tredje ledd. Kommisjonen kommenterte likevel blant annet følgende:

Gitt det foreliggende premissgrunnlaget der de sakkyndige har funnet observanden psykotisk på undersøkelsestiden etter nærmere tre måneder i beskyttede omgivelser (varetekt) og med beskrevet regelmessig tilførsel av antipsykotikum, vil det være en logisk slutning at han også må kunne antas å ha vært psykotisk på handlingstiden gitt den samme underliggende psykoselidelse, seks uker etter siste depotinjeksjon med antipsykotikum, og etter inntak av rusmidler som er beskrevet å gi ham psykosesymptomer. Eventuelt at en tvil om «psykotisk» på handlingstiden, burde medført tvil om «psykotisk» på undersøkelsestiden.

I forbindelse med ankesaken ble de sakkyndige bedt om å utarbeide en ny rettspsykiatrisk erklæring, eventuelt en tilleggserklæring. Det ble gitt et mandat tilsvarende det som ble gitt ved oppnevningen for tingretten, men med ett nytt punkt der de sakkyndige ble bedt om å gjøre rede for prognosen for As adferd og personlige funksjonsevne, herunder blant annet risiko for voldsadferd.

De sakkyndige avga tilleggserklæring 20. mars 2017. De fant ikke grunnlag for å supplere vurderingene i sin erklæring 12. april 2016, men besvarte det nye punktet i mandatet. Lagmannsretten kommer straks tilbake til deres vurderinger på dette punkt.

Den rettsmedisinske kommisjon uttalte 28. april 2017 at tilleggserklæringen hadde vesentlige mangler og viste til sin uttalelse til den første erklæringen. Kommisjonen påpekte at det burde gjennomføres nye samtaler med tiltalte for å undersøke hans aktuelle fungering. Kommisjonen ønsket videre en utdypning av de sakkyndiges vurdering av om observanden kunne antas å ha vært bedre fungerende på handlingstiden enn på undersøkelsestiden i 2016, samt hans fungering ved en ny undersøkelse nå. De sakkyndige ble bedt om å besvare merknadene i en tilleggserklæring.

Kommisjonens merknader ble besvart i tilleggserklæring 8. mai 2017. Den sakkyndige Westgård hadde samtale med tiltalte 2. mai 2017. På tiden for undersøkelsen i mai 2017 vurderte de sakkyndige tiltalte som ikke psykotisk. På bakgrunn av den nye undersøkelsen og kommisjonens bemerkninger, endret de sakkyndige sin konklusjon om tiltaltes tilstand da han ble undersøkt i mars 2016. De anså ham således som ikke psykotisk på begge tidspunkter.

Kommisjonen uttalte 8. mai 2017 at den hadde vurdert den nye tilleggserklæringen uten å finne vesentlige mangler.

Det fremgår av det som er sagt foran at kommisjonen ikke har hatt noe å bemerke til de sakkyndiges vurdering av tiltaltes prognose, herunder om risikoen for ny voldsadferd. I de sakkyndiges tilleggserklæring 20. mars 2017 er det lagt til grunn at tiltalte har en paranoid schizofreni.

Om prognose og behandling står følgende i erklæringen:

Paranoid schizofreni er vanligvis en psykisk lidelse observanden må forvente å ha hele livet. Per i dag finnes det få rapporter om at tilstanden kan kureres fullstendig (selv om det er ulike oppfatninger om akkurat dette), men symptomer kan dempes med antipsykotisk medikasjon. Eksempelvis Cisordinol eller Xeplion som observanden har mottatt og mottar og en kan lære seg å leve med symptomene via samtaleterapi. Slik det også fremgår av drøftingen ovenfor får pasienten forverring av sine symptomer når han inntar rusmidler, særlig sentralstimulerende stoffer som amfetamin. Prognosen må derfor anses å være best dersom observanden mottar antipsykotisk legemiddelbehandling og samtidig forholder seg uten inntak av rusmidler. Erfaring så langt synes å vise at observanden selv under innleggelse i sikkerhetspsykiatriske døgnseksjoner inntar slike rusmidler under permisjoner, og det er også dokumentert perioder over tid med dette når han bor i bemannet bolig i Sarpsborg.

Ved vurderingen av risikoen for nye voldshandlinger, har de sakkyndige understreket at slike vurderinger er beheftet med stor grad av usikkerhet. De sakkyndige bygde sin vurdering på sykehusets risikovurderinger ved bruk av HCR-20 – en sjekkliste for voldsrisikovurdering basert på risikofaktorer i fortiden, nåtiden og fremtiden.

Under overskriften «Samlet voldsrisikovurdering» står blant annet følgende i de sakkyndiges erklæring:

Etter gjennomgang av risikofaktorene i HCR-20 antar de sakkyndige at observanden befinner seg i en høyrisikogruppe for å begå nye framtidige voldshandlinger utenfor institusjon som fengsel og sykehus. Også i institusjon har den vist seg å være moderat til høy; det vises her til historikk med vold mot både sykepleier og lege inne i psykiatrisk sykehus. Observandens dyssosiale personlighetsforstyrrelse gjør at voldsrisikoen vurderes høy også i faser med adekvat antipsykotisk behandling og rusfrihet med tanke på at observanden i mindre grad vektlegger et eventuelt offers opplevelse av en voldshandling dersom handlingen kan gjøre at han selv oppnår noe.

( .. )

Det som antas å redusere voldsrisiko er adekvat oppfølging som skissert ovenfor og at hjelpeapparatet samlet er enig i dette. Observanden vurderes klart å være i behov av opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern hvor innleggelse i døgnseksjon vurderes tett ved tilbakefall av psykotiske symptomer. Fortsatt samtalebehandling med fokus på rusfrihet, tilbakeføring til samfunnet, utdanning og yrkesliv samt gjenoppta normale sosiale relasjoner vurderes også relevant. Men det må bemerkes at observanden til nå i liten grad har evnet en slik strukturert og målrettet tilnærming til omverdenen.

Tiltaltes sykdomsutvikling

Den 13. mai 2016 ble tiltalte innlagt psykiatrisk sikkerhetsavdeling ved Ahus (heretter også omtalt som Lurud) som varetektssurrogat, jf. straffeprosessloven § 188 annet ledd, og har siden vært der.

Lege og spesialist i psykiatri Mohammad Yousaf var behandler for tiltalte fra august 2016 til februar 2017 og har senere vært teamleder med fagansvar for tiltaltes behandling. Som behandler har han satt seg inn i tiltaltes sykehistorie og utviklingen fra tiltalte ble skrevet inn på Ahus til Yousaf selv overtok behandlingsansvaret. Lagmannsretten legger til grunn at Yousaf har god kjennskap til tiltaltes sykdomsutvikling.

Den 24. november 2016 søkte Yousaf om forlengelse av tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i inntil ett år for tiltalte. Kontrollkommisjonen samtykket 22. desember 2016 til inntil ett års forlengelse fra samme dato.

Yousaf fattet 16. februar 2017 vedtak om overføring til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold ved Y DPS uten samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-10. I vedtaket fremgår det at han vurderte tiltalte som utskrivningsklar allerede høsten 2016. I henhold til vedtaket var Y DPS orientert om behandlings- og oppfølgingsplaner som var planlagt ved sykehuset, og behandler skulle motta vedtak, epikrise og kriseplan ved overføring. En siste oppdatert versjon av voldsrisikovurdering etter HCR-20 skulle sendes i etterkant. Utskrivning i henhold til vedtaket ville imidlertid innebære tilbakeføring til varetektsfengsel. Tiltalte klaget og fikk medhold i kontrollkommisjonen. Han oppholder seg derfor fortsatt på Lurud.

Yousafs vurdering da han forklarte seg for lagmannsretten var at tiltalte bør skrives ut fra sykehuset til en tett oppfølging utenfor sykehuset. Planen ifølge Yousaf er å overføre tiltalte til [institusjon 2], som er en bolig med døgnkontinuerlig tilsyn, senere til egen bolig. Tiltalte vil bli henvist til poliklinisk behandling, ruskontroll og frivillig oppfølging av medisineringen. Det er etter Yousafs vurdering essensielt at det utarbeides en kriseplan.

Tiltalte sto sammenhengende på tvangsmedisinering til juli 2016. Han har siden tatt depotmedisinene frivillig. Tiltalte har godtatt å ta medisinene, og så lenge han ønsker å samarbeide, vurderer Yousaf dette som tilstrekkelig. Han understreket at det fortsatt er viktig med medisinering.

Tiltalte har ifølge Yousaf behov for rusbehandling i lang tid selv om han nå har vært rusfri siden ranet, med unntak for en sprekk i august 2016. Fysiologisk anser Yousaf at tiltalte er rusfri og at han ikke lenger har abstinenser, men han trenger rusbehandling for å holde motivasjonen for et rusfritt liv oppe. Det er vanskelig å behandle de dyssosiale trekkene, men de øvrige problemene kan bedres ved behandling. Tiltalte må derfor følges tett opp poliklinisk etter utskrivning. I utgangspunktet er det ikke nødvendig med tvang, men tiltalte bør fortsette å ta medikamentene, og han bør avgi ukentlige rusprøver.

Risikoen for at tiltalte vil begå nye voldshandlinger er vurdert flere ganger av sykehuset ved hjelp av HCR-20 (kort beskrevet foran). Det er foretatt en ny test i 2016, men den er ikke ferdigstilt. De sakkyndige har som nevnt sluttet seg til hovedtrekkene i sykehusets vurdering i risikovurderingen fra 2014, hvor det i konklusjonen blant annet uttales:

Pasienten befinner seg i følge vurderingen statistisk sett innenfor en høyrisikogruppe for voldelig atferd. Voldsrisikoen vurderes høy ikke bare i perioder med rus og/eller psykose men også i perioder uten rus h.h. begrunnet i dyssosial personlighetsfungering med psykopatiske trekk. Spesielt er den affektive komponenten og antisosial atferd mest fremtredende. Dette indikerer at pas psykopatiske trekk gir seg mest utslag i en mangelfull evne til å føle empati og skyldfølelse.

( ... )

Vedrørende triggere for vold anses dette også å kunne variere. Ved rus/abstinens har pasienten lav frustrasjonsterskel, manglende hemninger og senket impulskontroll. Vold i denne sammenheng kan ofte knyttes opp mot behovsutsettelse og krenkelse. Dette er situasjoner som kan oppstå intramuralt og ekstramuralt. Sannsynligheten for å reagere på opplevde provokasjoner med aggresjon og voldelig atferd øker sterkt når pasienten er påvirket av rusmidler. Andre triggere for vold er situasjoner der pasienten føler seg truet eller ikke rettmessig behandlet. Dette er triggere som kan utspille seg for eksempel gjennom kontakt med miljøer med dyssosiale holdninger, men også i perioder med både rus og psykose. Pas synes å ha en lav toleranse for psykoseutvikling når han ruser seg.

( ... )

Yousaf anser at konklusjonen ved voldsrisikovurderingen i 2016 er den samme som i 2014. Det er således fortsatt en forhøyet voldsrisiko. Etter Yousafs vurdering har tiltalte likevel en bedre innsikt nå enn i 2014, og det har ikke vært noen hendelser under innleggelsen siden august 2016. Når konklusjonen i HCR 20 likevel er uendret, har det sammenheng med at de historiske leddene i voldsrisikotesten HCR 20 veier så tungt. Det veier således tungt at tiltalte har misbrukt rusmidler siden 13-årsalderen og er domfelt seks ganger. Dette er ledd som ikke kan endres. De kliniske leddene i risikotesten har mindre utslag, men de vil kunne påvirke sluttkonklusjonen etter hvert som de utvikler seg. I det foran nevnte vedtaket om ett års forlengelse av tvungent psykisk helsevern med døgnopphold heter det:

Pasienten oppleves nå som samarbeidende og er ikke truende eller agitert i avdelingen. Dette anses som fremskritt, og pas virker å ha mye sykdomsinnsikt. Han anses for å være i habituell tilstand, rusfri og med mål om å holde behandlingsplanene for raskere utskrivelse. Således vurderes voldsrisiko i skrivende stund som ikke forhøyet utover det habituelle.

Lagmannsretten går over til å vurdere om vilkårene for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er til stede, jf. straffeloven § 62 første ledd.

Vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 62

Tvungent psykisk helsevern er en særreaksjon for farlige lovbryterne som er straffrie etter straffeloven § 20 bokstav b eller d. Et grunnvilkår for å idømme reaksjonen er at det er nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, jf. straffeloven § 62. I straffeloven 1902 § 39 var grunnvilkåret at særreaksjonen var nødvendig for å verne samfunnet. Endringen i ordvalget i straffeloven 2005 § 62 er bare av språklig karakter, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 459. Bestemmelsen viderefører reglene om tvungent psykisk helsevern i straffeloven 1902 § 39. Selv om det er foretatt endringer i ordvalg og redigering, er det ikke tilsiktet noen realitetsendring, jf. op.cit. side 339 og 458-459. Rettspraksis etter straffeloven 1902 har derfor fortsatt relevans.

I § 62 første ledd er det listet opp en rekke alvorlige lovbrudd som kan gi grunnlag for overføring til tvungent psykisk helsevern. Spørsmålet for lagmannsretten er om det grove ranet faller inn under alternativet «annen alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet». Det er på det rene at alvorlige tilfeller av trusler og ran omfattes av dette alternativet, jf. forarbeidene til straffeloven 1902 § 39 i Ot.prp.nr.87 (1993–1994) side 107. Etter Rt-2002-1677 må det foretas en konkret vurdering der det bør legges vekt på styrken og alvoret i volds- eller trusselinnslaget.

Er lovbruddet av alvorlig art, må det etter § 62 tredje ledd være en nærliggende fare for at tiltalte på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, med andre ord lovbrudd som nevnt i første ledd. Ved vurderingen av faren for tilbakefall skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens adferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne. Det siste er mest aktuelt for psykisk utviklingshemmede lovbrytere. I NOU 1990:5 side 86 heter det at kravet til faregraden i praksis i noen grad vil variere etter hvor grov den begåtte handlingen er, og hvor alvorlige handlinger det er fare for. Det kreves en kvalifisert grad av risiko for tilbakefall, og risikoen må på domstidspunktet vurderes som reell.

Vilkåret om at overføring til tvungent psykisk helsevern må være nødvendig for å verne andres liv, helse og frihet har nær sammenheng med, og glir over i vilkåret om gjentakelsesfare, jf. Rt-2003-1085 avsnitt 16. Etter forarbeidene til straffeloven 1902, Ot.prp.nr.87 (1993–1994) side 106, må «[r]etten må foreta en skjønnsmessig vurdering av om det skal idømmes en særreaksjon. Relevante momenter ved vurderingen er hvor alvorlig kriminalitet som er begått, hvor stor sannsynlighet det er for ny kriminalitet, hvor alvorlige handlinger det er fare for, og hvilken sinnstilstand den tiltalte er i. Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern».

Den konkrete vurderingen av om vilkårene er oppfylt

I den konkrete vurderingen av om vilkårene i straffeloven § 62 er oppfylt, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet – konstituert lagdommer Mats Stensrud og tingrettsdommer Elisabeth Jordan Ramstad, samt meddommerne Åsne Fjellanger, Wanja Nilsen og Imran Ahmad Khalid – er kommet til at tiltalte skal overføres til tvungent psykisk helsevern.

Flertallet vurderer ranshandlingen som alvorlig og som en slik særlig farlig forbrytelse som straffeloven § 62 første ledd tar sikte på. Tiltalte fremstod riktignok som lett å avlede, og ranshandlingen kan synes mindre profesjonelt gjennomført. Ifølge tiltalte var den snarere motivert av et rop om hjelp og ikke først og fremst ønske om profitt. Handlingen var imidlertid svært farlig. Tiltalte brukte revolver som han på forhånd hadde ladd og spent hanen på før han gikk inn i forretningen. Han viste frem våpenet under hele hendelsesforløpet, som varte om lag en halv time. Det var fire ansatte til stede under ranet. Ved flere anledninger rettet tiltalte revolveren mot ansatte, og han uttalte ved minst to anledninger at han ville skyte dersom han ikke fikk dyre varer og de ikke gjorde som han sa. Han uttalte også at det ikke var noe problem å sette en kule i hodet på dem, og at det ikke spilte noen rolle hva han satt inne for. Han holdt revolveren samtidig som han brukte hånden som han holdt den med til å ta klær ut av hyllene. Han hadde da ikke kontroll på våpenet, som til dels pekte mot overkroppen til eieren av forretningen. Flertallet anser bruken av våpenet som særdeles risikofylt og farlig. Det vil alltid være usikkerhetsfaktorer ved gjennomføring av et ran, jf. Rt-2006-309, hvor det videre heter: «Situasjonen vil være svært spent. En må regne med nervøsitet og frykt både hos raneren og de som direkte krenkes eller er vitner til forbrytelsen. Noe uforutsett kan skje. Ranet utsatte flere mennesker for risiko og for en påkjenning som kan medføre skadevirkninger. Et ran er en inngripende opplevelse. En kan ikke på forhånd vite hvordan en person vil reagere på å stå overfor maskerte, bevæpnete ranere». I vår sak økte faren fordi tiltalte var ruset på mange ulike stoffer og var psykotisk under handlingen. Selv om det ikke er opplysninger om alvorlige skadevirkninger, har det betydning at et slikt ran er egnet til å fremkalle fare for psykiske skadevirkninger, jf. Rt-2003-556.

Flertallet finner handlingen mer alvorlig og klart mer farlig enn det som er beskrevet som et grensetilfelle i Rt-2002-1677. Flertallet viser videre til Rt-2010-346, som gjaldt trusler med ladd, usikret salonggevær over en periode på ca. ti minutter, samt ett tilfelle av trusler med kniv, kombinert med truende uttalelser. Gjerningene ga grunnlag for tvungent psykisk helsevern.

Når det gjelder gjentakelsesfaren, viser flertallet til følgende fra flertallets votum i tingrettens dom:

Flertallets vurdering er videre at det foreligger nærliggende fare for at tiltalte på nytt vil begå et alvorlig voldslovbrudd. Flere forhold tilsier dette. For det første vises til tiltaltes voldshistorikk. Han ble i 2006 dømt til 90 dagers ubetinget og 9 måneders betinget fengsel blant annet for å ha truet to ansatte på en barnevernsinstitusjon til å gi fra seg ca 3.700 kroner samt en bilnøkkel, for gjentatte slag med et kosteskaft mot en av de ansatte, og for å ha drapstruet dem. I 2009 ble han dømt for i 2008 å ha påført en annen person minst syv knivstikk som delvis var livstruende. Han ble videre dømt for i 2009 å ha ranet til seg en bil ved å ha truet med vold, truet med å stikke fornærmede med en sprøyte fylt med frostvæske, og truet med en kniv mot fornærmedes strupe. Han ble her dømt til tre år og seks måneders fengsel for blant annet legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap og for ran. I en dom fra 2016 ble det ansett bevist ut over rimelig tvil at tiltalte i 2014 drapstruet en sykehusansatt, men retten kom til at det var tvil om tiltaltes tilregnelighet, slik at han ikke ble idømt straff for denne hendelsen. Flertallet legger dessuten til grunn at tiltalte har vært voldelig ved to anledninger mens han har vært innlagt ved Lurud i 2013 og 2014. Det vises til vitneforklaringen fra behandlende lege. Ved en anledning sparket han en ansatt på kroppen og slang ham i gulvet, mens det senere var en episode hvor han slo mot hodet til en av de ansatte. Disse to siste hendelsene har skjedd til tross for at tiltalte har vært underlagt tvungent psykisk helsevern i institusjon med de strenge rammer det innebærer. Dette har altså viste seg ikke å være tilstrekkelig hinder for voldsadferd fra tiltaltes side.

Flertallet viser også til at tiltalte de siste årene har fått diagnosen F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Med henvisning til de sakkyndige legger flertallet til grunn at personer med slik diagnose har lav terskel for frustrasjon og vold, og kjennetegnes ved liten respekt for sosiale forpliktelser og mangel på forståelse for andres følelser. Flertallet legger til grunn at dette er personlighetstrekk hos tiltalte som ikke lar seg behandle.

Tiltalte har siden 12-13 års alder ruset seg på narkotika og alkohol. Han har hatt enkelte avbrudd, men har i de siste femten årene stort sett vært ruset. Han har fått diagnosen F 19.71 Personlighets- eller atferdsforstyrrelse som skyldes bruk av flere stoffer. Tiltalte har ikke skaffet seg utdannelse, han har bare hatt helt kortvarige arbeidsforhold, og har flyttet en rekke ganger. ( ... ) Slik de sakkyndige har uttalt, legger flertallet betydelig vekt på at tiltaltes rusproblem er en betydelig risikofaktor for nye alvorlige voldshandlinger.

Tiltaltes schizofreni-lidelse antas å være livslang og kreve medisinsk oppfølging i mange år fremover, blant annet i form av medisinering, samtaler og miljøterapi. Flertallet vurderer det som svært viktig at tiltalte får en tettere oppfølging enn hva som var tilfellet høsten 2015 da han bodde i egen bolig. ( ... )

Flertallet viser endelig til de voldsrisikoanalyser ( HCR-20) som er blitt gjort av tiltalte mens han har vært under behandling av det psykiske helsevernet. Siste vurdering ble gjort i 2014 og konkluderte med at tiltalte da i følge vurderingen befant seg statistisk sett innenfor en høyrisikogruppe for voldelig adferd. Det heter i vurderingens at «: Voldsrisikoen vurderes som høy ikke bare i perioder med rus og/eller psykose, men også i perioder uten rus h.h. begrunnet i dyssosial personlighetsfungering med psykopatiske trekk.» Flertallet har merket seg vitneforklaringen fra behandlende lege ved Lurud som har opplyst at man i disse dager arbeider med en ny voldsriskovurdering, men at intet tyder på endret konklusjon i forhold til den man kom til i 2014.

Lagmannsrettens flertall slutter seg i det vesentlige til dette og viser til at vilkårene for gjentakelsesfare på domstidspunktet er de samme for forvaring som for overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 40 og § 62.

For egen del vil lagmannsrettens flertall tilføye at selv om tiltalte siden ranet nå har vært rusfri med unntak for en episode i august 2016, har han i denne perioden levd i sterkt skjermede omgivelser. Det er derfor ikke gitt at han vil klare et rusfritt liv i fremtiden. Hittil har han ikke maktet å leve rusfritt utenfor institusjon eller fengsel. Han gjorde et forsøk på dette mens han var på [institusjon 1], men det varte bare i vel fem uker, og han brukte i stedet alkohol i denne perioden. Han har en lav terskel for å føle stress og frustrasjon og lar seg lett krenke. Dette må han regne med å oppleve dersom han blir utskrevet fra administrativt tvungent psykisk helsevern i institusjon. Det er en konkret og reell fare for at han da vil falle tilbake til gamle mønstre og ty til rusmidler igjen. Rusmisbruk er en trigger for vold, slik det er redegjort for foran. Tiltalte forklarte at han siden 13- årsalderen har hatt en særlig interesse for våpen, og at han gjennom årene har eid flere våpen illegalt.

Videre bemerker flertallet at selv om tiltalte ikke har vært psykotisk siden kort etter handlingstiden, er han sårbar for nye psykotiske gjennombrudd dersom han begynner å bruke rusmidler. Ahus har dessuten planer om å skrive tiltalte ut fra sykehuset til [institusjon 2] uten vedtak om tvangsmedisinering. Flertallet finner det sannsynlig at tiltalte vil slutte å ta medisiner dersom han får mulighet til det, og at dette ikke vil fanges opp av de ansvarlige instanser. Det vises til erfaringene fra tiltaltes opphold på [institusjon 1] høsten 2015. Han skulle ha hatt ny depotinjeksjon 9. desember 2015, men dette skjedde ikke, noe som verken [institusjon 1] eller DPS fanget opp. Videre ble positive utslag på rusprøver ikke fulgt opp.

Tiltalte har hittil ikke bedt om hjelp når han opplever psykotiske symptomer. Han har tvert imot holdt det for seg selv og vært tildekkende og unnvikende dersom ansvarlig helsepersonell har stilt spørsmål. Planen om å skrive ut tiltalte til [institusjon 2] eller tilsvarende omsorgsbolig i løpet av 2017 er ikke betryggende. Den sakkyndige Westgård understreket betydningen av at eventuell psykoseutvikling blir fanget opp tidlig. Det er en fare for at dette ikke vil skje ettersom tiltalte vanligvis ikke har lett observerbare symptomer og er tildekkende og unnvikende ved spørsmål om hvordan han har det. Dersom tiltalte idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, vil påtalemyndigheten ha en partsrolle i saken, psykisk helsevernloven kapittel 5 og Rt-2005-1091avsnitt 22, hvor det heter:

En vesentlig forskjell mellom administrativt tvungent helsevern etter kapittel 3 i lov om psykisk helsevern og dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter kapittel 5, er at påtalemyndigheten etter kapittel 5 beholder en sentral partsrolle både ved vesentlige endringer i behandlingen, jf. lovens § 5-4, og ved opphør av reaksjonen, jf. straffeloven § 39b. Påtalemyndigheten har ikke en slik rolle etter kapittel 3. Forskjellen dempes noe ved at politiet etter loven er tillagt funksjoner som «offentlig myndighet», jf. § 1-3. Dersom en person som er tvangsinnlagt etter kapittel 3 blir utskrevet, kan politiet etter § 3-7 begjære vedkommende undergitt tvungent psykisk helsevern på ny. Verken politiet eller påtalemyndigheten har imidlertid noen partsrolle dersom vedkommende reiser søksmål om gyldigheten av vedtak etter kapittel 3.

Hensynet til samfunnsvernet vil være overordnet ved vurderingen av det som skal skje, jf. psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd. Etter flertallets syn tilsier derfor hensynet til andres liv, helse og frihet at tiltalte overføres til tvungent psykisk helsevern. Vilkårene er til stede, og særreaksjonen bør idømmes.

Lagmannsrettens mindretall – lagdommer Anne-Mette Dyrnes og meddommer Shan Jafari er kommet til at vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern ikke er til stede.

Til spørsmålet om det grove ranet var tilstrekkelig alvorlig til å falle inn under alternativet «annen alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet», jf. straffeloven § 62 første ledd, vil mindretallet bemerke at det uansett må anses for å ligge i nedre sjikt av det som omfattes av bestemmelsen.

Mindretallet vil først vise til Rt-2002-1677, som også gjaldt grovt ran. De tre tiltalte hadde stormet inn i lokalet der fornærmede befant seg alene. En av de tiltalte holdt en spansk jaktkniv i hånden og viste denne til fornærmede som ble livende redd og krøp sammen i en krok samtidig som hun holdt hendene for ansiktet. En eller flere av de tiltalte sa «pengene, pengene» med en gang de kom inn i forretningen. Høyesterett tok ikke stilling til om ranet kunne danne grunnlag for forvaring, men karakteriserte det som et grensetilfelle.

Mindretallet viser også til Rt-2005-941 som gjaldt forsøk på grovt ran og medvirkning til overtredelse av straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, jf. § 232. Sammen med en 15 år yngre person som han hadde drukket sammen med, hadde domfelte oppsøkt en kvinne han kjente fra før, og som han tidligere hadde stjålet penger fra. Begge plukket opp steiner før de gikk inn i huset, og de diskuterte om de skulle «kline» kvinnen ned eller gå frem på en annen måte. Da kvinnen åpnet, sa de at den ene var blitt skadet og trengte hjelp. Fornærmede snudde seg for å ta telefonen og ringe til politiet. Da «gjøv medtiltalte frem og slo henne hardt i hodet med steinen samtidig som han veltet henne over ende i entreen». Domfelte så dette. Han gikk deretter inn og begynte å undersøke leiligheten for å finne penger. Fornærmede fikk et dypt kutt på ca. 7 cm i hodebunnen, kul og skrubbsår i pannen misfarging på begge sider av halsen, kloremerker og to ribbensbrudd. I tillegg fikk hun psykiske skader. Høyesterett bemerket i avsnitt 19 at en medvirkers deltakelse ved slike forbrytelser kunne gjøre handlingen mer skremmende enn om gjerningsmannen var alene, jf. straffeloven 1902 § 232 hvor det er et moment ved vurderingen av om det er skjerpende omstendigheter at legemskrenkelsen er begått av flere i fellesskap.

Høyesterett fant at lovbruddet var tilstrekkelig alvorlig til å kunne gi grunnlag for forvaring, men en dommer som dissenterte i spørsmålet om det var gjentakelsesfare, bemerket at lovbruddet lå i nedre sjikt av det som rammes av bestemmelsen.

Mindretallet er enig med lagmannsrettens flertall i at det var en farlig situasjon under ranet i vår sak fordi tiltalte truet med et skarpladd våpen. Selv om tiltalte etter mindretallets syn ikke hadde til hensikt å bruke våpenet mot noen, var det en fare for at skudd kunne løsnes, og tiltaltes opptreden var derfor egnet til å skape alvorlig frykt. I likhet med mindretallet i tingretten, anser imidlertid også lagmannsrettens mindretall at ranet mer var et rop om hjelp, enn økonomisk motivert. Tiltaltes forbryterske forsett var derfor ikke særlig sterkt. I de foran beskrevne sakene ble forholdene begått av flere i fellesskap, og de domfelte opptrådte skremmende og aggressivt. Fornærmede i Rt-2005-941 ble overfalt og utsatt for grov vold i sitt eget hjem. De domfelte hadde åpenbart et forbrytersk forsett selv om utbyttet i det ene tilfellet ble lite, og ranet i det andre tilfellet ikke ble fullbyrdet, noe Høyesterett la liten vekt på.

Tiltalte i vår sak opptrådte hele tiden rolig og behersket, og han benyttet ikke vold. Han banket på døren selv om den var åpen. Han lot seg avlede; for eksempel glemte han planen om å ta fra de fornærmede mobiltelefonene. Han beroliget en av de fornærmede med at ingen skulle komme til skade, og mindretallet legger som nevnt til grunn at han ikke hadde til forsett å benytte våpenet mot noen. En trussel må normalt være alvorlig ment og av kvalifisert art for å omfattes av straffeloven § 62, jf. Rt-2002-1677, med videre henvisning til Ot.prp.nr.87 (1993–1994) side 111, jf. side 106.

Tiltalte hadde planlagt ranet siden kvelden før for å få hjelp, men avgjørelsen om å rane nettopp Z ble tatt på bakgrunn av nærheten til [institusjon 1], der tiltalte bodde. Han regnet med at han ville bli tatt hånd om av politiet eller andre dersom han utførte ranet. Ransutbyttets verdi er uklart, men det kan ikke legges til grunn at det hadde noen verdi for tiltalte. Det besto av klær og kostymer i ulike størrelser og ble tilbakelevert til fornærmede umiddelbart etter ranet. Politiet tok seg ikke bryet med å forsøke å verdsette det.

Det at det begåtte lovbruddet må anses for å ligge i nedre sjikt av de lovbrudd som faller inn under bestemmelsen, får betydning ved vurderingen av gjentakelsesfaren.

Av tidligere domfellelser er først og fremst Øvre Romerike tingretts dom 9. september 2009 av betydning fordi han der ble dømt for ett, muligens to forhold som oppfyller kravene i straffeloven § 62 første ledd, nemlig for legemsbeskadigelse, med betydelig skade til følge, og grovt ran. Forholdene er nærmere beskrevet i flertallets votum. Straffen ble satt til fengsel i tre år og seks måneder. Gjerningstidspunkt for legemsbeskadigelsen var 3. mai 2008, mens ranet ble begått 4. mars 2009 – henholdsvis ni og åtte år tilbake i tid. Han er også dømt for mindre alvorlig voldskriminalitet, og han har i 2013 og 2014 dessuten vært voldelig mot ansatte på Lurud uten at det har ført til straffeforfølgelse. I voldsrisikovurderingen fra 2014 er han vurdert å ha en forhøyet risiko for vold, men her er alle former for vold tatt i betraktning – ikke bare alvorlig voldskriminalitet. Også brudd på våpenloven regnes ifølge de sakkyndige som vold i testen HCR-20s forstand.

Tiltalte inngikk avtale med fengselet om rusfrihet under varetektsfengslingen våren 2016 og avga jevnlig urinprøver. Etter det opplyste var ingen av prøvene positive. Han ble innlagt på Ahus igjen 13. mai 2016 – nå som varetektssurrogat. Også her avga han urinprøver. Kun prøven i august 2016 har etter det opplyste vært positiv. Det må legges til grunn at tiltalte med unntak av denne episoden nå har vært rusfri i ett år og snart fem måneder. Selv om han har vært skjermet i fengselet og på sykeshuset, har han hatt mulighet til å bruke rusmidler. Det er ikke bestridt at det er tilgang på rusmidler begge steder for den som ønsker det. Tiltalte skal ha blitt sterkt deprimert etter dommen på forvaring i tingretten. Han har også hatt kontroverser med personer i sykehuset, uten at det har ført til tilbakefall til gamle mønstre med bruk av rusmidler og vold. Han har klart hatt en mer skjermet tilværelse enn utenfor institusjon, men det at han har maktet å være rusfri tyder likevel på at han er mer motivert for en rusfri tilværelse enn tidligere. At han har klart det så lenge at russuget har avtatt, er også positivt. Ifølge Yousaf er tiltalte fysiologisk rusfri og han har ikke lenger abstinenser. Tiltalte forsøkte på egen hånd å leve rusfritt høsten 2016 mens han bodde på [institusjon 1]. Han lyktes ikke, men forsøket underbygger at tiltaltes ønske om et rusfritt liv er reelt og ikke bare noe han tilstreber nå for å unngå en særreaksjon.

Tiltalte ble som nevnt først vurdert som psykotisk på undersøkelsestiden i mars 2016. De sakkyndige har senere endret denne konklusjonen. De forklarte for lagmannsretten at de nå anser at tiltalte verken var psykotisk i mars 2016 eller da han ble undersøkt på nytt i mai 2017. De sakkyndige har ikke observert symptomer på psykose i retten.

Paranoid schizofreni regnes av de fleste som en livslang lidelse. Ifølge de sakkyndige er prognosen best dersom tiltalte mottar antipsykotisk legemiddelbehandling og samtidig forholder seg uten inntak av rusmidler. Samtaleterapi kan også være til hjelp.

Tiltalte har gått i gruppeterapi og til individuelle samtaler med lege på Lurud, og han har siden pågripelsen fått jevnlige depotinjeksjoner. Han tar nå medisinen frivillig. Han forklarte at han innser at han er avhengig av antipsykotisk medisinering. Han har lært seg metoden Early Recognition Method (ERM) – noe som hjelper ham til tidlig å gjenkjenne symptomer på russug og psykose, slik at han kan be om hjelp før symptomene utvikler seg for langt. Ifølge Yousaf har tiltalte nå et genuint ønske om å komme videre i livet. Han har gjort opp gjeld og har tatt kontakt med en person som kan gi ham arbeid hvis han skrives ut fra sykehuset. Tiltalte er blant dem som får mest besøk på Lurud. Han får besøk av sin mor, mormor og oldemor, og det er også seks til sju venner som ikke tilhører rusmiljøet, som kommer på besøk. Han har derfor et visst nettverk utenfor rusmiljøet å støtte seg til. Det har ikke vært noen voldshendelser siden august 2016 da han kastet en kaffekopp etter en ansatt på sykehuset.

Mindretallet finner etter en samlet vurdering at det ikke foreligger en slik kvalifisert og reell gjentakelsesfare som kreves for idømmelse av overføring til tvungent psykisk helsevern. Det grove ranet er alvorlig, men ligger i nedre sjikt av det som rammes av straffeloven § 62. Domfellelsen for alvorlige forhold som ville kunne falle inn under § 62 første ledd ligger relativt langt tilbake i tid. Tiltalte har iallfall ikke vært psykotisk siden tidlig på våren 2016. Han er ikke psykotisk på domstidspunktet. Ifølge Ot.prp.nr.87 (1993–1994) side 106 vil farevilkåret sjelden være oppfylt dersom tiltalte er tilregnelig på domstidspunktet. Som nevnt i Straffeloven, Alminnelige bestemmelser, Kommentarutgave, side 583 med henvisning til Høyesteretts praksis, har denne prognosen ikke helt slått til, men uttalelsen i forarbeidene har likevel en viss vekt. Tiltaltes forutsetninger og motivasjon for å holde seg rusfri må anses for å være betydelig endret, han har bedre selvinnsikt og det er også skjedd andre endringer som samlet sett fører til at mindretallet anser at det ikke lenger foreligger en nærliggende gjentakelsesfare.

Under enhver omstendighet kan ikke hensynet til samfunnsvernet anses for å tale for overføring til tvungent psykisk helsevern.

Tiltalte har nå vært til behandling ved sikkerhetsavdelingen på Ahus siden mai 2016. Sykehuset har ansett ham for å være utskrivningsklar siden høsten 2016. Sykehuset kjenner ham godt fra tidligere innleggelser. Konstituert overlege Mohammad Yousafs oppfatning er at tiltalte bør skrives ut til [institusjon 2] – et botilbud med døgnkontinuerlig bemanning. Planen er i så fall å utarbeide en kriseplan, og lagmannsrettens mindretall legger til grunn at det på bakgrunn av erfaringen fra tiltaltes opphold på [institusjon 1] vil bli sikret at planen følges opp. Mindretallet legger således til grunn at eventuell unnlatelse av å møte til depotinjeksjon eller å avlegge urinprøve blir fanget opp og om nødvendig fulgt opp med tvangsvedtak. Yousaf forklarte at terskelen for reinnleggelse på sykehuset måtte være lav. Det tilføyes at selv om tiltalte er avhengig av regelmessig medisinering, vurderte både de sakkyndige og tiltaltes behandlende lege det som uten betydning at tiltalte hadde oversittet fristen for ny depotinjeksjon med to uker da han begikk ranet i desember 2016. Det er derfor lite sannsynlig at eventuell unnlatelse av å møte til frivillig medisinering vil utløse noen umiddelbar fare for psykose og nye voldshandlinger. Skulle tiltalte unnlate å møte til medisinering, har helsevesenet derfor en viss tid til å sørge for at medisineringen igjen blir en del av et tvangsregime.

Ettersom tiltalte ikke er psykotisk og ifølge de sakkyndige ikke har vært det siden mars 2016, legger midretallet til grunn at innholdet i behandlingen av tiltalte blir det samme enten det psykiske helsevern besluttes administrativt etter psykisk helsevernloven kapittel 3 eller er resultat av en dom på overføring etter kapittel 5. Mindretallet anser det ikke nødvendig at påtalemyndigheten sikres partsrettigheter etter kapittel 5.

I samsvar med flertallets syn dømmes tiltalte til overføring til tvungent psykisk helsevern.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

A dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 62.