Bakgrunn

Den følgende redegjørelsen for sakens bakgrunn under tiltalens post I antas å være ubestridt. Faktum slik det er gjengitt her, anses uansett bevist utover enhver rimelig tvil.

[firma1] AS ble stiftet i 2004. Selskapet ble solgt til A i august 2010, og i foretaksregisteret er selskapets formål blant annet oppgitt å være kjøp og salg av personbiler, lastebiler og båter. I den første perioden etter overtakelsen eide A den vesentlige andelen av aksjene, mens C eide en mindre aksjepost. C var styreleder og hadde ansvaret for å føre det løpende regnskapet. A var i utgangspunktet daglig leder og styremedlem.

A og B møttes første gang i oktober 2011. Begge hadde stor interesse for eksklusive biler, og de innledet etter hvert samtaler om et mulig forretningssamarbeid. Gjennom selskapet [firma2] AS eide B flere biler av merket Koenigsegg. Disse var spesialdesignet for B og anskaffet til en pris av ca. 6,5 millioner kroner pr. bil. A og B diskuterte muligheten for at B kunne investere tre av disse bilene i [firma1] som et tingsinnskudd. Som lagmannsretten kommer tilbake til, ble et samarbeid mellom A og B først realisert våren 2012.

C mislikte As planer om et samarbeid med B og hans selskap. C ønsket derfor ikke å fortsette i [firma1] sammen med A. I løpet av november 2011 sluttet C som regnskapsfører i selskapet, og måneden etter fratrådte han som styreleder. A overtok styreledervervet. Senere, i april 2012, overdro C sin aksjepost i [firma1] til A for et avtalt vederlag på 1 million kroner.

Ny regnskapsfører i [firma1], D, ble engasjert i januar 2012. Kort etter engasjerte [firma1] også ny revisor, E i X Revisjon AS. E ble valgt etter forslag fra D. Forut for dette hadde revisor F i Y Revisjon AS revidert regnskapene i [firma1] i flere år. Da F mot slutten av januar 2012 mottok et brev fra E om at revisjonsoppdraget var overtatt av ham og hans firma, var det første gang F fikk høre om et skifte av revisor i [firma1].

Varetelling i [firma1] var ikke gjennomført da ny regnskapsfører og revisor tiltrådte. Da varetellingen ble utført 6. februar 2012, var E, D og G – en av de ansatte i [firma1] – til stede. A var ikke med på tellingen.

I løpet av 2011 steg omsetningen i [firma1] kraftig. Salgsinntektene økte fra ca. 25 millioner kroner i 2010 til ca. 185 millioner kroner i 2011. I det årsregnskapet for 2011 som ble ferdigstilt 24. april 2012, fremkom et årsresultat i [firma1] på ca. 6 millioner kroner etter skatt. Det er ikke bestridt i saken at dette årsresultatet var uriktig. I et korrigert årsregnskap datert 7. desember 2012 er årsresultatet etter skatt oppgitt å være 488 180 kroner.

På generalforsamlingen i [firma1] 16. mai 2012 ble styrets forslag om en forhøyelse av aksjekapitalen i selskapet rettet mot selskapet [firma2] vedtatt. Forslaget gikk ut på at aksjeinnskuddet skulle gjøres opp ved overtakelse av de tre nevnte Koenigsegg-bilene, alle tre verdsatt til 5 500 000 kroner. Både A og B bekreftet i lagmannsretten at de forut for generalforsamlingen hadde forhandlet seg frem til en omforent verdi på bilene. [firma1] skulle også overta en gjeldsforpliktelse knyttet til bilene på 3,2 millioner kroner.

Under den samme generalforsamlingen 16. mai 2012 undertegnet A og B en avtale mellom [firma1] og [firma2] som innebar at [firma2] tegnet seg for 80 nye aksjer i [firma1]. Vederlaget var tingsinnskuddet med en netto verdi på 13,3 millioner kroner. Det er ikke omtvistet at [firma1]s årsresultat for 2011, slik det fremgikk av regnskapet datert 24. april 2012, ble lagt til grunn for verdsettelsen av selskapet under partenes forhandlinger om vederlagets størrelse. Innholdsmessig var avtalen om aksjetegning mot tingsinnskudd lik den intensjonsavtalen som A og B allerede hadde inngått i mars 2012.

Samtidig med at partene inngikk avtalen om tingsinnskuddet i [firma1], undertegnet de også en særskilt låneavtale mellom [firma2] som långiver og [firma1] som låntaker. Lånebeløpet var, som nevnt over, 3,2 millioner kroner, og i avtalens punkt 4 sto det at lånet skulle betales tilbake når den første av de tre Koenigsegg-bilene ble solgt. Det er på det rene at A gjennomførte salget av den første Koenigsegg-bilen i England kort tid etter at låneavtalen ble inngått – uten at kjøpesummen ble brukt til tilbakebetaling av lånet.

Den økonomiske situasjonen i [firma1] ble svært vanskelig utover sommeren 2012. D fratrådte som regnskapsfører i juni 2012, mens E fratrådte som revisor i oktober 2012. Ny regnskapsfører og ny revisor ble engasjert høsten 2012, og det var disse som sørget for utarbeidelse av det tidligere nevnte korrigerte årsregnskapet i desember 2012.

[firma1] AS ble slått konkurs 1. juli 2013. I august 2014 ble A ilagt konkurskarantene frem til 7. august 2016.

Skyldspørsmålet

Straffeloven (1902) § 274 første ledd rammer den som oppfordrer en annen til å delta i utvidelsen av et aksjeselskap, og som i den forbindelse gir uriktige eller villedende opplysninger som er av betydning for bedømmelsen av selskapets virksomhet. Det følger av forarbeidene at de opplysningene som gis, må gjelde selskapets økonomiske forhold – og at det ikke må dreie seg om en uvesentlig omstendighet.

Det er ingen tvil om at det årsregnskapet for 2011 som A fremla for B og hans revisor våren 2012, var uriktig. Tallene viste et resultat som var ca. 12 ganger høyere enn det som var reelt, noe som uten videre må anses som en opplysning av svært sentral betydning om selskapets økonomiske forhold. De objektive vilkår for straff er dermed oppfylt. Spørsmålet er om A handlet forsettlig.

A forklarte i retten at han ikke var klar over at det årsregnskapet som ble fremlagt under forhandlingene med B, var feil. Ifølge A fulgte han ikke med på regnskapene, ettersom han er dårlig med tall. Hans rolle i [firma1] var først og fremst knyttet til salgsvirksomheten. Dessuten viste A til at hans livssituasjon ble svært vanskelig etter et ran i bilforretningen i desember 2011. I tiden etterpå ble både han og familien truet på livet og presset for penger, noe som gjorde at han hadde enda dårligere forutsetninger enn vanlig for å følge med på regnskapstallene. Han valgte å stole på de opplysningene han fikk fra regnskapsfører og revisor.

Etter lagmannsrettens syn er As forklaring på dette punkt ikke troverdig. Etter en samlet vurdering er retten ikke i tvil om at tiltalte, da han la årsregnskapet frem for B, var klar over at opplysningene om årsresultatet var feilaktige – og at det korrekte resultatet var vesentlig lavere.

Det vises først og fremst til at [firma1] i det alt vesentlige var As selskap. Både som daglig leder og som medlem av styret, etter hvert styreleder, var han forpliktet til å holde seg løpende orientert om selskapets økonomiske situasjon. Selv om omsetningen økte kraftig i 2011, var virksomheten oversiktlig. Antallet ansatte var begrenset, og etter rettens syn har det i utgangspunktet en sterk formodning for seg at A – selv om han ikke var noen «regnskapsmann» – hadde god oversikt over selskapets økonomi til enhver tid.

Etter rettens oppfatning bekreftet C i sin forklaring at A fulgte godt med. C forklarte at A var interessert i de økonomiske resultatene, og at A og han flere ganger hadde hatt diskusjoner om tallene. Diskusjonene kunne blant annet oppstå når A mente at gjennomførte salg skulle ha gitt høyere gevinst enn det regnskapsføreren var kommet frem til.

Det synes uomtvistet mellom partene, og lagmannsretten legger til grunn, at det uriktige og svært gode årsresultatet i det første årsregnskapet skyldtes at [firma1]s varelager var verdsatt for høyt. Senere undersøkelser avdekket at flere kostbare biler som selskapet ikke eide, men som befant seg hos [firma1] i forbindelse med kommisjonssalg, ble medregnet som bilforretningens eiendom ved varetellingen.

Da varetellingen i [firma1] ble gjennomført 6. februar 2012, var A ikke til stede. Revisor F forklarte at han gjentatte ganger rett før og rett etter årsskiftet 2011/2012 hadde forsøkt å avtale varetelling med A, men at de avtaler som ble gjort, ble kansellert fra As side. Tellingen ble, som nevnt over, til slutt utført av den nye revisoren, den nye regnskapsføreren og G. Både E og D forklarte at de hadde en grundig gjennomgang av varelageret, og begge to viste til at de sjekket beholdningen av biler opp mot lister som [firma1] la frem.

Lagmannsretten bemerker at de nevnte listene ikke er fremlagt under ankeforhandlingen. Retten viser imidlertid til forklaringen fra tidligere regnskapsfører C, der det fremgikk at han pleide å ha varetelling hver måned – og at han i den forbindelse utarbeidet detaljerte lister over bilene i forretningen. Ifølge C viste disse listene tydelig hvilke biler som var eid av [firma1], og hvilke biler som var til salgs på kommisjon. På direkte spørsmål svarte C at det etter hans mening ikke var mulig å ta feil av hvilken kategori den enkelte bilen tilhørte.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig stilling til hvorfor varetellingen ble feil. Det kan under enhver omstendighet utelukkes at A ikke forsto at verdien av varelageret ble sterkt overvurdert ved tellingen. Selv om bilforretningen var preget av hektisk aktivitet og mange salg, har A selv forklart at han var sentral i de aller fleste transaksjonene. Lagmannsretten er derfor ikke i tvil om at A visste hvilke biler selskapet eide ved årsskiftet og hva de var verdt, og at han umiddelbart forsto at den uriktige verdsettelsen av varelageret førte til et resultat i årsregnskapet som var dramatisk mye høyere enn det korrekte.

B bekreftet i retten at han allerede høsten 2011 fattet interesse for et samarbeid med A i [firma1]. Han ønsket likevel først å avvente regnskapstallene for 2011, slik at han kunne få bekreftet at virksomheten i selskapet gikk godt. Lagmannsretten legger dette til grunn, og retten er ikke i tvil om at B formidlet til A at det var viktig for ham å se et solid årsresultat før de gikk inn i videre forhandlinger. Dette var etter rettens oppfatning hovedårsaken til at A med viten og vilje presenterte tall for B fra et årsregnskap som han visste var uriktig. As handlinger må dessuten ses i lys av at en presset livssituasjon gjorde det vanskelig for ham å holde et like sterkt fokus på bilsalg som tidligere. Behovet for tilførsel av verdier fra B ble derfor stadig sterkere utover våren 2012.

Lagmannsretten finner det etter dette bevist utover enhver rimelig tvil at både de objektive og subjektive vilkår for straff under tiltalens post I er oppfylt, og at A skal straffes for forholdet.

Bakgrunn

Under tiltalens post II legger lagmannsretten til grunn at A i februar 2011 undertegnet kontrakt med selskapet [firma3] AS om kjøp av en cabincruiser av typen «Atlantis 48». Avtalt pris var 5 millioner kroner med tillegg for utstyr og transport. I kontrakten ble A oppført som kjøper, og hans privatadresse, hans fødselsnummer og hans e-postadresse i [firma1] er inntatt i kontraktsdokumentet. Skjøtet på båten ble senere utstedt i As navn og registrert i Skipsregistrene.

Endelig pris på den nye båten var 6 125 000 kroner inkludert merverdiavgift. Finansieringen av båtkjøpet skjedde ved at A tok opp et lån i Santander Consumer Bank AS på 6 127 250 kroner.

Før båten ble levert, betalte A et forskudd til [firma3] på 500 000 kroner. Dette forskuddet, som ble innbetalt i løpet av mars og april 2011, ble tilbakebetalt til A i juni 2011. Etter at Santander Consumer Bank hadde overført hele kjøpesummen til [firma3], ble båten levert til A – antakelig i månedsskiftet juni/juli 2012. Deretter, den 8. juli 2011, utarbeidet [firma3] en faktura som dekket kjøpesummen. Denne ble utstedt til [firma1] – med bilforretningens gateadresse i Drammen oppgitt som «leveringsadresse».

Det er ikke bestridt i saken at båtkjøpet langt senere, i første del av 2012, ble bokført i regnskapene til [firma1] med bilagsnummer 517957. Bilaget ble periodisert i periode 11/2011. Det er videre på det rene at båten ble innberettet som varekjøp på [firma1]s omsetningsoppgave for 6. termin i 2011, og at inngående merverdiavgift ble fradragsført i selskapet med 1 225 000 kroner.

Skyldspørsmålet

Merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd – slik den lød da de påtalte handlingene ble begått – rammer den som forsettlig gir uriktig opplysning i omsetningsoppgave til avgiftsmyndighetene, og som på den måten oppnår uberettiget tilbakebetaling av merverdiavgift. I denne saken er det ikke bestridt, og det er ingen tvil om, at det ble gitt uriktige opplysninger til avgiftsmyndighetene da cabincruiseren «Atlantis 48» ble innberettet som varekjøp på [firma1]s omsetningsoppgave for 6. termin 2011. Dette førte til at [firma1] uberettiget fikk tilbakebetalt merverdiavgift med et beløp på drøyt 1,2 millioner kroner. Båten var, slik A har forklart, et privat innkjøp til hans personlige bruk. Kjøpet hadde ikke noe med [firma1] å gjøre, og A hadde som privatperson ikke krav på fradrag for inngående merverdiavgift. De objektive vilkår for straff er oppfylt. Spørsmålet er om A i denne situasjonen handlet forsettlig.

A forklarte i retten at han aldri hadde sett fakturaen fra [firma3], og at han ikke visste hvorfor selger av båten utstedte faktura i [firma1]s navn. Han benektet å ha kjennskap til at båtkjøpet ble bokført i selskapet, og at det i den forbindelse ble inngitt en uriktig omsetningsoppgave til avgiftsmyndighetene. Ifølge A var han derfor heller ikke klar over at [firma1] fikk tilbakebetalt inngående merverdiavgift med ca. 1,2 millioner kroner.

H, daglig leder i [firma3] AS, hadde i utgangspunktet et klart inntrykk av at båten som ble bestilt, skulle eies av A privat. Derfor ble da også A registrert som privatperson i kjøpekontrakten, på skjøtet og i Skipsregistrene. Hs oppfatning ble bekreftet av at A betalte forskudd på kjøpesummen med en halv million kroner.

H forklarte imidlertid at A, da det nærmet seg levering av båten, uttrykkelig ba om at det skulle utstedes faktura for båtkjøpet til [firma1]. H oppfattet A dithen at han ville «ha båten på firmaet». Etter denne avklaringen tilbakebetalte [firma3] forskuddet på 500 000 kroner til A. H etterkom også As ønske om en faktura til [firma1]. Fakturaen ble utstedt 8. juli 2011, selv om båten på dette tidspunktet var levert og fullt betalt ved overføring fra Santander Consumer Bank.

Lagmannsretten fester ikke lit til As forklaring. Etter rettens syn er det bevist utover enhver rimelig tvil at A ba H om en faktura på båtkjøpet i [firma1]s navn, til tross for at båten var anskaffet av ham privat. A gjorde dette for å kunne bruke fakturaen som bilag ved bokføring og kreve fradrag for inngående merverdiavgift i [firma1].

I sin samlede vurdering legger lagmannsretten betydelig vekt på forklaringen fra vitnet H. Det er utenkelig at H skulle betale tilbake forskuddet til A og utstede faktura til [firma1] på eget initiativ. For [firma3] var det uten betydning hvem som mottok fakturaen for båtkjøpet, så lenge firmaet fikk betalt da båten ble levert. Instruksen om å utstede faktura til [firma1] kom uten tvil fra A. Lagmannsretten legger videre til grunn at A fikk oversendt fakturaen fra [firma3] på e-post til sin adresse i [firma1], slik H forklarte, og at han senere – på nyåret 2012 – sørget for å videreformidle opplysningene om båtkjøpet til sin nye regnskapsfører.

Det kan umiddelbart synes merkelig at A ikke fikk båtkjøpet bokført i [firma1] kort tid etter at han mottok fakturaen sommeren 2011. Den omstendighet at han ventet, får imidlertid ingen betydning for lagmannsrettens syn på skyldspørsmålet. Etter bevisførselen er det nærliggende å anta at A fant det vanskelig å bringe båtkjøpet inn i firmaet mens C var regnskapsfører. Situasjonen endret seg imidlertid med skiftet av både regnskapsfører og revisor ved årsskiftet 2012, ettersom ingen av disse kjente til verken A eller [firma1]s virksomhet fra tidligere.

Lagmannsrettens oppfatning av at A handlet forsettlig under post II, understrekes av det som fremkom om den innkjøpte båten under forklaringen fra regnskapsfører D. Han opplyste at det var [firma1] som betalte for leie av tørrdokk til cabincruiseren, og at det også var [firma1] som betalte løpende renter og avdrag på det lånet som A hadde tatt opp i Santander Consumer Bank. Etter lagmannsrettens syn viser dette tydelig at As terskel for å blande sin private økonomi med firmaets var lav, og at han bevisst planla å utnytte avgiftssystemet ved å kanalisere båten inn i [firma1] – selv om den i realiteten var eid av ham privat.

Etter dette finner lagmannsretten det bevist utover enhver rimelig tvil at både de objektive og subjektive vilkår for straff under tiltalens post II er oppfylt, og at A skal straffes for forholdet.