Fredrikstad tingrett avsa 2. mars 2017 dom med slik domsslutning:

For sakens nærmere enkeltheter vises det til tingrettens dom.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen, subsidiært bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Det er prinsipalt anført at tingrettens dom må oppheves på grunn av at politiforklaringen fra vitnet B ikke skulle blitt tillatt opplest i tingretten.

Påtalemyndigheten har godtatt dommen og foreslått anken nektet fremmet.

Lagmannsretten finner det enstemmig klart at tingrettens dom bør oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og at anken kan avgjøres uten ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 322 første ledd nr. 1.

A ble i tingretten dømt for kjøring i ruspåvirket tilstand med en alkoholkonsentrasjon i blodet på minst 1,4 promille. Han ble idømt 30 dager fengsel, en bot på 22 000 kroner og tap av førerett i 2,5 år med krav om full ny førerprøve for gjenerverv av førerett.

Operasjonssentralen i Øst politidistrikt fikk 4. juni 2016 kl. 01.22 melding om at B hadde meldt inn at A hadde kjørt en bil i beruset tilstand til [Adresse] i Fredrikstad. B avga politiforklaring senere den 4. juni 2016.

A og B var på gjerningstidspunktet samboere. Ved hovedforhandlingen i tingretten hadde de flyttet fra hverandre. B var som As samboer/tidligere samboer fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 annet ledd.

B ønsket ikke å forklare seg i tingretten. Tingretten besluttet at hennes tidligere politiforklaring kunne leses opp. Beslutningen fremgår av tingrettens rettsbok. B var til stede under opplesningen og det var anledning til å stille henne spørsmål.

Det fremgår av straffeprosessloven § 235 første ledd at et vitne som er fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 første eller annet ledd skal gjøres oppmerksom på denne rettigheten før avhøret starter. Tilsvarende følger av påtaleinstruksen § 8-10 tredje ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er at reglene om vitnefritak ellers vil miste mye av sin hensikt dersom vitnet, når det kom i retten, allerede har forklart seg for politiet uten kjennskap til sin fritaksrett, se Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave, 4. utgave, side 863.

Av tingrettens beslutning om å tillate opplesning av Bs politiforklaring fremgår at det er på det rene at B ikke ble gjort kjent med sin rett til å nekte å forklare seg før avhøret av henne startet. Det fremgår også av beslutningen at det er på det rene at hun ikke i etterkant signerte forklaringen. Tingretten mente imidlertid at Bs manglende forhåndskunnskap om retten til å nekte å forklare seg ble reparert ved etterfølgende bekreftelse. Det heter i tingrettens beslutning:

Politibetjent Remme, som foretok avhøret sammen med en politihøyskolestudent, ble oppmerksom på dette etterpå. Politibetjentene Remme og Fosse og politihøyskolestudenten henvendte seg igjen til B på trappen utenfor boligen hennes. Her forklarte de at hun ikke hadde plikt til å forklare seg. Deretter gjennomgikk Remme hennes forklaring og spurte om hun ønsket å opprettholde forklaringen. Politibetjentene Remme og Fosse forklarte begge i retten at B klart ga uttrykk for at hun ønsket å opprettholde forklaringen etter at hun ble gjort kjent med at hun ikke hadde plikt til å avgi forklaring.

Remme og hans partner fikk en oppkalling og måtte dra fra stedet raskt. Da de kom tilbake for å få Bs signatur på forklaringen gjennomgikk de forklaringen på ny med B. B bekreftet flere ganger at hennes forklaring var riktig, men at hun ikke ønsket å signere denne.

B forklarte i retten at politiet ikke på noe tidspunkt gjorde henne oppmerksom på sin rett til å nekte å forklare seg. Retten bygger imidlertid på de to politibetjentene Fosse og Remmes forklaringer om at B ble gjort kjent sin rett til å nekte å forklare seg og likevel valgte å opprettholde forklaringen. Det er etter rettens syn klar sannsynlighetsovervekt for at B var kjent med sin rett til å avgi forklaring etter straffeprosessloven § 122 da hun bekreftet at hun opprettholdt forklaringen.

Bs manglende forhåndskunnskap om sin rett til å nekte å forklare seg ble etter rettens syn reparert ved den etterfølgende bekreftelsen. B ble gjort kjent med sin rett til å nekte å forklare seg, forklaringen hennes ble gjennomgått og på direkte spørsmål om hun ønsket å opprettholde denne svarte hun ja. B valgte å opprettholde forklaringen uten press fra politiet.

Lagmannsretten er ikke enig med tingretten i at Bs manglende forhåndskunnskap om retten til å nekte å forklare seg ble reparert i ettertid. Det fremgår avslutningsvis av egenrapporten vedrørende avhør av vitne, dok. 04,03, at B sa at hun ikke ville bli dratt inn i noen rettssak, og ønsket derfor ikke å signere. Dette tyder på at hun ikke ønsket å avgi forklaring etter at hun ble gjort kjent med sine rettigheter, og at hennes gjennomlesing av forklaringen med bekreftelse på det som sto der, kun gjelder selve innholdet i forklaringen.

Dette underbygges av at B den 29. juni 2016 sendte en e-post til Fredrikstad tingrett, der hun skriver følgende:

Rapporten som er skrevet etter samtale med meg i vårt hjem kan ikke brukes da politimannen som forhørte meg informerte meg på trappen på vei ut døren, altså etter avhøret, om at jeg ikke var pliktig til å uttale meg da saken angikk en nær pårørende.

Jeg forventer derfor at min forklaring i sin helhet skal strykes da lovpålagt prosedyre ikke ble fulgt.

Og dersom noe skulle være uklart; Jeg ønsker ikke å uttale meg om saken.

Etter lagmannsrettens syn var det i denne situasjonen en saksbehandlingsfeil at Bs politiforklaring ble tillatt opplest i tingretten. B var eneste vitne utenom politiet i saken. Saksbehandlingsfeilen må antas å ha kunne innvirket på dommens innhold. Tingrettens dom med hovedforhandling blir etter dette å oppheve i medhold av straffeprosessloven § 343 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning: