Saken gjelder innsigelser mot bostyrers håndtering av behandlingen av et dødsbo.

Per Olav Høibraaten døde 10. august 2012. Hans ektefelle, Bjørg Turid Høibraaten, skulle overta boet i uskifte, men rakk ikke dette før hun selv døde 22. oktober 2012.

Boet ble tatt over til privat skifte av fellesbarna Heidi Irene Høibraaten, Linda Marit Høibraaten, Arild Høibraaten og Trond Høibraaten.

Etter begjæring fra arvingene ble det 18. mai 2015 åpnet offentlig skifte av dødsboet, og tingretten oppnevnte advokat Viggo Scherger som bostyrer.

Boet omfatter store aktiva, bl.a. Søndre Hammer gård, gnr. 111 bnr. 3 i Lørenskog kommune, to fritidsboliger og en boligtomt i Lørenskog kommune. Til Søndre Hammer gård hører dessuten det såkalte «kirkegårdsjordet» som det er tanken at skal omreguleres og selges til kommunen. Denne prosessen har vist seg forholdsvis tidkrevende. Et eventuelt salg av gården til kjøper utenfor familien vil dessuten være avhengig av konsesjon.

Bobehandlingen er dessuten blitt komplisert av at arvingene er mistroiske overfor hverandre.

Det har derfor vært betydelig korrespondanse mellom arvingene og bostyrer knyttet til ulike forhold ved bobehandlingen som arvingene eller gruppene av arvinger har vært uenige om.

Etter avtale mellom arvingene ble Søndre Hammer gård lagt ut til salg på det åpne marked våren 2015.

Høyeste bud fra utenfor familien var på kr 8.000.000. Etter forespørsel blant arvingene, var Linda Høibraaten villig til å by 8,2 millioner. Ingen av de øvrige arvingene var villige til å inngi høyere bud, og gården ble derfor solgt til henne.

Høsten 2016 ble det gjennomført en forhåndsutlodning i boet. I forbindelse med denne henvendte advokat Henning Bjercke seg til Nedre Romerike tingrett på vegne av Arild og Heidi Høibraaten, og ga uttrykk for misnøye med at bostyrer etter deres oppfatning hadde gitt kreditt med betaling av ¼ av kjøpesummen for gården. Han påpekte at bostyrers handlemåte måtte likestilles med at det var stilt et rentefritt og usikret lån til disposisjon for kjøper.

Han anførte videre at bostyrer på denne måten hadde gått ut over sine fullmakter, og ba tingretten ta stilling til innsigelsene mot bobehandlingen.

Tingretten oversendte advokat Bjerckes brev til bostyrer med anmodning om merknader. I brev 27. oktober 2016 ga bostyrer en redegjørelse for omstendighetene rundt salget av gården, og ba også tingretten om å gi en uttalelse i saken.

Advokat Bjercke kom i brev 30. november 2016 tilbake til saken, og klargjorde at hans innsigelser først og fremst rettet seg mot at bostyrer hadde unnlatt å opplyse Arild og Heidi Høibraaten om at det bare ville være nødvendig å betale inn halvparten av kjøpesummen dersom budet skulle bli antatt. Det ble særlig vist til e-postveksling mellom dem og bostyrer.

Nedre Romerike tingrett besvarte advokat Bjerckes henvendelse i brev 13. desember 2016. Det het der:

«Slik saken fremstår for retten, var arvingene i forkant av salget av Søndre Hammer gård enige om at dersom en av dem var kjøper, skulle kjøpesum gjøres opp dels ved innbetaling og dels ved kreditering for egen eierandel. Dette innebærer at det ikke for noen av arvingenes del var nødvendig med fullfinansiering av kjøpesummen. Dette illustreres da også ved advokat Bjerckes opplysning om at det var gitt finansiering for inntil kr 4,7 millioner for Heidi og Arilds eventuelle kjøp da intern budrunde var aktuelt etter at eksternt bud endte på kr 8.000.000.

En slik prosedyre for arvingers kjøp av eiendom i skifteoppgjør, er svært vanlig, og reiser sjelden diskusjoner arvingene imellom. Dersom bobehandlingen blir langvarig, kan dette føre til at boet oppebærer mindre rentegodtgjørelse enn om salget var skjedd til utenforstående. Retten oppfatter likevel at begge grupper av arvinger var enige om denne fremgangsmåten for finansiering før salg ble igangsatt, jf også bostyrers brev av 27.10.16 side 2 første avsnitt.

Dette er heller ikke imøtegått i advokat Bjerckes brev av 30.11.16. Advokat Bjercke etterlyser dokumentasjon for Lindas finansieringsgrunnlag ved budgivningen. Retten ber bostyrer om å fremlegge dokumentasjon for den finansiering som lå til grunn for boets aksept av bud. Herunder må det klargjøres på hvilket tidspunkt Trond stilte sin eierandel til Lindas disposisjon ved oppgjøret. Dette sendes advokat Bjercke direkte. For ordens skyld kan en kopi sendes retten. Hva gjelder forhåndsutlodning, vil retten generelt bemerke at loddeiere ikke har krav på forhandsutlodning i dødsbo. Dette er likevel ikke uvanlig ved langvarig bobehandling, såfremt boet er sikret betryggende midler til å dekke forpliktelser.

Det er reist innvendinger til fremgangsmåten ved bostyrers forhåndsutlodning til Heidi og Arild. Retten oppfatter innvendingene dithen at fordi forhåndsutlodningen ikke fullt ut tilsvarer krediteringen av Lindas og Tronds eierandel på 2/4 av kjøpesummen for gården, vil dette gi en urimelig fordel for dem. Differansen utgjøres av bostyrers tilbakehold for omkostninger og avkortning etter tidligere mottatte verdier.

I den grad en eller flere av arvingene synes å oppebære en økonomisk fordel ved forhåndsutlodning eller gjennom oppgjørsmåten for kjøpet av boets eiendom(mer), anbefaler retten at bostyrer vurderer rentekompensasjon for å sikre mest mulig likebehandling. Dette bør tas opp med arvingene.

For øvrig kan retten ikke se annet enn at bostyrer skjøtter sitt verv i samsvar med lov og god praksis.»

Advokat Bjercke oppfattet tingrettens brev som en beslutning, og innga 22. januar 2017 anke over denne på vegne av Arild og Heidi Høibraaten.

Det ble rettet omfattende innsigelser mot bostyrers handlemåte knyttet til salget av gården til Linda Høibraaten. Fremfor alt ble det rettet innsigelser mot den finansieringsplanen som Linda hadde utarbeidet. Det ble anført at boet ikke hadde adgang til å godkjenne finansieringsplanen og at boet ikke var bundet av betingelsene planen forutsatte. Bostyrers aksept av budet var dermed ikke bindende for boet.

Det ble nedlagt slik påstand:

«Anken tas til følge».

På bakgrunn av tingrettens brev 26. januar 2017 ble det inngitt «korrigert anke» 8. februar 2017 der anførslene imidlertid i det alt vesentlige er beholdt. Det ble imidlertid nedlagt endret påstand:

Lagmannsretten skal bemerke:

De ankende parter har gjort gjeldende at hverken boet eller de øvrige arvinger er ankemotparter. Tingretten har også vurdert saken på samme måte, og anken er således ikke forkynt for noen ankemotpart. Lagmannsretten er enig i at saken må behandles uten noen formell ankemotpart, jf. Rt-2003-787 avsnitt 36.

Lagmannsretten oppfatter tingrettens brev 13. november 2016 som en beslutning om ikke å reise kritikk mot bostyrer for at Linda Høibraaten fikk kjøpe Søndre Hammer gård uten at kjøpesummen ble oppgjort straks.

Tingrettens beslutning kan bare påankes så langt den hviler på en uriktig lovforståelse eller er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd.

Skifteloven kapittel 13 A inneholder reglene om bruk av bostyrer ved offentlig skifte, herunder saksbehandlingsregler for bostyrers virksomhet og plikter. Bostyrer skal forestå hele behandlingen av boet, herunder avholde møter med arvingene og forvalte og eventuelt realisere boets midler.

Av hensyn til bostyrers mulighet til å drive frem boet er det i § 91 b henvist til en rekke lovbestemmelser i skifteloven som gjelder tingretten i ulike sammenhenger og som er gitt tilsvarende anvendelse for bostyrer. Bostyrer er bundet av enstemmige vedtak blant loddeierne, beslutninger i skiftesamling og tingrettens pålegg. Ut over dette gir skifteloven ingen bestemmelser om bostyrers fremgangsmåte, disposisjoner og avgjørelser. Utgangspunktet er at det er opp til bostyrer å treffe nødvendige beslutninger og tiltak, og velge hensiktsmessig fremgangsmåte for gjennomføring av bobehandlingen.

Det er ikke gitt regler om klage på bostyrer eller bostyrers beslutninger. Arvingene kan henvende seg til tingretten, hvor sanksjonsmuligheten er å kalle oppnevnelsen tilbake dersom bostyrer ikke utfører sitt verv på forsvarlig måte. Det er også forutsatt at retten kan «klarligvis til enhver tid foreta innsyn og tilsyn med bobestyrers bobehandling».

Det heter om dette i forarbeidene til skifteloven, Ot.prp.nr.46 (1989–1990) side 23:

«Det er ikke inntatt noen form for klageregler vedrørende bobestyrerens disposisjoner. Dette har en ansett unødvendig. Skifteretten har naturligvis full instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang i forhold til bobestyreren såvel utenfor som i skiftesamling. (...)

Oppstår det mellom arvingene uenighet med hensyn til bobestyrers disposisjoner i forvaltningen av boets eiendeler kan spørsmålet forelegges for skifteretten som vurderer om det er påkrevet å innkalle til skiftesamling etter § 91 c, siste punktum, og/eller eventuelt overprøve bobestyrers disposisjoner i kraft av instruksjonsmyndigheten.»

Skiftelovutvalgets utredning NOU 2007:16 «Ny skiftelovgivning» beskriver side 259 som uttrykk for gjeldende praksis, bostyrers oppgaver slik at «bobehandlingen skjer på tingrettens vegne», noe som innebærer at «bobestyrer utleder sin kompetanse fra tingretten. Tingretten vil dermed ha en generell instruksjons- og tilsynsmyndighet med bobestyrers utførelse av sine oppgaver. Tingretten kan således også gi instrukser om bobestyrers arbeid.»

Skiftelovutvalget har foreslått dette systemet opprettholdt, jf. utredningen side 263, hvor det fremgår at utvalget har drøftet spørsmålet om å innføre en generell klagerett, men konkluderte med at en slik klageadgang verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Det heter at «loddeierne uansett vil ha full adgang til å gjøre retten oppmerksom på kritikkverdige forhold ved bobestyreren eller en avgjørelse, og tingretten kan gjennom sin alminnelige instruksjons- og tilsynskompetanse gripe inn mot avgjørelser som enten er i strid med loven eller som er basert på et galt faktisk grunnlag.»

Skiftelovutvalget påpekte at retten ikke vil kunne foreta en reell overprøving av bostyrers avgjørelser, og at det er uheldig om det åpnes for klager over hensiktsmessighetsavgjørelser. En generell klagerett vil også både kunne vanskeliggjøre og forsinke bobehandlingen.

Det gjelder altså ingen generell klagerett for loddeiere/arvinger over bostyrers avgjørelser. Bostyrers avgjørelser er ikke rettsavgjørelser og kan ikke være gjenstand for rettsmidler.

Realisasjon av boets eiendeler er således en sentral del av bostyrers oppgaver. I dette ligger det normalt en plikt til å realisere eiendelene på en slik måte at boet sikres et størst mulig nettoproveny. Dersom arvingene er enige om måten realisasjonen skal skje på, må bostyrer påse at realisasjonen skjer i samsvar med det.

I arvemøte 21. desember 2015 ble arvingene bl.a. enige om følgende:

«Arvingene kan anmode bostyrer om å forkaste det høyeste budet som avgis av en kjøper, dersom de selv forplikter seg til å overta gården til denne prisen eller en høyere pris. Forutsetningen må være at vedkommende arving(er) på forhånd har presentert tilfredsstillende finansiering overfor bostyrer. Dersom flere (eller flere grupperinger) av arvingene ønsker å overta gården skal det avholdes intern budgivning. Den eller (de) arvinger som avgir det høyeste budet får overta eiendommen.»

Lagmannsretten finner det klart at bostyrer må ha betydelig frihet til å vurdere hva som anses å være «tilfredsstillende finansiering». Det sentrale i det arvingene ble enige om i arvemøtet var at gården skulle selges til høystbydende, men under forutsetning av at arvingen – eller gruppen av arvinger – hadde en finansieringsplan som bostyrer vurderte som reell og realistisk. Lagmannsretten kan vanskelig se at bostyrers vurdering av dette fremstår som åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Lagmannsretten kan heller ikke se at det var åpenbart uforsvarlig eller urimelig av bostyrer å gi Linda Høibraaten henstand med betaling av deler av kjøpesummen, ved å ta hensyn til hennes arvelodd i boet. Likeledes kan lagmannsretten vanskelig se at det var åpenbart uforsvarlig eller urimelig også å ta hensyn til Trond Høibraatens arvelodd ved vurderingen av om Linda Høibraatens finansiering var tilfredsstillende. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at bostyrer her valgte en annen fremgangsmåte enn tilfellet ville vært dersom de ankende parter hadde inngitt høyeste bud.

Anken må etter dette forkastes. Saken er behandlet uten ankemotpart, og det er således ingen som formelt har nedlagt påstand om sakskostnader. Bostyrer har imidlertid anmodet lagmannsretten om pålegge Heidi og Arild Høibraaten sakens omkostninger etter rettens skjønn. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunn til å ta dette kravet til følges. Foruten at kravet er fremsatt av bostyrer, som altså ikke er part i saken, gjelder anken til lagmannsretten i realiteten spørsmål som berører domstolenes kontroll med bostyrers arbeid. Selv om domstolene ikke finner grunn til å gripe inn eller rette kritikk mot bostyrerens arbeid, kan den som ber domstolene om en slik overprøving, vanskelig sies å ha «tapt» saken.

Slutning