Lagmannsretten bemerker:

Det er på det rene at B ikke brukte membran på veggene på badet, men at det vinylbelegg som var på veggen fra før ble brukt som underlag for flisene som ble lagt. På gulvet ble det brukt smøremembran. Partene er uenige om hvorvidt det ble avtalt at arbeidet skulle utføre på denne måten eller ikke, og i den skriftlige avtalen som er fremlagt for retten er det ikke spesifisert nærmere på hvilken måte arbeidet skulle utføres.

Hva som eventuelt ble avtalt mellom partene er etter lagmannsrettens oppfatning av mindre betydning, da det uavhengig av slik avtale vil foreligge en mangel dersom arbeidet ikke er «fagmessig utført», jf. håndverkertjenesteloven § 5. Dette følger av håndverkertjenesteloven § 17 hvor mangel er definert slik:

Det er ikke anledning til å avtale seg bort fra bestemmelsene i § 5 og § 6, jf. Ot.prp.nr.29 (1988.1989) side 75-76, så avgjørende for lagmannsrettens vurdering er derfor hvorvidt arbeidene er å anse som «fagmessig utført» eller ikke.

Det heter i tingrettens dom på side 5-6:

Retten kan ikke se at det at B ikke brukte membran, men vinylbelegg, i seg selv gjør at det foreligger mangel. Det var ikke avtalt på noen måte at det skulle brukes membran. I forskrift om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift/TEK10) § 13-20 er det oppstilt en rekke krav til våtrom og rom med vanninstallasjoner. Kravene er nærmere omtalt i Direktoratet for byggkvalitets veileder (publikasjonsnummer HO-2/2011) hvor det på side 227 blant annet heter:

»Vanntette sjikt må bl.a. vare bestandig mot vannbelastning, temperaturvariasjoner, alkalisk belastning samt ha tilstrekkelig damptetthet dersom sjiktet veder mot utetemperatur og kalde rom. Vanntette sjikt kan vare egne membranprodukter som banemembran og påstrykningsmembran, eller det kan vare overflatematerialer med dokumentert tettefunksjon som vinylbelegg, baderomspaneler og våtromsmalinger.»

Av dette utleder altså retten at det at det ikke ble brukt membran, men vinylbelegg, ikke i seg selv gjør at det foreligger mangel ...

Lagmannsretten er enig i dette. Det er for lagmannsretten ikke fremlagt dokumentasjon på at bruk av vinylbelegg i seg gjør at utførelsen ikke er fagmessig. Tvert imot er vinylbelegg i Sintef Byggforsk sin publikasjon BVN 34.010 trukket frem som et mulig underlag som vil kunne gjøre badet tett, noe også lagmannsretten legger til grunn.

Hva som skal til for å oppfylles kravene i TEK 10 må vurderes konkret. Sintef Byggforskserie inneholder såkalte preaksepterte løsninger, som uten nærmere bevisførsel vil anses i tråd med forskriften. Likedan vil utførelser i tråd med våtromsnormen uten videre anses å oppfylle kravene. Dette betyr ikke at andre metoder automatisk anses å være i strid med TEK 10, men innebærer at tjenesteyteren selv må dokumentere at den valgte løsning oppfyller de krav som følger av forskriften.

Ved bruk av vinylbelegg som underlag er det en forutsetning at arbeidet er utført på en slik måte at den oppfyller kravene til å være fagmessig. Enkelt sagt må arbeidet være av en slik kvalitet at badet blir tett med det underlag som er valgt. I dette ligger både et krav om at det er foretatt en vurdering av at vinylbelegget egner seg som underlag, at det ikke er skader på belegget som gjør at det ikke er tett, samt at det nødvendige forarbeid gjøres før fliser limes på. At kvaliteten på tjenesteyterens arbeid er avgjørende gjelder uavhengig av hvilket underlag man velger å bruke, også om man velger å bruke en preakseptert løsning. Avgjørende for lagmannsrettens vurdering må derfor være om det er sannsynliggjort at det arbeid som B gjorde ikke var fagmessig utført.

Det er påpekt mulige svakheter ved metoden som er valgt og at dette er en metode som ikke er vanlig å bruke, men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en mangel. Det er fremlagt to skriftlige uttalelser, men ingen av disse gir en vurdering av det konkrete arbeidet som er utført. Uttalelsene går ikke lenger enn å konstatere at det ikke er brukt membran og at flis er lagt rett på vegg, noe som er på det rene. Vitnet Lasse Overgaard fra firmaet Murarbeid AS bekreftet også i retten at hans firma ikke foretok noen vurdering av det arbeid som ble utført, da de hadde fått i oppdrag å rive badet for så å bygge det opp. Det er derfor aldri foretatt noen sakkyndig vurdering av badet og A har ikke fremlagt bilder eller annen dokumentasjon som viser at arbeidet er mangelfullt. Badet ble revet i mai 2014, slik at det ikke har vært mulig å foreta slik vurdering i ettertid.

Det er fra A sin side anført at det særlig er overgangen mellom vegg og gulv som vil kunne utgjøre et problem, da man ved å kombinere membran på gulv med vinylbelegg på vegg vil få en overgang som er vanskelig å gjøre helt tett. B har på sin side vist til at det ble brukt dobbelt lag med tetningsbånd i overgangen mellom vegg og gulv og at han deretter la smøremembran oppå båndet. A har ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at arbeidet var mangelfullt eller ikke utført slik B har beskrevet. B har fremlagt bilder som viser det arbeid han gjorde, og selv om bildene ikke sier noe om kvaliteten på det arbeidet som ble utført, så underbygger de etter lagmannsrettens oppfatning Bs forklaring om at han brukte tetningsbånd og membran i overgangen. Vitnet Overgaard ga i retten uttrykk for at han ikke var sikker på hvor godt tettebånd ville sitte på et vinylbelegg, men han ga uttrykk for at dette kunne bli tett. Selv om han som fagmann ikke kunne gi noen garanti for at det ville gå bra, kunne han heller ikke utelukke at badet måtte anses forskriftsmessig. Andre bevis for at det forelå mangel på arbeidet som var utført, er ikke fremlagt for retten.

Det er også anført at det foreligger mangel ved sluken på badet. Heller ikke dette er underbygget med dokumentasjon. I mangel på dette legger lagmannsretten til grunn B sin forklaring som beskriver en utførelse som er fagmessig. Det kan ikke anses sannsynliggjort at arbeidene med sluken ikke er fagmessig utført, og bildene som B har lagt frem gir ikke retten grunnlag for å konkluderer med annet enn at det er sannsynlig at arbeidet er tilfredsstillende. Dersom arbeidet er gjort slik B har beskrevet overfor lagmannsretten, vil det være fagmessig utført, noe også vitnet Overgaard bekreftet overfor retten.

Ut fra en samlet vurdering av de bevis som er fremlagt, har lagmannsretten under tvil kommet til at det ikke er sannsynliggjort at det arbeid B gjorde var mangelfullt og lagmannsretten legger til grunn at arbeidet var fagmessig utført. Det er ikke anført at A har betalt for mer arbeid enn det som faktisk ble utført av B. Når lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger mangel ved hans arbeid innebærer det at A ikke har krav på erstatning for det hun allerede har betalt til B for det arbeid han har utført.

Arbeidet med badet ble aldri fullført, etter at det i desember 2013 oppstod en konflikt mellom partene. At badet ikke ble fullført utgjør isolert sett en mangel etter håndverkertjenesteloven § 17 første ledd, da badet ikke er i samsvar med det A kunne forvente. Det vil likevel ikke utgjøre en mangel dersom manglende ferdigstillelse skyldes A eller forhold på hennes side, jf andre ledd i samme bestemmelse.

Partene har ulik forklaring på hvorfor arbeidet ble stanset, og begge legger skylden på den andre. I følge A måtte hun stanse arbeidet og skifte lås på leiligheten fordi B fremsatte trusler mot henne etter at hun stilte spørsmål ved det arbeid som var utført. B hevder på sin side at han ble stengt ute fra leiligheten uten forvarsel og at han ikke fikk noen mulighet til å fullføre arbeidet. Han har også forklart at han måtte kontakte politiet for å få hentet ut verktøy han hadde stående i leiligheten.

Partene er enige om at de hadde kontakt pr telefon og SMS da arbeidet ble stanset, men ingen av dem har fremlagt dokumentasjon på den kontakten de har hatt seg i mellom eller dokumentasjon på hva slags kontakt de har hatt med politiet.

As kollega, Omid Pahrboud, avga forklaring for lagmannsretten. Han forklarte for at han i desember 2013 fikk opplyst av A at det var problemer med å rehabiliteringen av badet, og at hun hadde vært hos politiet fordi håndverkeren som skulle gjøre jobben hadde truet med at han skulle komme og rive badet og knuse nesen hennes. Vitnet har ikke selv hørt at slike trusler har blitt fremsatt.

Bevissituasjonen fremstår som uklar, og det er vanskelig for lagmannsretten å vite hva som faktisk skjedde da arbeidet ble stanset. Påstand står mot påstand, og den enes forklaring er ikke mer sannsynliggjort enn den andres slik at lagmannsretten vanskelig kan legge en av partenes forklaring til grunn.

Lagmannsretten konstaterer at konfliktnivået mellom partene har vært høyt. Med bakgrunn i de bevis som er fremlagt har lagmannsretten den oppfatning at begge parter kan bebreides for konflikten som oppstod og dermed også for at arbeidet ble stanset og at badet heller aldri ble fullført. Ingen av partene ser ut til å ha hatt fokus på å finne konstruktive løsninger på en fastlås situasjon. Begge parter må derfor ta ansvar for at situasjonen ble som den ble. Dette innebærer at lagmannsretten mener det uferdige badet utgjør en mangel etter § 17, men A ikke har krav på full erstatning.

Lagmannsretten har videre komme til at A ikke har mistet sin rett til å påberope at det foreligger mangel på grunn av for sent fremsatt reklamasjon.

Det følger av § 22 første ledd i håndverktjenesteloven at forbrukeren taper sin rett til å gjøre en mangel gjeldende dersom tjenesteyteren ikke blir underrettet om at mangelen påropes innen rimelig tid etter at forbrukeren oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen.

Det legges til grunn at for å avbryte fristen, er det tilstrekkelig med en såkalt nøytral reklamasjon. Om det nærmere innholdet i et slikt krav vises til forarbeidene Ot.prp.nr.29 (1988–1989) side 85-86

Vilkåret om bare nøytral reklamasjon er i første ledd kommet til uttrykk ved at forbrukeren må underrette tjenesteyteren om at mangelen påberopes. Det er da tilstrekkelig at reklamasjonen gjør klart at forbrukeren ikke vil nøye seg med tjenesteyterens prestasjon, og at det forhold det klages på i noen grad konkretiseres gjennom angivelse om hva feilen består i eller hvordan den viser seg, jf. nærmere innstillingen s 106. Noen uttrykkelig regel om at underretningen skal angi hva slags mangel det gjelder som i kjøpsloven § 32(1), synes ikke nødvendig eller hensiktsmessig. Det sies da også i kjøpslovproposisjonen s 80 at bestemmelsen neppe kan tas helt strengt på ordet.

Videre heter det:

Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å kreve «spesiell» reklamasjon ved forbrukertjenester. Så løs og uformell som hele avtalesituasjonen og også forholdene omkring utførelsen ofte er, bør reklamasjonsplikten ikke formaliseres på en måte som i de fleste tilfeller vil virke fremmed. Særskilt behov for «spesiell» reklamasjon har oppdragstakeren heller ikke. Det viktigste for ham er at han får beskjed om misligholdet og at forbrukeren vil påberope dette. Da kan han selv ta forholdet opp med forbrukeren med sikte på en avklaring av hvilke sanksjoner denne vil gjøre gjeldende.

Hva som regnes som «innen rimelig tid» beror på en konkret vurdering. Partene har begge forklart at det var kontakt dem imellom i tiden etter at arbeidet stoppet opp. Det er etter lagmannsrettens syn ingen tvil om at A ga uttrykk for sin misnøye overfor B allerede i desember. B hadde da en klar oppfordring til å få avklart forholdet med A. Også for B må det ha fremstått som åpenbart at badet var mangelfullt slik han etterlot det i desember 2013, og det kan da ikke stilles strenge krav til As reklamasjon. Videre er det dokumentert at A i begynnelsen av april 2014 tok kontakt med Bs advokat, og at hun da påpekte at badet ikke var ferdigstilt. Det hadde da gått ca. én måned siden hun fikk brev med krav om betaling. På dette tidspunkt må det ha blitt klart for A at B ikke hadde til hensikt å ferdigstille badet, og hennes reklamasjon én måned senere er innenfor lovens krav om «rimelig tid.»

Lagmannsretten har kommet til at manglende ferdigstillelsen av badet utgjør en mangel etter § 17. A kan da i medhold av § 28 kreve erstatning for de tap hun har hatt dersom vilkårene for øvrig er til stede.

Utmålingen foretas etter § 30 og hovedregelen er at A har krav på erstatning for det økonomiske tap hun er påført. Av § 30 andre ledd følger at det påligger A en tapsbegrensningsplikt, og at hun må bære den del av tapet som måtte følge av at hun ikke har iverksatt rimelige tiltak.

Ut fra en samlet vurdering av saken har lagmannsretten kommet til at partene må dele kostnadene A ble påført i forbindelse med at badet måtte rives. Disse utgjør kroner 21 094 inkl. mva ifølge faktura av 31. juli 2014 fra Murarbeid AS. Lagmannsretten har lagt til grunn forklaringen fra vitnet Overgaard fra Murarbeid AS som forklarte at det for dem var uaktuelt å jobbe videre med et bad som var påstartet av andre når det ikke forelå dokumentasjon på arbeidet som var gjort. Lagmannsretten legger derfor til grunn at riving av badet var nødvendig i mai 2014, og at dette skyldtes konflikten mellom partene.

Lagmannsretten har kommet til at B ikke krav på ytterligere betaling fra A. B må ta sin del av ansvaret for at arbeidet ikke ble fullført, og det foreligger ikke noe ensidig kontraktsbrudd fra A sin side. Det er for øvrig uklart for lagmannsretten hvor mye arbeid som gjenstod da Bs arbeid stanset opp. A frifinnes derfor for betalingskravet fra B.