Lagmannsrettens vurdering:

Sakskostnadsavgjørelser kan ankes særskilt etter reglene for anke over kjennelser, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Hovedregelen er at anke over kjennelse avgjøres etter skriftlig behandling. Det er ikke bedt om muntlig forhandling, og det anses heller ikke nødvendig for en forsvarlig og rettferdig behandling av saken, jf. tvisteloven § 29-15 første og annet ledd og EMK art. 6 nr. 1.

Det følger av tvisteloven § 32-2 første ledd at reglene i kapittel 20 gjelder tilsvarende i saker om midlertidig sikring så langt de passer og når ikke annet følger av reglene i kapittel 32 til 34.

Lagmannsrettens kompetanse ved overprøving av tingrettens kjennelse er begrenset etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Lagmannsretten kan bare prøve tingrettens lovanvendelse og saksbehandling ved avgjørelse av sakskostnadene og bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Kompetansen vedrørende bevisvurderingen vil i denne saken ikke være begrenset all den stund tingrettens bevisvurdering i sin helhet er knyttet til sakskostnadsavgjørelsen.

Lagmannsretten kan ved siden av tingrettens generelle lovforståelse også prøve tingrettens lovanvendelse, jf. Rt-2011-717 avsnitt 18. Lagmannsretten kan således prøve hvorvidt tingretten har forstått og anvendt tvistelovens sakskostnadsbestemmelser riktig, herunder om sakskostnadsavgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering. Den konkrete vurdering av om det foreligger tilstrekkelige grunner for å frita for kostnadsansvar, kan lagmannsretten derimot som hovedregel ikke prøve. Dette skjønnet kan bare prøves dersom tingrettens avgjørelse fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

***

Lagmannsretten behandler først Advokatfirmaets anførsel om at tingretten har misforstått faktum.

Til dette bemerkes at tingrettens henvisning til Neergård i første og annet avsnitt på side 3 i kjennelsen åpenbart beror på feilskrift. Tingrettens gjengivelse av partenes anførsler og tingrettens egne premisser viser at det korrekt er lagt til grunn at det var Advokatfirmaet som meddelte at saken var gjenstandsløs og som i prosesskrift 23. mars 2017 la ned påstand om heving av saken. Tingretten har for øvrig selv påpekt disse skrivefeilene i oversendelsesbrev 9. mai 2017 til lagmannsretten. Slik klar skrivefeil kan for øvrig rettes i medhold av tvisteloven § 19-8 første ledd.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at tingretten ikke har misforstått hvem av partene som begjærte saken hevet.

***

Advokatfirmaet har anført at det er klart at firmaet skulle vunnet saken om den ikke var blitt gjenstandsløs. Lagmannsretten forstår anken slik at Advokatfirmaet med bakgrunn i dette anfører at sakskostnader skulle blitt tilkjent med hjemmel i tvisteloven § 20-4 bokstav b, som også tingretten drøftet i sin kjennelse.

I vår sak hevet tingretten saken etter at den ble frafalt av Advokatfirmaet som gjenstandsløs. Det er derfor i utgangspunktet korrekt lovanvendelse at tingretten tilkjente Neergård sakskostnader i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Dette er heller ikke bestridt. Problemstillingen i vår sak er altså om det var grunnlag for å tilkjenne Advokatfirmaet sakskostnader uavhengig av utfallet, jf. tvisteloven § 20-4 bokstav b.

Det følger av tvisteloven § 20-4 bokstav b at det helt eller delvis kan tilkjennes sakskostnader når saken heves på grunn av forhold utenfor partenes kontroll, og det er klart at parten ellers har vunnet saken. Lagmannsretten drøfter først det kumulative vilkåret om det er «klart» at Advokatfirmaet ellers hadde vunnet saken. Dette er et spørsmål lagmannsretten kan prøve fullt ut.

Lagmannsretten, i likhet med tingretten, tar utgangspunkt i at uttrykket «klart» indikerer at det er en viss terskel før retten kan konkludere med at parten ville ha vunnet saken. Det framgår av Schei m.fl., Tvisteloven – Kommentarutgave, 2. utgave, (Schei) på side 717 med videre henvisning til rettspraksis, at vilkåret om at parten ellers hadde vunnet saken, må tolkes strengt. Det framgår videre på samme side at

«Bestemmelsen er bare anvendelig dersom det – ut fra de opplysninger som foreligger ved hevingskjennelsen – må anses «helt på det rene» at kravet bestod, ...»

Spørsmålet blir således om det er «helt på det rene» at begjæringen om midlertidig forføyning fra Advokatfirmaet ville ha ført fram, noe lagmannsretten ikke kan se er tilfelle.

Etter tvisteloven § 34-2 må blant annet både krav og sikringsgrunn sannsynliggjøres før en begjæring om midlertidig forføyning kan tas til følge. Lagmannsretten finner det ikke «klart» at Advokatfirmaet har sannsynliggjort et krav etter tvisteloven § 34-2 første ledd. Tingretten, som blant annet kom til at det verken var «klart» at kravet eller sikringsgrunnen var sannsynliggjort, har drøftet spørsmålet om sannsynligjøring av kravet i tredje avsnitt på side 4 i sin kjennelse. Her heter det:

«Hva gjelder sannsynliggjøring av hovedkravet, er hovedspørsmålet i saken hvorvidt det ble inngått avtale om at Neergård skulle overta enkelte av klientene da har sluttet i advokatfirmaet. Partene har gitt svært forskjellige fremstillinger hva gjelder faktum på dette punkt, og retten mener det på bakgrunn av dokumentasjonen alene ikke kan legges til grunn som klart at Velund § Co hadde vunnet frem på dette punkt.»

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering, men tilføyer følgende:

Kravet i begjæringen om midlertidig forføyning var at Neergård skulle levere tilbake alle saker med tilhørende dokumenter som han, uten tillatelse fra Advokatfirmaet, hadde tatt med seg etter fratreden. Han skulle også forbys å ta kontakt med klienter han hadde fått i tiden han arbeidet hos der.

Neergård har anført at det i forbindelse med hans fratreden ble avtalt med styrets leder, advokat Jan Velund, at førstnevnte kunne fratre umiddelbart mot å frasi seg lønn i oppsigelsestiden. Samtidig anføres at det ble avtalt at Neergård kunne ta med seg sakene han hadde arbeidet med, forutsatt samtykke fra klient. I den forbindelse er det fra Neergårds side framlagt to håndskrevne lister med navn, henholdsvis benevnt som «Klienter Lars H» og «Klienter som blir hos Velund & Co». Listene opplyses å ha blitt satt opp i møte mellom partene 13. januar 2017. Det vises til vedlegg 8 til uttalelse til begjæring om midlertidig forføyning datert 16. mars 2017.

Så langt lagmannsretten kan se, er dette ikke imøtegått av Advokatfirmaet. Foran nevnte anførsel fra Neergårds side støttes dessuten av vedlegg 3 til samme uttalelse. Her er det framlagt en rekke oppdragsbekreftelser fra Neergård til personer som i henhold til listen skal være Neergårds klienter, jf. liste benevnt som «Klienter Lars H». Lagmannsretten er videre enig i at ordlyden i brev av 25. januar 2017 fra styreleder Velund til én av klientene på sistnevnte liste hvor styreleder ber om å få bekreftet at klienten ønsker Neergårds bistand «slik at vi kan avslutte saken her», også støtter Neergårds syn om hvilken avtale som ble inngått. Det vises til vedlegg til bilag 10 til uttalelse til begjæring om midlertidig forføyning.

Samlet tilsier ovennevnte at det ikke framstår som klart at kravet er sannsynliggjort. Det er derfor ikke grunnlag for å tilkjenne sakskostnader helt eller delvis etter tvisteloven § 20-4 bokstav b, all den stund ett kumulativt vilkår i bestemmelsen ikke er oppfylt. Det er dermed ikke nødvendig å drøfte om også sikringsgrunnen framsto som «klar», eller om saken ble hevet på grunn av forhold utenfor partens kontroll.

Basert på ovennevnte konkluderer lagmannsretten med at det ikke hefter feil ved tingrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse knyttet til tvisteloven § 20-4 bokstav b.

Advokatfirmaet har subsidiært anført at det ikke skal tilkjennes sakskostnader for tingretten. Dette er ikke begrunnet nærmere i anken. Siden tingretten tilkjente Neergård sakskostnader i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd, bemerker lagmannsretten at den subsidiære anførselen i tilfelle må forankres i om det var grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Lagmannsretten bemerker at i et tilfelle som i vår sak hvor tingretten har tilkjent sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd, stilles det ofte ikke strenge krav til begrunnelsen. Normalt er det tilstrekkelig at retten har vist til riktig lovbestemmelse, og at det framgår at den har overveiet, men ikke funnet grunn til å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd, jf. Schei side 740 – 741 og fra rettspraksis eksempelvis

Rt-2009-619 avsnitt 14 og HR-2016-486 avsnitt 11. Fra dette utgangspunktet må det gjøres unntak for tilfeller hvor retten har gitt uttrykk for tvil, eller hvor saksforholdet for øvrig ligger slik an at det ville været nærliggende å vurdere unntaksbestemmelsen, jf. Schei side 741 og Rt-2009-619 avsnitt 15 – 16 og HR-2016-486 avsnitt 11.

Tingretten har drøftet spørsmålet om det var grunnlag for å frita Advokatfirmaet for sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd på side 5 i kjennelsen. Her heter det:

«... Retten mener det heller ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å helt eller delvis frita saksøker for kostnadsansvar overfor saksøkte etter tvl. § 20-2 tredje ledd. Retten mener ingen av de forholdene som er særskilt nevnt i tvl. § 20-2 tredje ledd bokstav a til c gjør seg gjeldende i saken. Retten mener på bakgrunn av det som er gjennomgått ovenfor, at det ikke på begjæringstidspunktet forelå en situasjon som tilsa at Velund & Co hadde god grunn til å få saken prøvd. Det foreligger heller ikke øvrige tungtveiende grunner som gjør reduksjon rimelig.»

Lagmannsretten kan ikke se at det hefter feil ved tingrettens lovanvendelse. Tingretten har konkret vurdert om det grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter unntaksbestemmelsen i tredje ledd, men kom til at det ikke var grunnlag for dette. Premissene i tingrettens drøftelse av sakskostnader, jf. side 3 til 5 i kjennelsen, viser at tingretten har bygd sin avgjørelse på en tilstrekkelig bred vurdering. Tingrettens skjønnsmessige vurderinger framstår ikke som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Anken på dette punktet kan derfor ikke føre fram.

***

Lagmannsretten går deretter over til å vurdere den atter subsidiære anken over størrelsen på idømte sakskostnader.

Innledningsvis peker lagmannsretten på at prøvelsesretten er begrenset hva angår selve utmålingen av sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-5. I Schei framgår følgende på side 755:

«... Selve den skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, rimeligheten og forholdsmessigheten av prosessfullmektigenes salær, og i det hele de skjønnsmessige elementer ved utmålingen, kan derimot ikke overprøves. Men skjønnet kan tilsidesettes hvis det er klart uforsvarlig, herunder at erstatningen er åpenbart utilstrekkelig ...»

Tingretten begrunnet sin sakskostnadsavgjørelse slik på side 5 i kjennelsen:

«Saksøkte har krevet dekket kroner 61 500 i sakskostnader. Saken har vært behandlet skriftlig, foruten fjernmøte 23.03.2017 hvor saksøker erklærte frafall. Sett i lys av dette, mener rettet kravet fremstår noe høyt. Likevel er retten kommet til at kostnadene er rimelige og nødvendige og skal dekkes i sin helhet jf. tvl. § 20-5. Dette begrunnes særlig med at sakens hovedspørsmål, hvorvidt det var inngått avtale om overføring av klienter fra Advokatfirma Velund & Co til advokat Neergård, har fordret undersøkelser og redegjørelser hva gjelder faktum, samt fremleggelse av relativt omfattende dokumentasjon. I tillegg kommer spørsmål om sikringsgrunn og separate prosesskriv om sakskostnadskravet. Det er også av sentral betydning for kostnadsspørsmålet at saken ble trukket kun fem dager før rettsmøtet for sluttbehandling, et rettsmøte som på bakgrunn av sakens art må antas å fordre en god del forberedelser fra prosessfullmektigen. Saksøker har heller ikke hatt innsigelser til kostnadsoppgaven fra saksøkte, slik det ble gitt frist for i forberedende møte 23.03.2017.

Lars Helge Neergård tilkjennes kroner 61 500 i sakskostander.»

Basert på ovennevnte ser lagmannsretten det slik at tingretten har foretatt en konkret og reell kontroll av salærkravet. Det framgår også av tingrettens premisser at det er foretatt en vurdering av forholdsmessigheten. Det er således foretatt en konkret vurdering av tingretten med hensyn til om sakskostnadskravet framsto som rimelig og nødvendig. Som det framgår foran er tingrettens vurdering av hva som anses som rimelige og nødvendige kostnader ved saken et bevisspørsmål hvor prøvingsadgangen er begrenset etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd.

Selv om tilkjente sakskostnader samlet sett kan synes noe høyt, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å sette til side tingrettens skjønnsmessige vurdering av sakskostnadenes størrelse som klart uforsvarlig, sett hen til blant annet sakens art, omfang, kompleksitet og betydning. Tingrettens vurdering er tilstrekkelig bred og bygger på relevante momenter.

Anken blir etter dette å forkaste.

***

Advokatfirmaet har ikke fått medhold i anken og skal etter hovedregelen tilpliktes å erstatte motpartens sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike denne hovedregelen helt eller delvis i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Sjøberg har krevd sakskostnader med 13 687,50 inklusive merverdiavgift. Det er ikke innkommet innsigelse fra ankende part. Salærkravet, som avrundes til 13 688 kroner, legges til grunn som nødvendige kostnader i ankesaken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader tilkjennes derfor med 13 688 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning