Trenger du brukerveiledning?
Få svar på ofte stilte spørsmål her (FAQ)
Lovdata kan dessverre ikke svare på spørsmål angående juridiske problemer. Lovdata kan heller ikke bidra med å tolke regelverket eller finne frem til rettsregler som passer i et bestemt tilfelle. Kontakt den offentlige etaten spørsmålet gjelder, eventuelt advokat eller rettshjelper hvis du har behov for slik bistand.
Fant du ikke det du lette etter?
Send en e-post til support@lovdata.no
LF-2014-174059
Henvisninger: Skiltforskriften (2005) §8 | Vegtrafikkloven (1965) §5, §31
Om rettskraft
A er født 0.0.1985 og har adresse [adresse]. Han er av Sør-Trøndelag politidistrikt 24. mars 2014 satt under tiltale for overtredelse av:
Sør-Trøndelag tingrett avsa 7. oktober 2014 dom med slik domsslutning:
Politimesteren i Sør-Trøndelag anket dommen inn for Frostating lagmannsrett. Anken gjaldt straffutmålingen. Anken ble henvist til ankeforhandling ved Frostating lagmannsretts beslutning av 3. november 2014.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 30. januar 2015. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble hørt ett vitne. Hva angår den øvrige bevisførselen, vises det til rettsboken.
Aktor la ned slik påstand:
Forsvarer la ned slik påstand:
Lagmannsretten bemerker:
Det skal fastsettes straff for en fartsoverskridelse på 156 km/t i 80-sone, som fant sted på kvelden 12. februar 2014 i Trondheim.
Tingretten har beskrevet fartsoverskridelsen slik:
Tingretten har korrekt lagt til grunn at det ikke er grunnlag for nødrett i dette tilfellet, jf. straffeloven § 47. Videre presiserer lagmannsretten at beskjeden som moren fikk om farens kritiske tilstand, kom direkte fra sistnevnte – ikke sykehuset. Det er opplyst at faren døde 31. mars 2014.
Hva gjelder utgangspunktet for straffutmålingen la tingretten følgende til grunn:
Lagmannsretten slutter seg til tingrettens utgangspunkt for straffutmålingen, og tilføyer at det følger av Rt-2007-577 at utgangspunktet er at det skal reageres med ubetinget fengsel ved fartsovertredelser på over 135 km/t i 80-sone.
Spørsmålet for lagmannsretten er hvilken betydning tiltaltes subjektive opplevelse om at det var nødvendig å kjøre fort for å rekke sykehuset i tide før faren døde, skal tillegges ved straffutmålingen.
Selv om lagmannsretten kan ha en viss forståelse for at det hastet for tiltalte og hans mor å komme seg til sykehuset, var tiltaltes fartsoverskridelse objektivt sett lite rasjonell, all den stund tiltaltes far allerede var på sykehuset og mottok behandling der. Det var heller ikke sykehuset som hadde påkalt de pårørende, men tiltaltes far. Dessuten innbar hastighetsoverskridelsen ingen nevneverdig tidsbesparelse sett hen til den korte avstanden fra Kattem til St. Olavs Hospital. Fartsoverskridelse var betydelig. Kjøringen fant også sted på én av hovedinnfartsårene til Trondheim sentrum med det skadepotensialet som generelt følger ved en slik fartsovertredelse.
Lagmannsretten er kommet til at fartsoverskridelsen er så markant at det av hensyn til allmennprevensjon ikke er rom for å idømme samfunnsstraff eller betinget fengsel. Trafikksikkerhetshensyn og likebehandling trekker også i samme retning. Det bør derfor reageres med en ubetinget fengselsreaksjon. Videre må det også ses hen til at tiltalte er bøtelagt fem ganger i tiden fra 2008 til 2010 for brudd på vegtrafikklovgivningen.
I likhet med tingretten anser lagmannsretten etter en samlet vurdering at en fengselsstraff på 21 dager er passende, jf. LF-2009-112907.
Aktor har med utgangspunkt i tapsforskriften § 2-2 nr. 6, jf. § 2-9 annet ledd, påstått tap av førerett i 26 måneder.
Lagmannsretten bemerker at tapsforskriften § 2-2 nr. 6 gir anvisning på en normert tapsperiode på 19 – 25 måneder for fartsovertredelse i intervallet 150 – 160 km/t i 80-sone. Tiltalte hadde dessuten fire aktive prikker i førerkortet på handlingstiden, som i henhold til tapsforskriften § 2-9 annet ledd tilsier en forlengelse på tre måneder.
Lagmannsretten har kommet til at inndragningstiden kan settes til 26 måneder. Til fradrag i tapsperioden kommer tiden førerkortet har vært beslaglagt. En tapsperiode på 26 måneder anses ikke som noe uforholdsmessig inngrep, selv om det ses hen til tiltaltes behov for førerkort i sitt yrke som drosjesjåfør, jf. tapsforskriften § 1-3, Det vises til Høyesteretts strenge praksis vedrørende spørsmålet om forkortelse av tapsperioden for yrkessjåfører. Se særlig Rt-2007-641 avsnitt 27-28 og Rt-2012-1453 avsnitt 29. Lagmannsretten kan heller ikke i lys av Høyesteretts praksis se at det er tilstrekkelig tungtveiende at tiltalte bor hjemme hos sin mor, som er uten annen inntekt enn sosialhjelp.
Tiltalte har etter tingrettens dom hatt førerkortet i sin besittelse i ca. 5 ½ måned. Lagmannsretten kan ikke se at dette gir grunnlag for noen reduksjon i tapsperioden, jf. tapsforskriften § 1-4 annet ledd, all den stund det pådømte forholdet gir grunnlag for mer enn 2 års tap av førerett, jf. bestemmelsens siste setning og Rt-2007-1503 avsnitt 21. Hensett til tapsperiodens lengde har heller ikke tiltalte under enhver omstendighet hatt førerkortet i besittelse i «lengre tid» etter handlingstidspunktet, jf. HR-2011-1479-U.
Tapsperioden settes etter dette til 26 måneder.
***
Tingretten har korrekt avgjort at det må avlegges full ny førerprøve ved gjenerverv av føreretten.
Det er ikke påstått saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning