Lagmannsretten skal bemerke:

A er 39 år. Han er utdannet sykepleier og arbeidet fast ved [sykehus i X] (post 2) fra 2005. Han mistet autorisasjonen som sykepleier på grunn av denne saken 13. oktober 2014 og sa selv opp sin stilling. Han har siden drevet næringsvirksomhet innen salg/montering av kjøkkeninnredninger, og er i tillegg medeier i et aksjeselskap som driver med fast eiendom. A tjener rundt 120 000 kroner brutto per måned. Han er samboende og har tre barn, hvorav to er mindreårige og bor hjemme.

A er av tingretten domfelt for overtredelse av straffeloven (1902) § 193, for ved misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold å ha oppnådd seksuell omgang med B, født 0.0.1989. Den seksuelle omgangen bestod i ca. 15 samleier i en toårsperiode, fra oktober 2009 til oktober 2011.

B har siden 12-13 års alder i lange perioder vært innlagt på sykehus til behandling av alvorlig spiseforstyrrelse. En nærmere redegjørelse for sykehusbehandlingene fremgår av tingrettens dom side 3-4. Fra 27. august 2007 til 5. mai 2008 og i to kortere perioder, fra 16. -27. april 2009 og 23.-28. august 2009, var hun innlagt på akuttposten (post 2) ved [sykehus i X], der A arbeidet. Han var da en del av behandlingsteamet rundt henne. Etter utskrivelse fra [sykehus i X] flyttet hun hjem til Y, der hun fortsatte behandling ved voksenpsykiatrisk poliklinikk, blant annet med samtaler hos psykolog.

Tingretten har beskrevet det straffbare forholdet slik på side 7 følgende:

Alternativet misbruk av stilling anses ikke aktuelt ettersom fornærmede på tidspunktet for den seksuelle omgangen ikke lengre var pasient på [sykehus i X], jf. her hva som fremgår av Ot.prp.nr.28 (1999–2000) om at den seksuelle omgangen må finne sted mens gjerningspersonen har en slik posisjon i forhold til fornærmede. Følgelig er alternativene avhengighetsforhold og tillitsforhold aktuelle. Disse vil kunne overlappe hverandre.

Tingretten viser deretter til omtalen av begrepene avhengighetsforhold og tillitsforhold i Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 113, og gir følgende vurdering:

Selv om det ikke kan utelukkes at det også har vært følelser med i bildet, begge veier, finner retten det bevist at tiltalte oppnådde seksuelle omgang med fornærmede ved utilbørlig utnyttelse av det avhengighetsforhold og det tillitsforhold hun hadde til ham som hennes tidligere behandler. Det var altså ikke noe alminnelig kjærlighetsforhold mellom dem som førte til den seksuelle omgangen. Ut fra bevisene i saken må dette utelukkes.

Ved vurderingen tar retten utgangspunkt i at tiltalte, da han første gang kom i kontakt med fornærmede og senere da den seksuelle omgangen fant sted, var en voksen mann med lang erfaring som sykepleier ved psykiatrisk avdeling. Han var vel kjent med de mekanismer som gjelder, og hva som kan oppstå av følelser mellom pasient og behandler. At forholdet mellom dem, mens fornærmede var innlagt, ikke var så ordinært som tiltalte hevder er ikke tvilsomt, og er noe tiltalte må ha forstått, jf. hva fornærmede har forklart om at hun var betatt av tiltalte og gav utrykk for det. Fornærmede beskrev kontakten som «flørtende».

Følgelig visste tiltalte at fornærmede hadde en spesiell relasjon til ham da han tok kontakt med henne i Y i oktober 2009. Hvorfor skulle han ellers ta kontakt med en tidligere pasient og første kvelden invitere henne til sitt hotellrom. Det siste finner retten skjedde, jf. hva både fornærmede og C har forklart. Hvorvidt tiltalte og fornærmede lå sammen denne helgen er ikke avgjørende, selv om retten finner det sannsynlig.

Videre viser retten til fornærmedes alder, både da hun var innlagt og da tiltalte kontaktet henne i Y. Hun var en ung kvinne som i store deler av oppveksten hadde vært innlagt i psykiatrisk sykehus, i perioder under tvang. Dette preget henne. En sykdomshistorie tiltalte var kjent med. Ung alder er et hensyn som er sentralt ved vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt, jf. NOU 1997:23 side 701.

Forskjell i alder og utvikling må derfor tillegges betydelig vekt ved vurderingen av om tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen.

At tiltalte ikke hadde tilgang til fornærmede sine journaler mens hun var innlagt, kan han ikke høres med, jf. hva flere vitner har forklart om hvordan informasjon om fornærmede ble delt som ledd i behandlingen. Uansett har tiltalte forklart at han visste at fornærmede var svært syk da hun var innlagt ved [sykehus i X].

Det mest sentrale for rettens vurdering er imidlertid fornærmedes helsesituasjon da tiltalte møtte henne i Y i oktober 2009. Ut fra en rekke bevis i saken er det klart at hun på dette tidspunktet enda var alvorlig syk.

Det vises til hva de to overlegene som vitnet forklarte om hennes helsesituasjon da hun ble utskrevet i august 2009. Situasjonen var så alvorlig at fornærmede ble kontaktet og bedt om å søke legehjelp for behandling av følgetilstander, noe fornærmede ikke gjorde. I følge D kastet fornærmede i perioder opp mellom 20 – 40 ganger pr. dag også da hun var innlagt på [sykehus i X]. Hun hadde et stort misbruk av avføringstabletter – opptil 200 pr. dag. Situasjonen var ikke vesentlig endret mindre enn to måneder etter utskriving.

Videre vises det til hva fornærmedes mor, E, forklarte i retten om at da fornærmede kom tilbake til Y fra X var hun svært tynn og fremsto som «skjør». På spørsmål om når fornærmede var blitt normalvektig igjen svarte E at det var tidligst våren 2010. E viste videre til at da familien første gang fikk høre om forholdet til tiltalte, trolig senhøstes 2009, reagerte de med sinne da de skjønte at dette ikke var bra for fornærmede sin psykiske helse. Av frykt for å miste kontakten med henne, valgte de imidlertid ikke gjøre noe mer med det.

Det fornærmedes mor forklarte understøttes av det C forklarte om at «alle som så fornærmede da hun kom tilbake fra X måtte forstå at hun var svært syk». C forklarte videre at kontakten med tiltalte tydelig stresset fornærmede da hun skjønte det var feil, samtidig som hun trengte noen som «så henne».

At fornærmede sin helsesituasjon i oktober 2009 var så bra som tiltalte hevder må det derfor ses bort fra. Videre at selv om hun gradvis ble bedre, vedvarte spiseforstyrrelsene utover i 2010.

Dette var noe tiltalte, ut fra yrkeserfaring og kjennskap til fornærmede sin sykdomshistorie, utvilsomt forsto da han møtte henne igjen og underveis i forholdet mellom dem. Det vises i den forbindelse til fremlagte kopier av e-postutveksling mellom fornærmede og tiltalte 10. november 2009. Her skriver fornærmede til ham at «hun er så godt som spyfri..» og «ikke mange timene igjen av tenårene..», og «hun vil gi seg selv i bursdagsgave å bli totalt spyfri..». Dette kan vanskelig leses annerledes enn at de delte informasjon om hennes psykiske helse. Det som fremkommer understøttes av journalnotat fra hennes psykolog i desember 2009, sitat «ved oppstart av terapi i oktober var pasienten preget anorektisk..»

Endelig viser retten til at kontakten ikke var basert på et gjensidig kjæresteforhold, slik tiltalte hevder. I tillegg til det som blant annet følger av fornærmedes forklaring, og forklaring fra C, understøttes det av fremlagte kopier av sms- utveksling mellom fornærmede og en annen venninne i november 2009. Her er det tydelig at fornærmede har store problemer med relasjonen til tiltalte. Hun skriver at hun skjønner det hun gjør er feil, sitat «d e jo ikkje stuereint i d hele tatt». Samtidig som hun opplever at han har positiv virkning på henne. At fornærmedes dilemma ikke skulle ha kommet frem i møtene hun hadde med tiltalte, fremstår lite sannsynlig.

Fornærmede var for øvrig svært opptatt av at forholdet var hemmelig. Det samme var tiltalte. At han i sin forklaring i retten tonet dette ned tillegges ikke vekt. Tiltalte har på flere punkter forklart seg ulikt til politiet og i retten. Blant annet om møtet i Y som han i politiavhør beskrev som tilfeldig. Dette får betydning for vurderingen av hans troverdighet. Fornærmede på sin side ønsket i utgangspunktet ikke at det skulle bli noen straffesak mot tiltalte. Retten kan derfor ikke se at hun skulle ha motiv for å forklare seg bevisst uriktig om det som har skjedd mellom dem. Fornærmede har også forklart seg konsistent til politiet og i retten.

Ut fra det som er fremkommet ser ikke retten at kontakten mellom tiltalte og fornærmede skal vurderes annerledes etter hvert som en kommer utover i 2010 og 2011. I stedet fremstår det som fornærmede ble mer avhengig av tiltalte da hun var redd for hva som kom til å skje med hennes psykiske helse om hun avsluttet kontakten.

Strafferammen for overtredelse av straffeloven (1902) § 193 er fengsel i inntil seks år. Lagmannsretten bemerker at det straffbare forhold fant sted dels før og dels etter at strafferammen og det generelle straffenivået ble skjerpet ved lovendring 25. juni 2010. Ved lovendringen ble strafferammen hevet fra fem til seks år. Forarbeidene til endringsloven ga for øvrig uttrykk for at synspunktene og skjerpingen av straffenivået for voldtekt bør ha betydning for straffenivået også for andre tilfeller av seksuell omgang uten reelt samtykke, slik også lagt til grunn i HR-2017-570-A avsnitt 17. Disse forhold tas i betraktning ved straffutmålingen.

Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i det aktuelle straffbare forhold og de konkrete omstendighetene. Det er ikke, verken i lovforarbeider eller rettspraksis, oppstilt noe generelt normalstraffenivå for overtredelse av straffeloven (1902) § 193. Høyesterett har i dom 17. mars 2017, HR-2017-570-A avsnitt 27, uttalt at utgangspunktet for straffen i den saken, som gjaldt en allmennlege som hadde utnyttet sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang med to kvinnelige pasienter som hadde oppsøkt ham for å få hjelp med psykiske plager, var fengsel i to år og seks måneder. Vår sak, som gjelder én fornærmet, og hvor A ikke stod i en behandlerrolle overfor henne da de hadde seksuell omgang, må etter lagmannsrettens syn bedømmes mildere. Til støtte for dette synspunktet vises til saksforholdet omtalt i HR-2016-2492-A. For Høyesterett gjaldt saken oppreisningserstatning etter brudd på straffeloven (1902) § 193 ved misbruk av tillits- og avhengighetsforhold. Domfelte hadde hatt jevnlig seksuell omgang med en 33 år yngre kvinne gjennom 12 år, og lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i to år.

Tingretten tok utgangspunkt i at riktig straff i vår sak er fengsel i minst ett år og seks måneder. Lagmannsretten er enig i dette utgangspunktet, sett hen til de nevnte avgjørelser. Lagmannsretten har vektlagt at forholdet mellom A og B, som ikke var et likeverdig kjærlighetsforhold, likevel var basert på en viss gjensidig fasinasjon for hverandre. Det straffbare ved forholdet er As utnyttelse av det avhengighets- og tillitsforhold B hadde fått til ham da hun var pasient. Lagmannsretten legger til grunn at B var i en svært sårbar situasjon da forholdet ble innledet. Hun var alvorlig syk, jf. hva som er referert ovenfor og som tingretten la til grunn. A var kjent med Bs sykdomshistorie.

Lagmannsretten legger i liten grad vekt på at fornærmede fremstod bedre utover våren 2010. På bakgrunn av forklaringen fra overlege D legger lagmannsretten til grunn at B fra sommeren 2010 hadde mindre symptomer og ikke var like preget av sykdommen som tidligere. Hun var imidlertid fortsatt syk med overspising, oppkast og bruk av avføringsmidler. Avgjørende for straffverdigheten er at fornærmede, til tross for denne bedringen, var svært sårbar for tilbakefall. Det legges også til grunn, på bakgrunn av tingrettens premisser, at fornærmede var redd for konsekvensene for egen helse dersom forholdet tok slutt. Skadepotensialet ved kontakten mellom A og B var derfor stort.

A og B ble kjent med hverandre mens hun var innlagt ved avdelingen der han arbeidet. På det tidspunktet, i august 2007, var hun ennå ikke fylt 18 år. Da det seksuelle forholdet startet var hun nær 20 år gammel, og han 32. De var altså begge voksne. Straffutmålingsmessig får aldersforskjellen mindre vekt ved siden av utnyttelsen av hennes sårbarhet.

A har fra første gang han ble konfrontert med forholdet erkjent at han har hatt samleier med B. Hun har derfor sluppet belastningen med ikke å bli trodd. A har imidlertid benektet misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og hevdet at de hadde et kjæresteforhold. Lagmannsretten mener at As erkjennelse av de faktiske forhold skal medføre en reduksjon i straffen i medhold av straffeloven (1902) § 59 annet ledd på tre til fire måneder.

Det skal videre gis en betydelig reduksjon i straffen som følge av lang saksbehandlingstid. Saken har i lange perioder ligget ubehandlet hos politiet, såkalt «liggetid». Total saksbehandlingstid fra anmeldelse i september 2014 til tiltale ble reist i juli 2016 er 22 måneder. Som tingretten har redegjort for, var saken inaktiv hos politiet frem til fornærmede ble avhørt i mars 2015, og deretter frem til A ble avhørt i desember 2015. I januar 2016 ble det foretatt to vitneavhør. Deretter lå saken igjen inaktiv frem til den ble oversendt statsadvokaten med siktelse i juli 2016. Samlet liggetid er drøyt ett og et halvt år og et klart brudd på EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95 første ledd første punktum om rettergang innen rimelig tid. Liggetiden kompenseres med et fradrag i den utmålte totalstraffen, jf. HR-2016-225-S. Det er ikke forhold i saken som med tyngde taler for at det bør avsies deldom. Fradrag for liggetiden bør etter lagmannsrettens syn gis med om lag ni måneder. Ved fastsetting av størrelsen på fradraget har lagmannsretten funnet veiledning i nevnte avgjørelse og i avgjørelsen inntatt i HR-2016-592-A.

Etter en samlet vurdering settes straffen til fengsel i seks måneder.

Anken har ført til et gunstigere resultat for A. Han ilegges ikke sakskostnader for lagmannsretten. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse blir stående under henvisning til begrunnelsen som er gitt på side 12 i dommen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning: