Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelse.

I kjøpsrettstvist om kjøp av bil finansiert med innbyttebil mellom Bilgaarden AS som saksøker og Mantvydas Suphila og Gintare Supiliene som saksøkte, avsa Haugaland tingrett den 26. april 2016 dom med slik slutning:

I hovedkravet:

1.	Mantvydas Supila og Gintare Supiliene plikter å betale erstatning til Bilgaarden AS med et beløp på kr 191.233,63, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2.	Bilgaarden AS plikter å betale erstatning til Mantvydas Supila og Gintare Supiliene med et beløp på kr 4.024,50, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3.	Bilgaarden AS plikter kostnadsfritt å levere Mantvydas Supila og Gintare Supiliene manglende bilnøkkel og GPS-tracker til bil med registreringsnummer BR88883, i henhold til avtale.

4.	Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

I motkravet:

1.	Bilgaarden AS plikter å betale erstatning til Mantvydas Supila og Gintare Supiliene med et beløp på kr 13.092,90, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2.	Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger:

1.	Mantvydas Supila og Gintare Supiliene plikter å betale saksomkostningene til Bilgaarden AS med et beløp på kr 35.000.

2.	For øvrig dekker partene hver sine saksomkostninger.

3.	Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

Bilgaarden AS har anket over sakskostnadsavgjørelsen i rett tid. Anken gjelder rettsanvendelsen. Supila og Supiliene har tatt til motmæle i anketilsvar.

Til støtte for anken har Bilgaarden AS ved advokat Frøysaa i korte trekk gjort gjeldende at tingretten sin rettsanvendelse er feil når det gjelder vurderingen av at § 20-2 ikke har anvendelse. Tingretten tar feil når den har kommet til at Bilgaarden ikke fullt ut eller i det vesentlige har har fått medhold i saken. Subsidiært er anvendelsen av § 20-3 uriktig.

Tingrettens beskrivelse av faktum i saken er i hovedsak samsvar med Bilgaardens saksfremstilling for tingretten. Det gis en gjengivelse av hendelsesforløpet på side tre og fire i anken som ankende part mener er av betydning for sakskostnadsspørsmålet, uten at lagmannsretten ser det nødvendig å sitere dette her.

I rettslig henseende anføres at den part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader. Etter bestemmelsen skal en sak anses vunnet når parten har fått medhold fullt ut eller for det vesentlige. Det følger bl a av Rt-2010-727 at det er partenes påstander for tingretten, sammenholdt med resultatet der, som danner utgangspunktet for vurderingen. I følge forarbeidene skal bestemmelsen forstås noe lempeligere enn kriteriet «fuldstændig» i tidligere tvistemålslov § 172 første ledd. Det er ikke bare den beløpsmessige differansen mellom påstand og resultat som er avgjørende i seg selv. Høyesterett uttaler i nevnte dom at denne differansen skal vurderes «i forhold til hovedtyngden i de reelle tvistepunktene i saken».

Det reelle tvistepunktet i denne saken har hele tiden vært om det utgjorde en mangel at Supilia ikke informerte Bilgaarden AS om at bilen hadde vært totalskadet. Retten har ikke trodd de saksøkte når de har hevdet at de ikke visste dette. Bilgaarden AS fikk fullt ut medhold i sin faktiske anførsel om at Supila kjente til at bilen hadde vært registrert som «total loss vehicle», og at han hadde holdt dette skjult ved overdragelsen. Tingretten fant at dette var en mangel ved bilen, og at Bilgaarden AS hadde krav på erstatning for dette. Bilgaarden AS har følgelig fått fullt medhold i hovedspørsmålet i saken. I tillegg fikk Bilgaarden AS i det vesentlige medhold i kravet om å få utbedringskostnadene erstattet. Av et krav på 118 113 fikk de erstatning med kroner 79 233. Dette utgjør omtrent to tredjedeler av de påståtte utbedringskostnadene. Tingretten har derfor tatt feil når den fastslår at Bilgaarden AS ikke har fått medhold fullt ut eller for det vesentlige.

Det ble krevd erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 230.000. Bilgaarden AS fikk medhold i fullt ut i hovedspørsmålet og ble til sammen tilkjent erstatning med kroner 191 233. Dette utgjør 83 prosent av beløpet som var utgangspunkt for tingrettens skjønnsutøvelse. De punkter Supila fikk medhold i var mindre enkeltstående forhold.

Subsidiært tar tingretten feil når den til tross for konklusjonen om at Bilgaarden AS fikk medhold av betydning, ikke finner at det er tungtveiende grunner som tilsier at det skal tilkjennes sakskostnader, jf tvisteloven § 20-3. Det vises til det som er anført til støtte for den prinsipale anførselen.

Under hovedforhandlingen ble det fremlagt sakskostnadsoppgave på kroner 148.877. Det er selvsagt vanskelig å spesifisere hvilke poster som gjelder erstatning for de ulike manglene, men som tidligere nevnt har hovedtyngden i saken vært om bilen har vært totalskadet. Det har derfor gått mye tid med til dette bevistemaet og kravet knyttet til dette.

Det har ikke vært innvendinger til sakskostnadsoppgaven. Utgiftene til salær og annet var nødvendige. Det er lagt slik påstand:

Supila og Supiliene ved advokat Haugland anfører at tingrettens sakskostnadsavgjørelse er korrekt og viser til tingrettens begrunnelse. Ankemotpartene har ikke anket over sakskostnadsavgjørelsen særskilt og er enig i at tvisteloven § 20-3 har anvendelse og slutter seg til tingrettens vurdering og skjønnsmessige fastsettelse av sakskostnadsansvaret med kroner 35.000.

Dersom lagmannsretten likevel kommer til at hovedregelen i 20-2 har anvendelse anføres at unntaket i tredje ledd bokstavene a og c er anvendelig. Det er urimelig at ankemotpartene ikke fritas fra fullt erstatningsansvar i en sak hvor det er påstått feil og mangler både på salgsbilen og innbyttebilen. Ankemotpartene har dessuten vært gjennom en lengre saksprosess for Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Det er den ankende paret som brakte saken inn for rettslig overprøving. Hensynet til styrkeforholdet mellom partene, herunder evnen til å bære et erstatningsansvar må vektlegges ved vurderingen.

Det er lagt ned påstand om at anken forkastes. Subsidiært at sakskostnadsansvaret idømmes begrenset oppad til kroner 35.000. I begge tilfeller kreves sakskostnader for lagmannsretten tilkjent.

Lagmannsretten bemerker at saken avgjøres etter skriftlig behandling i medhold av tvisteloven § 29-15 første ledd jf annet ledd.

Ved særskilt anke over sakskostnadsavgjørelser er lagmannsrettens kompetanse begrenset. Det følger av tvisteloven § 20-9 tredje ledd at lagmannsretten prøver lovanvendelsen og saksbehandlingen i tingretten. I tillegg kan lagmannsretten prøve bevisvurderingen som bare knytter seg til sakskostnadsavgjørelsen. Resultatet i tingrettens dom skal uprøvd legges til grunn. I denne saken er det aktuelt å vurdere om tingretten har forstått tvisteloven § 20-2 første ledd og annet ledd korrekt med hensyn til at saksøkeren ikke har fått «medhold fullt ut eller for det vesentlige» og om tvisteloven § 20-3 som gir adgang til å tilkjenne sakskostnader helt eller delvis dersom parten har fått «medhold av betydning» er riktig anvendt. Den konkrete vurderingen av om «tungtveiende grunner» er til stede slik tvisteloven § 20-3 videre krever, kan lagmannsretten ikke prøve, med mindre skjønnet tingretten har utvist fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

Tingretten har begrunnet kravet slik:

Den som har fått «medhold fullt ut eller i det vesentlige», har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det er på det rene at ingen av partene i denne saken har fått «medhold fullt ut». Når det gjelder det nærmere innholdet i lovens ord «medhold [..] i det vesentlige», blir spørsmålet hvorvidt den ene parten har nådd frem på vesentlige punkter, slik at motparten praktisk talt taper saken fullt ut bortsett fra å ha fått medhold på mindre vesentlige punkter. Ved denne vurderingen kan det ikke bare sees hen til forholdet mellom partenes påstander og domsresultatet, idet det også må ses hen til hvor hovedtyngden i de reelle tvistepunktene har ligget, jf. Rt-2010-727. Det skal således foretas en bredere vurdering enn kun den relative differansen mellom påstand og domsresultat. Når det er tale om flere krav mellom samme parter, er for øvrig «det samlede utfallet avgjørende», jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Der begge parter har fremsatt krav mot den annen, skal vurderingen av utfallet vurderes samlet også for disse kravene, jf. blant annet Rt-2010-875. I motsetning til regelverket under tvistemålsloven, skal det følgelig ikke finne sted en separat vurdering av resultatet i hovedkravet og motkravet.

Når det gjelder hovedkravet, krevde Bilgaarden erstatning oppad begrenset til kr 230.000 og fikk medhold med et beløp på kr 191.233,63. Det er således en viss relativ differanse mellom påstanden og domsresultatet. Supila har på sin side fått medhold i sitt erstatningskrav med et beløp på kr 4.024,50. Dette må igjen sammenholdes med motkravet. Supila har her fått medhold i sitt erstatningskrav med et beløp på kr 13.092,90, noe mindre enn påstanden på kr 18.974. Retten finner at hovedtyngden i de reelle tvistepunkter har ligget i Bilgaardens erstatningskrav mot Supila. Når hovedkravet og motkravet vurderes samlet, er retten under tvil likevel av den oppfatning at ingen av partene har fått «medhold fullt ut eller i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd.

Etter tvisteloven § 20-3 kan en part som har fått «medhold av betydning» likevel helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten dersom «tungtveiende grunner tilsier det». Retten finner at Bilgaarden har fått «medhold av betydning». Spørsmålet er da om «tungtveiende grunner» tilsier at Bilgaarden helt eller delvis skal tilkjennes sakskostnader av Supila.

Det følger av Ot.prp.nr.51 (2004–2005) side 446 at «den klare hovedregelen bør være at partene i slike tilfeller ikke tilkjennes sakskostnader» og at «terskelen for å anvende unntaksbestemmelsen i § 20-3 må ligge relativt høyt». Videre uttales det at «bestemmelsen åpner for delvis tilkjenning av sakskostnader, og departementet antar at dette vil være det mest aktuelle».

Det følger av bestemmelsen at det i vurderingen skal legges særlig vekt på hvor mye parten har fått medhold og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken. Videre skal det legges vekt på momentene i § 20-2 tredje ledd, hvorpå det blant annet skal legges vekt på styrkeforholdet mellom partene.

Som nevnt ovenfor, finner retten at hovedtyngden i de reelle tvistepunkter har ligget i Bilgaardens erstatningskrav mot Supila. Sett hen til dette, finner retten at Bilgaarden har fått medhold i en slik grad at dette ligger tett opp til medhold etter tvisteloven § 20-2.

I tråd med ordlyden og forarbeidene som nevnt ovenfor, taller dette til inntekt for at det foreligger «tungtveiende grunner» til å tilkjenne Bilgaarden saksomkostninger.

Retten har ikke fått opplyst hvor stor andel av partenes sakskostnader som knytter seg til Bilgaardens erstatningskrav. Basert på partenes prosesskriv, de fremlagte bevis og hovedforhandlingen i seg selv, finner imidlertid retten at en betydelig del av sakskostnadene må ha relatert seg til dette erstatningskravet. Når Bilgaarden da har fått medhold for en stor del av erstatningskravet, tilsier dette ytterligere at det foreligger «tungtveiende grunner» til å tilkjenne Bilgaarden saksomkostninger. Når det sees hen til at også Supila har fått medhold på enkelte tvistepunkter, samtidig som man tar hensyn til både styrkeforholdet mellom partene og den klare hovedregelen om at partene i slike tilfeller ikke tilkjennes sakskostnader, finner retten imidlertid at det ikke er grunnlag for å tilkjenne Bilgaarden mer enn kr 35.000 i saksomkostninger. For øvrig dekker partene sine egne sakskostnader.

Tvisteloven § 20-9 tredje ledd siste punktum gir lagmannsretten adgang til å treffe ny sakskostnadsavgjørelse når saken er tilstrekkelig opplyst. Lagmannsretten finner at så er tilfellet her, og at saken er forsvarlig opplyst gjennom tingrettens dom med gjengivelser av partene anførsler og påstander og tingrettens domspremisser sammen med partenes anførsler i anke og tilsvar.

Lagmannsretten finner at tingretten uriktig har tatt utgangspunkt i at tvistelovens hovedregel i § 20-2 ikke har anvendelse. Det fremgår av partenes påstander, deres grunnlag for disse og av tingrettens domspremisser at hovedtyngden i saken har ligget på Bilgaarden AS sitt erstatningskrav mot Supila. Herunder har sakens tvistetema, saksforberedelse og oppmerksomheten under hovedforhandlingen særskilt vært viet spørsmålet om det forelå mangelansvarsgrunnlag. Dette fikk Bilgaarden AS medhold i, og på den bakgrunn ble selskapet berettiget erstatning fra Supila. Selskapet fikk tilkjent erstatning med et beløp som samlet utgjorde 83 prosent av det beløpet som ble krevd oppad begrenset etter rettens skjønn. Dette etter omstendighetene å anse som at parten har fått medhold i det vesentlige, jf tvisteloven § 20-2 annet ledd. Til støtte for lagmannsrettens rettsoppfatning vises det til Tvisteloven med kommentarer, Schei med fl, bind II side 689 om at «det må foretas en bredere vurdering hvor det legges vekt på hvor tyngdepunktet i saken ligger, herunder hvilke deler av saken som har tatt lengst tid under hovedforhandlingen og krevd mest saksforberedelse».

Det påhviler dermed Supila og Supiliene, å erstatte Bilgaarden AS sine sakskostnader for tingretten, idet det ikke kan ses å foreligge slike tungtveiende grunner som tvisteloven § 20-2 tredje ledd blant annet nevner i bokstavene a-c, som bør lede til unntak fra sakskostnadsansvaret.

Det påhviler da Supila og Supiliene, en for begge og begge for en, å erstatte Bilgaarden AS sine sakskostnader for tingretten. Advokat Frøysaa leverte sakskostnadsoppgave stor kroner 148.877, hvorav salær utgjorde 107 800, mva av salæret utgjorde kroner 26 950 og det resterende er utgifter til rettsgebyr, reise- og oppholdsutgifter. Bilgaarden AS er et mva-pliktig foretak og er derfor fradragsberettiget mva. De har dermed ikke krav på å få erstattet mva. Lagmannsretten finner at avkrevd beløp har vært nødvendig for forsvarlig ivaretagelse av saken, jf tvisteloven § 20-5 og fastsetter sakskostnadsansvaret i samsvar med oppgaven med fradrag for mva med kroner 26 950, til kroner 121.927.

Bilgaarden AS sin anke har ført frem. Det påhviler Supila og Supiliene – en for begge og begge for en – å dekke ankemotpartens sakskostnader for lagmannsretten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Advokat Frøysaa har inngitt sakskostnadsoppgave stor kroner 20 125 inkl mva. Uten moms utgjør kravet 16 100. Det har ikke kommet innvendinger mot størrelsen på kravet fra advokat Haugland som har krevd omtrent tilsvarende på vegne av sine klienter. Lagmannsretten fastsetter derfor sakskostnadsansvaret for lagmannsretten i samsvar med oppgaven uten mva, jf det som er sagt foran. De pådratte kostnadene anses nødvendig for forsvarlig ivaretagelse av ankesaken, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Ettersom det er inngitt sakskostnadsoppgave, jf § 20-5 tredje ledd gjelder ikke beløpsbegrensningen for saker som er avgjort uten muntlig forhandling, se bestemmelsens fjerde ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning