LG-2017-51825

Instans	Gulating lagmannsrett – Kjennelse
Dato	2017-06-06
Publisert	LG-2017-51825
Stikkord	Sivilprosess. Sakskostnader. Tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
Sammendrag	Saken gjelder særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Henvisninger: Tvisteloven (2005) §20-2
Saksgang	Dalane tingrett TDALA-2016-183427 – Gulating lagmannsrett LG-2017-51825 (17-051825ASK-GULA/AVD2). Om rettskraft Om rettskraft for avgjørelser fra lagmannsrettene Lovdata ønsker å gi tilgang til rettsavgjørelser så fort som mulig etter at de er avsagt. Derfor legger vi ut avgjørelsene før man vet om partene vil anke. Hvis Lovdata senere mottar avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg som behandler lagmannsrettsavgjørelser som vi har i våre kilder, så tilføyer vi informasjon om dette i feltet saksgang. Det kan f.eks. være at en anke ikke tillates fremmet, eller at den fremmes til behandling. Når vi senere mottar en dom eller kjennelse fra Høyesterett, tilføyer vi også dette i lagmannsrettsavgjørelsens saksgangfelt. Dersom man ikke kan se av lagmannsrettssakens saksgangfelt at den er blitt behandlet i Høyesterett, og avgjørelsen er mer enn ca. fem måneder gammel, kan man anta at den ikke er blitt anket, men Lovdata kan ikke garantere dette. Fra januar 2004 får vi i prinsippet alle avgjørelser fra Høyesterett, men det kan skje at en sak ved en feil ikke blir overført eller at det oppstår forsinkelser. Ønsker man selv å kontrollere rettskraft, må man kontakte den domstolen som har avgjort saken, eller påtalemyndigheten når det gjelder straffesaker.
Parter	X AS (advokat Asbjørn Stokkeland) mot A (advokat Tonje Marit Liavaag).
Forfatter	Lagdommer Gro Berge, lagdommer Nina Cathrine Noss og lagdommer Torstein Frantzen.
Henvisninger i teksten	Folketrygdloven (1997) \| Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 \| Arbeidsmiljøloven (2005) §15-12 \| Tvisteloven (2005) §20-3, §20-5, §20-9, §29-15, §29-23

Saken gjelder særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Sakens bakgrunn

Ved stevning til Dalane tingrett fremmet A krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap som følge av urettmessig avskjed i arbeidsforholdet som tankbilsjåfør ved X AS. Dalane tingrett avsa 10. februar 2017 dom med slik slutning:

1.	Avskjeden er ugyldig.

2.	As arbeidsforhold hos X AS opphører med virkning fra 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

3.	X AS dømmes til å betale erstatning til A tilsvarende lønn fra 6. januar 2017 og frem til arbeidsforholdets opphør.

4.	X AS dømmes til å betale til A oppreisningserstatning med kr 35.000 – trettifemtusen – innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse.

5.	X AS dømmes til å betale til A saksomkostninger med kr 116.886,25 – etthundreogsekstenkroneråttehundreogåttisekskronerogfemogtyveøre – innen 2 – to uker etter dommens forkynnelse.

X AS har anket sakskostnadsavgjørelsen i tingrettens dom til Gulating lagmannsrett. På vegne av A har advokat Tonje Liavaag tatt til motmæle ved tilsvar og prosesskriv. Om bakgrunnen for saken ellers, og partenes anførsler for tingretten, vises det til tingrettens dom.

Partenes påstander og grunnlaget for disse

Ankende part, X AS , har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingretten synes feilaktig å ha lagt til grunn at saksøker har vunnet saken. Av det faktiske utdraget følger at As krav var dekning av minimum en årslønn, samt dekning av utgifter til juridisk bistand i saken. Det følger av stevningen at As årslønn var kr 386.000. A krevde erstatning tilsvarende full lønn fra avskjeden ble gitt. I tillegg krevde han ikke-økonomisk erstatning. X AS gjorde gjeldende at A ikke hadde noe økonomisk tap, all den tid han var sykemeldt. A bestred at det skulle gjøres fradrag for sykelønn. Dette var hovedspørsmålet i saken, og det som skilte partene.

I As sluttinnlegg gjentas at det ikke skal gjøres fradrag for sykepengene han hadde fått. A krevde også erstatning for fremtidig inntektstap og ikke-økonomisk erstatning. Det vises til e-post 13. desember 2016 fra advokat Inga Karoline Bjerke.

Når det ses hen til at begge parter var enige i at ansettelsesforholdet skulle avsluttes, og at A hadde takket nei til tilbudet om at X AS kunne trekke tilbake avskjeden/ oppsigelsen, er det feil av tingretten å anvende tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd ved sakskostnadsavgjørelsen. Tingretten sa seg enig med ankende part i at A ikke hadde noe lønnstap når han hadde sykelønn, og at kravet om en årslønn i det vesentlige var grunnløst. Domsresultatet er nært det X AS tilbød i den utenrettslige dialogen. Hovedspørsmålet om fradrag for sykelønn var det som skilte partene. Dette spørsmålet ble avgjort i den ankende parts favør. Det vises også til at X AS gav tilbud om ikke-økonomisk erstatning tilsvarende tre månedslønner.

Det er nedlagt slik påstand:

1.	i Dalane tingretts dom av 10.02.2017 i sak 16-183427TVI-DALA – A mot X AS – gjøres den endring at domsslutningens punkt 5 endres – prinsipalt til at A tilpliktes å erstatte X AS sakens omkostninger for tingretten – subsidiært at hver av partene dekker egne omkostninger.

2.	A tilpliktes å erstatte X AS saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4.800,- + mva.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det påpekes at X AS fortsatt omtaler saken som en oppsigelsessak, på tross av at tingretten har slått fast at dette var en usaklig og ulovlig avskjed. Det er ikke anket over annet enn sakskostnadsavgjørelsen.

Etter ankemotpartens syn var det riktig av tingretten å legge til grunn at A vant saken helt eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Det vises til tingrettens behandling av sakskostnadsspørsmålet, og dens begrunnelse for at saksøker vant saken. Tingretten gav ankemotparten fullt medhold i avskjedsspørsmålet, og tilkjente ham på den bakgrunn erstatning. Ankende part ble dømt til å betale As saksomkostninger.

Hovedspørsmålet, som det under forberedelsen og i hovedforhandlingen ble brukt vesentlig mest tid på, var de faktiske forhold, bakgrunnen for avskjeden og om det forelå en saklig og gyldig avskjedsgrunn. Ankende part førte også vitner for å belyse spørsmålet. Subsidiært var det spørsmål om forholdene kunne begrunne å opprettholde en oppsigelse overfor A. Den subsidiære påstanden ble opprettholdt av X AS under hovedforhandlingen. Dette innebar at ankemotparten fullt ut måtte forberede seg på at dette var en oppsigelse, hvilket innebar merarbeid. Dalane tingrett gav ankemotparten medhold i at ankende parts handling var å anse som en ugyldig avskjed, og ikke en oppsigelse. Når en avskjed er urettmessig, følger det direkte av loven at arbeidstaker kan kreve erstatning, som utmåles i henhold til arbeidsmiljøloven § 15-12 annet ledd.

Når det gjelder utmålingen av den økonomiske erstatningen, skal arbeidstaker ha dekket sitt økonomiske lønnstap på grunn av avskjeden. Det at det i forkant av tingrettens behandling ble anført at det ikke skulle gjøres fradrag for sykelønn i en eventuell erstatning, endrer ikke riktigheten av at ankemotparten vant saken helt eller i det vesentlige. Det ble anført at ankemotparten skulle få dekket sitt økonomiske tap.

Ankemotpartens prosessfullmektig hadde feiltolket folketrygdlovens bestemmelser med hensyn til NAVs adgang til å kreve avkortning av sykepenger ved mottak av erstatning fra arbeidsgiver i avskjedssak. Dette var en åpenbar feiltolkning, som det var meget enkelt for ankende part å forberede seg på. Anførselen ble frafalt i innledningsforedraget under hovedforhandlingen, og var aldri uttalt i påstanden. Til støtte for at ankemotparten vant saken helt eller i det vesentlige, vises det til LA-2016-100619 [kan være LG-2016-100619, Lovdatas anm.] og LA-2016-28111.

Det påpekes at ankemotparten aldri i påstandsgrunnlaget gav uttrykk for at han skulle ha en årslønn i erstatning. E-posten det vises til i anken, var et forhandlingsutspill i forkant av den rettslige prosessen.

Ankemotparten kan heller ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankende part fra erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Subsidiært anføres at ankemotparten fikk medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Ankemotparten fikk medhold i at avskjeden skulle kjennes ugyldig, og derved grunnlag for erstatningskravet. Avskjeden ble heller ikke opprettholdt som en oppsigelse, noe ankende part argumenterte for. Saken har stor velferdsmessig betydning for ankemotparten, som har vært sykemeldt siden før den ugyldige avskjeden. Sammenholdt med partenes ujevne styrkeforhold, foreligger det etter dette tungtveiende grunner som tilsier at ankemotparten tilkjennes sakskostnader av ankende part.

Det er nedlagt slik påstand:

1.	Dalane tingretts dom av 10.02.2017 i sak 16-183427TVI-DALA punkt 5 opprettholdes.

2.	X AS tilpliktes å erstatte A sine sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten finner saken tilstrekkelig opplyst og klar for avgjørelse.

Sakskostnadsavgjørelser kan ankes særskilt etter reglene for anke over kjennelser, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Hovedregelen er at anke over kjennelse avgjøres etter skriftlig behandling. Det er ikke bedt om muntlig forhandling, som heller ikke anses nødvendig for en forsvarlig og rettferdig behandling av saken, jf. tvisteloven § 29-15 første og annet ledd og EMK artikkel 6 nr. 1.

Ved særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse, kan lagmannsretten bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Lagmannsretten kan prøve om tingretten har forstått og anvendt kriteriene i tvistelovens bestemmelser om sakskostnader riktig, herunder om sakskostnadsavgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering.

Den konkrete vurdering av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å frita for kostnadsansvar, kan lagmannsretten som hovedregel ikke prøve. Dette skjønnet kan bare prøves dersom det fremstår vilkårlig, grovt urimelig eller klart uforsvarlig, jf. Rt-2012-209 med videre henvisninger. Det forhold sakskostnadsavgjørelsen knytter seg til, det vil si resultatet underinstansen kom til i hovedsaken, må legges uprøvd til grunn av lagmannsretten. Hvorvidt en part har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, slik at tvisteloven § 20-2 får anvendelse, er et lovanvendelsesspørsmål som lagmannsretten har kompetanse til å overprøve.

Tingretten har begrunnet sakskostnadsavgjørelsen slik:

Saksøker har vunnet saken, og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd jf. annet ledd krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten. Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det skal blant annet legges vekt på om den vinnende part har avslått et rimelig forlikstilbud jf. § 20-2 tredje ledd bokstav b. Saksøker har vist til at erstatningsansvaret generelt bør settes ned under henvisning til at avskjeden i saksøktes tilsvar ble tilbakekalt, med den virkning at arbeidsforholdet skulle bestå. Retten viser til Eidsivating lagmannsretts dom av 16. mars 2015 (LE-2014-136644) hvor det legges til grunn en snever adgang til å tilbakekalle et bindende utsagn. Lagmannsretten la bla vekt på at det hadde gått lang tid fra oppsigelsen ble gitt den 30. september 2013 til oppsigelsen ble trukket tilbake 29. oktober 2013, dvs. en måned. I vår sak ble saksøker avskjediget 13. juni 2016, mens den ble forsøkt trukket tilbake 28. november 2016, altså mer enn fem måneder etterpå. I litteraturen er det videre pekt på at saksøker i tilfeller hvor retten bestemmer at arbeidsforholdet skal opphøre, bør få tilkjent saksomkostningene. Retten finner etter dette ikke at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at motparten helt eller delvis fritas sitt erstatningsansvar.
Advokat Bjerke har levert omkostningsoppgave stor kr 116.886, 25 inkl. mva. hvilket omfatter arbeid i forbindelse med utarbeidelse av stevning, arbeid frem til hovedforhandling, gjennomføring av hovedforhandling, reiseutgifter, innhenting av dokumentasjon fra fastlege samt utgifter til kopiering jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Ankemotparten har reist innvendinger mot oppgaven som går ut på at den anses vesentlig for høy. Det vises til at faktum i saken var enkel og oversiktlig, og at det juridiske spørsmål var om A hadde et dokumentert krav på økonomisk erstatning eller oppreising. Ankemotparten har til sammenligning levert saksomkostningsoppgave stor kr 39.600 eks. mva.
Etter tvistloven § 20-5 første ledd skal full erstatning for sakskostnadene dekke partens nødvendige kostnader ved saken. Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering ut fa hvilke kostnader som må anses rimelige ut fra sakens tvistetema. Etter rettens syn anses kostnadene nødvendige sett i lys av sakens tema. Det vises til saksøkers flere forsøk på å komme til minnelig ordning med saksøker i forkant av stevning, samt at saksøkers prosessfullmektig ble involvert i saken allerede i juni 2016 bla som en følge av den mangelfulle saksbehandling fra saksøktes side. Sakens materielle side har vært av betydning for vurderingen av både erstatning for fremtidig erverv og oppreisning samt saksøktes påstand om opphør av arbeidsforholdet. Foruten dette har saksøkers prosessfullmektig lagt opp til «et dobbelt løp» som det uttrykkes, ettersom saksøkte tidvis har anført at det ar tale om oppsigelse. Retten finner etter dette at sakskostnadene må anses nødvendige jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Ankende part har gjort gjeldende at A ikke har vunnet saken, og at tingretten derfor feilaktig har tilkjent ankemotparten sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd.

Hovedregelen er at en part har krav på full erstatning for nødvendige sakskostnader, dersom parten har fått medhold i sin påstand fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten bemerker at det ved vurderingen av sakens utfall skal tas utgangspunkt i partenes påstander i stevningen og tilsvaret til tingretten, jf. Rt-2012-1696 avsnitt 15. Det avgjørende for bedømmelsen er påstanden slik den lyder i stevning eller tilsvar. Partenes eventuelle krav og uttalelser under forliksforhandlinger eller annen utenrettslig kommunikasjon må holdes utenfor vurderingen av om det foreligger samsvar mellom påstand og domsresultat.

I stevningen la A ned påstand om at avskjeden var urettmessig, og at han skulle tilkjennes erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning etter rettens skjønn. A har fullt ut fått medhold i at avskjeden skulle kjennes ugyldig. Påstanden innehold ikke noen angivelse av maksimumsbeløp for erstatning. Slik lagmannsretten vurderer det, foreligger det ikke holdepunkter som tilsier at A i realiteten krevde et konkret angitt beløp. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A gjennom sin påstand har bedt domstolen om å foreta en reell skjønnsmessig utmåling av begge erstatningspostene. Tingretten har tilkjent A erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning.

Med et slikt domsresultat har A fått medhold fullt ut, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Det at begge parter var enige om at ansettelsesforholdet skulle avsluttes, og at A avslo tilbudet om at X AS kunne trekke tilbake avskjeden, endrer etter lagmannsrettens syn ikke vurderingen av at A fullt ut fikk medhold. I lys av dette kan lagmannsretten ikke se at det er feil lovanvendelse når tingretten har tilkjent A sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger andre feil ved tingrettens lovanvendelse. Tingretten har benyttet riktige lovbestemmelser, og har etter lagmannsrettens oppfatning lagt vekt på relevante forhold av betydning for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 første jf. tredje ledd. Tingrettens vurdering er grundig og forsvarlig. Etter lagmannsrettens oppfatning har tingretten basert sakskostnadsavgjørelsen på en korrekt forståelse av innholdet i den overordnede normen om tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for erstatningsansvar.

Som det fremkommer ovenfor kan lagmannsretten bare i begrenset utstrekning prøve tingrettens konkrete vurdering av om det foreligger tilstrekkelige tungtveiende grunner til å frita for sakskostnadsansvar, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Lagmannsretten er av den oppfatning at tingrettens avgjørelse bygger på en tilstrekkelig bred vurdering, og at de hensyn som er særlig nevnt, er tillagt den vekt de etter loven skal ha. Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens skjønnsmessige vurdering etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd fremstår som vilkårlig, grovt urimelig eller klart uforsvarlig. Lagmannsretten kan heller ikke se at det forelå andre spesielle momenter i saken som tingretten hadde oppfordring til å drøfte mer inngående.

Anken har etter dette ikke ført frem, og skal forkastes, jf. tvisteloven § 29-23 annet ledd.

Sakskostnader

A har vunnet ankesaken, og har etter hovedregelen krav på å få dekket nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd, jf. § 20-5 første ledd. Advokat Tonje Liavaag har på vegne av A krevd omkostninger for lagmannsretten dekket med kr 24.469. Det er inngitt sakskostnadsoppgave, der det fremgår at advokat Liavaag har benyttet 6,75 timer med en timepris på kr 2.900 eksklusiv merverdiavgift.

Lagmannsretten har vurdert om det er grunn til å bruke unntaket i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at «tungtveiende grunner» gjør det rimelig med helt eller delvis fritak for sakskostnadsansvar. Lagmannsretten vurderer kostnadene for lagmannsretten som nødvendige, og at det har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Kravet tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Anken forkastes.
2. X AS plikter å erstatte As sakskostnader for lagmannsretten med kr 24.469 – tjuefiretusenfirehundreogsekstini – innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.