Skjevdeling

Det følger av ekteskapsloven § 59 første ledd at verdien av en formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen. Skjevdelingsretten er begrunnet med at det ikke er rimelig at formue som en ektefelle bringer med seg inn i ekteskapet skal likedeles mellom ektefellene, da det ikke dreier seg om formue som er et resultat av ektefellenes felles innsats under ekteskapet.

Formuleringen «klart kan føres tilbake til» er valgt for å få fram at ektefellen ikke vil ha rett til skjevdeling dersom det er tvil om formuen stammer slike midler, jf. NOU-1987:30, side 130. Om denne formuleringen viser lagmannsretten til Rt-2001-1434, s. 1439 – 1440, der det framkommer følgende:

«Etter min mening er det således en forutsetning for retten til skjevdeling at den ektefelle som krever verdier holdt utenfor likedelingen, må føre bevis for at vilkårene for dette er til stede, og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt.»

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er den ektefellen som krever skjevdeling som har bevisbyrden for at vilkårene i ekteskapsloven § 59 første ledd er oppfylt, og at det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt.

Partene er enige om at hytta i hovedsak stod ferdig i påsken 1999 og at den følgelig ble ervervet mens partene var samboere. Ankende part har anført at det var han som eide hytta, og at han dermed har brakt hytte inn i ekteskapet. Subsidiært har han anført at han eide mer enn 50% av hyttas verdi. Lagmannsretten må etter dette ta standpunkt til om ankende part har ført tilstrekkelig bevis for at han eide hytta alene. Dersom hytta var i sameie mellom partene må lagmannsretten ta stilling til om ankende part har ført tilstrekkelig bevis for at det er grunnlag for å fravike sameielovens utgangspunkt om like sameieandeler.

Etablering av samboerskap medfører ikke i seg selv at verdier som partene erverver blir i sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver av partene eier sitt. Dersom det skal foreligge sameie i eiendeler må det foreligge et rettsstiftende moment. Grunnlag for sameie kan ved siden av en eksplisitt avtale eksempelvis være at partenes økonomi har vært så sammenfiltret at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering må legge til grunn at den eies av partene i fellesskap. I vurderingen av om det foreligger et slikt rettsstiftende moment må det legges vekt på om anskaffelsen framstår som et felles prosjekt for partene, og om begge parter har bidratt til ervervet. Lagmannsretten viser til Rt-1984-497.

Det er på det rene at det er ankende part som står oppført på skjøtet på eiendommen og at det er han som utad står som eier. Det formelle forhold er imidlertid bare et utgangspunkt og ikke nødvendigvis avgjørende. Det må uansett vurderes om det foreligger konkrete forhold som likevel tilsier at hytta var ervervet av partene i fellesskap.

Lagmannsretten har, som tingretten, kommet fram til at eiendommen var i sameie mellom partene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at hytteeiendommen ble realisert etter initiativ fra begge parter, og at den var ment anvendt som fritidseiendom for familien. Lagmannsretten legger videre til grunn at begge parter bidro til ervervet av eiendommen både gjennom økonomiske bidrag og gjennom arbeidsinnsats. Ut fra partenes forklaringer legger lagmannsretten til grunn at ankende part utførte en god del av arbeidet med oppføringen av hytta. Også ankemotparten utførte noe arbeid på hytta. Partene hadde imidlertid et lite barn i denne perioden, og ankemotparten bidro i betydelig grad indirekte gjennom at hun hadde ansvar for pass og stell av barnet mens ankende part utførte arbeid relatert til gjennomføringen av hytteprosjektet.

Ut fra det lagmannsretten forstår er partene for øvrig enige om at det ble utført omfattende dugnadsinnsats fra medlemmer av begge partenes familier. Fra ankemotpartens familie bidro hennes søster D og hennes svoger E med omfattende arbeid gjennom flere dugnadshelger. Videre deltok hennes eks-svoger F med dugnadsarbeid flere helger. F murte blant annet opp og pusset pipa. Også ankemotpartens far utførte en del arbeid på hytta. Lagmannsretten viser til forklaring fra D og E. På ankende parts side utførte hans mor og far en god del dugnadsarbeid på hytta. Det forhold at hytta ble oppført gjennom omfattende dugnad fra familien på begge sider forsterker etter lagmannsrettens oppfatning inntrykket av at hytta var et felles anliggende for partene. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det har formodningen mot seg at hennes familie skulle utføre så vidt omfattende arbeid på hytta dersom det var på det rene at hytta bare var ankende parts prosjekt og at den skulle eies av ham alene.

Partene er uenige om hytta ble finansiert gjennom låneopptak. Ankemotparten har anført at det ble innvilget et mindre lån uten sikkerhet i 1998, og at lånet ble utvidet med pant i hytta da tinglysingen av hytta kom i orden i 1999. Det er vist til utskrift fra grunnboka der det framkommer at det ble etablert en pantattest på hytta 26. januar 1999. Ankende part har anført at det ikke ble tatt opp lån i forbindelse med etableringen av hytta, og at det lånet som ble tatt opp med pant i hytta i januar 1999 handler om refinansiering av studielån, billån og forbrukslån.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det ble tatt opp lån i forbindelse med byggingen av hytta. Sett hen til det fellesskap som eksisterte rundt etableringen av hytta og det bidrag både partene og partenes respektive familier stod for, finner lagmannsretten det klart at hytta var etablert i sameie mellom partene.

Lagmannsretten kan heller ikke se at ankende part har ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger omstendigheter som gjør det naturlig å fravike utgangspunktet om like sameieandeler i sameieloven § 2 første ledd. Ut fra bevisførselen ser ikke lagmannsretten bort fra at partene mottok økonomisk bistand fra både ankende parts og motpartens foreldre. Sett hen til den totale verdien av hytta samt verdien av dugnadsinnsatsen fra ankemotpartens familie, kan imidlertid ikke lagmannsretten se at ankende part har ført bevis for at hans foreldre bidro med så store beløp at dette i seg selv kan medføre at det er grunnlag for å fravike utgangspunktet om likedeling. Lagmannsretten kan heller ikke se at ankende part har ført bevis for at han samlet sett bidro mer til hytteprosjektet enn ankemotparten. I vurderingen har lagmannsretten sett hen til at partene hadde et lite barn under byggeperioden som krevde kontinuerlig tilsyn, og at ankemotparten dermed har bidratt med omsorgsarbeid når ankende part har utført arbeid relatert til hytteprosjektet.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at hytta var i sameie mellom partene med 50% på hver. Ankende part har ikke krevd skjevdeling dersom lagmannsretten skulle komme til et slikt resultat.

Krav om naturalutlegg

Utgangspunktet i ekteskapsloven § 66 er at hver av ektefellene beholder eiendeler som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier. Etter § 67 er det imidlertid på nærmere bestemte vilkår adgang til å få utlagt eiendeler man ikke fullt ut eller for det vesentlige eier. Bestemmelsen lyder slik:

«Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta:

a.	fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.»

I andre ledd i bestemmelsen framkommer at det skal legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

Det er på det rene at eiendommen er i sameie mellom partene, og at den har tjent som partenes fellesbolig. Det er bare ankende part som har fremmet krav om å få overta eiendommen. Spørsmålet blir dermed om han skal få overta eiendommen etter skiftetakst eller om eiendommen skal legges ut til salg på det åpne marked. Dersom eiendommen blir lagt ut til salg vil ankende part ha forkjøpsrett, jf. ekteskapsloven § 71, femte ledd.

Selv om ordlyden i bestemmelsen krever at det foreligger særlige grunner, legger lagmannsretten til grunn at det ikke skal mye til for å oppfylle vilkåret i bestemmelsen. Det må imidlertid påvises at det foreligger grunner ut over det helt alminnelige. At den ene ektefellen har bodd på eiendommen over noe tid, og gjerne vil fortsette å bo der, er ikke tilstrekkelig. Utgangspunktet for vurderingen vil for øvrig være hva som alt i alt fremtrer som den rimeligste løsning. Lagmannsretten viser til Rt-2013-1630.

Ankende part har anført at både han og de to sønnene har bodd i boligen over lang tid, og at det er viktig for dem å få fortsette å bo der.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at ankende part ikke har anført forhold som gjør at vilkåret for naturalutlegg etter ekteskapsloven § 67 er oppfylt, og kan slutte seg til det tingretten har sagt om dette på side 7 i dommen. De to sønnene er henholdsvis 18 og 20 år gamle og er begge i arbeid som lærlinger med egen inntekt. Lagmannsretten antar at det er naturlig at barna etterhvert flytter for seg selv, og kan ikke se at hensynet til dem tilsier at vilkårene om særlige grunner er oppfylt. Det forhold at ankende part selv ønsker å fortsette å bo på eiendommen er, som det framkommer ovenfor, ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret i bestemmelsen. Lagmannsretten er for øvrig enig med tingretten i at en samlet rimelighetsvurdering ikke tilsier at ankende part får utlagt eiendommen som naturalutlegg.

Volvoen

Ankende part har anført at det er inngått bindende avtale om at ankemotparten skal overta en Volvo 1997 modell til en pris av 20 000 kroner.

Avgjørende for om det foreligger en avtale vil være om ankemotparten har avgitt utsagn som med rimelighet kan oppfattes sik at hun mente å binde seg avtalerettslig til å overta bilen. På det tidspunkt samlivet tok slutt eide partene to biler, en Subaru 2007 modell og en Volvo 1997 modell. Partene var enige om at det skulle gjennomføres intern auksjon om Subaruen. Når det gjelder Volvoen var partene enige om at den skulle verdsettes til 20 000. Videre framkommer følgende i brev fra ankemotpartens advokat datert 17. september 2013:

«B er interessert i å overta denne bilen dersom budgivningen ender med at A overtar Subaruen.».

Spørsmålet blir om denne uttalelsen med rimelighet kan oppfattes slik at hun mente å binde seg til å overta Volvoen dersom A overtok Subaruen.

Lagmannsretten har kommet til at ankemotparten ikke har bundet seg til å overta bilen, og kan også her i hovedsak slutte seg til tingrettens begrunnelse. Ut fra ordlyden i utsagnet, sett i sammenheng med den øvrige kommunikasjonen mellom partene, finner lagmannsretten at det er mest naturlig å forstå uttalelsen som et forhandlingsutspill, ikke som et bindende tilbud. I vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at uttalelsen kom på et tidspunkt da det fortsatt var en rekke uavklarte forhold i skifteoppgjøret mellom partene. Lagmannsretten har også lagt noe vekt på at det også senere var uklarheter rundt hva som skulle skje med bilen. Lagmannsretten viser til at ankende part etter det lagmannsretten forstår nektet å bidra til at ankemotparten fikk overført bilforsikringen til sitt navn i januar 2014. Også dette forhold bidrar etter lagmannsrettens oppfatning til å styrke inntrykket av at det ikke var inngått noen endelig avtale om hva som skulle skje med bilen. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det forhold at ankemotparten sørget for å få overført forsikringen på bilen i sitt navn viser at hun mente at det var inngått en avtale om at hun skulle overta bilen. Etter det lagmannsretten forstår var det fra tidlig etter samlivsbruddet avklart at ankemotparten skulle disponere volvoen mens ankende part skulle disponere subaruen fram til endelig oppgjør var klart. Da ankende part sa opp forsikringen på bilen var det nødvendig for ankemotparten å tegne ny forsikring for at bilen skulle kunne anvendes i tråd med den midlertidige avtalen.

Lagmannsretten har etter dette kommet til samme resultat som tingretten på samtlige tre tvistepunkter, og anken blir følgelig å forkaste.

Sakskostnader

Ankemotparten har vunnet saken for lagmannsretten og har i henhold til hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få dekket sine sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det ikke er grunnlag for å frita ankende part for omkostningsansvaret i henhold til tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Fladvad har inngitt omkostningsoppgave pålydende 75 250 kroner inkl. mva. som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke reist innsigelse mot omkostningsoppgaven, og denne legges til grunn som nødvendige omkostninger, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Også for tingretten har ankemotparten vunnet fram når det gjelder de tre tvistepunktene som ble anket til lagmannsretten. I tingretten omfattet saken imidlertid også et krav om betaling av husleie. I stevningen til Rana tingrett la ankende part ned påstand om at han skulle betale husleie fra og med 10. juni 2013 med 6 000 kroner pr. måned. Ankemotparten la i tilsvaret ned påstand om at husleie skulle settes til 8 000 kroner. Under behandlingen av saken i tingretten ble partene enige om at husleie skulle settes til 6 000 kroner pr. måned. Ankende part må etter dette anses å ha nådd fram når det gjelder dette tvistepunktet.

En part har i utgangspunktet krav på å få dekket sine sakskostnader dersom hun har fått medhold «fullt ut eller i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, jf. første ledd. Når en sak gjelder flere krav mellom samme parter er det det samlede utfall som skal vektlegges ved avgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, andre setning. Om hva som ligger i terskelen «i det vesentlige» viser lagmannsretten til Schei, m.fl. «Tvisteloven, Kommentarutgave», 2. utgave, 2013, side 698, hvor det framkommer følgende:

«Ved vurderingen av om en part har fått medhold i det vesentlige, kan man ikke nøye seg med å se på differansen mellom påstandsbeløpet og domsresultatet. Også den relative betydningen av differansen bør vurderes, se Rt-2010-727 avsnitt 19, hvor differansen på 90 591 bare utgjorde 8,6 prosent av påstandsbeløpet. Både i denne og i flere andre avgjørelser er det fremhevet at det må foretas en bredere vurdering hvor det legges vekt på hvor tyngdepunktet i saken ligger, herunder hvilke deler av saken som har tatt lengst tid under hovedforhandlingen og krevd mest saksforberedelse, jf. Rt-2011-699 avsnitt 32 og Rt-2013-232 avsnitt 21. Hvis tyngdepunktet i en erstatningssak har ligget i spørsmålet om hvorvidt ansvarsgrunnlag foreligger, vil man kunne akseptere et større avvik mellom påstand og domsbeløp, jf. Rt-2010-875 avsnitt 25 og Rt-2010-508 avsnitt 18, jf. også Rt-2013-232 avsnitt 20.»

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at det må legges til grunn at B har vunnet saken i det vesentlige. I vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at uenigheten om husleiekravet omhandlet et relativt lite beløp sett i sammenheng med de øvrige krav mellom partene, særlig kravet om skjevdeling. Videre har lagmannsretten lagt vekt på husleiekravet har utgjort en svært liten del av saken hva gjelder saksforberedelse og bevisførsel. Lagmannsretten har vurdert, men kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankende part for omkostningsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre noen endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse. Anken blir dermed forkastet også på dette punkt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning