Kommentarer til forskriftens enkelte bestemmelser

Endringer i kommentarene til rovviltforskriften: 

Kommentarene til § 1 første ledd skal lyde:

Forskrift om forvaltning av rovvilt ble i sin tid utarbeidet med hjemmel i viltloven og med bakgrunn i de føringer som ble lagt for ny rovviltpolitikk gjennom Stortingets behandling av St.meld.nr.15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur, jf. Innst.S.nr.174 (2003–2004). Senere relevante dokumenter omfatter bl.a. Dokument 8:163 S (2010–2011), Meld.St.21 (2015–2016), Innst.S 330 (2015–2016) samt Prop.63 L (2016–2017) og Innst.257 L (2016–2017).

Da lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) trådte i kraft, ble flere av bestemmelsene i viltloven opphevet og disse spørsmålene reguleres nå i naturmangfoldloven. Rovviltforskriften står imidlertid fremdeles ved lag. Dette pga. naturmangfoldloven § 77 som slår fast at «forskrifter (...) med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet». Rovviltforskriften og dens kommentarer er ved flere anledninger endret etter at naturmangfoldloven trådte i kraft.

Naturmangfoldloven og viltloven fastsetter de juridiske rammene for forvaltningen av rovvilt. Viltloven har et tosidig formål: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsmangfold bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Jerv, bjørn, ulv og kongeørn er fredet. Gaupe er en jaktbar art, men også denne er fåtallig, og krever forvaltningsmessige tiltak for å sikre overlevelsen. Dette innebærer at målsettingen om en bærekraftig forvaltning er et overordnet hensyn ved forvaltningen av disse artene.

Samtidig er det slik at rovvilt volder skade på næringsutøvelse, primært bufe- og tamreinnæring, samt på andre samfunnsinteresser. For blant annet å forhindre skade på bufe eller tamrein eller skade på person eller vesentlig skade på eiendom kan rovvilt felles med hjemmel i unntaksbestemmelsene i naturmangfoldloven, herunder loven § 18 første ledd b) og c). Stortinget har dessuten ved behandlingen av rovviltmeldingen lagt vekt på at det skal være mulig med levedyktige næringsvirksomheter i landbruket, herunder næringsdrift basert på utmarksbeiting både for bufe og tamrein. Dessuten skal det tas hensyn til bosetting og livskvalitet i områder med rovvilt. Hensynet til disse interessene medfører at forvaltningen ikke kan legges opp på en slik måte at det overordnede hensynet til rovvilt alene kan tillegges vekt. En bærekraftig forvaltning må derfor avveie og ivareta de ulike hensyn på en best mulig måte innenfor de rammer som følger av viltloven og naturmangfoldloven. Ofte vil det være slik at ikke alle interesser kan ivaretas i samme område eller til samme tid. Forvaltningen må derfor være differensiert. Det innebærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interesser i ulike geografiske områder.

Det er imidlertid et ufravikelig vilkår at forvaltningen av rovvilt ikke må true bestandens overlevelse. Dette er også vektlagt av Stortinget, jf. Innst.S.nr. 174 (2003–2004). 

I kommentarene til § 1 annet ledd skal siste avsnitt lyde:

Stedlig virkeområde for forskriften følger av viltloven og naturmangfoldloven. Dette innebærer at forskriften ikke gjelder på Svalbard og Jan Mayen. 

I kommentarene til § 4 skal annet avsnitt lyde:

Fordelingen av de nasjonale bestandsmålene på de enkelte regioner er gjort i henhold til prinsipper nedfelt i St.meld.nr.15 (2003–2004) og Innst.S.nr. 174 (2003–2004). Fordelingen bygger på dagens utbredelse, hvor det fremover i tid vil finnes gode leveområder for de ulike artene, og konfliktvurderinger i forhold til de ulike artene. Det er i denne sammenheng lagt stor vekt på hensynet til å sikre sammenhengende rovviltbestander på tvers av regiongrenser og landegrenser, ettersom dette gir en større robusthet for overlevelse både på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på å unngå å etablere faste rovviltbestander i områder med mye sau og tamrein. Dette vises særlig tydelig gjennom at det ikke er fastsatt nasjonale mål for ynglinger av gaupe, jerv, bjørn og ulv i region 1-Vest-Norge, men forholdet er vektlagt sterkt også for flere av rovviltartene i andre regioner. Jaktinteresser og forholdet til lokalsamfunn er også vektlagt. Når det gjelder bestandsmålet for ulv og utbredelsen av ulvesonen er prinsippene i Meld.St.21 (2015–2016) og Innst.S 330 (2015–2016) lagt til grunn. 

I kommentarene til § 9 tredje ledd utgår første avsnitt. 

I kommentarene til § 9 tredje ledd skal nest siste avsnitt lyde:

Fellingstillatelse blir normalt gitt til en berørt part eller en kommune som søker om dette, og forsøk på felling gjennomføres normalt av et lokalt fellingslag oppnevnt av kommunen. Statens naturoppsyn (SNO) kan bistå lokale fellingslag etter anmodning og nærmere vurdering. Fylkesmannen kan ved iverksetting av felling sette til side de regler som ellers gjelder i viltloven om felling/jakt- og fangstmetoder, jf. Ot.prp.nr.37 (1999–2000), kapittel 4.1 og 4.4. Vedtak om skadefelling etter denne paragraf er frikoblet fra grunneierretten, jf. viltloven § 35. 

I kommentarene til § 10 første ledd skal annet avsnitt lyde:

Lisensfelling er ikke jakt, men felling hjemlet i naturmangfoldloven § 18 første ledd b) og c), jf. definisjonen i forskriften § 2. Bruk av denne fellingsformen kan være betinget av at den aktuelle arten ikke er en jaktbar art etter viltloven § 9, jf. naturmangfoldloven § 16, og/eller at arten er fredet for å oppfylle vilkår i internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. 

I kommentarene til § 10 første ledd skal fjerde avsnitt lyde:

Paragrafen hjemler en mulighet for lisensfelling av gaupe i tillegg til kvotejakt på gaupe, jf. forskriften § 11. Gaupe er i dag en jaktbar art med fastsatt jakttid i medhold av viltloven § 9. Erfaringer med kvotejakt på gaupe er at denne i de fleste områder utøves med tilstrekkelig effektivitet i forhold til de forvaltningsmål som er satt, og det er prinsipielt mest riktig at arter som tilfredsstiller høstingskriteriene etter naturmangfoldloven § 16, forvaltes som jaktbare på ordinær måte. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det i gitte situasjoner kan iverksettes andre former for skademotivert felling eller bestandsregulering også for gaupe. 

Kommentarene til § 10 annet ledd skal lyde:

Det følger av annet ledd at fellingsvedtak bare kan gis dersom det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning. Etter naturmangfoldlovens og viltlovens forarbeider vil vurderingen av hva som er en tilfredsstillende løsning være forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltartene. Særlig innenfor forvaltningsområder for rovvilt eller områder innenfor en region der rovvilt er prioritert i en vedtatt regional forvaltningsplan for rovvilt, jf. forskriften § 6, skal det legges langt større vekt på å finne alternative løsninger til felling. 

Kommentarene til § 12 første avsnitt skal lyde:

Fylkesmannen har ansvaret for forvaltningen av kongeørn. Felling av kongeørn har hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd b), og fellingsvedtak kan fattes gjennom enkeltvedtak i akutte saker der det voldes vesentlig skade på bufe eller tamrein. For felling av kongeørn er det et vilkår at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. 

I kommentarene til § 13 første ledd skal første avsnitt lyde:

Miljødirektoratet har myndighet til å fatte vedtak om alle former for felling og jakt etter denne bestemmelsen dersom situasjonen tilsier det. Myndigheten gjelder hele året, og i perioden 16. februar til og med 31. mai er det bare direktoratet som har slik myndighet til å vedta skadefelling. Enkeltstående fellingstillatelser blir normalt gitt innenfor de samme rammer som fylkesmannen setter til den part som søker om dette, og forsøk på felling gjennomføres normalt av et lokalt fellingslag oppnevnt av kommunen, og med ordinære fellings-/jaktmetoder. 

I kommentarene til § 13 første ledd skal sjuende avsnitt lyde:

Vurderingen av bestandens overlevelse er i første rekke et faglig spørsmål som må bygge på vitenskapelige kriterier og vurderinger. Videre er det slik at i de tilfeller der bestanden har en geografisk utbredelse utover det aktuelle området medfører dette at vurderingen av bestandens overlevelse ikke kan ses isolert, men må vurderes i forhold til bestandens samlede utbredelse. Dette gjelder også der bestanden hører hjemme i flere land. 

I kommentarene til § 13 femte ledd skal første avsnitt lyde:

Når det gjelder prinsipper og metoder for felling, sier viltloven § 35 første ledd at Miljødirektoratet kan bestemme at felling kan utføres uten hensyn til reglene i kapittel VI. Dette innebærer at de restriksjoner viltloven setter når det gjelder bruken av jakt- og fangstmetoder i kapittel VI kan settes til side av Miljødirektoratet eller Klima- og miljødepartementet. Det følger av forarbeidene til viltloven § 35, jf. Prop.118 L (2015–2016), og forarbeidene til den tilsvarende tidligere bestemmelsen i viltloven, at det uansett vil være et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates i det enkelte tilfelle i lys av alminnelige forvaltningsrettslige regler om forholdsmessighet og Bernkonvensjonens regler om dette. 

I kommentarene til § 13 femte ledd skal tredje avsnitt lyde:

Av og til vil bestemte enkeltindivider av rovvilt kunne utvikle en særlig problematisk eller uønsket adferd. Felling av slike individer av hensyn til andre offentlige interesser enn bufe og tamrein reguleres av naturmangfoldloven § 18 første ledd c). I forhold til bufe og tamrein vil det for eksempel kunne være aktuelt å felle individer som har lært seg å forsere tunge skadeforebyggende barrierer som rovviltsikre gjerder og lignende dersom bestandsforholdene tillater dette. Som alternativ til felling vil det både i relasjon til skade på bufe og tamrein og i relasjon til naturmangfoldloven § 18 første ledd c) kunne være aktuelt å forsøke å få rovviltindividet til å endre adferd gjennom sterke direkte provokasjoner som påfører dyret ubehag eller smerte, for eksempel gummikuler, knallskudd og lignende. Slike metoder krever spesiell kompetanse og kan medføre risiko, og er derfor forbeholdt offentlig myndighet på linje med særlige fellingsoppdrag. Normalt vil slike oppdrag bli gjennomført av Statens naturoppsyn, ofte i samarbeid med politiet. 

Kommentarene til § 13 sjette ledd skal lyde:

I enkelte tilfeller kan det oppstå en situasjon der hensyn til andre interesser enn skade på bufe og tamrein anses som tilstrekkelig tungtveiende til å tillate felling, for eksempel skade på person eller vesentlig skade på eiendom. Det vises her til bestemmelsen om uttak av eget tiltak i naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, og den nærmere omtalen av denne. 

Kommentarene til § 16 fjerde avsnitt skal lyde:

Statens naturoppsyn skal blant annet føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av naturmangfoldloven og viltloven overholdes, jf. lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn. 

Kommentarene til § 18 annet ledd skal lyde:

Beslutning om uttak etter forskriften § 13 sjette ledd er ikke enkeltvedtak og dermed ikke gjenstand for klage etter forvaltningslovens regler. Etter rovviltforskriften kan likevel beslutning om uttak etter forskriften § 13 sjette ledd påklages til Klima- og miljødepartementet. 

Endringene i kommentarene trer i kraft straks.