Debatt

Teknologistyrt biopolitikk

Politikerne har abdisert med sitt NIPT-vedtak.

Fra å ha hatt en av Europas mest restriktive bioteknologilover får vi nå en av de mest liberale. 26. mai vedtok Stortinget blant annet at «Non-invasiv prenatal test (NIPT) blir tillatt å utføre i Norge for alle gravide kvinner fra 1. juli. 2020».

Dette er banebrytende av tre grunner. For det første åpner man opp for en fantastisk kraftfull teknologi som i prinsippet kan analysere alle arveegenskapene til fosteret i litt blod fra den gravide kvinnen før grensen til selvbestemt abort.

Dagen etter vedtaket fikk jeg (som mann på 55 år) tilbud om NIPT fra et firma som tilbyr analyser: For 490 Euro kan jeg få bekreftet fosterets kjønn og for 990 Euro kan jeg få en pakke der det testes for en rekke tilstander. Nå blir norske kvinner tilgjengelige for det private markedet der analyseselskapene konkurrerer om å tilby tester for flest egenskaper – også sosiale. Testen tas tidlig og resultatene formidles raskt.

Med selvbestemmelse som ett av de viktigste argumentene for testen, blir det krevende å begrense bruken til bestemte formål. Som Tuva Moflag (Ap) klart uttrykte det i Morgenbladet forrige uke: «hvis vi mener at kvinner skal få lov til å bestemme selv, må vi også akseptere konsekvensene av hennes valg.»

For det andre markerer vedtaket et viktig skille i norsk biopolitikk, der bioteknologier i hovedsak enten har vært forbudt eller tilbudt. Med vedtaket blir NIPT tillatt. Folk kan kjøpe seg tilgang til teknologien selv – om de har råd. Det virker selvmotsigende at man med vedtaket om NIPT øker de forskjellene som man vil redusere med vedtaket om tidlig ultralyd til alle. Å bryte ut av enten-forbudt-eller-tilbudt-mønsteret, er en viktig nyansering av norsk biopolitikk. At folk kan kjøpe seg helsetjenester som ikke gir dokumentert helsegevinst virker ikke urimelig, men det skaper forskjeller.

Felles for vedtakene er at det uttrykker en progressiv holdning til bioteknologi: Man er for tidlig ultralyd og for NIPT. Og her er vi ved det tredje radikale aspektet ved vedtaket. Man vedtar å tillate en teknologi uten å spesifisere hva den skal brukes til. Som Moflag uttrykker det: Stortinget har sagt noe om hvem som skal få tilgang til testen, mens det er departementet som godkjenner hvilke formål testen brukes til. Å vedta teknologier uten å fastsette deres formål, er å abdisere fra sitt politiske ansvar. Da overlates vi til teknokratene og til teknologiens muligheter.

Teknologi styres av våre normer og verdier, for eksempel når vi velger teknologi ut fra formål. Samtidig er det slik at teknologien former våre normer og verdier. Når det blir mulig og vanlig å teste fostre for visse tilstander – så endrer det våre oppfatninger av slike tilstander og våre verdier. Poenget er at hvis vi ikke styrer teknologien ut fra våre formål, dirigeres vi av teknologien.

Hvis vi ikke styrer teknologien ut fra våre formål, dirigeres vi av teknologien.

Dette gjør stortingsvedtaket til et demokratisk problem. Det er utvilsomt utfordrende at vi ikke får beslutninger i tråd med Stortingets flertall, men problemet blir ikke mindre av at man vedtar teknologier uten å si noe om deres formål. Da vil vi styres av teknologiens muligheter – og for NIPT sitt vedkommende, er de virkelig banebrytende.

Uklarhet om hva Stortinget faktisk har vedtatt, er ikke noe nytt i biopolitikken. Etter den såkalte Mehmet-saken i 2004 ble bioteknologiloven endret slik at par kunne få såkalte «hjelpesøsken» som kunne være donorer for parets syke barn. Vedtaket ble brukt som en brekkstang for å innføre preimplantasjonsgenetisk diagnostikk generelt (og ikke bare for hjelpesøsken). I ettertid innrømmet sentrale politikere at de ikke forsto hva vedtaket innebar. Problemet er ikke PGD, men prosessen.

Siden har sosiale medier ført oss inn i overvåkningssamfunnet uten at vi forsto hva som skjedde – delvis fordi vi var naive og ikke styrte teknologien mot våre mål. Slik vil det også bli med bioteknologien, om vi ikke tar grep. NIPT og andre former for bioteknologi kan ha skjellsettende konsekvenser – både for befolkningshygiene og verdier – helt uten at det er ønsket eller villet. Summen av forståelige individuelle handlinger – å ville ha et friskt barn med muligheter for et godt liv – kan bli et samfunn vi ikke ønsker. Derfor er det viktig at vi styrer teknologien (så mye som vi kan) ut fra våre mål. Det viktigste spørsmålet er ikke «ja eller nei til NIPT», men hvordan skal vi bruke NIPT til beste for individer og samfunn. Her har politikerne med sitt vedtak abdisert. Ved å gjøre teknologien til det viktigste spørsmålet, blir vi offer for mulighetenes – og derved teknologiens – imperativ.

Bjørn Hofmann

Professor, Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik og Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt